Archive for september 2013

h1

Eg tek meg ei bolle

september 30, 2013

Det har vært en dårlig blogguke, asså. Men det er jo ikke bare-bare, heller. Med ny TV-høst og regjeringsforhandlinger og greier. Nå har jeg vel stort sett fulgt med på Jakten på kjærligheten og Sigrid blir mamma, men det er tidkrevende nok, det. Likevel har jeg fått en halvtime ekstra om dagen.  Jeg har tatt ut separasjon med Cæsar nå. Jeg vet at enkelte vil ha vansker med å tro på det, og jeg kan ikke klandre dem. Men det gikk til et punkt, lissom. Dessuten vet jeg at det er lov til å angre i krig og kjærlighet. Sånn hvis det skulle bli behov for det.

Nei. Sant skal som kjent sies, og jeg synes egentlig det har vært litt rart å være blogger under fullt navn. Lett å være tøff i kjeften i smug, verre når katta er ute av sekken. I hvert fall med over snittet fantasifull hjerne. Da er det godt man har venninner som kan realitetsorientere med at -De fleste har visst hvem du er lenge uansett. Skjerp deg. Dessuten har jeg jo en innebygd evne til å bli usynlig. Bare jeg prøver hardt nok. Så da får jeg bare prøve det litt oftere, da. Hvis det skulle bli behov.  Det ser kanskje litt rart ut, men jeg tror det funker.

Og jeg har faktisk hatt en diskusjon med nevnte fjernsyn i dag. I stad kunne nemlig en reklame opplyse om at «ingenting smaker bedre mellom måltidene enn en  Active». Hæ? JO, lissom. Sa jeg til TV`n. Jeg kan komme på 25 ting som smaker bedre mellom måltidene enn en yoghurt. På like mange sekunder. Jeg lurer på om det finnes noen som i fullt alvor mener at en Active er det beste de kan tenke seg.

Selv skal jeg i dette øyeblikk nyte bollen min gode venninne skjenket meg sammen med en kaffe mocca tidligere i dag.

That`s what friends are for, asså.

 

h1

Ha det på badet

september 19, 2013

Nå er dere sikkert sååå lei å lese om horisontale eller diagonale fliser, dørhåndtak i messing eller krom, knagger med eller uten sugekopp, toalett på gulv eller vegg.. For ikke å snakke om det umulige valget: Blandebatteriet. (Eller.. Har jeg ikke nevnt det, asså? At vi pusser opp badet..? Jeg? Som er så trendbevisst, stilsikker  og nærmest for interiørarkitekt å regne..? Jøss).

Nå er det i hvert fall ferdig. Badet. Og det ble fint. Som seg hør og bør. Jeg vil anslå at av de 1000 siste nye bad som er laget her til lands, er 998 av de fine. Nytt bad = fresht. Fresht = innbydende. Innbydende = fint.

Enkel matte, enkel sjel.

Så vi har altså fått oss et fint bad vi er veldig fornøyd med. Og det er jo flott.

Utfordringen nå, har vært å gjøre det litt personlig, da. Hjemmekoselig, på en måte. Så jeg har satt en blomst i vinduet og kjøpt noen fine kurver og nye håndklær og sånn. Fortsatt veldig fornøyd, badet er fint som bare det.

Men det er noe jeg lurer på. For jeg har skjønt at et bad med respekt for seg selv, må ha levende lys. Med og uten duft. Så det har jeg kjøpt.

image

Nå kjenner jeg på en grunnleggende usikkerhet i forhold til når disse lysene skal tennes. Jeg ser at det kan være stemningsskapende ved bruk av badekar. Med tanke på at jeg kun bader når jeg blir overtalt av barna til at det er en god ide’ , men fem minutter senere finner meg selv ropende med desperasjon i stemmen «IKKE SPRUT!!», samtidig som mascaraen renner nedover kinnene og jeg fryser på halve kroppen, så føler jeg egentlig ikke at stemningen stiger nevneverdig med levende lys.  Litt sånn tvert i mot, kanskje.

I tillegg er jeg jo litt over gjennomsnittet opptatt av brann. Så jeg kan jo ikke bare la det stå å brenne for seg selv og de som er til stede når vi har gjester heller? Det er jo ikke trafikk på badet hele tiden?  Kanskje jeg bare kan legge en fyrstikkeske der, så kan de som vil ha levende lys mens de benytter seg av badets fasiliteter selv velge dette? Det innebærer imidlertid å gi fra seg kontroll på fyrstikkesken.

Jeg tar gjerne imot tips fra dere som er mer bevandret i skikk og bruk med lys på badet.

Gjerne også eventuelle regler om duft og farge.

På forhånd takk.

 

h1

Tanken er god

september 17, 2013

Å resignere – resignerer – resignerte – har resignert.

