Posts Tagged ‘Trening’

h1

Blåmandag på en tirsdag

februar 12, 2013

Jeg er jo helt klart en person som slår et slag for hverdagen. Hverdager er bra greier. Men dagene mellom unntakstilstander og hverdager, er ikke særlig medgjørlige. I dag var altså en sånn dag. Hvor hele gjengen våkner hulter til bulter i en litt for liten seng, far med vond rygg etter skitesting, mor med kink i nakken etter en natt tilbragt med hodet halvveis på utsiden av sengen, barn som ikke ser ut til å sette pris på mors ofring av nattesøvn og en felles utilfredshet med at det enda er en god stund til klokka slår seks.

Første del av dagen gjør det klart og tydelig at vi ikke er særlig enige i dag. Vi er ikke enige om hva vi skal ha på oss. Hva vi skal spise til frokost. Når vi skal reise i barnehagen. Vi er sågar uenige om hvorvidt det er snø ute. (3-åringen hadde veldig lyst til å ha med seg en tråbil i barnehagen i dag). Vi kjefter og smeller litt, men er venner og vel forlikte når barnehagelevering gjennomføres. Kyss, klapp og klem. Småsvett mor. Som må ha sett veldig underlig ut. Da jeg kom hjem og tok av meg jakken, falt nemlig kleshengeren ut. Kleshengeren. Hvordan kan man unngå å merke at det henger en kleshenger i nakken? Jeg får trøste meg med at jeg sikkert ble pauseunderholdning. I dag også.

I kveld har jeg tøysetrena litt. Mener ikke å være til forkleinelse for rytmiske, aktive mennesker, men meg på zumba.. Gir nok begrenset treningsutbytte. Ikke bare er jeg lite grasiøs og stiv som en stokk, jeg blir også pinlig berørt av både eget og andres forsøk på romperist. Instruktøren sier hele tiden at -Slipp dere løs, det er ingen som ser på dere! Alle har nok med seg selv! Jeg må bare informere om at dette ikke gjelder for alle. Jeg burde absolutt hatt nok med meg selv, men jeg har ikke iver og konsentrasjon nok til å stenge resten av verden ute. I dag har jeg fokusert på hvor mange pyntede ører som florerer på et treningssenter. Juveler av alle salg, store og små. Jeg la spesielt merke til noen «diamant»belagte kreasjoner på størrelse med en vanlig gullmedalje. Må da være tungt? Og har man valgt å ta de på for å se bra ut på trening, eller har man glemt å ta de av? Tenk så mange flere kalorier jeg kunne brent hvis jeg brukte energien min riktig.

Men det er sikkert bedre enn å sitte hjemme i sofaen med punchrullene sine.

Også er det en legitim anledning for å komme seg ut på litt egentid.

Aldri så galt.

 

Reklamer
h1

My fast car

januar 24, 2013

Vi har vel alle ulike måter å forsøke hevde oss på. Noen flørter aktivit. Andre løper fort. For eksempel. Selv sverger jeg til å tøffe meg. Det er min mekanisme. Noen ganger funker det, andre ganger ikke. Uansett, det kommer naturlig. For meg har det alltid vært sånn cirka fire hundre ganger mer naturlig å slå en gutt på skuldra, enn å blunke til han. Skrekk og gru.

I dag har jeg tøffa meg to ganger. Uten hell. Første gangen var på trening. Jeg er jo bedagelig anlagt, så jeg liker best trening som er godt innenfor komfortsonen. Zumba, for eksempel. Ikke akkurat innenfor nevnte sone når det gjelder romperist og rytme, men rent fysisk. Altså, jeg føler ikke jeg skal dø etter trening. Jeg blir bare litt sliten. Kan prate relativt uanstrengt gjennom hele timen. En komfort jeg setter høyt. Det er slitsomt å være sliten. Samtidig så skjønner jeg jo at jeg må ut av denne sonen hvis treningen skal bære frukter. Det er sant at det må svi for å få resultater. Så i dag hoppa jeg i det,da. Og meldte meg på en sirkeltreningsgruppe som var så langt unna behagelig og morsomt man kan komme. For det første var jeg helt klart dårligst trent. Dette var hovedgrunnen for å tøffe seg. For det andre var det sinnsykt slitsomt og hardt. Hvis jeg ikke hadde tøffa meg på denne timen, hadde jeg driti meg ut. Rett og slett. Så jeg satsa alt. I håp om å ikke skille meg nevneverdig ut. Jeg gjorde det likevel. Men gjennomførte. Og etter timen, kom instruktøren bort til meg og sa at de pleide å ha en avslutningsdel på det andre treningsrommet, og at jeg gjerne måtte være med dit. I mitt hode sa han at vi skulle ha en tøye- og avspenningsdel. Og det skjønte jeg at jeg kom til å trenge. Så jeg ble med. Satt meg ned på gulvet. For så å se at han hentet frem svære boksesekker og boksehansker. Angst. Men fordi jeg tøffet meg såpass hardt, så kunne jeg jo ikke gå. Ei heller si at jeg ikke hadde erfaring med denne type trening. Lang historie kort: Vi avsluttet med 15 minutter i helvete. Svelget unna både blodsmak og magesyre. Fytte rakker`n. Synes folk dette er godt? Jeg begynte å le en spesiell latter da vi var ferdige, men det var mest for å unngå å grine. Kunne jo ikke det, så tøff og uanfekta som jeg er.  Jaja. Kom meg i dusjen etter 3 timer, og føler nå at jeg har trent nok for i hvert fall tre uker. Det er jo positivt.

Andre gangen jeg tøffa meg, var da jeg kjefta på en forsikringsagent. Jeg hadde nemlig fått melding om en utbetaling av en skade på en bil som ikke var min. Og det synes jeg at jeg måtte si ifra om. Så møtte jeg på en sur, grinete, telefondame. Som insisterte på at det måtte være min bil. Jeg sa, som sant var, at registreringsnummeret var ukjent, at jeg så på bilen min mens vi pratet, og nummeret var et helt annet. Hun pustet og peste så fælt at jeg til slutt begynte å tvile på mine egne øyne og var i ferd med å tro at det var min bil likevel. Da kjente jeg at jeg ble irritert og både kort og ufin i tonen. Da hun ikke kunne fortelle meg hvilken type bil det var snakk om, avsluttet jeg samtalen med en oppgitt kommentar. Så ringte jeg inn igjen, og traff på en hyggelig kundebehandler. Jeg la ut om min vrede over forrige behandler, og fikk uforbeholden støtte. Vi lo til og med litt av at hun insisterte på at det var min bil. Det vet vel jeg bedre enn henne, lissom. Så spurte jeg om hun kunne si hvilken type bil det var. Og det kunne hun umiddelbart. -Det står at eier av bilen er …. Så passerer de siste måneders bileventyr i revy. -Eh.. Akkurat, ja.. Det er samboeren min,det. Det er den bilen, ja. Prøver å tenke fort, sier noen usannheter om svigermor som har lånt bilen, og lover å sjekke opp saken. Og ringe opp i morgen hvis det ikke har løst seg naturlig.

Det har det, lissom.

Men ho første dama hadde ikke trengt å være så grinete,da.

Kunden har tross alt rett.

På sin måte.

Det er ikke min bil.

h1

Dufter og sånn

januar 17, 2013

I dag kom den jammen. Min første Ebaypakke. Det er så sjukt kult å få pakke i posten. Men jeg skjønner meg seriøst ikke på det. For det må jo være noe mygel?Jeg kjøpte to lipglosser og betalte 20% av det jeg betaler for dem hvis jeg kjøper de her. De så ekte ut, selvom de muligens var pakket inn i en noget spesiell embalasje:

 

image

Ny vri. De var i hvert fall uåpnet og lukta som de orginale gjør. Så jeg kommer til å bruke dem. Jeg stoler på lukta.Når sant skal sies, er jeg  egentlig sjeldent god på lukt. Lukter alt fra kristenmannsblod til tåfis på lang avstand. (Det med kristenmannsblod er ikke tull. Har vært innom en del bedehus gjennom tidene, helt klart en særegen lukt). Kan være plagsomt å fungere som en slags sporhund når man egentlig er mest interessert i en nøytral eim. Som gravid var jo dette et helvete. Mannen kom en dag hjem fra jobb og fant badeskapet sitt tomt. Det ble for mye lukt. Han taklet det imponerende godt. Heldigvis har nesegrevet roet seg, men det er fortsatt på en topp tre-plassering på mine ubrukelige talenter. Nå tåler jeg imidlertid lukta av både jasminris, prikkete liljer som jeg ikke vet hva heter og mennesker som har innslag av sitrus i bodylotionen sin. Særlig glad for sistnevnte, jeg garanterer at sitrus er et meget vanlig innslag i kroppsprodukter.

Ellers har jeg vært på trening i dag. Sa hun med den største selvfølge. Hun som egentlig ikke snakket heeelt sant da hun ble konfrontert om at det var lenge siden noen hadde sett henne der. (-Sier du det? Det var merkelig. Vi er nok med på forskjellige timer. Jeg er ikke her så veldig ofte, men det blir jo et par ganger i uka, i hvert fall)

Det artige var at jeg var med å dra NED gjennomsnittsalderen på timen jeg var med på. Onde tunger vil sikkert hevde at det sier mer om timen enn meg, men det går sikkert ut over karmaen deres eller noe. Selvsagt måtte det ene, unge, veltrente mennesket med det blankeste håret og de fineste treningsklærne stille seg ved siden av meg, men kontraster skal jo være så moderne i disse dager.

Etter endt trening sitter jeg til forskjell fra mange andre treningsnarkomane ikke igjen med en følelse av ekstrem energi, en iver etter å leve sunt eller en glede over nye treningsmuligheter i morgen.

Jeg sitter igjen med en følelse av sult, som snart skal dekkes ved hjelp av ostesmørbrød, samt en viten om at en 3 år gammel amme-bh ikke gjør samme nytten som en sports-bh.

Det er jo noe det.

 

 

h1

Vi gratulerer

januar 15, 2013

I dag burde/skulle/trengte jeg egentlig å trene. Men dessverre(?) kom jeg på denne listen som umuliggjorde det.

1. Jeg har allerede dusjet i dag. Det er ikke bra å vaske håret to ganger om dagen

2. Det er fryktelig kaldt ute. Og jeg kommer til å bli varm etter trening. Så rett ut i kulda. = Garantert forkjølelse. Mest sannsynlig en kraftig en.

3. Barna synes det er veldig hyggelig at vi kan se på barne-tv alle sammen. Særlig mini på 10 måneder viser rørende glede over at alle fire i fellesskap lar seg trollbinde av Charly-bjørn.

4.Jeg kan jo bare trene en annen dag som det passer bedre.

5. Egentlig har jeg litt hodepine. Fanatikere vil hevde at dette muligens kan kureres ved hjelp av trening, men her kobler min logiske sans inn. Høy musikk og hopp og sprell fjerner ikke skallebank.

6. Jeg har på meg mye klær i dag, så det vil bli veldig krevende å skifte til trenigstøy.

7. Det kan bli for mye trening, det kan komme til å gå til hodet på meg. Se hvordan det gikk med Lance Armstrong. Det kunne vært meg,det.

8. Vi skal se andre del av Kon Tiki i kveld. Må være opplagt til det.

9. Jeg tenkte kanskje jeg skulle rydde i klesskapet. Nå ser det ikke ut til at jeg rekker det, men det var med i vurderingen.

Aiaiai. Min arme, enkle sjel.

Tenker litt på denne hodepinen. Jeg tror kanskje den har naturlige årsaker. Sønnen er nemlig ekstremt opptatt av bursdager for tiden. Nå er det kun et par måneder siden han jubilerte, men han er klar på nytt. Så i ettermiddag har han uavbrutt marsjert rundt i huset med intest tamburinspill. Syngende, delvis scattende, -Hipp hurra, jeg har bursdag, jeg har bursdag. Hurra! Mamma, du må synge bursdagsang for meg igjen!

Jada.

Hurra for deg og meg og alle sammen.

h1

My big mouth

desember 16, 2012

Jeg er litt usikker på om det sier mest om treningsinnsatsen min eller nervene mine, men jeg har altså minst like høy puls under en håndballfinale som jeg har på en treningstime. Jeg er også usikker på om det kan kalles treningsutbytte å ha svettet seg gjennom en kamp fra sofaen. Riktig nok med noen turer opp og ned, men stort sett passivt. Uansett, sliten ble jeg. Men overraskende lite sur. Kanskje jeg har blitt bedre på tap med alderen også?Eller har jeg endelig innsett at Norge ikke er «vi»? Eller har jeg blitt så sympatisk at jeg tenker at godene må deles på? Ikke vet jeg. Jeg takla i hvert fall tapet uten tårer. Det hadde jeg sikkert ikke klart med seier.

