Archive for september, 2013

h1

Eg tek meg ei bolle

september 30, 2013

Det har vært en dårlig blogguke, asså. Men det er jo ikke bare-bare, heller. Med ny TV-høst og regjeringsforhandlinger og greier. Nå har jeg vel stort sett fulgt med på Jakten på kjærligheten og Sigrid blir mamma, men det er tidkrevende nok, det. Likevel har jeg fått en halvtime ekstra om dagen.  Jeg har tatt ut separasjon med Cæsar nå. Jeg vet at enkelte vil ha vansker med å tro på det, og jeg kan ikke klandre dem. Men det gikk til et punkt, lissom. Dessuten vet jeg at det er lov til å angre i krig og kjærlighet. Sånn hvis det skulle bli behov for det.

Nei. Sant skal som kjent sies, og jeg synes egentlig det har vært litt rart å være blogger under fullt navn. Lett å være tøff i kjeften i smug, verre når katta er ute av sekken. I hvert fall med over snittet fantasifull hjerne. Da er det godt man har venninner som kan realitetsorientere med at -De fleste har visst hvem du er lenge uansett. Skjerp deg. Dessuten har jeg jo en innebygd evne til å bli usynlig. Bare jeg prøver hardt nok. Så da får jeg bare prøve det litt oftere, da. Hvis det skulle bli behov.  Det ser kanskje litt rart ut, men jeg tror det funker.

Og jeg har faktisk hatt en diskusjon med nevnte fjernsyn i dag. I stad kunne nemlig en reklame opplyse om at «ingenting smaker bedre mellom måltidene enn en  Active». Hæ? JO, lissom. Sa jeg til TV`n. Jeg kan komme på 25 ting som smaker bedre mellom måltidene enn en yoghurt. På like mange sekunder. Jeg lurer på om det finnes noen som i fullt alvor mener at en Active er det beste de kan tenke seg.

Selv skal jeg i dette øyeblikk nyte bollen min gode venninne skjenket meg sammen med en kaffe mocca tidligere i dag.

That`s what friends are for, asså.

 

Reklamer
h1

Ha det på badet

september 19, 2013

Nå er dere sikkert sååå lei å lese om horisontale eller diagonale fliser, dørhåndtak i messing eller krom, knagger med eller uten sugekopp, toalett på gulv eller vegg.. For ikke å snakke om det umulige valget: Blandebatteriet. (Eller.. Har jeg ikke nevnt det, asså? At vi pusser opp badet..? Jeg? Som er så trendbevisst, stilsikker  og nærmest for interiørarkitekt å regne..? Jøss).

Nå er det i hvert fall ferdig. Badet. Og det ble fint. Som seg hør og bør. Jeg vil anslå at av de 1000 siste nye bad som er laget her til lands, er 998 av de fine. Nytt bad = fresht. Fresht = innbydende. Innbydende = fint.

Enkel matte, enkel sjel.

Så vi har altså fått oss et fint bad vi er veldig fornøyd med. Og det er jo flott.

Utfordringen nå, har vært å gjøre det litt personlig, da. Hjemmekoselig, på en måte. Så jeg har satt en blomst i vinduet og kjøpt noen fine kurver og nye håndklær og sånn. Fortsatt veldig fornøyd, badet er fint som bare det.

Men det er noe jeg lurer på. For jeg har skjønt at et bad med respekt for seg selv, må ha levende lys. Med og uten duft. Så det har jeg kjøpt.

image

Nå kjenner jeg på en grunnleggende usikkerhet i forhold til når disse lysene skal tennes. Jeg ser at det kan være stemningsskapende ved bruk av badekar. Med tanke på at jeg kun bader når jeg blir overtalt av barna til at det er en god ide’ , men fem minutter senere finner meg selv ropende med desperasjon i stemmen «IKKE SPRUT!!», samtidig som mascaraen renner nedover kinnene og jeg fryser på halve kroppen, så føler jeg egentlig ikke at stemningen stiger nevneverdig med levende lys.  Litt sånn tvert i mot, kanskje.

