Hey! People! Leave us teachers alone!

Det nærmer seg vår og lønnsoppgjør, og som vanlig rettes alles øyne mot lærerne. Blir det streik? Blir det mulighet til å få korta ned på ferien? Kan de endelig få en arbeidstid som er identisk med folk flest sin? Tjener de ikke godt nok nå?

Som lærer er jeg selvsagt opptatt av rammene for arbeidet mitt. Jeg har sterke meninger om arbeidstid, arbeidsoppgaver og lønn. Det som aldri slutter å overraske meg, er at det virker som om «alle andre» også har sterke meninger om dette. Og det skjønner jeg ikke helt. Selv er jeg rimelig uvitende om hvordan det ligger an med timelønna til rørleggerne for tiden. Jeg aner ikke hvilke arbeidstider konduktørene har, eller hvordan feriereglene for turnusarbeiderne er. Jeg vet ikke om elektroingeniørene kan ta ut overtidsarbeid i avspasering eller hvilke overtidssatser som gjelder for kirurgene på det lokale sykehuset.

Jeg har på en måte nok med meg selv.

Joda, jeg håper at både nevnte og andre yrkesgrupper står på krava og har gode avtaler med sine arbeidsgivere. Alle fortjener lønn for kompetanse og gode systemer i arbeidshverdagen. Men jeg merker altså at min energi om arbeidsvilkår sentraliseres rundt min egen arbeidsgruppe. Derfor synes jeg det er så rart at så mange som ikke arbeider i skoleverket har så sterke meninger om når jeg skal jobbe, hva jeg skal jobbe med, hvor mye ferie jeg skal kunne påberope meg, når jeg skal etterutdannes og hvordan jeg skal utføre jobben min for å være den perfekte arbeidstaker. Eller, en drømmelærer, da.

Det skrives og sies mye fornuftig til og om KS for tiden. Jeg skal ikke kaste meg på denne bølgen. Både fordi det er så mange kloke mennesker med klokere ord enn meg som uttaler seg, men også fordi jeg vet at jeg kommer til å bli useriøs. Litt sånn «Er du teit, KS? Du skjønner vel at du må høre på de som faktisk jobber i skolen før du mener noe om hvordan de skal gjøre jobben sin?  Hvorfor skal DU bestemme det egentlig? Skal jeg si til deg hvordan du skal jobbe, kanskje? Hæ? HÆ?»

Så derfor gjør jeg ikke det. Kaster meg inn i den debatten.

Dessuten så er det ikke KS jeg føler for å synliggjøre mitt arbeid for. Faktisk. Jeg er mer opptatt av mannen i gata. Og at vi skolefolk må ta ansvar for å fortelle folk om arbeidshverdagen vår. Nå tror ikke jeg at folk flest i 2014 mener at lærere, i tillegg til å være ferdig på jobb klokka 14, har mer ferie enn de jobber. Heldigvis. Men jeg tror mange vet lite om hva arbeidsdagen vår består av. Og derfor må lærere sørge for å høres i andre sammenhenger enn når det diskuteres arbeidstid og ferie.

Forrige uke leste jeg en kommentar i Aftenposten. Saken gikk på permisjonsreglene i Oslo-skolen. En av kommetarene lød :»Hele juni er jo uansett totalt blottet for undervisning. Dagene brukes jo bare til skogdager og aktivitetsdager og annet tull for å få tiden til å gå»

Det fikk meg til å tenke litt. Er det sånn? At foreldrene tenker at undervisning er det som foregår i klasserommet i 45 minutter om gangen? Tror de at en skogdag er en uorganisert og planløs kosedag «for å få tiden til å gå?» Selvsagt er det mange foreldre som vet at det ikke er sånn, men kommentarene på saken viser at vi som skolefolk har en jobb å gjøre. Vi trenger å synliggjøre for mannen i gata hva det egentlig er vi driver med. Vi må vise at vi er hardtarbeidende, seriøse folk,som bruker et minimum av tiden vår på å syte og klage. Og at vi bruker mye tid på den oppvoksende slekt. Det være seg klokka 09, 14, 20 eller 03.30. Man blir ikke lærer. Man er lærer. Og digger det.