Definisjon: Finne seg i, gi opp, gi avkall på.

image

Denne uka skal jeg ikke drikke Pepsi Max før på fredag. (Egentlig Tab X-tra. Venninnen min påstår at jeg muligens er den eneste i Norge som konsekvent drikker Tab i 2013. Men nå har familien harryhandlet. Og i Sverige får man dessverre ikke Tab). Uansett. Aspartam er aspartam, avhengig er avhengig og viljestyrke er viljestyrke.

– Denne uka må vi stramme inn på kulturen rundt middagsbordet. Minstemor må skjønne at hun må sitte i stolen under hele måltidet.

Ja.

Det sa sikkert brura og, det.

Fordømt.

h1

Guttungen

september 15, 2013

Voksne har til alle tider pratet om hvor fort tiden går. Jeg har for lengst blitt en sånn en. Etter barna kom har det bare blitt verre. Jeg vet alt om «Lev nå» og tider som kommer og ikke går og sånn, men det hjelper ikke: Noen ganger får jeg panikk for at den skal løpe fra meg. Tiden.

At de skal løpe fra meg. Barna mine.

Selvsagt kan vi ikke stoppe tiden. Vi skal ikke prøve en gang. Men det hadde vært umåtelig deilig med en pauseknapp. Bare for å nyte ekstra lenge. Jeg innrømmer ærlig at jeg synes det er deilig at ungene begynner å bli større. Og jeg synes det er en fantastisk foreldreegenskap det der med at den beste alderen er den barna er i akkurat nå. Men hvor ble alt sammen av?

Når ble den lille kroppen som var hundre prosent avhengig av oss så selvstendig? Han som var avhengig av å bli bysset i søvn, når begynte han å si at jeg kunne lukke døra sånn at han slapp å bli holdt våken av søstera si? Han pleide jo å være så liten, i dag ble jeg oppriktig overrasket over hvor lang han er blitt. De høyvannsbuksene der ble jo akkurat kjøpt? Jeg skjønner det ikke.

Det føles ut som i går at jeg iherdig satt og pekte på meg selv mens jeg gjentok for syvhundrende gang: Ma-ma. Mammmma. Nå spør han meg om hvordan lava egentlig blir til og hvorfor det er sånn at ikke alle har en bestefar. Vi har meningsfulle, fine samtaler rundt bordet, samtaler som ikke omhandler hva kua sier eller hvor stor han er. Jeg burde kanskje ikke si det, men jeg blir stadig overrasket over hvor glup han er. Og morsom. Den lille, store gutten min.

Han, som pleide å ta nei for et nei, setter med største selvfølge øynene i meg og plasserer skap på sin egen fascinerende måte. Senest i dag fikk jeg en leksjon i at han bestemmer selv. Da jeg nektet å innfinne meg med dette, ble jeg truet med bursdagsnekt. Bursdagsnekt finner ikke mor seg i, så jeg var kjapp til å informere om at jeg faktisk bor her og kommer til å ha mye med arrangementet å gjøre. Han trengte ikke lang tenkepause før jeg fikk et -Javel, greit, men da får du bare sitte på rommet ditt å leke med deg sjøl.

Akkurat.

Men så ligger han der, da. Før han sovner. Ser på meg med verdens vakreste øyne og forteller hvor fin han synes jeg er. Mens han holder ansiktet mitt fast i hendene sine. Og jeg kjenner at jeg er i ferd med å eksplodere av følelser.

Det er i sånne øyeblikk jeg bestemmer meg for å nyte de øyeblikkene som ikke går så fort også. Der hvor nattesøvnen har vært dårlig, middagen nektes fortært, kommunikasjon i normalt toneleie virker som en umulighet og kjekspakken ligger i titusen biter på gulvet.

Jeg vet det er forskjell på liv og lære.

Men jeg vet også at det der med «En sønn er en sønn til han får seg en viv…» Vi skal bli to om det.

Viven og jeg.

Det sverger jeg på.

Sønnen min.

Det er ikke småtteri.

hikk2

h1

Arv, miljø og meg.

september 11, 2013

Det høres kanskje ikke så kult ut, i hvert fall ikke hvis man ikke selv har barn, men jeg er sikker i min sak: Det kuleste jeg noen gang har gjort, det er å få unger. Altså, ikke selve FÅ unger, den seansen har jeg andre adjektiver jeg ønsker å ta i bruk for å beskrive, men selve ungekonseptet. Det er sjukt mye moro som skjer når man velger å reprodusere seg selv.

Men det innebærer også en del frykt.