I tillegg er jeg jo litt over gjennomsnittet opptatt av brann. Så jeg kan jo ikke bare la det stå å brenne for seg selv og de som er til stede når vi har gjester heller? Det er jo ikke trafikk på badet hele tiden?  Kanskje jeg bare kan legge en fyrstikkeske der, så kan de som vil ha levende lys mens de benytter seg av badets fasiliteter selv velge dette? Det innebærer imidlertid å gi fra seg kontroll på fyrstikkesken.

Jeg tar gjerne imot tips fra dere som er mer bevandret i skikk og bruk med lys på badet.

Gjerne også eventuelle regler om duft og farge.

På forhånd takk.

 

h1

Tanken er god

september 17, 2013

Å resignere – resignerer – resignerte – har resignert.

Definisjon: Finne seg i, gi opp, gi avkall på.

image

Denne uka skal jeg ikke drikke Pepsi Max før på fredag. (Egentlig Tab X-tra. Venninnen min påstår at jeg muligens er den eneste i Norge som konsekvent drikker Tab i 2013. Men nå har familien harryhandlet. Og i Sverige får man dessverre ikke Tab). Uansett. Aspartam er aspartam, avhengig er avhengig og viljestyrke er viljestyrke.

– Denne uka må vi stramme inn på kulturen rundt middagsbordet. Minstemor må skjønne at hun må sitte i stolen under hele måltidet.

Ja.

Det sa sikkert brura og, det.

Fordømt.

h1

Guttungen

september 15, 2013

Voksne har til alle tider pratet om hvor fort tiden går. Jeg har for lengst blitt en sånn en. Etter barna kom har det bare blitt verre. Jeg vet alt om «Lev nå» og tider som kommer og ikke går og sånn, men det hjelper ikke: Noen ganger får jeg panikk for at den skal løpe fra meg. Tiden.

At de skal løpe fra meg. Barna mine.

Selvsagt kan vi ikke stoppe tiden. Vi skal ikke prøve en gang. Men det hadde vært umåtelig deilig med en pauseknapp. Bare for å nyte ekstra lenge. Jeg innrømmer ærlig at jeg synes det er deilig at ungene begynner å bli større. Og jeg synes det er en fantastisk foreldreegenskap det der med at den beste alderen er den barna er i akkurat nå. Men hvor ble alt sammen av?

Når ble den lille kroppen som var hundre prosent avhengig av oss så selvstendig? Han som var avhengig av å bli bysset i søvn, når begynte han å si at jeg kunne lukke døra sånn at han slapp å bli holdt våken av søstera si? Han pleide jo å være så liten, i dag ble jeg oppriktig overrasket over hvor lang han er blitt. De høyvannsbuksene der ble jo akkurat kjøpt? Jeg skjønner det ikke.

Det føles ut som i går at jeg iherdig satt og pekte på meg selv mens jeg gjentok for syvhundrende gang: Ma-ma. Mammmma. Nå spør han meg om hvordan lava egentlig blir til og hvorfor det er sånn at ikke alle har en bestefar. Vi har meningsfulle, fine samtaler rundt bordet, samtaler som ikke omhandler hva kua sier eller hvor stor han er. Jeg burde kanskje ikke si det, men jeg blir stadig overrasket over hvor glup han er. Og morsom. Den lille, store gutten min.

Han, som pleide å ta nei for et nei, setter med største selvfølge øynene i meg og plasserer skap på sin egen fascinerende måte. Senest i dag fikk jeg en leksjon i at han bestemmer selv. Da jeg nektet å innfinne meg med dette, ble jeg truet med bursdagsnekt. Bursdagsnekt finner ikke mor seg i, så jeg var kjapp til å informere om at jeg faktisk bor her og kommer til å ha mye med arrangementet å gjøre. Han trengte ikke lang tenkepause før jeg fikk et -Javel, greit, men da får du bare sitte på rommet ditt å leke med deg sjøl.

