Archive for januar, 2014

h1

Sympatisk, sa du?

januar 15, 2014

Her om dagen fikk jeg en hyggelig mail fra en anonym leser. (Joda, det kan ha vært mora mi eller ei venninne som tenkte at jeg trengte en oppmuntring, men jeg velger altså å tro på avsenderen som bedyrer å ikke kjenne meg). Poenget er at jeg i mailen ble rost opp i skyene. Og det liker jeg jo. Det stod at jeg var både morsom og flink og kreativ og…. Sympatisk. Og takk for det.

Men jeg har altså tenkt en del på denne mailen. Først mistet jeg litt bakkekontakt, så ble jeg innhentet av «sympatisk»-ordet. Det er veldig fint å være sympatisk. Og det er fint at folk tenker jeg er det. Men jeg er litt usikker på om det er sant. Eller, jeg er i hvert fall helt sikker på at det er en sannhet med modifikasjoner.

For når det kommer til usympatiske trekk, så har jeg i overkant mange. Jeg har jo skrevet om mandelen i grøten på julaften tidligere. Hvordan et fravær av denne i min grøt kan legge lokk på en stemning som i utgangspunktet var meget god. Det er ikke sympatisk. Det er det heller ikke å rope «NEI!» så høyt at mannen skvetter, når fireåringen prøver å hoppe over min tur når vi spiller fire på rad.

Jeg er helt klart født med konkurranseinstinkt. Lenge, eller, en stund, en liiiiten stund, rula jeg gata jeg vokste opp i i våre særdeles lokale olympiske leker. Da jeg, relativt raskt, ble tatt igjen av resten av barna, skjønte jeg at jeg måtte finne på noe annet. Tape ville jeg ikke. Og slik gikk det til at jeg gikk fra å være idrettsutøver til å bli dommer og arrangør. Om man ikke kan vinne, så kan man i hvert fall sjefe. Da tror alle at du vet hva du snakker om. Og at du er god. Og det likte jeg altså. Ei heller et fryktelig sympatisk trekk. Tap og vinn med samme sinn. Eller ikke.

Jeg har jo blitt bedre med åra, men jeg sliter fortsatt med en del meningsløse, usympatiske trekk. For det første viser det seg til stadighet at jeg er en typisk medgangssupporter. Noe jeg fnyser av hvis jeg mistenker andre for å være det. Men i går var det altså nummeret før det kom en håndballstatus fra meg på facebook. Og jeg antar at den ville inneholdt et «vi». For i går var jeg ett med håndballgutta. Og glemte helt at jeg på mandag var tøff og sa at jeg ikke trodde jeg kom til å gidde se kampen. Fordi de spiller så elendig. Nå er det plutselig oss igjen.

Ikke bra.

Så er jeg jo lærer. En lærer som mener mangt om nasjonale prøver. Et tema jeg ikke skal komme innpå her, bortsett fra at jeg tenker det er et redskap som i dag brukes helt feil. Fordi skoler har ulik praksis på testgjennomføring, blir det helt håpløst og uten poeng å sammenligne resultater mellom skoler. Jeg får frysninger av overskrifter som «Dette er Norges beste skole» eller «Her leser elevene dårligst«.

Likevel.

Når resultatene foreligger, klarer jeg ikke la være å se hvordan andre skoler jeg kjenner til ligger an. Og ligger de bedre an enn hva klasser jeg har undervist i gjør, kjenner jeg at jeg biter tennene litt ekstra hardt i sammen. Og at jeg smiler litt for bredt hvis det motsatte er tilfellet.

Meningsløst. Og ikke sympatisk. Selv om det går fort over.

I skrivende stund tenker jeg at dette er det tredje innlegget etter jul hvor mandel i grøten nevnes. Jeg påstod i det første at jeg ikke brydde meg om det var jeg som fikk den eller ei lenger, men jeg tror muligens jeg er ute etter å lure meg selv. Jeg blir tydeligvis ikke ferdig med saken.

Uansett. Det toppet seg litt i dag. Jeg var og tok en blodprøve. Så spurte jeg om noe jeg har tenkt på en stund. -Tror du jeg hadde vært en bra sprøytenarkoman? Sykepleieren ser, som seg hør og bør, på meg med et spørrende blikk. Jeg skjønner at jeg må utdype, og fortsetter -Nei, du skjønner det at samboeren min fikk høre at han hadde så gode årer en gang han tok blodprøve. Og da hadde de sagt at han nok hadde vært en god sprøytenarkoman. Blikket til sykepleieren var like undrende. Det så ut som hun tenkte -Stakkars, gale dame. Så da sa jeg bare -Neida. HÆHÆHÆ. Og så gikk jeg hjem.

Noen bør kanskje ta seg sammen litt. Om det skulle være sånn at samboer har bedre blodårer enn meg, så er vel egentlig det noe jeg bør leve greit med. Og jeg bør vel også takle at jeg ikke vet hvem av oss som faktisk har de beste årene. Men ikke for det, vi har jo noen sykepleiervenner som kunne avgjort.. Nei. Ta deg sammen.

Uansett. nå føler jeg i hvert fall at jeg har fått nyansert det sympatiske bildet jeg muligens har laget av meg selv, da. Og det kommer jo til å komme mer.

For om ikke annet, så er at jeg ærlig.

Og det er et sympatisk trekk.

Tør jeg påstå.

Reklamer
h1

Frukten, musa og samlivet generelt

januar 7, 2014

– Å nei, er det sikkert noen som tenker nå. -Har ho mista det helt, nå? Prøver ho å tiltrekke seg flere lesere ved å bruke på-kanten-språk utviklet av mennesker på 60+ uten humor? Debuterer husfrua nå som underbuksehumorist? That`s it. Jeg slutter herved å følge henne. Herregud.

Ikke gjør det, a. Ikke slutt. Det er nemlig ikke et forsøk på overnevnte resonnement som følger. Poenget er at det er dette dagens innlegg handler om. Om frukt, mus og samliv. Rene ord for penga.

Trofaste lesere har jo fått med seg at det nye året har bydd på ubudne gjester. I form av mus. Hvilket jeg setter særdeles lite pris på. Noen vil komme i skade for å kalle meg dramatisk, men jeg haaaater altså mus. At vi i dag feirer firedagersjubileum uten fangst hjelper noe, men jeg liker fortsatt å sitte med bena høyt. Og fellene skal stå rundt omkring i huset. For alltid.

Men det har altså vært mer drama det siste døgnet.

Den siste tiden har jeg nemlig observert en stram lukt i underetasjen. De første dagene var jeg frustrert over mannen som ikke merket noe. Jeg har riktignok en meget følsom luktesans, men jeg kunne ikke begripe at han kunne unngå å merke lukten. Den var vanskelig å beskrive, men alkohol var en nærliggende sammenligning. Da han fortsatt ikke merket noe,vurderte jeg et øyeblikk å mistenke han for å ha begynt og drikke, men skjønte vel at det falt på sin egen urimelighet. (Ok, jeg fikk han til å puste på meg. Men bare èn gang).

Det fortsatte å lukte. Og det var verst på soverommet. Jeg trodde jeg hadde kjent på frustrasjon, men det var ingenting imot hva som ventet meg da mannen også oppdaget lukta. Og nevnte ammoniakk. Med det samme tente alle landets griller i mitt hode. Vi hadde døde dyr i hus. I vegger. I tak. I gulv. På soverommet. Jeg trodde muligens jeg skulle besvime.

Først var jeg overbevist om at det var mus. Leste på Google at lukten ville gå over om noen uker. Spurte mannen om det var helt uaktuelt å flytte, hvilket han kunne bekrefte at det var. -Ro deg ned. Det er sikkert bare en frukt eller noe, sa han. I overkant høyt. -FRUKT? nærmest ropte jeg. FRUKT? –Når eksakt var det du tenkte den frukten skulle kommet inn på soverommet vårt?! Via fruktkurven du serverer meg sammen med kaffekoppen på senga hver helg?! HERREGUD. -Dette gidder jeg ikke snakke om.