Reproduksjon av meg selv. Noen ganger kan jeg kjenne det stikker til i magen. Hva er det jeg har satt i stand nå?  Jeg vet jo utmerket godt selv hvordan man møter sine foreldre i døra etter hvert som man vokser opp. Og så oppdager man plutselig at foreldrene ikke er der. Det bare høres sånn ut. Man har blitt som de uten at man har skjønt når det skjedde. Jeg har mang en gang tatt meg i å argumentere for så å avbryte meg selv i sjokk: –Jeg snakker jo akkurat som pappa! Jeg blir stadig svar skyldig når broren min informerer om at -Du høres akkurat ut som mora di. For jeg hører at han har rett.

Arv og miljø.

Jeg lurer så veldig på hva ungene mine kommer til å ta med seg fra meg.

image

Det ser ut til at min datter kommer til å slite med min sovesveis. Jeg får bare håpe at heller ikke hun har evnen til å bekymre seg nevneverdig over det hun ikke ser forfra. Og at fornektelsen om at eget bakhode kan ligne hva man ser andre går rundt med holder stand. En god porsjon vann, hårspenner og godvilje er alt som skal til. Så får man bare leve med sjokkene som kommer hvis man skulle komme i skade for å bli fotografert bakfra.

image

Dessverre ligger det an til at gulvvaskteknikken hennes ikke blir mer effektiv enn min. Jeg kan jo håper at hun blir mer glad i konseptet, men har mine tvil. Jeg lurer på hvordan jeg skal overbevise henne om at gulvvask er gøy. Ikke fordi det hadde vært så morsomt å ha en datter som ruler i gulvvaskkonkurranser, men det hadde jo vært veldig praktisk. Litt egoisme har man lov til å unne seg. Selv som mor.

image

Den gledelige nyheten, er at hun ser ut til å ha ervervet seg et godt sparegen. Det har hun ikke etter meg.

Jeg skal gjøre mitt ytterste for at det blir folk av dem. Og jeg skal huske på å være takknemlig for at de har flere å slekte på enn meg. Foreldreansvaret tynger nok som det gjør.

Og det er altså det morsomste jeg har gjort.

Sånn at jeg virkelig kan anbefale det.

Og det vil helst gå bra.

 

 

h1

Kvardag

september 9, 2013

Det er jo ikke til å legge skjul på at jeg kan komme i skade for å bli i overkant høy på meg selv innimellom. Jeg tør påstå at det ikke skjer så ofte. Jeg blir oftere sliten av meg selv, for å si det sånn. I dag er jeg sliten som følge av gårsdagens topp. Mange hyggelige tilbakemeldinger, soling i glans og en slags fanside på facebook. Hva mer kan et kjendishungrig hjerte med tilbakevendende fantasier om sofaen til Thomas og Harald begjære. Fint lite.

At fansiden ble opprettet av min beste venn, hun som har kjent meg så lenge at vi egentlig lever i en slags symbiose, spilte liten rolle. Fan er fan. Og egen side er egen side.

Jeg begynte å tro litt på det i går, da. At jeg skulle bli kjendis. Husets mann ristet på hodet både to og tre ganger. I kvarteret. Samtidig som jeg fikk noen medlidende blikk og et klapp på skuldra i ny og ne.

Jeg klarte ikke la telefonen være da vi hadde lagt oss. Jeg måtte sjekke om jeg hadde fått flere fans. Problemet var at vi egentlig har blitt enige om at surfing på senga er en uting. Så jeg måtte gjøre det i smug. Det er ikke så lett når rommet er mørkt og lyset på telefonen er sterkt. Så til tross for at han lå med ryggen til, kom det først et oppgitt  -Tonjeeeee…! Den taklet jeg kjapt, -Jada,har bare glemt å sette på vekkerklokka!  3 minutter senere: -Eh..Trenger du hjelp,eller!? Hektisk telefonfikling. -Neida!Den hadde hengt seg. Funker nå! Telefon lagt ned. Noen minutter senere hører jeg at han sover. Perfekt. Jeg kjenner at jeg lurer veldig på hvordan det går med fansen. Griper lydløst telefonen. Og setter på musikk. Veldig høyt. Veldig pulsfremkallende.

Jeg har begrenset teknisk innsikt, har for kun kort tid siden gjort mine første Itunes-innkjøp. Jeg har i tillegg et handicap med å komme på gode titler når musikk skal lastes ned. Øverst på min spilleliste bestående av fem låter, troner Waterloo. Spesielt, mulig det. Trolig enda mer spesielt å bli vekket av den 5 minutter etter innsovning en søndagskveld. -TONJE!!!Eh, ja, jeg skulle bare sjekke om jeg hadde husket å skru på lyden på alarmen». Problemet nå, var at jeg fortsatt ikke hadde er ervervet meg den etterlengtede tekniske kunnskapen. Tidligere sovende samboer var ikke fra seg av begeistring for å hjelpe sin kjære med å få Waterloo til å svinne ut fra soverommet. Men han måtte jo stille opp. –Ok, nå sover vi. Greit? Stillhet. Akkurat lenge nok til at han neste sover.  –Men det er sjukt mange som har skrytt av bloggen. Det er mange som vet hvem jeg er nå. Forsiktig oppgitt åndedrag. -Fint. Jeg kjente at jeg kanskje begynte å bli litt trøtt. Og da stod alt så klart for meg. –Du? Det blir Thomas og Harald, lissom. Taushet. –Du er flink og sånn, kjære.. Men… Det gjør ikke det. Natta. Gledesdreper. På vei inn i søvnen fabulerte jeg om en morgendag med solbriller, rød leppestift og høye hæler.