Akkurat.

Men så ligger han der, da. Før han sovner. Ser på meg med verdens vakreste øyne og forteller hvor fin han synes jeg er. Mens han holder ansiktet mitt fast i hendene sine. Og jeg kjenner at jeg er i ferd med å eksplodere av følelser.

Det er i sånne øyeblikk jeg bestemmer meg for å nyte de øyeblikkene som ikke går så fort også. Der hvor nattesøvnen har vært dårlig, middagen nektes fortært, kommunikasjon i normalt toneleie virker som en umulighet og kjekspakken ligger i titusen biter på gulvet.

Jeg vet det er forskjell på liv og lære.

Men jeg vet også at det der med «En sønn er en sønn til han får seg en viv…» Vi skal bli to om det.

Viven og jeg.

Det sverger jeg på.

Sønnen min.

Det er ikke småtteri.

hikk2

h1

Arv, miljø og meg.

september 11, 2013

Det høres kanskje ikke så kult ut, i hvert fall ikke hvis man ikke selv har barn, men jeg er sikker i min sak: Det kuleste jeg noen gang har gjort, det er å få unger. Altså, ikke selve FÅ unger, den seansen har jeg andre adjektiver jeg ønsker å ta i bruk for å beskrive, men selve ungekonseptet. Det er sjukt mye moro som skjer når man velger å reprodusere seg selv.

Men det innebærer også en del frykt.

Reproduksjon av meg selv. Noen ganger kan jeg kjenne det stikker til i magen. Hva er det jeg har satt i stand nå?  Jeg vet jo utmerket godt selv hvordan man møter sine foreldre i døra etter hvert som man vokser opp. Og så oppdager man plutselig at foreldrene ikke er der. Det bare høres sånn ut. Man har blitt som de uten at man har skjønt når det skjedde. Jeg har mang en gang tatt meg i å argumentere for så å avbryte meg selv i sjokk: –Jeg snakker jo akkurat som pappa! Jeg blir stadig svar skyldig når broren min informerer om at -Du høres akkurat ut som mora di. For jeg hører at han har rett.

Arv og miljø.

Jeg lurer så veldig på hva ungene mine kommer til å ta med seg fra meg.

image

Det ser ut til at min datter kommer til å slite med min sovesveis. Jeg får bare håpe at heller ikke hun har evnen til å bekymre seg nevneverdig over det hun ikke ser forfra. Og at fornektelsen om at eget bakhode kan ligne hva man ser andre går rundt med holder stand. En god porsjon vann, hårspenner og godvilje er alt som skal til. Så får man bare leve med sjokkene som kommer hvis man skulle komme i skade for å bli fotografert bakfra.

image

Dessverre ligger det an til at gulvvaskteknikken hennes ikke blir mer effektiv enn min. Jeg kan jo håper at hun blir mer glad i konseptet, men har mine tvil. Jeg lurer på hvordan jeg skal overbevise henne om at gulvvask er gøy. Ikke fordi det hadde vært så morsomt å ha en datter som ruler i gulvvaskkonkurranser, men det hadde jo vært veldig praktisk. Litt egoisme har man lov til å unne seg. Selv som mor.

image

Den gledelige nyheten, er at hun ser ut til å ha ervervet seg et godt sparegen. Det har hun ikke etter meg.

Jeg skal gjøre mitt ytterste for at det blir folk av dem. Og jeg skal huske på å være takknemlig for at de har flere å slekte på enn meg. Foreldreansvaret tynger nok som det gjør.

Og det er altså det morsomste jeg har gjort.

Sånn at jeg virkelig kan anbefale det.

Og det vil helst gå bra.