For i tillegg til å ha en helt vanvittig krevende jobb, så har vi en helt vanvittig flott jobb. Jeg ville ikke bytta med noen. Men jeg merker at jeg blir hissig når jeg skal godta at «hvemsomhelst» skal fortelle meg hvordan jeg skal gjøre jobben min og når jeg skal gjøre den.

Det trur jeg i grunn at jeg har mest greie på sjøl.

Så, People. Eller KS,da.

Leave us alone, a.

Det blir best sånn.

Garantert.

Sympatisk, sa du?

Her om dagen fikk jeg en hyggelig mail fra en anonym leser. (Joda, det kan ha vært mora mi eller ei venninne som tenkte at jeg trengte en oppmuntring, men jeg velger altså å tro på avsenderen som bedyrer å ikke kjenne meg). Poenget er at jeg i mailen ble rost opp i skyene. Og det liker jeg jo. Det stod at jeg var både morsom og flink og kreativ og…. Sympatisk. Og takk for det.

Men jeg har altså tenkt en del på denne mailen. Først mistet jeg litt bakkekontakt, så ble jeg innhentet av «sympatisk»-ordet. Det er veldig fint å være sympatisk. Og det er fint at folk tenker jeg er det. Men jeg er litt usikker på om det er sant. Eller, jeg er i hvert fall helt sikker på at det er en sannhet med modifikasjoner.

For når det kommer til usympatiske trekk, så har jeg i overkant mange. Jeg har jo skrevet om mandelen i grøten på julaften tidligere. Hvordan et fravær av denne i min grøt kan legge lokk på en stemning som i utgangspunktet var meget god. Det er ikke sympatisk. Det er det heller ikke å rope «NEI!» så høyt at mannen skvetter, når fireåringen prøver å hoppe over min tur når vi spiller fire på rad.

Jeg er helt klart født med konkurranseinstinkt. Lenge, eller, en stund, en liiiiten stund, rula jeg gata jeg vokste opp i i våre særdeles lokale olympiske leker. Da jeg, relativt raskt, ble tatt igjen av resten av barna, skjønte jeg at jeg måtte finne på noe annet. Tape ville jeg ikke. Og slik gikk det til at jeg gikk fra å være idrettsutøver til å bli dommer og arrangør. Om man ikke kan vinne, så kan man i hvert fall sjefe. Da tror alle at du vet hva du snakker om. Og at du er god. Og det likte jeg altså. Ei heller et fryktelig sympatisk trekk. Tap og vinn med samme sinn. Eller ikke.

Jeg har jo blitt bedre med åra, men jeg sliter fortsatt med en del meningsløse, usympatiske trekk. For det første viser det seg til stadighet at jeg er en typisk medgangssupporter. Noe jeg fnyser av hvis jeg mistenker andre for å være det. Men i går var det altså nummeret før det kom en håndballstatus fra meg på facebook. Og jeg antar at den ville inneholdt et «vi». For i går var jeg ett med håndballgutta. Og glemte helt at jeg på mandag var tøff og sa at jeg ikke trodde jeg kom til å gidde se kampen. Fordi de spiller så elendig. Nå er det plutselig oss igjen.

Ikke bra.

Så er jeg jo lærer. En lærer som mener mangt om nasjonale prøver. Et tema jeg ikke skal komme innpå her, bortsett fra at jeg tenker det er et redskap som i dag brukes helt feil. Fordi skoler har ulik praksis på testgjennomføring, blir det helt håpløst og uten poeng å sammenligne resultater mellom skoler. Jeg får frysninger av overskrifter som «Dette er Norges beste skole» eller «Her leser elevene dårligst«.

Likevel.

Når resultatene foreligger, klarer jeg ikke la være å se hvordan andre skoler jeg kjenner til ligger an. Og ligger de bedre an enn hva klasser jeg har undervist i gjør, kjenner jeg at jeg biter tennene litt ekstra hardt i sammen. Og at jeg smiler litt for bredt hvis det motsatte er tilfellet.

Meningsløst. Og ikke sympatisk. Selv om det går fort over.