Men det har vist seg å være ganske unødvendig. Helt unødvendig, faktisk.

Mine femten minutter gikk veldig fort, synes jeg.

Ble vekket klokken fem av et barn med tett neste. Lite glamour. Fikk skviset inn en dusj, dog uten bruk av balsam, da nevnte barn ikke satt særlig pris på at mor ønsket å vaske seg akkurat denne dagen. Frokosten, bestående av en yoghurt til hver og et –Nei, beklager, nå har vi ikke tid til mer mat!ble fortært i relativ høy hastighet, og at et halvt yoghurtbeger havnet på gulvet er jo for ren mandagsbonus å regne.

Resten av dagen har forløpt som en hvilken som helst dag.

Men det var close, ass.

Joda.

Ganske.

h1

Om stormer, vannglass og blogging

september 8, 2013

 

Jeg skal ikke si noe om Erna Solberg, Høyre eller politikk i dag. Det jeg per nå har tenkt å ytre om det, har jeg allerede gjort i mine to foregående innlegg.

Jeg har lyst til å si noe om blogging. Og om hvorfor jeg har valgt å bli en av dem. Bloggerne. I svangerskapspermisjonen får man ofte tid og interesse for å gjøre ting man ikke gjør til vanlig. Jeg fikk øynene opp for bloggene som florerer på internett. Mange kan spørre seg om hva poenget med en «offentlig dagbok» er. Og interesseverdien dette måtte ha for andre. Sistnevnte viser seg å være enormt stor. Bloggverden er fylt av uendelig mange bloggere, og toppbloggerne har en leserskare større aviser bare kan drømme om.

Jeg hadde altså svært begrenset kjennskap til fenomenet. Så begynte jeg å lese. Jeg satset ikke på de intellektuelle fagbloggene, jeg skjøt fart rett inn i min egen hverdag: Mammabloggene. Og her var det mye å ta av.  Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet å få ut av blogglesingen, men det ble i hvert fall så som så med inspirasjon, pågangsmot og gjenkjennelsesfaktor. Til min store overraskelse fikk jeg stort sett lese om småbarnsmødre som tilsynelatende struttet av energi, løpe KK mila 5 uker etter fødsel. Flotte damer som kun laget økologisk barnemat fra bunnen, som hadde på seg moteriktige klær og som prioriterte kjæresteturer hver fjerde uke. De drakk daglig sin soya latte, etterfulgt av en time styrketrening og en enkel middag bestående av helstekt kalkun fylt med eksotisk krydder, auberginer og skummetmelkgratinerte poteter laget på oppskrift funnet i eget hode. Det florerte bilder av nydelige, velkledde mødre og barn, hus med interiør jeg tidligere kun hadde sett lignende av i magasiner på legekontoret, samt småbarnsforeldre som regelrett struttet av energi.

Det gjorde ikke jeg. Jeg lurte på hvor de gjorde av gulpeflekker, bæsjebleier og Toroposene. Når disse menneskene sov, hvordan de alltid rakk å dusje, hvordan de hele tiden kunne være så blide og hvordan de i det hele tatt klarte det. Å være så perfekte. Dette begynte jeg å tenke en del på.  Først irritert. Så glad. For at jeg var passert tredve år, relativt trygg på meg selv og for å ha evnen til å ikke tro alt jeg hverken ser eller leser. Men jeg tenkte at sånn var det garantert ikke for alle. For jeg må innrømme at jeg,på tross av min overbevisning om at det ikke kunne være sånn i virkeligheten, helt klart kunne kjenne på en snikende følelse som gikk på å være god nok. Som mamma og som kvinne. Hvordan jeg kunne kjenne på en vemmelig følelse av dårlig samvittighet basert på informasjon om andres tilsynelatende vellykkethet.  Jeg klarte å sette stopp for disse tankene før de tok av. Men jeg tenkte, og skjønte, at det kunne være vanskelig for mange andre. Tenk å være 20 år, sliten småbarnsmor med dårlig tro på egne morsferdigheter og komme over de perfekte mammabloggene. Tenk å føle at man hele tiden må være lykkelig og vise verden det til en hver tid. Når man ikke klarer å føle det sånn.