 

 

h1

Kvardag

september 9, 2013

Det er jo ikke til å legge skjul på at jeg kan komme i skade for å bli i overkant høy på meg selv innimellom. Jeg tør påstå at det ikke skjer så ofte. Jeg blir oftere sliten av meg selv, for å si det sånn. I dag er jeg sliten som følge av gårsdagens topp. Mange hyggelige tilbakemeldinger, soling i glans og en slags fanside på facebook. Hva mer kan et kjendishungrig hjerte med tilbakevendende fantasier om sofaen til Thomas og Harald begjære. Fint lite.

At fansiden ble opprettet av min beste venn, hun som har kjent meg så lenge at vi egentlig lever i en slags symbiose, spilte liten rolle. Fan er fan. Og egen side er egen side.

Jeg begynte å tro litt på det i går, da. At jeg skulle bli kjendis. Husets mann ristet på hodet både to og tre ganger. I kvarteret. Samtidig som jeg fikk noen medlidende blikk og et klapp på skuldra i ny og ne.

Jeg klarte ikke la telefonen være da vi hadde lagt oss. Jeg måtte sjekke om jeg hadde fått flere fans. Problemet var at vi egentlig har blitt enige om at surfing på senga er en uting. Så jeg måtte gjøre det i smug. Det er ikke så lett når rommet er mørkt og lyset på telefonen er sterkt. Så til tross for at han lå med ryggen til, kom det først et oppgitt  -Tonjeeeee…! Den taklet jeg kjapt, -Jada,har bare glemt å sette på vekkerklokka!  3 minutter senere: -Eh..Trenger du hjelp,eller!? Hektisk telefonfikling. -Neida!Den hadde hengt seg. Funker nå! Telefon lagt ned. Noen minutter senere hører jeg at han sover. Perfekt. Jeg kjenner at jeg lurer veldig på hvordan det går med fansen. Griper lydløst telefonen. Og setter på musikk. Veldig høyt. Veldig pulsfremkallende.

Jeg har begrenset teknisk innsikt, har for kun kort tid siden gjort mine første Itunes-innkjøp. Jeg har i tillegg et handicap med å komme på gode titler når musikk skal lastes ned. Øverst på min spilleliste bestående av fem låter, troner Waterloo. Spesielt, mulig det. Trolig enda mer spesielt å bli vekket av den 5 minutter etter innsovning en søndagskveld. -TONJE!!!Eh, ja, jeg skulle bare sjekke om jeg hadde husket å skru på lyden på alarmen». Problemet nå, var at jeg fortsatt ikke hadde er ervervet meg den etterlengtede tekniske kunnskapen. Tidligere sovende samboer var ikke fra seg av begeistring for å hjelpe sin kjære med å få Waterloo til å svinne ut fra soverommet. Men han måtte jo stille opp. –Ok, nå sover vi. Greit? Stillhet. Akkurat lenge nok til at han neste sover.  –Men det er sjukt mange som har skrytt av bloggen. Det er mange som vet hvem jeg er nå. Forsiktig oppgitt åndedrag. -Fint. Jeg kjente at jeg kanskje begynte å bli litt trøtt. Og da stod alt så klart for meg. –Du? Det blir Thomas og Harald, lissom. Taushet. –Du er flink og sånn, kjære.. Men… Det gjør ikke det. Natta. Gledesdreper. På vei inn i søvnen fabulerte jeg om en morgendag med solbriller, rød leppestift og høye hæler.

Men det har vist seg å være ganske unødvendig. Helt unødvendig, faktisk.

Mine femten minutter gikk veldig fort, synes jeg.

Ble vekket klokken fem av et barn med tett neste. Lite glamour. Fikk skviset inn en dusj, dog uten bruk av balsam, da nevnte barn ikke satt særlig pris på at mor ønsket å vaske seg akkurat denne dagen. Frokosten, bestående av en yoghurt til hver og et –Nei, beklager, nå har vi ikke tid til mer mat!ble fortært i relativ høy hastighet, og at et halvt yoghurtbeger havnet på gulvet er jo for ren mandagsbonus å regne.