Sa han.

Nei vel.

Ok, så er jeg kanskje født noe dramatisk. I hvert fall når lyset er slukket og man skal sove. Først ble musene til rotter. Jeg begynte å svette. Hadde jeg ikke lest at døde rotter ville tiltrekke seg flere rotter? Ny runde på Google. Kom inn på bilder jeg ikke orker å tenke på. Angst. – Jeg kommer til å ringe skadedyrkontrollen i morra. Tungt pust. -Nei, det gjør du ikke. Det koster flere tusen kroner å få de hit.

-Det driter jeg i.

På underlig vis klarte jeg å vri tankene over på noe annet. Jeg var akkurat i ferd med å sovne i det jeg skvatt til: Hva om det var et menneske som lå under gulvet?! Jeg hadde nemlig akkurat sett min første krim på flere år. Det er ikke særlig lurt av meg. Jeg er ikke så god på sånt, egentlig.

Til slutt sovnet jeg. Relativt svett og kortpustet. Startet dagen etter med et –Å fyyy fader, nå lukter det verre enn noen gang. Jeg orker ikke mer.

Så skulle jeg dra på jobb. Fant frem en veske jeg ikke hadde brukt på noen uker. Men som likevel sto på soveromsgulvet.

Neida,så.

I veska lå det en grønn-grå klump. Som luktet død og fordervelse. Og ammoniakk og alkohol. Jeg prøvde å ta den ut uten at mannen skulle merke det. Jeg liker tross alt å ha rett. Uansett. Det forsvant på en måte i hånda mi. Jeg tror kanskje det kom ut røyk. – Hva er det du har der?! Æsj, det stinker jo!!

Langt ansikt på meg. Smørblidt ansikt på mannen.

-Haha! Hva var det jeg..

 -JADA! Jeg vet det! Hadet.

Forbanna klementiner uten holdbarhet,asså. 3 uker i en mørk veske på et kaldt rom bør vel være et minimum av hva man kan forvente..?

Det bør i hvert fall ikke generere angst for å bo i en nedlagt kirkegård.

Men lukten er borte.

Og jeg sover godt.

Og til alt hell har mannen har fått nok en historie å slå i bordet med når han mener fruen tar av.

Rent dramatisk.

h1

Nyttårssvada

januar 6, 2014

6 mus. To store og fire små. Jeg satser på at familien nå er utryddet. Sånn en-gang-for-alle- utryddet.

2014 er snart en uke gammelt, og jeg kjenner jeg trives. Jeg har valgt et år totalt blottet for nyttårsforsetter. De har en lei tendens til å funke dårlig likevel. Dessuten så dukker det jo stadig opp innslag av forsetter i livet mitt året igjennom. Slitsomt å ha forsetter når alle andre har dem. Denne uka er jo helvetesuka på alle treningssenter. Nei, når jeg har klart meg uten trening så lenge, så klarer jeg nok noen uker til.

Men jeg har slutta å drikke light-brus. Og det gjorde jeg for lenge siden, oktober, kanskje. Ferdig med abstinenser og alt. Vurderer å gjøre det samme med sjokolade, men jeg har en innebygd angst for å bli FOR sunn. Jeg frykter konsekvensene: Størrelse 0, restylane, dagens outfit og kalorikalkulator. Derfor kommer jeg til å drøye godterikuttet. Og derfor kan jeg slite sofaen med god samvittighet. Jeg gir jo ingen blogglesere dårlig samvittighet. Det må være en bra greie.

Vi må jo alle være vårt ansvar bevisst.

På en måte.

Fjas meg her og fjas meg der.