I skrivende stund tenker jeg at dette er det tredje innlegget etter jul hvor mandel i grøten nevnes. Jeg påstod i det første at jeg ikke brydde meg om det var jeg som fikk den eller ei lenger, men jeg tror muligens jeg er ute etter å lure meg selv. Jeg blir tydeligvis ikke ferdig med saken.

Uansett. Det toppet seg litt i dag. Jeg var og tok en blodprøve. Så spurte jeg om noe jeg har tenkt på en stund. -Tror du jeg hadde vært en bra sprøytenarkoman? Sykepleieren ser, som seg hør og bør, på meg med et spørrende blikk. Jeg skjønner at jeg må utdype, og fortsetter -Nei, du skjønner det at samboeren min fikk høre at han hadde så gode årer en gang han tok blodprøve. Og da hadde de sagt at han nok hadde vært en god sprøytenarkoman. Blikket til sykepleieren var like undrende. Det så ut som hun tenkte -Stakkars, gale dame. Så da sa jeg bare -Neida. HÆHÆHÆ. Og så gikk jeg hjem.

Noen bør kanskje ta seg sammen litt. Om det skulle være sånn at samboer har bedre blodårer enn meg, så er vel egentlig det noe jeg bør leve greit med. Og jeg bør vel også takle at jeg ikke vet hvem av oss som faktisk har de beste årene. Men ikke for det, vi har jo noen sykepleiervenner som kunne avgjort.. Nei. Ta deg sammen.

Uansett. nå føler jeg i hvert fall at jeg har fått nyansert det sympatiske bildet jeg muligens har laget av meg selv, da. Og det kommer jo til å komme mer.

For om ikke annet, så er at jeg ærlig.

Og det er et sympatisk trekk.

Tør jeg påstå.

Frukten, musa og samlivet generelt

– Å nei, er det sikkert noen som tenker nå. -Har ho mista det helt, nå? Prøver ho å tiltrekke seg flere lesere ved å bruke på-kanten-språk utviklet av mennesker på 60+ uten humor? Debuterer husfrua nå som underbuksehumorist? That`s it. Jeg slutter herved å følge henne. Herregud.

Ikke gjør det, a. Ikke slutt. Det er nemlig ikke et forsøk på overnevnte resonnement som følger. Poenget er at det er dette dagens innlegg handler om. Om frukt, mus og samliv. Rene ord for penga.

Trofaste lesere har jo fått med seg at det nye året har bydd på ubudne gjester. I form av mus. Hvilket jeg setter særdeles lite pris på. Noen vil komme i skade for å kalle meg dramatisk, men jeg haaaater altså mus. At vi i dag feirer firedagersjubileum uten fangst hjelper noe, men jeg liker fortsatt å sitte med bena høyt. Og fellene skal stå rundt omkring i huset. For alltid.

Men det har altså vært mer drama det siste døgnet.

Den siste tiden har jeg nemlig observert en stram lukt i underetasjen. De første dagene var jeg frustrert over mannen som ikke merket noe. Jeg har riktignok en meget følsom luktesans, men jeg kunne ikke begripe at han kunne unngå å merke lukten. Den var vanskelig å beskrive, men alkohol var en nærliggende sammenligning. Da han fortsatt ikke merket noe,vurderte jeg et øyeblikk å mistenke han for å ha begynt og drikke, men skjønte vel at det falt på sin egen urimelighet. (Ok, jeg fikk han til å puste på meg. Men bare èn gang).

Det fortsatte å lukte. Og det var verst på soverommet. Jeg trodde jeg hadde kjent på frustrasjon, men det var ingenting imot hva som ventet meg da mannen også oppdaget lukta. Og nevnte ammoniakk. Med det samme tente alle landets griller i mitt hode. Vi hadde døde dyr i hus. I vegger. I tak. I gulv. På soverommet. Jeg trodde muligens jeg skulle besvime.

