Archive for januar 2013

h1

Jeg er så paranoid

januar 31, 2013

Jeg har stadig noen paranoide øyeblikk. Sånne hvor man tror at noen tenker og mener noe om en. At man blir snakka om. Noen ganger så blir man vel det, men jeg tror ikke det gjelder mange prosent av gangene man faktisk tror det. Eller frykter det.

For ofte er det negative ting man tenker at folk prater om. Om utseende, personlighet eller ferdigheter. Det er en dum ting å henge seg opp i. Heldigvis gjør årene sitt til at slike tanker kommer sjeldnere. Og etter hvert skjønner man oftere at man faktisk ikke kan vite hva andre tenker. Og om det skulle være sånn at de sa det man fryktet, så gir man mer og mer f i det. Det handler vel i bunn og grunn om trygghet.

Men selvom jeg er forholdsvis trygg og forholdsvis gammel, så kommer altså tankene om hva andre tenker og sier om meg og hjemsøker meg nå og da. Og jeg vet ikke om det er positivt at jeg ikke nødvendigvis tenker at de snakker negativt. Noen ganger tenker jeg at folk blir imponert over meg. Og at de snakker om det. Som da jeg kom i barnehagen her om dagen. Med ski til sønnen. Vi får nemlig tilsendt plan for hva som skal skje hver måned på mail. Vi har ikke somla oss til å kjøpe skriver, så jeg er bare inne og sjekker mailen innimellom. Ukene pleier å være ganske like, så jeg føler at jeg har grei kontroll. På tirsdag hadde jeg fått med meg at det var skidag. Med værforbehold. Det var ikke storveis vær, regn og sludd og surt, men det var jo snø. Så jeg tok med skia. Da vi kom frem til barnehagen, stod det ett par ski på utsiden av døra. Jeg laget muligens et nummer ut av at jeg satt sønnen sine ved siden av disse. Med en slags selvfølgelig mine i ansiktet. For hvilken rolle spiller vel litt dårlig vær?  Vi har jo skikkelige klær til arvingen. Og det håper jeg gjelder alle barna i barnehagen. Jeg merket at jeg var litt oppgitt da jeg forlot barnehagen. Ringte til og med til mannen. Måtte bare si at jeg synes det var ille at det var så få som hadde med seg ski, og undre meg over om det var på grunn av 1. Manko på ski 2. Frykt for dårlig vær eller 3. Manglende lesing av informasjon.

Så begynte jeg å tenke at dette måtte jo være et samtaleemne for de ansatte i barnehagen. Og da tenkte jeg at de sikkert synes det var fint at jeg hadde med ski. De sa sikkert at vi var en skikkelig friluftsfamilie, som ikke lot oss stoppe av litt dårlige forhold. Og at jeg var flink til å sette meg inn i informasjon som kommer, og at de merket jo at jeg var pedagog selv.

Ganske fornøyd med meg selv, altså.

Vel hjemme, gikk jeg inn for å lese brevet en gang til. Hva kunne folk misforstå i dette brevet?

De kunne jo ikke misforstå noe.

Skidagen var forrige tirsdag. Da hadde ikke min sønn med seg ski, for å si det sånn.

Og du kan tro det ble prata om. -Hun som både er pedagog og i permisjon. Skulle tro at hun hadde kapasitet til å få med seg enkel informasjon om hva som skjer i barnehagen. Merkelig at de ikke har kjøpt ski til sønnen? Har ikke hun skrytt av at de skal på fjellet? Det er sikkert ikke sant.

Sånne ting.

Er det forresten en uskreven regel at det er mødre som skal holde styr på når det er skidag i barnehagen?!

Og de kunne jo sendt ut informasjonen i brevs form,da.

Det er ikke alle som henger med i dette moderne samfunnet heller.

h1

Stargate?

januar 30, 2013

Jammen er det stas å være sosial. Veldig moro, rett og slett. Kinoen i går stod absolutt til forventningene, og Les Miserables er fortsatt min favorittmusikal. Gåsehudfaktoren var svært høy, mye bra sang og musikk.