Jeg tar meg en julebrus.

h1

Slange i paradis

januar 2, 2014

Snipp, snapp, snute, vips var jula ute! Jeg er helt klart av typen som liker å kose meg med jula i forkant. Julebrus og klementiner og julemusikk er innafor i slutten av november. Men 1.januar er det slutt, og det kjennes helt fint. Med unntak av litt julepynt som ligger i trappa, er det intet som minner om jul her. Sånn utad, da. Innvendig er vi fortsatt fylt av en suveren julefeiring. Overraskende harmonisk, egentlig. Til og med pakkeutdeling, mandeljakt og konsekvenser av «du kan få være oppe så lenge du har lyst» har gått fint. Og det med mandelen er ingen spøk. Det er nemlig jeg som SKAL få mandelen i riskremen på julaften. Det første året min kjære feiret med oss, gikk det ikke slik. Han fikk den. Og han angret. Nå kan man jo i og for seg ikke lastes for å få mandel i grøten, men min reaksjon på å bli frarøvet marsipangrisen på en dag som julaften, satte spor. Han tilbød meg riktignok grisen etter en times surmuling, men det var selvsagt helt uaktuelt. Jeg er tilhenger av fair play. Ærlig talt.

I hvert fall. Da mannen var så uheldig å få mandelen i år også, prøvde han, klok av skade, å være løsningsorientert. Dessverre for han, satt vi ikke ved siden av hverandre. Han hadde nemlig vært inne på tanken å legge den i min tallerken. Hvem vil vel ikke ha husfred på julaften? Da finneren skulle annonseres, fikk han et unnskyldende drag over ansiktet. Alles øyne vendte seg mot meg. Stemningen var til å ta og føle på. Men jeg? Jeg smilte. Og gratulerte. Og sa noe om at jeg håpet det var min tur neste år. Ikke vet jeg hva som har skjedd, men er ikke dette et bevis på at harmonien har rådet, så vet ikke jeg.

All good things must come to an end. Også harmoni.

Mandag 30.12. kom familien inn etter å ha vært en tur i skogen og grillet pølser. Fortsatt harmonisk. Mor hastet opp trappen, slik at hun skulle rekke en tur i godteriskapet før barna rakk å få av seg yttertøyet. (Mor vil helst ikke dele godteri. Dessuten var det mandag, tross alt, Da spiser man jo ikke godis). Med munnen full av vingummi, fikk mor øye på noe som ikke hadde vært i skapet før. Hun ble iskald. Var det ikke..? Jo, det var det. Det var musebæsj i skapet. I godteskapet. Mor tok skjelvende tak i en marsipanpølse. Den var spist på. Det påfølgende minuttet ble fylt av en tankerekke bestående av så sterke ord at jeg i min villeste fantasi aldri ville drømt om å dele den. Så våknet pedagogen. Delvis,da. Jeg ønsker ikke å påføre barna min redsel for verken katter eller frosker eller larver eller..mus. Jeg vurderte muligens i et brøkdelssekund om noe av godisen kunne reddes, men skjønte av meg selv at den måtte kastes. Fordømt.

Videre påkalte jeg, iskaldt, min mann. –Kjære? Smilende stemme med sammenbitte tenner. –Du, det er helt krise her. Det er krise. KRISE. Mannen kom umiddelbart opp trappen. Godt å vite til senere. Han er til å stole på. Og han tar tak når det gjelder. Jeg satt i sofahjørnet med bena trukket godt oppunder meg resten av kvelden,  mens han vasket og ryddet skap. Jeg forstår at noen kan se på meg som i overkant dramatisk, men for meg var dette ramme alvor. Min far kom kjørende med musefelle. Et vennepar likeså. Selvsagt forstod de at det var helt uaktuelt for meg å gå natten i møte uten våpen.

Nå har vi tatt tre stykker. På loftet. Skapene er fri for tegn, men jeg føler meg absolutt ikke trygg. Det finnes jo tydeligvis en vei fra loftet til skapet. Jeg merker at jeg ikke orker å tenke på det. Men klarer ikke å la være. Jeg har vurdert katt. Men med tanke på at jeg synes katter er ekle også, så går muligens vinninga opp i spinninga. Dessuten hadde jeg garantert fått en sånn som skulle vise meg musene den hadde fanget. Og fuglene. Og paddene.

Nei, jeg må bare stole på mannen. Og fella. Og håpe at vi fire, og bare vi, om et år kan feire jul igjen.

Passe seg for fella du, Alf.

Makkverk.