Posts Tagged ‘syke barn’

h1

Julepoesi

desember 22, 2012

Øreverk er no herk

barnet henger i mor sin serk

Uansett, nå er det jul

freden senkes i vårt skjul.

Vi er kun en liten gruppe

som faktisk drømmer om flesk og duppe.

Ingen spying, i bordet vi banker,

nå det kvalmende føde her vanker

(Og til alle syke vi sender våre tanker).

Jeg sier det, jeg. Ellers har jeg bare en ting å dele fra dagen,  det er en åpningsreplikk. Var en tur på kafè med sønnen og alle lokale pensjonistene. Da den siste pensjonisten ankom, utbrøt han høyt og tydelig at -Jøss, her er`e jo flere folk enn i kirka. Flott entre. Den skal jeg ta med meg videre, tenkte jeg.

God aften!

 

h1

Sånn går nå dagene!

november 28, 2012

Selvsagt er det en del ting som endrer seg når man blir voksen. Eller, mer voksen. For eksempel blir komfort viktigere enn mote. Kvalitet teller mer enn kvantitet. Man gleder seg nesten mer til julemat enn julegaver. Dette er endringer jeg har akseptert for lenge siden. Men i dag kom det en ny «Gud-hjelpe-meg-erkjennelse»: Jeg har blitt oppriktig glad i P1. Jeg har tatt meg selv i å sitte humrende i bilen ute av stand til å gå ut av bilen før et innslag var ferdig. Hvis jeg skulle finne på å ta meg en kopp te midt på dagen, gjør jeg det gjerne mens jeg lytter på P1. Nå er det alvor.

Alvor er det også at Sabeltannfeberen regjerer så til de grader i heimen. At lillegutt har slitt ut en drakt og derfor er på drakt to er nå en ting, men at jeg i natt har DRØMT om Sabeltann og Terje Formoe er noe annet. Jeg våknet med Livet er herlig, når man er fri og frank.. Når kista er full, er det deilig å drive dank- på hjernen. Og jeg blir ikke kvitt den. Jeg har også erfart at jeg kan kjøre 5 mil alene i bil uten å registrere at det er Sabeltannskiva som går på repeat i bilen. Ingen spøk å være småbarnsmor.

Ellers regjerer forkjølelsen i denne heim som i de fleste andre. Sånt blir det lite søvn av. Jeg må få innrømme at jeg i deperasjon etter å få sove, har utviklet et ekstremt godt «prøv-å-være-usynlig-og-lydløs» talent. Når minstemann endelig har sovnet, tviholdene på min hånd, er gode råd dyre. I hvert fall når jeg ikke orker å våkne med panna på kanten av sprinkelsenga. Igjen. Jeg føler at jeg har et kraftig innhakk i panna som et resultat av mange erfaringer med dette. Nei, da må man på svært listig vis få tak i bamsen til gullungen og umerkelig løsrive seg fra hånda hennes mens bamsen umiddelbart får plassen. Først må man beregne vinkler og fasthet på bamsen kontra hånden, så må man flytte fingrene hennes og dra til seg hånda like forsiktig som man ville gjort hvis man hadde laget et korthus bestående av 238 kort. Hvis denne delen går bra, som regel etter tretten forsøk, gjelder det å fjerne seg fra senga helt uten lyd, skygger og oppmerksomhet. Jeg har fått en ganske bra teknikk bestående av 15 trinn.   1. Legge seg på ryggen 2. Vente. 3. Vri kroppen over på høyre side. 4. Vente. 5. Sette knærne sidelengs i gulvet. 6. Vente. 7. Slippe resten av kroppen ned i gulvet. 8. Vente. 9. Krabbe mot døra. 10. Vente. 11. Reise seg opp i knestående (slik at man ungår eventuelle knekkelyder i knærne hvis man reiser seg helt opp) 12. Vente. 13. Åpne døra med en forsiktighet et arkeologisk funn verdig 14. Komme seg ut raskere enn sin egen skygge 15. Lukke igjen det ene øyet og heve øyenbrynene på det andre og håpe at det gikk bra denne gangen.

Prosessen gjentas ti ganger om nødvendig.

And as we speak: Der gikk alarmen igjen.

Ha en fin dag!

h1

Ikke så lur..

november 9, 2012

Da jeg fortalte samboeren min det jeg skal fortelle nå, sa han bare at – Det der høres ut som et mislykka forsøk på å være morsom. Svært lite troverdig. Men poenget er at det er sant.

Møtte en venninne på kafè i stad. Hun satt og pratet med en gammel tante. Jeg blir gjerne svæææært hyggelig i slike situasjoner. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg får så mye å si til gamle tanter. Og jeg gir meg gjerne helt over når de forteller ting. Slik at de synes det er veldig morsomt å fortelle ting til meg. Og derfor forteller en del. Stemningen blir jo god, og det er trivelig. Helt til jeg blir feil. Og det blir jeg jo før eller senere. Hver gang.

Tanten skal gå videre, og venninnen min sier – Takk for klubben! Det synes jeg var veldig fint sagt, så jeg følger opp med –Ja, tusen takk for klubben! Kjempehyggelig! Jeg føler at jeg ikke har understreket nok hvor hyggelig jeg synes praten har vært, så jeg sier like godt at –Klubb er jo noe vi burde ha mye oftere, egentlig! Tanten smiler usikkert og nikker forsiktig, men jeg antar at det bare er  fordi hun sikkert hører dårlig. Så ser jeg på venninnen min som er rar i ansiktet, men sier lavt til meg at -Du kan sikkert få den med hjem.. Vi er ikke så glad i klubb.

Akkurat. Den eksotiske matretten klubb, altså. Fra å gjøre forsøk på å være en artig og høflig jente, ble jeg ufrivillig forvandlet til en misunnelig frekkas. Tanten forlot lokalet uten at misforståelsen ble oppklart. Jeg forlot også lokalet. Uten klubb. For jeg er på ingen måte tilhenger av at vi skal ha SÅNN klubb oftere. Oftere enn aldri.

Da begynte jeg å tenke på at jeg har litt tungt for å forstå ting. Som nå, for eksempel. I prikkeland. Alle sier at –Du SKJØNNER hvis det er vannkopper de har. Så sier jeg, som sant er, at jeg gjør ikke det. Da jeg skulle ha førstemann, sa alle at –Du SKJØNNER det når fødselen er i gang. Jeg gjorde ikke det. Enda vannet gikk. Jeg måtte ringe å spørre en venninne om jeg hadde tissa på meg. Jeg var rimelig sikker på at jeg skulle skjønne at det var i gang med andre mann, men jeg gjorde jo ikke det da heller. For da gikk ikke vannet. Så jeg var usikker på om jeg hadde mageknip, var matforgiftet eller rett og slett i ferd med å føde. Etter tre telefoner til sykehuset dro jeg heldigvis. 2 timer senere var lillemor ute. Bekreftelse er tydeligvis meget viktig..

Det hører sikker til en diagnose det også.