Først var jeg overbevist om at det var mus. Leste på Google at lukten ville gå over om noen uker. Spurte mannen om det var helt uaktuelt å flytte, hvilket han kunne bekrefte at det var. -Ro deg ned. Det er sikkert bare en frukt eller noe, sa han. I overkant høyt. -FRUKT? nærmest ropte jeg. FRUKT? –Når eksakt var det du tenkte den frukten skulle kommet inn på soverommet vårt?! Via fruktkurven du serverer meg sammen med kaffekoppen på senga hver helg?! HERREGUD. -Dette gidder jeg ikke snakke om.

Sa han.

Nei vel.

Ok, så er jeg kanskje født noe dramatisk. I hvert fall når lyset er slukket og man skal sove. Først ble musene til rotter. Jeg begynte å svette. Hadde jeg ikke lest at døde rotter ville tiltrekke seg flere rotter? Ny runde på Google. Kom inn på bilder jeg ikke orker å tenke på. Angst. – Jeg kommer til å ringe skadedyrkontrollen i morra. Tungt pust. -Nei, det gjør du ikke. Det koster flere tusen kroner å få de hit.

-Det driter jeg i.

På underlig vis klarte jeg å vri tankene over på noe annet. Jeg var akkurat i ferd med å sovne i det jeg skvatt til: Hva om det var et menneske som lå under gulvet?! Jeg hadde nemlig akkurat sett min første krim på flere år. Det er ikke særlig lurt av meg. Jeg er ikke så god på sånt, egentlig.

Til slutt sovnet jeg. Relativt svett og kortpustet. Startet dagen etter med et –Å fyyy fader, nå lukter det verre enn noen gang. Jeg orker ikke mer.

Så skulle jeg dra på jobb. Fant frem en veske jeg ikke hadde brukt på noen uker. Men som likevel sto på soveromsgulvet.

Neida,så.

I veska lå det en grønn-grå klump. Som luktet død og fordervelse. Og ammoniakk og alkohol. Jeg prøvde å ta den ut uten at mannen skulle merke det. Jeg liker tross alt å ha rett. Uansett. Det forsvant på en måte i hånda mi. Jeg tror kanskje det kom ut røyk. – Hva er det du har der?! Æsj, det stinker jo!!

Langt ansikt på meg. Smørblidt ansikt på mannen.

-Haha! Hva var det jeg..

 -JADA! Jeg vet det! Hadet.

Forbanna klementiner uten holdbarhet,asså. 3 uker i en mørk veske på et kaldt rom bør vel være et minimum av hva man kan forvente..?

Det bør i hvert fall ikke generere angst for å bo i en nedlagt kirkegård.

Men lukten er borte.

Og jeg sover godt.

Og til alt hell har mannen har fått nok en historie å slå i bordet med når han mener fruen tar av.

Rent dramatisk.

Nyttårssvada

6 mus. To store og fire små. Jeg satser på at familien nå er utryddet. Sånn en-gang-for-alle- utryddet.

2014 er snart en uke gammelt, og jeg kjenner jeg trives. Jeg har valgt et år totalt blottet for nyttårsforsetter. De har en lei tendens til å funke dårlig likevel. Dessuten så dukker det jo stadig opp innslag av forsetter i livet mitt året igjennom. Slitsomt å ha forsetter når alle andre har dem. Denne uka er jo helvetesuka på alle treningssenter. Nei, når jeg har klart meg uten trening så lenge, så klarer jeg nok noen uker til.

Men jeg har slutta å drikke light-brus. Og det gjorde jeg for lenge siden, oktober, kanskje. Ferdig med abstinenser og alt. Vurderer å gjøre det samme med sjokolade, men jeg har en innebygd angst for å bli FOR sunn. Jeg frykter konsekvensene: Størrelse 0, restylane, dagens outfit og kalorikalkulator. Derfor kommer jeg til å drøye godterikuttet. Og derfor kan jeg slite sofaen med god samvittighet. Jeg gir jo ingen blogglesere dårlig samvittighet. Det må være en bra greie.

Vi må jo alle være vårt ansvar bevisst.

På en måte.

Fjas meg her og fjas meg der.

Jeg tar meg en julebrus.