Da begynte jeg å blogge. Jeg bestemte meg for å forsøke gi mitt lille bidrag til å slå et slag for hva jeg anser å være den normale hverdag. Jeg ønsket å skrive en blogg som skulle gjøre at folk følte seg bedre etter å ha lest den. Gjerne at de kunne kjenne seg igjen. Helst le. Jeg ønske å gi et «Gudskjelov»  og et friminutt til andre som kjenner seg igjen i kaoset som familielivet kan generere. Jeg ønsket å underholde, engasjere og inspirere. Til å være mamma i et vanlig liv med tidspress, brente karbonader og omgangssyke. Jeg ønsket å si noe om at dette også er en del av familielivet. Og at det er helt fint.

Bloggen var et faktum. Jeg valgte å skrive anonymt, en rett man selvsagt har som blogger. Dette var et bevisst valg jeg tok i forhold til at jeg tenkte det ville gi tekstene mine et friskere og mer direkte språk, samtidig som jeg trolig ville tørre å skrive mer satt på spissen og utleverende enn jeg hadde gjort ved å seile under eget navn.  Det er lettere å harselere med seg selv når man gjør det anonymt. Og man har jo en del mennesker rundt seg man ønsker å ta hensyn til.

Jeg bygget meg tidlig opp en liten leserskare, og har hele tiden kost meg med å skrive for disse. Mest tull og fjas, men også ispedd en del alvor. Uhøytidelig og relativt morsomt. Synes jeg. Da jeg våknet opp på fredag og så at 100 000 mennesker hadde lest mitt siste blogginnlegg, er vel ikke paff det mest dekkende ordet å bruke. Jeg ble livredd. Samtidig som jeg synes det var utrolig moro. Jeg hadde altså skrevet et innlegg med en provoserende overskrift. Et bevisst, språklig valg, som jeg håpet ville engasjere. Jeg følte jeg hadde et viktig budskap jeg ønsket å få frem. Jeg hadde ikke forberedt meg på at så mange ville lese teksten. Og mene så mye om den. Ei heller at den ga rom for så mye misforståelse.  De siste dagene har jeg observert at mange påroper seg retten til å vite hvem jeg er. Det er selvsagt bare tull. Jeg har ingen problemer med å stå for teksten jeg skrev før helgen, men jeg har kjent på blandede følelser ved å vise «verden» hvem jeg er. Jeg. Som ikke kan bake en gang. Likevel har jeg gått en runde eller to med meg selv, og tenkt at det er helt greit. Jeg kan gi det uperfekte et ansikt.

150 000 lesere blir det brudulje av. Jeg har fått masse positive tilbakemeldinger og de fleste har heldigvis sett poenget mitt. Andre har ikke gjort det. Sånn vil det være når man uttrykker seg i skriftlig form. For et stort, variert publikum.

Jeg kan ikke garantere at jeg aldri mer i mitt liv kan komme i skade for å kalle noen padder, okser eller fjøsnisser hvis jeg av en eller annen grunn skulle finne dette hensiktsmessig for å få frem et budskap. Men jeg kan garantere at jeg skal benytte meg av min rett til å mene hva jeg vil. Og til å stå opp for ting som er viktige for meg. Jeg kan garantere at jeg alltid vil oppfordre de rundt meg til å gjøre det samme.  Jeg vil også tipse de om at det er lurt å tenke over måten man gjør det på. Og jeg har lært at makten vår digitale hverdag og de sosiale mediene har, er helt enorm. Og sånn kommer det til å forbli. Det kan være lurt å tenke seg om.

 

Jeg kommer aldri til å sparke nedover og jeg kommer aldri til å bevisst gå inn for å såre noen. Tvert i mot. Jeg elsker engasjement og klar tale, og kommer til å slå et slag for det så ofte jeg kan. Det skal jeg gjøre mitt ytterste for å lære de små menneskene som kommer etter meg også.

I fred og fordragelighet,

Husfrue

Aka Tonje Busch Iversen

image

For anledningen kledd i blått.

 

h1

Mot i brystet, vett i pannen

september 6, 2013

Jeg er, som mange vet, ikke særlig opptatt av film. Jeg trekker fortsatt frem «Kvinnen i mitt liv», «Dirty Dancing» eller «Pretty woman» hvis jeg uforskyldt skulle havne i en samtale om film. Men jeg har sett flere. Blant annet «Hangover». Jeg er ikke så god til å følge med på det som skjer på skjermen, men hvis det er riktig som jeg husker.. Vel, så følte jeg meg litt som folka i nevnte film da jeg våknet i dag. Hjelpes meg. Skrekkblandet fryd satt i system.

Jeg driver altså denne fjasebloggen. Har min lille, trofaste leserskare som jeg oppriktig setter pris på på en underlig måte. Jeg aner jo ikke hvem disse leserne er. Men jeg synes det er stor stas at de liker å lese det jeg skriver. Bloggen er uhøytidelig, rund og forteller stort sett historier fra mitt liv sett fra mikronivå. Men av og til mener jeg noe også. Hvilket jeg synes er et naturlig fokus i en blogg, fjasete eller ikke.