Resten av dagen har forløpt som en hvilken som helst dag.

Men det var close, ass.

Joda.

Ganske.

h1

Om stormer, vannglass og blogging

september 8, 2013

 

Jeg skal ikke si noe om Erna Solberg, Høyre eller politikk i dag. Det jeg per nå har tenkt å ytre om det, har jeg allerede gjort i mine to foregående innlegg.

Jeg har lyst til å si noe om blogging. Og om hvorfor jeg har valgt å bli en av dem. Bloggerne. I svangerskapspermisjonen får man ofte tid og interesse for å gjøre ting man ikke gjør til vanlig. Jeg fikk øynene opp for bloggene som florerer på internett. Mange kan spørre seg om hva poenget med en «offentlig dagbok» er. Og interesseverdien dette måtte ha for andre. Sistnevnte viser seg å være enormt stor. Bloggverden er fylt av uendelig mange bloggere, og toppbloggerne har en leserskare større aviser bare kan drømme om.

Jeg hadde altså svært begrenset kjennskap til fenomenet. Så begynte jeg å lese. Jeg satset ikke på de intellektuelle fagbloggene, jeg skjøt fart rett inn i min egen hverdag: Mammabloggene. Og her var det mye å ta av.  Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet å få ut av blogglesingen, men det ble i hvert fall så som så med inspirasjon, pågangsmot og gjenkjennelsesfaktor. Til min store overraskelse fikk jeg stort sett lese om småbarnsmødre som tilsynelatende struttet av energi, løpe KK mila 5 uker etter fødsel. Flotte damer som kun laget økologisk barnemat fra bunnen, som hadde på seg moteriktige klær og som prioriterte kjæresteturer hver fjerde uke. De drakk daglig sin soya latte, etterfulgt av en time styrketrening og en enkel middag bestående av helstekt kalkun fylt med eksotisk krydder, auberginer og skummetmelkgratinerte poteter laget på oppskrift funnet i eget hode. Det florerte bilder av nydelige, velkledde mødre og barn, hus med interiør jeg tidligere kun hadde sett lignende av i magasiner på legekontoret, samt småbarnsforeldre som regelrett struttet av energi.

Det gjorde ikke jeg. Jeg lurte på hvor de gjorde av gulpeflekker, bæsjebleier og Toroposene. Når disse menneskene sov, hvordan de alltid rakk å dusje, hvordan de hele tiden kunne være så blide og hvordan de i det hele tatt klarte det. Å være så perfekte. Dette begynte jeg å tenke en del på.  Først irritert. Så glad. For at jeg var passert tredve år, relativt trygg på meg selv og for å ha evnen til å ikke tro alt jeg hverken ser eller leser. Men jeg tenkte at sånn var det garantert ikke for alle. For jeg må innrømme at jeg,på tross av min overbevisning om at det ikke kunne være sånn i virkeligheten, helt klart kunne kjenne på en snikende følelse som gikk på å være god nok. Som mamma og som kvinne. Hvordan jeg kunne kjenne på en vemmelig følelse av dårlig samvittighet basert på informasjon om andres tilsynelatende vellykkethet.  Jeg klarte å sette stopp for disse tankene før de tok av. Men jeg tenkte, og skjønte, at det kunne være vanskelig for mange andre. Tenk å være 20 år, sliten småbarnsmor med dårlig tro på egne morsferdigheter og komme over de perfekte mammabloggene. Tenk å føle at man hele tiden må være lykkelig og vise verden det til en hver tid. Når man ikke klarer å føle det sånn.