Harmonien råder i heimen. Sammenlignet med for en uke siden, da. Jeg vet ikke hva som har skjedd, men sønnen har tatt en pause fra 3års-trassen/selvstendighetstreningen bla bla bla. Med unntak av leggesituasjonen, går det på skinner. Jeg ferska han til og med i å si til sikkert 100 nisser på Plantasjen i dag at Hei, jeg ønsker meg Brannmann Sam-bil til jul. God jul. For så å avslutte seansen med et bukk. Til samtlige nisser. Er ikke den gutten godt oppdratt, så vet ikke jeg. Jada, jeg vet at det går i perioder. Det er bare noen sårt tiltrengte lauvbær som skal få bære meg en time eller to. Eller puste på ei stønn, som Alf ville ha sagt.

Ellers så har jo jeg og fotballfrua en god del felles. Blant annet har vi ikke noe særlig til overleppe noen av oss. Min er både mindre og smalere en hennes, men hun har jo selv gått ut med at hun ikke er fornøyd med sin egen. Nå er ikke munnen min det første jeg ville bedt Alladin om å fikse hvis han skulle dukke opp, men i likhet med fotballfruen har jeg nå tatt noen grep. Det merkelige er jo at jeg er faktisk forfengelig. Det er bare det at jeg ikke klarer å gjennomføre det. Leve opp til det, på en måte. Har jeg sminka meg fint, klør jeg meg i øynene etter 3 minutter. Har jeg på meg en lys topp, søler jeg ketchup på den. Har jeg kjøpt ny bukse med glidelås bak, glemmer jeg å lukke igjen glidelåsen. Når jeg kjøper meg en fresh, dyr neglelakk, glemmer jeg at jeg biter negler. Har jeg fått til håret en dag, river minstemann i det. Har jeg brukt for lang tid på badet og får det travelt, finner jeg ikke støvlettene jeg skulle hatt til antrekket og ender opp med slitne joggesko. Noe sånt.

Ok, i motsetning til fotballfrua, så har jeg ikke tatt Restylane i leppene. (Jeg tror i hvert fall det er det det heter). Og jeg kommer ikke til å gjøre det heller. For min del er det ikke så attraktivt å se ut som en and de første ukene etter inngrepet. (Dette er lærdom jeg har fått gjennom kommunikasjonen mellom frua og fansen i kommentarfeltet på bloggen hennes, ikke min mening om noens lepper). Dessuten er jeg redd for sprøyter. Meeeen, i dag tok jeg altså grep. Jeg brukte en leppestift som skulle gi store, fyldige lepper.

Hjelpes meg, har noen prøvd en sånn?? Ikke aner jeg hva den er laget av, men det er veldig spesielt,asså. Ikke at munnen blir Angelina-like, for det gjør den absolutt ikke, men det prikker og iser noe så sinnsykt. På en sånn måte at man ikke orker å ha munnen igjen, ei heller inntil tannkjøttet, så sånn sett blir det en slags naturlig trutmunn-effekt. Eller, da jeg så meg selv i speilet, så jeg i grunn svært underbitt ut. Dessuten ble jeg veldig fokusert på leppene mine, noe jeg jo egentlig ikke er. Veldig unaturlig opplegg. Mannen la ikke merke til min innbydende munn, han var i grunn mest fascinert (som i lattermild), over at jeg hadde valgt å gre alt håret bakover i dag.

Jaja. Det er av sine egne man skal ha det.

h1

Sporty spice wannabe

desember 5, 2012

Jeg synes det er menneskerett å klage på været. Så jeg klager. Nå er det kaldt,asså. Og man må være enten dum eller småbarnsmor hvis man beveger seg ut uten hansker i denne kulda. Eller begge deler. Jaja.

Jeg har i hvert fall vært på trening «igjen». I dag ble jeg svært klar over at jeg i mitt nye hjem skal ha helfigurspeil i gangen. Sånn at jeg slipper flere treningssentersjokk. For der spares det ikke på speil. Ikke det at jeg er sånn at jeg sminker meg før jeg drar på trening, men det går jo an å gjøre sitt for å være sånn nogenlunde representabel rent klesmessig,da. Heldigvis var jeg på en time med en instruktør jeg har svært så sansen for. En som starter timen med å si hvor mye ribbe hun har spist. Sånt liker jeg. Takke meg til det, fremfor de som oppfordrer alle til å gå hjem å spise noe godt etter treningen. For eksempel en halv boks cottage cheese med et kvart eple og litt kanel. Takk, men nei takk. Jeg synes det er veldig ok å være på time med en instruktør som ikke lager trutmunn i speilet. En som gir uttrykk for at hun synes det er hyggelig at du kom på trening og som sier at Nei, kjære vene! Det er sunt med en treningspause i ny og ne, når du unnskylder ditt tilbakevendene fravær. Mulig ikke det er disse instruktørene som gir deg best treningsutbytte, men de får i hvert fall meg til å komme tilbake på treningen med (u)jevne mellomrom.