Og jeg lager jo som kjent kvalitetsmusikk selv innimellom. Av typen selskapssanger. Her om dagen ble jeg minnet på en sang som jeg og en venninne smalt sammen som trøst til en tredje venninne. Det var en periode hvor vi levde et ganske, hva skal jeg si, hektisk liv. Mange baller i lufta. Etter hvert fant en av oss ut at hun skulle flytte inn i et bryggerhus på en gård og finne roen. Men hun turte ikke bo der alene. Derfor gikk hun til anskaffelse av en katt. Det er jo i og for seg greit, men problemet var at hun på lik linje med meg var redd for katter. Katten Oscar ble intet unntak. Da han etter hvert begynte å klatre i gardinene, var det bare å innse det: Oscar måtte ut. Det var ikke rom for begge i herberget. I tillegg hadde hun begynt å date, og følte at det ble vanskelig å kombinere dette. Det var ikke med lett hjerte hun tok avgjørelsen, da hun hadde utviklet et slags elsk/hat-forhold til dyret. Hun fikk imidlertid på finurlig vis katten omplassert, men følte seg usikker på dens videre skjebne. Vi var redd hun skulle bli deperimert, og for å komme deperesjonen i forkjøpet, lagde vi altså en sang jeg nå vil dele med dere. Det er i overkant mange nødrim, men så er det også den eneste sangen vi har laget på engelsk. Foreløpig. Melodien er selvsagt Lille kattepus.

1. This little story, sad but true

Yes, Oski, It`s about you

How my life changed, the day you came

into my life and started the pain.

2. Early in my life, I was alone

sometimes feeling like a clown

Then I understood: I need a friend!

Please, dear God, can you one send?

3. Suddely, one day, you were a fact

finally a brand new cat!

Yes, I was afraid, but anyway

you were free, I did not pay.

4.Then I met a guy, let’s call him Kjell

often ringing at my bell

whom to choose then, I could not tell

Going through a living hell

5. Suddenly I felt, there was no hope

my kittens life was hanging in a rope.

I had to take some phonecalls to the vet;

His life was over – wait, not yet!!

6. I cried my eyes out, yes, every night

saw no hope in nearest sight

Then came a phonecall from my dad

he was angry, almost mad

7.  He had found the pet a brand new home

he never had to be alone

He told me never more to have a cat

I promised,  never even get at rat

8. Now I am so happy as can be

cause, dear friends, I can  clearly see:

Animals has never been my thing

I see it clear:

It was just a fling.

Jeg vet ikke om dette er det beste eksempelet på godt vennskap, men det funka. Og vi har fortsatt stor glede av denne låta.

Og vi er gode venner enda.

Og hun har holdt sitt løfte til sin far.

Gudskjelov.

h1

The Day

januar 29, 2013

Tenk at nå er dagen her som jeg har lengtet etter..

Nei, det er ikke 17.mai. Ei heller julaften, bursdag eller fredag. Nei, i dag er dagen hvor jeg skal på vift.

Jeg skal på kino. Og jeg gleder meg veldig, veldig.

Man er nok ikke så ofte på vift da, egentlig. Men jeg har gledet meg i ukesvis til å se Les Miserables, og i dag skal det altså skje. Mye oppstyr for en tur på kino, tenker du kanskje. Jeg også tenkte det, men i går fikk jeg bekreftet at det er innenfor normalen dette også.

Jeg skal se  filmen med barselgruppa. (Vi har lagd vår egen barselgruppe, liker best å ha kontroll på hvem som er med. Vi prioriterer ikke trilleturer, for å si det sånn). Vi har vært kliiiingærne i dag, skal møtes på kveldstid, uten barn, med kafè og kino. Vi har, som en hver barselgruppe med respekt for seg selv, en gruppe på facebook. Og i går kom det frem at det var flere enn meg som var utsultet på sosialt samvær. For det første viste det seg at halvparten av medlemmene hadde reservert billetter. Livredde for å miste denne sjansen til egentid. Det er jo bare bra, da har vi litt å velge i. Så kommer det frem at det er flere enn meg som har tenkt på hva vi skal kjøpe på kafè først. Jeg informerte om at jeg trodde jeg kom til å ha lyst på milkshake, og fikk kjapt svar fra en annen som hadde planlagt å kjøpe seg mocca. Man er kanskje ikke så mye utpå livet for tiden da? Så lo vi litt av dette, før jeg måtte innrømme at jeg gledet meg til å legge meg, for da skulle jeg planlegge hva jeg skulle ha på meg. Kjapt svar fra et annet medlem, som kunne informere om at hennes antrekk lå klart på kommoden. 24 timer før kinoen. Fantastisk. Jeg er så glad vi er flere som trenger lufting.