Bloggen er ikke et resultat av et ønske om å bedrive politikk, propaganda eller heftig debatt. Den er et resultat av skriveglede og et ønske om å engasjere, underholde og glede. I utgangspunktet laget som en motvekt til alle flinke bloggere der ute med  fantastisk vakre hjem, velstelte negler, cupcakes og barn med matchende hårnåler og sko. Jeg har en del å gå på her, for å si det sånn. Men jeg synes at jeg har det veldig alright likevel. Og det synes jeg er bra å skrive om.

Jeg har ikke skrevet noe særlig om politikk i bloggen min. Før i går. Da skrev jeg altså et innlegg om en av mine virkelige hjertesaker: Skolepolitikk. Og jeg kjente at det var godt. Jeg følte at jeg fikk sagt noe viktig, og jeg følte at jeg fikk sagt det på en måte som kom til å engasjere.

Men jeg ante ikke at 100 000 skulle lese det jeg skrev i løpet av et døgn. Eller at så mange skulle la seg provosere. Ei heller at jeg skrev så utydelig at det var rom for så mye misforståelser og synsing. Skrekkblandet fryd, ja. Jeg må bare få takke ærbødigst for alle hyggelige tilbakemeldinger. Jeg takker også for de konstruktive. Jeg tåler meget godt at ikke alle er enige med meg. Jeg har ikke tenkt å si noe særlig mer om innlegget, annet enn at jeg oppfordrer flere til å lese det igjen. Slik at dere ser at jeg absolutt synes etterutdanning er en bra greie. At dere forstår at jeg er for kunnskap i skolen. Poenget med hele innlegget er at jeg har sett meg lei på uttalelser jeg opplever i særlig grad komme fra Høyre, med Erna i spissen. En grunnleggende holdning jeg opplever som en mistillit til oss som jobber i skoleverket. Selvsagt vet jeg at ikke alle lærere er drømmelærere. Alle leger er ikke drømmeleger. Vi kommer i gode og mindre gode utgaver alle sammen. Jeg reagerer på at det for mange virker å være legitimt å «ta» lærerne.  At det når det er snakk om de fleste andre yrkesgrupper diskuteres rammer, mens det for lærere i særlig grad diskuteres ferdigheter. Jeg lar meg provosere av at maktpersoner er med på å gjøre dette. Ikke fordi Erna sier at vi skal bli flere gode lærere, men fordi hun, i intervjuet som var utgangspunktet for mitt innlegg, sier at hennes første misjon som statsminister ville vært å få bedre lærere. Et «enda» hadde gjort det lettere for meg å svelge. Flere gode lærere er noe helt annet enn bedre lærere. Hadde det vært første gang jeg hadde hørt uttalelser som dette, hadde jeg kanskje ikke reagert. Men det berømte begeret ble altså fylt for min del i går. Lik det eller ikke. Jeg står inne for det jeg skrev. Jeg understreker dog likevel at jeg muligens hadde ordlagt meg annerledes hvis jeg skulle publisert innlegget i en seriøs debatt eller skrevet et ekte brev til Erna. Jeg skrev innlegget til fjasebloggen min.

Og jeg skrev at Erna var ei ku. Jeg tenkte meg om før jeg skrev det. Og syntes det var en litt artig bruk av språk brukt for å understreke et poeng. Litt sånn «kødder du meg meg, Erna, så kødder jeg med deg». Jeg skriver også at det er respektløst og lite pent å skrive det. Og at det ikke er sant. Kjære dere, jeg vet at Erna ikke er ei ku. Ei hellere dommere jeg sikkert har kommet i skade for å gi samme betegnelse. Jeg har brukt formuleringen i form av et virkemiddel jeg selv så på som humoristisk. Og jeg gjorde det i kraft av meg selv, ikke i form av mitt yrke. De som måtte være usikre, kan være helt trygge på at jeg ikke lærer barna at det er greit å kalle andre for ku. Og jeg tror heller ikke Erna hadde blitt spesielt vondbråten og sår av å lese innlegget. At noen skulle tolke det som en utseendekarakteristikk var jeg ikke forberedt på i det hele tatt. Den tanken hadde ikke slått meg. Kanskje det hadde vært bedre med et «Skjerp deg, Erna».

Men da hadde jeg ikke engasjert så mange.

Og for ei dame som knapt har vært i lokalpressen siden hun «vant» bronsemedalje i et håndballmesterskap som 10-åring, har det ikke akkurat vært en vanlig dag på jobb med henvendelser fra både TV2 og NRK. Men det har vært litt morsomt.