Jeg har for øvrig gjort alvor av mitt prosjekt  «Lure sønnen til å tro at langrenn er livet». I 10 minus og en halv centimeter snø, har mor og sønn ikledd seg refleksvester og gått på ski rundt huset. Med sang og spill i moroland. Jeg klarte meg overraskende bra, både rent teknisk, men ikke minst pedagogisk. Han gråt når vi måtte inn for å unngå forfrysning og risk for å gå glipp av et eneste minutt av episode 5 av Julekongen. Skulle ikke forundre meg om jeg oppfostrer den nye Northug. (Jo, det skulle det).

Men det hadde vært kult, da. Og så kunne jeg sagt at -joda, vi har vært veldig opptatt av turer i skog og mark, og i fjellheimen spesielt. Han løp på ski fra han var en håndfull stor, ja, det var NESTEN så jeg hadde vansker med å følge med, enda han bare var 13 år. Når NRK ville ha en kommentar fra gullvinnerens stolte mor. Som mest sannsynlig var kledd i en slags drakt fremfor vinterklær. Og som stilte med tung sminke som muligens så bra ut i fem minutter etter hun hadde påført den. Alle hadde sett at- hun der gjør hva som helst for å komme på TV, stakkars unge.

Og vips får jeg tilbud om å være med på 71 grader nord.

Men da rakner det. Noe så forferdelig også.

Jeg tror jeg bør satse på noe annet.

Dessuten er det jo Korslaget jeg har lyst til å være med på.

h1

Mens vi venter på styggdommen

november 7, 2012

Jeg bare venter på at prikkene skal innta mitt legeme, men foreløpig holder de avstand. Positiv som jeg er, så har jeg vondt for å tro at det vil vedvare. Fraværet, altså. Jeg har også forberedt meg på at alle mine prikker kommer til å samles på et sted. I ansiktet. Men det er greit det. Jeg er jo ikke ute blandt folk for tiden likevel, så.

Fordelen med prikkesjau i heimen, er mange. I natt, for eksempel, har jeg hatt uplanlagt valgvake. Jeg var der. Hele tiden. Jeg skal ikke uttale meg nevneverdig om resultatet, men jeg er fornøyd. En annen klar fordel, er at halve dagen tilbringes i pysjamas. Det blir en slags 1.juledag-stemning i begynnelsen av november. At man får sympatispise is med sin håpefulle, må også sies å være en fordel. I tillegg kan man aktivisere barnet med filmtitting, uten spor av dårlig samvittighet. Og når barnet ser på film, kan man selv gjøre andre nyttige ting. Som å surfe på nettet etter kupp.

Men jeg har lufta meg i dag,asså. Samboer ble hjemme fra jobb i dag, og jammen fikk jeg ikke tatt en tur på trening. (Det er jo en uke siden jeg prøvde sist. Og mislyktes). Det var min første tur ut av huset siden søndag. Merka at det ikke er mange dagene til innendørs som skal til før jeg utvikler alvorlig sosial angst. Jeg ble litt paff da jeg kom til treningssenteret og så i speilet at man så tydelig kunne se at jeg ikke hadde vært ute blant folk på en stund. Eller tatt meg bryet med å se meg i speilet. Eller bruke balsam. Midt under en knebøy, observerte jeg også at trenigsbuksa var på altfor god vei ned, men fordelen med det, var at jeg kunne ta en god «dra-opp-buksa-skikkelig»-pause, slik at de andre var ferdige med knebøyen da jeg var klar igjen.

Man må jo passe på at man ikke blir FOR godt trent også.

Nå har den dårlige samvittigheten likevel inntatt meg. Jeg leste nemlig et sted at sjokolademelk er noe av det bedre du kan gi kroppen etter en treningsøkt. Med tanke på at jeg eeeelsker o`boy, er dette en god nyhet. O`boy med mye sjokoladepulver og lite melk, med i utgangspunktet god samvittighet. Men så slo det meg her.. At med tanke på at sønnen ikke får i seg noe annet enn nevnte sjokolademelk, var det i grunn ikke moderlig og godhjerta av meg å forsyne meg med resten.

Jeg skal gjøre opp for meg nå. Er i grunn greit å få kommet seg i butikken.

Før prikkene tar meg.