Jeg planla antrekket, nei, outfiten i går, men jeg sliter litt med skoa. Jeg må jo tross alt tenke på føret. Kan ikke satse på hæler når det er snø, det blir for risikabelt. Orker ikke hull på knærne og våte klær. Jeg bør egentlig vurdere brodder.

Jeg har forberedt meg godt i dag,da. Jeg antar at jeg ikke kommer til å rekke dusje før avreise, så jeg har tatt på meg en luftig genser for å unngå at jeg blir varm. Jeg har hatt på Les Miserables på repeat i hele dag, føler meg klar.

Get a life?

This is my life.

Og jeg er i grunn veldig fornøyd med det.

h1

Du, du er så fin, du er min hjertemedisiiiin

januar 28, 2013

I dag har jeg tenkt litt på dette med komplimenter. Det er i grunn en sammensatt greie. For egentlig er det jo en bra greie. Det er hyggelig å få tilbakemeldinger på at man er/har/kan noe som noen synes er bra. Men hvorfor er det så vanskelig å ta de i mot? Og hvorfor sitter gjerne komplimenter litt langt inne? Jeg er dårlig på å ta imot. Mulig fordi jeg ikke er så godt vant, sikkert en grunn til det, men jeg merker at jeg er kjapp på å dysse ned komplimenter som måtte komme. -Så fin jakke! -Å? 300 kroner på salg. -Så fin du er på håret! -Å? Nei, nå har jeg jo ikke gjort noen ting med det. -Så flink du er! -Nei, jeg nei! Hadde flaks der, gitt! Og jeg vet at dette ikke er unikt for meg. Jeg vil vel heller si at det er ganske typisk. Er det ikke litt teit, egentlig? Er det ikke litt kjipt mot de som gir komplimentet? Men hvordan skal man ta det,da?

Jeg synes det fort kan bli usympatisk hvis man er i overkant fornøyd med å få komplimentet. Hvis man svarer TAKK litt for høyt, med litt for stemt k og bare ett utropstegn. Samtidig så virker man jo i overkant sjokkert og utsultet på komplimenter hvis man takker med for mange utropstegn. Og altså utakknemlig hvis man dekker over rosen som måtte komme. Jeg har konkludert med at det beste må være hvis man klarer å takke, samtidig som man annerkjenner den som sa det. Gjerne bare i form av -Det var hyggelig sagt.

Det er bare å si i fra hvis noen trenger hjelp til å løse flere av livets store spørsmål. Jeg har fortsatt permisjon og god tid. (Virkelig??)

Men jeg skal bli bedre på å gi komplimenter selv. For det er i grunn ganske trivelig. Jeg har vunnet en almanakk på et kompliment jeg fikk, faktisk. Seriøst. Kamille ville at man skulle skrive inn det peneste noen hadde  sagt til dem. Så kunne man vinne en almanakk. Jeg er jo glad i å vinne ting, men slet en stund med å komme på noe særlig fint. Jeg tenkte at det sikkert ikke holdt å si at venninnene mine synes jeg er kul. Eller kjæresten min synes jeg er pen. Eller mora mi synes jeg er flink til å dikte sanger. Men så kom jeg på et kompliment jeg egentlig synes var litt artig. Det var en venninne som sa til meg at jeg var befriende annerledes. Det er egentlig litt kult. Først fikk jeg litt angst, for annerledes er ikke nødvendigvis positivt. Men jeg fant ut at jeg trives med det. Jeg vet ikke hvor befriende det er, men det kjennes i hvert fall ok ut. Og det skaffa meg en almanakk. Oppfordrer herved alle til å tenke ut sitt favorittkompliment.

Og jeg, jeg tar det som et kjempekompliment at dere orker å lese fjaset mitt. Så for det vil jeg si:

Takk, hjertelig takk!! 2 utropstegn. Og til slutt så føyer jeg på:

Jeg er glad for at dere gidder!