Slange i paradis

Snipp, snapp, snute, vips var jula ute! Jeg er helt klart av typen som liker å kose meg med jula i forkant. Julebrus og klementiner og julemusikk er innafor i slutten av november. Men 1.januar er det slutt, og det kjennes helt fint. Med unntak av litt julepynt som ligger i trappa, er det intet som minner om jul her. Sånn utad, da. Innvendig er vi fortsatt fylt av en suveren julefeiring. Overraskende harmonisk, egentlig. Til og med pakkeutdeling, mandeljakt og konsekvenser av «du kan få være oppe så lenge du har lyst» har gått fint. Og det med mandelen er ingen spøk. Det er nemlig jeg som SKAL få mandelen i riskremen på julaften. Det første året min kjære feiret med oss, gikk det ikke slik. Han fikk den. Og han angret. Nå kan man jo i og for seg ikke lastes for å få mandel i grøten, men min reaksjon på å bli frarøvet marsipangrisen på en dag som julaften, satte spor. Han tilbød meg riktignok grisen etter en times surmuling, men det var selvsagt helt uaktuelt. Jeg er tilhenger av fair play. Ærlig talt.

I hvert fall. Da mannen var så uheldig å få mandelen i år også, prøvde han, klok av skade, å være løsningsorientert. Dessverre for han, satt vi ikke ved siden av hverandre. Han hadde nemlig vært inne på tanken å legge den i min tallerken. Hvem vil vel ikke ha husfred på julaften? Da finneren skulle annonseres, fikk han et unnskyldende drag over ansiktet. Alles øyne vendte seg mot meg. Stemningen var til å ta og føle på. Men jeg? Jeg smilte. Og gratulerte. Og sa noe om at jeg håpet det var min tur neste år. Ikke vet jeg hva som har skjedd, men er ikke dette et bevis på at harmonien har rådet, så vet ikke jeg.

All good things must come to an end. Også harmoni.

Mandag 30.12. kom familien inn etter å ha vært en tur i skogen og grillet pølser. Fortsatt harmonisk. Mor hastet opp trappen, slik at hun skulle rekke en tur i godteriskapet før barna rakk å få av seg yttertøyet. (Mor vil helst ikke dele godteri. Dessuten var det mandag, tross alt, Da spiser man jo ikke godis). Med munnen full av vingummi, fikk mor øye på noe som ikke hadde vært i skapet før. Hun ble iskald. Var det ikke..? Jo, det var det. Det var musebæsj i skapet. I godteskapet. Mor tok skjelvende tak i en marsipanpølse. Den var spist på. Det påfølgende minuttet ble fylt av en tankerekke bestående av så sterke ord at jeg i min villeste fantasi aldri ville drømt om å dele den. Så våknet pedagogen. Delvis,da. Jeg ønsker ikke å påføre barna min redsel for verken katter eller frosker eller larver eller..mus. Jeg vurderte muligens i et brøkdelssekund om noe av godisen kunne reddes, men skjønte av meg selv at den måtte kastes. Fordømt.

Videre påkalte jeg, iskaldt, min mann. –Kjære? Smilende stemme med sammenbitte tenner. –Du, det er helt krise her. Det er krise. KRISE. Mannen kom umiddelbart opp trappen. Godt å vite til senere. Han er til å stole på. Og han tar tak når det gjelder. Jeg satt i sofahjørnet med bena trukket godt oppunder meg resten av kvelden,  mens han vasket og ryddet skap. Jeg forstår at noen kan se på meg som i overkant dramatisk, men for meg var dette ramme alvor. Min far kom kjørende med musefelle. Et vennepar likeså. Selvsagt forstod de at det var helt uaktuelt for meg å gå natten i møte uten våpen.

Nå har vi tatt tre stykker. På loftet. Skapene er fri for tegn, men jeg føler meg absolutt ikke trygg. Det finnes jo tydeligvis en vei fra loftet til skapet. Jeg merker at jeg ikke orker å tenke på det. Men klarer ikke å la være. Jeg har vurdert katt. Men med tanke på at jeg synes katter er ekle også, så går muligens vinninga opp i spinninga. Dessuten hadde jeg garantert fått en sånn som skulle vise meg musene den hadde fanget. Og fuglene. Og paddene.

Nei, jeg må bare stole på mannen. Og fella. Og håpe at vi fire, og bare vi, om et år kan feire jul igjen.

Passe seg for fella du, Alf.

Makkverk.

Julefryd

Jepp. I den grad man kan snakke om julefred hos en halvkaotisk småbarnsfamilie, vil jeg si at den er i ferd med å senke seg. I skrivende stund er det største uromomentet i grunn min kjære, som har satset alt på å lære seg og spille gitar den siste tiden. Jeg setter stor pris på gitarspill som egenskap, men det kan også være litt slitsomt. Det er nemlig ikke sånn at man automatisk spiller som Santana eller Clapton. Det trenger heller ikke gå i dype, altoppslukende låter med tekster som tar pusten fra noen og enhver. Her for eksempel, går det mest i Musevisa og Vassendgutane. (Og det er litt sånn: Når nettene blir…pause-bytte grep-pause… LANGE..) Men det er litt koselig og, da. Og vi har en godt isolert vinterhage som vi alle trives i. Dessuten begynte Santana et sted han også. Jeg vedder på at i løpet av et års tid nå, så har min kjære skrevet en musikalsk hyllest til meg som han vil fremføre på riksdekkende radio. Jeg gleder meg.

Apropos uromomenter. Jeg har lest at det er ut å bli julestressa. Sånn sett er jeg ganske in. Med lave lister blir det ikke så mye stress. Jeg følger imidlertid ikke ukebladenes oppskrift på å unngå stresset, da jeg ikke helt ser hvordan rådene der skal senke mine skuldre. Ta deg et deilig, varmt bad, for eksempel. Fyll badet med levende lys, sett på behagelig musikk og bare slapp av.

Jeg vet ikke, jeg. Det er noen elementer her som ikke innbyr til baderomsidyll. Det er for øvrig kraftig lyd på denne motorsykkelen også. Jeg kunne muligens prioritert et bad etter ungene har lagt seg, men velger heller sofavarianten. Funker fint det også.

Ellers fikk jeg i dag en overraskende bekreftelse på at jeg nok ikke har lykkes helt i mitt forsøk på å fremstå som selveste moder jul for mine barn. Jeg, som relativt smilende, har bakt både risboller og julegodteri og brune pinner. Når vi i dag snakker om ønsker til jul, utbryter sønnen at -Mamma! Jeg vet hva du kan ønske deg til jul! Du kan ønske deg forkle og kokkelue, for da kan du også bake! Jeg også?! Småfornærmet minnet jeg han på mine julekjøkkengjerninger, men det viser seg altså at dette ikke har gjort nevneverdig inntrykk. Det er i skrivende stund uvisst om jeg neste år vil satse alt på sju slag eller om jeg vil gå for ferdigkjøpt.

For å oppnå julefred, anbefales det også å sette av tid til gode samtaler og romantikk med sin kjære. Fyll gjerne kvalitetstiden med din kjære med elementer av jul, hva med å ta på en søt nissekjole? Jeg har dessverre ingen søt nissekjole. Jeg tenkte kanskje jeg kunne ta på meg denne i kveld å se om den gjør samme nytten?

Legg merke til mascara under øynene. Det skal være sånn, altså.

Håper dere alle får en fin jul. Dagens siste bilde vitner unektelig om idyll, også i dette hjem.

Det er håp for alle.

Ah, julefryd! Det er virkelig the most wonderful time of the year.

God jul!

Kos med kos

Ære være dere som klarer å la julekosen få innta deres legeme først lille julaften. Jeg snakker ikke om julefryd og julefred og sånn, jeg snakker om julekaker, julesjokolader, julebrus og juleskinke. For eksempel. Selv har jeg akkurat slukt to juleklementiner, mest for å bøte på at jeg at kom i skade for å åpne en pose med belgiske trøfler. Hva nå det er. Men det var godt. Det også.

Dette, i kombinasjon med at treningssenteret denne uken ringte meg og informerte meg om at det var en stund siden jeg var observert der, har i grunn gitt meg to valg: 1. Jeg gjør lurt i å la julekosen ligge en stund til 2. Jeg bør komme meg på trening. Selvsagt burde jeg kjørt disse i kombinasjon, men det er viktig å ikke gape over for mye også.