Og det er alltid godt å få sagt det man mener.

Selv om det i dag gikk på bekostning av fredagstacoen. Det er måte på hva husfrua skal takle. Flaks at det funka med fredagspølser også.

Jeg må få sagt det i dag også: Heia alle flinke skolefolk! Verdens beste, viktigste jobb! Heldige oss!

Og Erna.. Jeg hadde vel ikke tenkt at det er sannsynlig at du skulle komme bort i bloggen min.. Men hvis du har gjort det, så håper jeg inderlig at du tenker på ordvalget ditt neste gang du omtaler lærerne. Og jeg vet altså at du ikke er en ku. Jeg synes at du er ei sterk dame og jeg vet at det du sier er viktig for mange. Derfor er det så viktig for meg at du er med på å støtte en utsatt yrkesgruppe når du uttaler deg i offentligheten. Still krav, for all del, men jeg ønsker innstendig at du også er med på å synliggjøre alt skolen får til. For det er ikke småtteri.

Og hvis jeg først har deg her.. Du er HJERTELIG velkommen til å være med meg på jobb. Jeg har masse jeg har lyst til å vise deg, og jeg er trygg på at skolen vår skal komme til å imponere deg.

Og jeg skulle gjerne spurt deg om en ting eller to.

🙂

h1

Hei Erna. Jeg syns du er ei ku.

september 5, 2013

Det er ikke så veldig pent gjort å kalle det som trolig er vårt lands neste leder for ei ku. Det er i tillegg ganske usaklig og respektløst. Jeg vet jo egentlig ikke om du er ei ku. Antagelig er du ikke det. Jeg har klart å forholde meg rolig og saklig til alle de negative utspillene du har kommet med i retning av min yrkesgruppe. Skolefolket.  Jeg har prøvd å forstå hva du mener, og også å komme deg i møte. Nå føler jeg at du er i ferd med å dra min yrkesgruppe en vei jeg ikke kan sitte å se på. Jeg er lei av å høre at jeg ikke gjør jobben min godt nok.

Derfor syns jeg du er ei ku.

Aftenposten Junior er et spennende og informativt nyhetsmagasin for barn. På vår skole bruker vi det aktivt i undervisningen på flere trinn. Denne uken har landets statsministerkandidater blitt intervjuet av hver sin skoleelev. Barneskoleelev. Erna ble intervjuet av en gutt på 10 år. Som spør det som kan bli vår neste statsminister om følgende:» Hvis du bare fikk gjort ÈN ting som statsminister, hva skulle det vært?»

«Da  ville jeg sørget for at det var bedre lærere. Alle barn skal ha en «drømmelærer».»

Det sa du, Erna. Til tiåringen. Man kan jo håper at du er feilsitert, men det har jeg problemer med å tro. Jeg ble en blanding av flau, lei meg og sint da jeg leste svaret. Jeg føler at jeg i hele valgkampen rakrygget har hørt deg si at jeg ikke er bra nok. At mine utrolig dyktige kollegaer ikke er dyktige nok i jobben de gjør.

For å ha det klinkende klart: Jeg er ikke utlært i min profesjon. Absolutt ikke. Det er heller ikke du, Erna. Den dagen man skulle komme dit, vel, da er man ferdig. Jeg brenner for faget mitt og har absolutt ønske om og glede av faglig påfyll. Men jeg skal love deg en ting. Det er ikke mer utdannelse for lærerne som er løsningen på alle skolens utfordringer. Etter drøyt ti år i skolen, har jeg møtt på spørsmål fra elever jeg ikke har kunnet svare på på stående fot. Men jeg har funnet svar. Hver gang. Sammen med ungene, med hjelp av dyktige kollegaer eller oppslagsverk. Jeg har i 5 år etter videregående gått på høyskole for å bli lærer. Med gode resultater. I tillegg vet jeg at jeg er personlig egnet. Det merker man når man jobber med de mest direkte menneskene i verden: Barna.

Jeg har hatt klump i magen når jeg har gått ut skoledøra på ettermiddagen. Mange ganger. Men vet du hva, Erna? Det har ikke vært fordi jeg ikke har følt meg god nok som lærer. Det har vært fordi jeg ikke har hatt anledning til å snakke mer med eleven i hjørnet som har prøvd å få ekstra kontakt med meg i hele dag. Som jeg kun har klappet på ryggen i det jeg går forbi, fordi de resterende 25 elevene i klassen også har trengt meg. Jeg har kjent på fortvilelsen av å se at vi er i ferd med å miste noen elever av lasset i viktig undervisning. Uten at jeg har fått gjort det jeg ønsker med det. Fordi jeg bare har to hender. Jeg aner ikke hvor mye tid jeg har vært pålagt til å bruke på skjemaer, vurderinger og evalueringer når jeg mest av alt har følt for å ta med meg en gruppe elever ut for å drive med alternativ opplæring. Fordi jeg vet at de hadde hatt utbytte av det. Men jeg kan altså bare være på et sted om gangen.

Du skulle bare sett hvordan kollegaene mine jobber. Hvordan det gløder i øynene deres når de snakker om elevene de har ansvar for. Hvor innstendig de jobber for at barna skal få best mulig utbytte av skolen, faglig og sosialt. Hvordan de leser faglitteratur, deltar i diskusjoner, følger opp alle pålegg som kommer og hvordan de ivrer for å være den drømmelæreren du sier alle barn skal ha. Kom ikke å si at mine kollegaer ikke er gode nok, Erna. For det er det vi hører når du sier at vi skal bli bedre.

Jeg er opptatt av fremsnakking av skolen. Det er utrolig viktig at barna ser at skole og hjem står sammen. Hjemmet skal snakke pent om skolen. Om læreren. Om medelever. Det er viktig. Har du tenkt på hvilke signaler du sender når du svarer 10-åringen som du gjør? Har du tenkt på hva han sier når han kommer tilbake til læreren sin? Som trolig jobber alt han/hun kan for å være den beste læreren for dette barnet? «Hvis Erna blir statsminister skal vi få bedre lærere». Takk.

Erna. Oslos gater blir ikke tryggere hvis etterutdanningen til politiet blir bedre. Det blir ikke bedre å bli gammel på sykehjem bare de ansatte lærer mer. Barna får det ikke bedre på skolen hvis læreren bare får nok etterutdanning.

Vær så snill. Jeg aner ikke hvor mange lærere det er i Norge. Men jeg vet at det hver dag går tusenvis av inspirerte, dyktige skolefolk på jobben. Gi oss den respekten vi fortjener. Slutt å henge ut arbeidsgruppen vår. Støtt oss. Vær stolt og glad for at vi står i hverdagen vår. Med alle krav som møter oss. Fremsnakk oss.

Så skal jeg vurdere å slutte å si at du er ei ku.

Deal?

h1

Kirken og vi

september 1, 2013

Det er nok ikke så ofte det skjer, men når det skjer, så skjer det. Hele familien på kirkesøndag. Anledningen var at vi snart har en fireåring i hus, og fireåringer skal få kirkebok. Jeg sitter igjen med følgende refleksjoner etter Gudstjenesten:

1. Vi burde antakelig frekventere kirken oftere. I følge sønnen hadde det nemlig vært veldig, veldig, VELDIG kult. (Jeg føler muligens at han her snakker med to tunger. Jeg har foreviget at han ligger på gulvet mellom benkeradene. For meg er ikke det synonymt med kult).

2. Mine barn har arvet sin mors interesse, glede og takknemlighet for mat. Jeg tror muligens punkt 1 ble forsterket av at det ble servert boller og brus ved utgangen. Det har jeg ingen problemer med å forstå at drar opp kulhetsskalaen. Jeg ble imidlertid noe paff av min halvannet-årings iherdige hunger etter nattverd. Plutselig sto hun bakerst i nattverdskøen. Jeg har ikke for vane å stille til nattverd, så jeg valgte heller å be en stille bønn om at presten avviste, helst overså,  henne på en smilende og hyggelig måte, samt at hun under ingen omstendighet måtte oppdage kurven med seigmenn som stod ved alterringen. Jeg ble gudskjelov bønnhørt. Hun taklet til og med forsakelsen av kjeksen på en god måte, vesentlig bedre enn hva hun gjorde da hun oppdaget at det ble satt frem boller og hennes mor prøvde å avlede henne. Min datter fikk forsamlingens første bolle. For å si det sånn.

3. Jeg må vokte meg vel for å ikke bli en skrytende, uspiselig, hønemamma. Hvis jeg ikke allerede er det. Da presten roste min sønn for å takke høyt og tydelig da kirkeboken ble delt ut, var jeg så stolt at jeg holdt på å sprekke. Jeg tør ikke tenke på hvordan det blir den dagen han synger solo, scorer mål eller lærer å lese.

4. Jeg ser at kirken er modernisert, men tenker at det kanskje er rom for mer modernisering. Og da tenker jeg ikke på moderniseringen av Fader Vår, men mer opplegget rundt liturgien. Ikke det at jeg synes søndagsgudstjenesten skal være for et show å regne, men jeg tror at kreative hoder sammen kunne laget en plan for å få flere besøkende i kirken. For det er egentlig ganske ålreit der. Og presten vi hadde i dag var morsom. Det bør være et godt utgangspunkt.

Så spørs det, da. Hvor slitt kirkeboka kommer til å bli. Men vi har nå i hvert fall fått den. Og det var altså veldig, veldig, VELDIG kult.

Og hjemme ventet eplekake og oppskåret frukt.

Slå den.