Seriøst.

h1

This is love

januar 27, 2013

Jeg husker ikke stort fra jeg var 3 år, men det må jo være en strålende periode. Husets eksemplar innehar en imponerende selvtillit og er så og si umulig å få til og skifte mening omkring sin egen virkelighet for tiden. I dag drakk han vann av et grønnlig colaglass. Eller, jeg prøvde å få han til å drikke vann. Men det viste seg å være svært vanskelig. Fordi han insisterte på at vannet var grønt. Jeg argumenterte både tålmodig og fornuftig uten hell. Det hjalp ikke en gang at jeg tok litt vann i hånda mi. Vannet var grønt. Javel. Jeg hadde nok heller ikke drukket grønt vann.

Det hjelper ikke at jeg sier det er lillesøster sine sko hvis han har bestemt seg for at de er hans. Av ren vilje får han de nesten på også. Selvom de er syv nummer for små. Noen ganger er mor tålmodig, andre ganger får han beskjed om at -Jeg er 34 år, du er 3. Jeg tror jeg vet litt bedre enn deg hva som er lurt å gjøre. Han er i grunn sjelden enig i dette også. Kan kanskje ikke laste han for den.

I dag kom det ellers så matglade vesenet med en oppsiktsvekkende opplysning. -Mamma? Du husker at jeg ikke liker mat? Håper ikke denne kommer til å vare lenge. Han har i grunn litt å slekte på når det gjelder kjærlighet til mat, så jeg er ikke så veldig bekymra.

Nå er han ute på tur i stua med dukkevogna. Skravla går i ett eneste renn. Han overgår meg med god margin. Jeg kan ikke annet enn å bli imponert.

Følelsene i en sånn liten kropp er så utrolig oppriktige. Jeg er jo på sett og vis glad for at vi lærer å besinne oss, men det er noe veldig frigjørende med spontaniteten. Og ingenting er jo bedre enn en kjærlighetserklæring fra et sånt lite vesen. –Jeg eeeeelsker dere, jeg. Du er bestevennen min, mamma! Herlig. Ikke fullt så hjertesmeltende når mamma er håpløs. – Jeg vil ikke at du skal bo her. Neivel. Det skifter fort her i verden.

Men jammen er det stas dette konseptet med barn. Jeg visste jo at det ville dreie seg om betingelsesløs kjærlighet og alt det der, men at et sånt lite menneske skulle klare å forsterke alle følelsene mine så til de grader.. Vel, det kan man egentlig ikke forberede seg på. At man kunne være så sliten og så takknemlig på en gang. Så frusterert og så lykkelig. Så redd og så trygg. Merkelige saker. Voldsomt, rett og slett.

Så får jeg heller klage på fravær av egentid, hengepupper og lengsel etter søvn i morgen.

I dag er jeg bare fornøyd.

Og sjukt stolt over meg selv. For jeg har unektelig en del av æren for disse vidundrene mine.

Det er  verdt en cellulitt eller trettiåtte,det.

h1

Hurramegrundt

januar 26, 2013

Av og til kan jeg bli imponert over mitt eget pågangsmot. I går, for eksempel. Hvor jeg viser min standhaftige side i bloggen. Lagt er lagt, skrev jeg. Trodde sikkert på det der og da. Det gikk ikke som planlagt. Sønnen satt blid og fornøyd i sofaen, høy på både sukker og seg selv, til langt ut i Nytt på Nytt. Jaja. Det glipper i ny og ne. Kan man si. (Det kan ha spilt en ørliten rolle at jeg visste at jeg skulle sove sammen med han. Og at sen innsovning muligens kunne forårsake senere oppvåkning).

Uansett har vi hatt en svært trivelig dag i dag. Dro muligens strikken litt langt i vår bestemmelse om at i dag var det turdag med stor t(greit å ta i skikkelig når man først kommer seg på tur), men alle koste seg i hvert fall bittelitt med bålbanan med sjokolade i. Litt blå fingre og litt sutring, men det blir nok ikke verre enn en forkjølelse.

Ellers våknet jeg med skrekkblandet fryd over eget sjelsliv i dag. Jeg vet ikke om drømmen min sier mest om mitt behov for eller definisjon av fest og glede, men jeg drømte altså at jeg var på byen. Og at det var skikkelig morsomt. Jeg var ute med Martha Louise, (skjønner ikke hvordan jeg får prikker over a på mobilen, vet at hun heter Mærta), Jens Stoltenberg og Bjarne Håkon Hansen. Tydinger mottas med takk. Jens var skikkelig kul, forresten. Viste meg blant annet en fargerik tatovering av en fisk på leggen.

Trenger jo ikke gå ut når man har det så morsomt mens man sover.

Sa brura.

Neida, så.

 

h1

Fin fredag

januar 25, 2013

Jeg føler at jeg har et godt liv når min største bekymring akkurat nå er:Begynner egentlig Idol halv åtte eller åtte? Og vil barna sove innen den tid? Sistnevnte er i grunn lite sannsynlig. 3-åringen tar i bruk alle Alberttriks og vel så det, enda han selv insisterte på å legge seg. Spørs om ikke luringen var i overkant interessert i hvordan det gikk med røverne hos politimester Bastian. Jaja, bordet fanger og lagt er lagt.Tror jeg, da.

Vi nyter hytteliv i helgen, vår favorittsyssel nummer en. Når vi er fremme, vel og merke. Det er ingen spøk å få fire mennesker av gårde sånn for en helg. I hvert fall ikke fra hjem som ikke topper listene i ordning och reda- sammenheng. Gikk greit denne gangen, hadde med både hyttenøkler og lommebok, og måtte faktisk bare snu to ganger for å hente noe småtteri. At mor i huset bærer preg av en intens innspurt hvor dusjen måtte vike for å unngå køen, for så være. Et glass rødvin og obligatorisk fredagstaco nå, så har hun nok glemt både dusj og bitterhet over at godbuksa ble igjen hjemme.

Ellers rakk jeg akkurat å få med meg min første Ebay-bom før vi dro. Hadde bestilt et riktig så fint cover til telefonen, men det hjalp lite når det var 3 cm for langt.

Jaja. Dyrt å handle billig, hører jeg de sier.
Men det er moro så lenge det varer, da.

h1

My fast car

januar 24, 2013

Vi har vel alle ulike måter å forsøke hevde oss på. Noen flørter aktivit. Andre løper fort. For eksempel. Selv sverger jeg til å tøffe meg. Det er min mekanisme. Noen ganger funker det, andre ganger ikke. Uansett, det kommer naturlig. For meg har det alltid vært sånn cirka fire hundre ganger mer naturlig å slå en gutt på skuldra, enn å blunke til han. Skrekk og gru.

I dag har jeg tøffa meg to ganger. Uten hell. Første gangen var på trening. Jeg er jo bedagelig anlagt, så jeg liker best trening som er godt innenfor komfortsonen. Zumba, for eksempel. Ikke akkurat innenfor nevnte sone når det gjelder romperist og rytme, men rent fysisk. Altså, jeg føler ikke jeg skal dø etter trening. Jeg blir bare litt sliten. Kan prate relativt uanstrengt gjennom hele timen. En komfort jeg setter høyt. Det er slitsomt å være sliten. Samtidig så skjønner jeg jo at jeg må ut av denne sonen hvis treningen skal bære frukter. Det er sant at det må svi for å få resultater. Så i dag hoppa jeg i det,da. Og meldte meg på en sirkeltreningsgruppe som var så langt unna behagelig og morsomt man kan komme. For det første var jeg helt klart dårligst trent. Dette var hovedgrunnen for å tøffe seg. For det andre var det sinnsykt slitsomt og hardt. Hvis jeg ikke hadde tøffa meg på denne timen, hadde jeg driti meg ut. Rett og slett. Så jeg satsa alt. I håp om å ikke skille meg nevneverdig ut. Jeg gjorde det likevel. Men gjennomførte. Og etter timen, kom instruktøren bort til meg og sa at de pleide å ha en avslutningsdel på det andre treningsrommet, og at jeg gjerne måtte være med dit. I mitt hode sa han at vi skulle ha en tøye- og avspenningsdel. Og det skjønte jeg at jeg kom til å trenge. Så jeg ble med. Satt meg ned på gulvet. For så å se at han hentet frem svære boksesekker og boksehansker. Angst. Men fordi jeg tøffet meg såpass hardt, så kunne jeg jo ikke gå. Ei heller si at jeg ikke hadde erfaring med denne type trening. Lang historie kort: Vi avsluttet med 15 minutter i helvete. Svelget unna både blodsmak og magesyre. Fytte rakker`n. Synes folk dette er godt? Jeg begynte å le en spesiell latter da vi var ferdige, men det var mest for å unngå å grine. Kunne jo ikke det, så tøff og uanfekta som jeg er.  Jaja. Kom meg i dusjen etter 3 timer, og føler nå at jeg har trent nok for i hvert fall tre uker. Det er jo positivt.

Andre gangen jeg tøffa meg, var da jeg kjefta på en forsikringsagent. Jeg hadde nemlig fått melding om en utbetaling av en skade på en bil som ikke var min. Og det synes jeg at jeg måtte si ifra om. Så møtte jeg på en sur, grinete, telefondame. Som insisterte på at det måtte være min bil. Jeg sa, som sant var, at registreringsnummeret var ukjent, at jeg så på bilen min mens vi pratet, og nummeret var et helt annet. Hun pustet og peste så fælt at jeg til slutt begynte å tvile på mine egne øyne og var i ferd med å tro at det var min bil likevel. Da kjente jeg at jeg ble irritert og både kort og ufin i tonen. Da hun ikke kunne fortelle meg hvilken type bil det var snakk om, avsluttet jeg samtalen med en oppgitt kommentar. Så ringte jeg inn igjen, og traff på en hyggelig kundebehandler. Jeg la ut om min vrede over forrige behandler, og fikk uforbeholden støtte. Vi lo til og med litt av at hun insisterte på at det var min bil. Det vet vel jeg bedre enn henne, lissom. Så spurte jeg om hun kunne si hvilken type bil det var. Og det kunne hun umiddelbart. -Det står at eier av bilen er …. Så passerer de siste måneders bileventyr i revy. -Eh.. Akkurat, ja.. Det er samboeren min,det. Det er den bilen, ja. Prøver å tenke fort, sier noen usannheter om svigermor som har lånt bilen, og lover å sjekke opp saken. Og ringe opp i morgen hvis det ikke har løst seg naturlig.

Det har det, lissom.

Men ho første dama hadde ikke trengt å være så grinete,da.

Kunden har tross alt rett.

På sin måte.

Det er ikke min bil.

h1

I don`t believe

januar 23, 2013

I dag har det skjedd igjen. Jeg har lest om en kvinne som reiste på sykehuset med magevondt, og som kom hjem igjen med en egenprodusert baby. Disse historiene dukker jo opp fra tid til annen. Før jeg hadde vært gravid selv, så hadde jeg vansker med å tro at det kunne være sant, på grunn av vektøkning. Nå er i grunn vektøkningen det argumentet jeg anser som svakest.

For hvordan i all verden kan det være mulig å gå førti uker uten å merke at noe vokser i kroppen? Jeg tror ikke noe på det. Jeg nekter å tro det. Helt greit, de tre første månedene kan sikkert foregå i stillhet. Kanskje har man uregelmessig menstrasjon, kanskje slipper man å være kvalm, kanskje er man vant til å være trøtt. Helt greit. Jeg kan gå med på at man kan unngå å forstå det i andre trimester også. Hvis man legger godvilja til.  Man kan ta sparkene i magen for å være heftig rumling. Det er faktisk en ikke så helt ulik følelse i denne fasen. Magen kan jo også vokse uten at man er gravid. Og kanskje har man litt ymse bh`er liggende, slik at man ikke har stålkontroll på størrelser og den slags.

Men i tredje trimester!! Jeg tror at jeg tenkte på at jeg var gravid hvert sekund på slutten av svangerskapet. Ikke nødvendigvis på grunn av spenning og forventning. Nei, vi snakker daglig halsbrann. Den forferdelige følelsen av at du står i full flamme innvendig. Eneste botemiddel som fungerer, er noen tyggetabletter som vokser i munnen på deg og som gir deg lyst til å kaste opp i steden. Så er det den uformelige kroppen. Som ikke nødvendigvis har blitt 30 kilo tyngre, men som gjør deg både frem- og baktung på en gang. Som gjør det til en treningsøkt å sette deg inn i bilen. For ikke å snakke om å gå ut av den igjen. Å snu seg i sengen krever egentlig heis. Og man kan ikke selv bestemme hvilken side man skal ligge på. Å ligge på ryggen er umulig, på magen like så. Videre er det et menneske i magen din som har vokst seg stor og sterk, noe som gjør at dine egne organer ikke har mye plass å skryte av. Lungene er presset oppunder haka, og man får åndenød av å reise seg for fort opp. Blæra er antakelig på vei ut, i tillegg til at den rommer cirka ingenting. Jeg skal ikke si så mye om tarmene, annet enn at plassmangel nok forårsaker en laaaaaangsom ferd. Med alt det fører med seg. Ellers så sies det jo at alle gravide gløder. Jeg tror ikke dette gjelder 3.trimester. Personlig glødet jeg i hvert fall ikke andre steder enn i halsen.

Jeg var VELDIG klar over at jeg var gravid. Alle i min nærhet også, sikkert. Og når fødselen omsider setter i gang..

Det får bli en anne gang.

Men være gravid uten å merke det..

Nope. Jeg tror ikke på det.

Sorry.

h1

Berg og dalbane

januar 22, 2013

Den observante leser har registrert at det ikke kom noe innlegg fra denne kanten i går. Sånn går det når man skryter av fryd og gammen og liv på skinner. I går sto ikke tilfeldighetene den kjekke bi, for å si det sånn. Ingen fatale, tragiske eller forferdelige opplevelser, kun et hundretalls irriterende trivialiteter. Mandag var dagen hvor alt akkurat ikke gikk. En sånn dag hvor man åpner kjøkkenskapet og en pakke spagetthi faller ut. Hvor man i seneste laget oppdager at forrige person som besøkte toalettet ikke tok seg bryet med å sette på plass ny dorull. Dagen hvor man har bommet på vaskemaskinknappen og vasket en 40-vask på 60 grader. Hvor det står en støvel i døråpningen som gjør at døra smeller tilbake i panna når man prøver å lukke den. En sånn dag. Så jeg la meg 21.15 og ventet på bedre tider.

I dag har jeg hatt et ekte Love Actually-moment. Det må da kvalifisere til bedre tider, tenker du kanskje? Joda, det går i grunn mer knirkefritt i dag. Men jeg har ikke blitt fridd til på av en utlending som har lært seg norsk for min skyld, ei heller hatt besøk av verdens mest romantiske julebukk. Nei, jeg har blitt utsatt for innpakkingstortur på kjøpesenter. Gud bedre. Jeg skulle få pakket inn en enkel, liten eske. Det hadde nok ikke vært så mange kunder innom butikken i dag. Jeg hadde ikke dårlig tid, men med en sutrete unge i barnevogna, følte jeg heller ikke at jeg var i mitt beste small talk-hjørne. Det hadde dama liten forståelse for. Jeg fikk servert en hel livshistorie jeg egentlig ikke fant særlig interessant. Prøvde å avslutte flere ganger, men da stoppet hun bare opp å pakke inn. Prøvde lytte-trikset, men da ble hun så ivrig at hun begynte å gestikulere og derfor ikke fikk pakket inn. Hun skal ha for at hun gjorde seg flid, men tyve minutter synes jeg var i overkant. Seansen endte med at jeg oppfordret henne til å gå hjem og lage barn. Faktisk. En stor del av historien dreide seg nemlig om hvorvidt hun skulle få et barn til eller ikke. Lurer på om hun tok rådet mitt på alvor.

Ellers leser jeg i dag at fotballfrua mener enhver kvinne bør ha et par diamantbelagte pumps. Jaaa.. Jeg har ikke det, da. Og det ville overraske meg stort om jeg noensinne ville være i nærheten av å få det. Et kjapt overblikk på badet får meg heller til å tenke at enhver kvinne burde hatt en ryddehjelp som var eldre enn 11 måneder. Og muligens også en vaskemaskin ekstra.

image