Derfor blir det trening på meg i morgen. Håper jeg overlever.

For dere som lurer på julebaksten, kan jeg informere om at pepperkakehuset er pyntet og kokosmakronene er bakt med heldig resultat. Sandnøtter er forsøkt laget, men i manko på sukker ble sukrin forsøkt, noe som ga et lite heldig resultat. Men vi er altså i gang.

Og vi koser oss veldig.

Flaks for meg.

Det umulige gjort mulig, del 468

På en måte er det litt paradoksalt at en som er så glad i julen, er så lite driftig på julebakst. Ikke har jeg særlig moro av det heller. Når sant skal sies, er jeg ikke blodfan av julekakesmaken heller. Men det hører jo med. Og jeg skjønner at når man har satt barn til verden, så skylder man dem på et vis å bake til jul.

Litt, i hvert fall.

Og ja,  det er innafor med ferdigkjøpt pepperkakedeig. Men det er jo ikke nok. Alt skal jo bugne i julen.

Nå har vi bodd i dette huset i under ett år, så jeg synes fortsatt jeg kan si at jeg ikke er helt dus med ovnen. Jeg er ikke helt kjent med hvordan den steker enda. Derfor slipper jeg unna en del slag. Man kan ikke sette i gang med sandkaker og makroner i en ovn man ikke er trygg på. Det skjønner alle.

Jeg tenkte jeg skulle dra i gang med en idiotsikker løsning med eldstemann i dag. Sånne risboller eller hva det heter. Jeg vet ikke om det kvalifiserer til julebakst, men det er nå små kaker som kan legges i boks, så for meg så gjør det i hvert fall det. Og de skal ikke innom ovnen.

Derfor vet jeg ikke om jeg skal le eller grine når jeg nå kan servere risboller som, helt sant, smaker brent. På kjøkkenet står , nok en, i hjel brent kjele. Det skal bare ikke være mulig. Alt jeg skulle gjøre, var å smelte kokesjokolade og Delfiafett. Og her gikk det altså galt. Det brant seg. Så veldig også.

Motivasjonen svikter.

Kanskje jeg skulle ta sikte på et julemarked i helgen? Det er jo så mye fint å få kjøpt i disse dager. Men så var det dette med tradisjoner og barna, da. Jeg kan ikke være bekjent av at de ser tilbake på en barndom hvor juleduften kun dreier seg om svibler og gløgg. Kanskje jeg skal prøve å ansvarliggjøre barnas mormor? Som heller ikke går under tilnavnet Bakermester Harepus til vanlig. Men hun er jo tross alt mormor, og bør med det være sitt ansvar bevisst. Hun trenger jo ikke gå for goroen, men en berlinerkrans eller to bør vel kunne la seg gjøre?

Og jeg kan rulle marsipan. Jeg skal jammen lage en landsby i marsipan. Tema skal være snømenn. Tre kuler oppå hverandre. Kan ikke skjønne annet enn at det må bli bra. Dessuten kan det umulig brenne seg.

Rød konditorfarge til nisselue. Veldig juleaktig. Og relativt kreativt.

Spør du meg.

Nyfødte kvinner og sånt

Jeg skal ikke mene noe om at fotballfrue legger ut undertøysbilder 4 dager etter fødsel. Det får stå for hennes regning/lønning/interesse.

Men jeg skal si en ting til dere gravide, fødeklare, muligens også strekkmerkebefengte damer:

Jeg kjenner en del folk. Jeg er heldig, tilhører en stor, raus venninnegjeng. Hvor lite er tabu og takhøyden er stor. Vi snakker om det meste. Gjengen inneholder flust av flotte jenter, sånn både inni- og uttapå-flotte folk. Som absolutt kunne stilt opp i undertøyet både før, under og etter svangerskapet. Men de gjør ikke det. De færreste gjør det. De fleste føler det ikke så bekvemt å vise kroppen sin til alle som vil se sånn rett etter at de har hatt en 4 kilos leieboer i kroppen sin i 40 uker. Bare sånn at dere vet det. Det er en ganske vanlig følelse. Som kan vare en stund. Muligens et helt liv.

Det er dog også ganske vanlig at man føler seg relativt slank etter fødselen. Når man optimistisk har pakket favorittolabuksa man brukte før man ble gravid i sykehusveska, så forstår man ikke helt at den ikke passer dagen etter fødsel. Det er sannsynlig at man oppriktig tenker at den garantert har vært i tørketrommelen. Og beskylder mannen for uvettig omgang med klesvasken. Hjemreisedagen er garantert full av følelser. Sjansen er stor for at man føler seg fresh. Man har jo faktisk dusjet, og engangstrusene fra sykehuset er byttet med en herlig bestemortruse i bomull. Sykehusbleiene har byttet plass med Libresse Good Night. OG man har tatt på seg maskara. Freshere enn dette kan man knapt føle seg. Babyen ikles hentesettet, og mor gjør seg klar til fotografering.

Når man 6 måneder senere endelig har tid til å se på hjemreisebildene, kan det være greit å forberede seg på en slags virkelighet rett i fleisen. Det kommer tydelig frem at verken mann eller tørketrommel kan lastes for noe som helst. Eller, mannen kan jo på sett og vis det, men det er på en måte en annen historie. Man blir også gjort oppmerksom på at en dusj og litt maskara ikke nødvendigvis gjør deg så pen. Det er ikke så vanskelig å se at blod har forlatt kroppen, ansiktet har en tendens til å være skremmende hvitt. Og posene under øynene både store og blå. Holdningen bærer preg av en kropp som har sett bedre dager, og håravfallet har allerede meldt sin ankomst.

Likevel.. Bildene levner ingen tvil om hvor glad man er. Og hvor utrolig stolt man kan bli. Både av avkom og egen innsats. Så får man heller le litt, da. Når man ser at man har tatt på seg perleøredobber og helt tydelig føler seg fin. I virkeligheten ser man egentlig litt influensasyk ut. Bortsett fra at man smiler. Veldig. Mannen har innrømmet at han lo litt inni seg (han er jo ikke dum) under fotosessionen samboeren hans krevde før vi dro hjem fra sykehuset.

Men han har også innrømmet at han aldri har vært mer stolt av meg.

Så får heller andre ta seg av høye hæler og flate mager og undertøysbilder og hva det måtte være.

Men for veldig mange av oss er det ikke det det handler om, da. Og det er helt greit det også.

Tenker jeg.

 

News around christmas

Fotballfrua har født og jeg har bestilt julekort. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være dagens viktigste nyheter.

Ja, i tillegg til Tone, da. Det var ikke sånn at hun bare møtte Markus(?) og så ble hun gravid. Hun møtte han faktisk første gang da hun var 17 år. Phu, jeg kjente at skuldrene mine sank flere centimeter da dette ble gjort kjent i landets største aviser.

Jeg begynte nemlig å lure, Tone.

Men det er ikke dårlig at julekorta er i boks, da! Og julemusikken er i bruk. Sviblene er på plass i vinduskarmen sammen med litt julelys, og svigermor har bakt den første porsjonen med kakemenn.

Da får det heller være at jeg henger fryktelig bakpå på en del andre juleemner. Alle de andre, egentlig. Jeg bør i grunn prioritere julekalender nå. Hastverk er som kjent lastverk, så i stedet for å gå i gang med innkjøp og innpakking av 48 små presanger, har jeg i år som i fjor valg lapp-varianten. Nissen kommer daglig med en lapp hvor det står hvor dagens overraskelse er å finne. Genialt, spør du meg. Jeg antar at jeg kommer til å glemme en gave eller to, men da kan jo nissen informere om at dagen vil innebære en morsom aktivitet. Besøk til besteforeldrene, for eksempel.

Jeg pleier å være i forkant når det gjelder julegaver, det er jeg på ingen måte i år. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal kjøpe til noen. Eller, kanskje til mannen. Noe jeg ønsker meg veldig selv. Det er kanskje ikke så romantisk, men du verden så praktisk. Og legger man godvilja til, så er det jo romantisk også. Two become one, på en måte. Som Spicegirls sier.

4 uker igjen.

Til julaften.

Jammen på tide at noen begynner å etterlyse ønskelista mi.