Da begynte jeg å blogge. Jeg bestemte meg for å forsøke gi mitt lille bidrag til å slå et slag for hva jeg anser å være den normale hverdag. Jeg ønsket å skrive en blogg som skulle gjøre at folk følte seg bedre etter å ha lest den. Gjerne at de kunne kjenne seg igjen. Helst le. Jeg ønske å gi et «Gudskjelov»  og et friminutt til andre som kjenner seg igjen i kaoset som familielivet kan generere. Jeg ønsket å underholde, engasjere og inspirere. Til å være mamma i et vanlig liv med tidspress, brente karbonader og omgangssyke. Jeg ønsket å si noe om at dette også er en del av familielivet. Og at det er helt fint.

Bloggen var et faktum. Jeg valgte å skrive anonymt, en rett man selvsagt har som blogger. Dette var et bevisst valg jeg tok i forhold til at jeg tenkte det ville gi tekstene mine et friskere og mer direkte språk, samtidig som jeg trolig ville tørre å skrive mer satt på spissen og utleverende enn jeg hadde gjort ved å seile under eget navn.  Det er lettere å harselere med seg selv når man gjør det anonymt. Og man har jo en del mennesker rundt seg man ønsker å ta hensyn til.

Jeg bygget meg tidlig opp en liten leserskare, og har hele tiden kost meg med å skrive for disse. Mest tull og fjas, men også ispedd en del alvor. Uhøytidelig og relativt morsomt. Synes jeg. Da jeg våknet opp på fredag og så at 100 000 mennesker hadde lest mitt siste blogginnlegg, er vel ikke paff det mest dekkende ordet å bruke. Jeg ble livredd. Samtidig som jeg synes det var utrolig moro. Jeg hadde altså skrevet et innlegg med en provoserende overskrift. Et bevisst, språklig valg, som jeg håpet ville engasjere. Jeg følte jeg hadde et viktig budskap jeg ønsket å få frem. Jeg hadde ikke forberedt meg på at så mange ville lese teksten. Og mene så mye om den. Ei heller at den ga rom for så mye misforståelse.  De siste dagene har jeg observert at mange påroper seg retten til å vite hvem jeg er. Det er selvsagt bare tull. Jeg har ingen problemer med å stå for teksten jeg skrev før helgen, men jeg har kjent på blandede følelser ved å vise «verden» hvem jeg er. Jeg. Som ikke kan bake en gang. Likevel har jeg gått en runde eller to med meg selv, og tenkt at det er helt greit. Jeg kan gi det uperfekte et ansikt.

150 000 lesere blir det brudulje av. Jeg har fått masse positive tilbakemeldinger og de fleste har heldigvis sett poenget mitt. Andre har ikke gjort det. Sånn vil det være når man uttrykker seg i skriftlig form. For et stort, variert publikum.

Jeg kan ikke garantere at jeg aldri mer i mitt liv kan komme i skade for å kalle noen padder, okser eller fjøsnisser hvis jeg av en eller annen grunn skulle finne dette hensiktsmessig for å få frem et budskap. Men jeg kan garantere at jeg skal benytte meg av min rett til å mene hva jeg vil. Og til å stå opp for ting som er viktige for meg. Jeg kan garantere at jeg alltid vil oppfordre de rundt meg til å gjøre det samme.  Jeg vil også tipse de om at det er lurt å tenke over måten man gjør det på. Og jeg har lært at makten vår digitale hverdag og de sosiale mediene har, er helt enorm. Og sånn kommer det til å forbli. Det kan være lurt å tenke seg om.

 

Jeg kommer aldri til å sparke nedover og jeg kommer aldri til å bevisst gå inn for å såre noen. Tvert i mot. Jeg elsker engasjement og klar tale, og kommer til å slå et slag for det så ofte jeg kan. Det skal jeg gjøre mitt ytterste for å lære de små menneskene som kommer etter meg også.

I fred og fordragelighet,

Husfrue

Aka Tonje Busch Iversen

image

For anledningen kledd i blått.

 

%d bloggere like this: