h1

Slange i paradis

januar 2, 2014

Snipp, snapp, snute, vips var jula ute! Jeg er helt klart av typen som liker å kose meg med jula i forkant. Julebrus og klementiner og julemusikk er innafor i slutten av november. Men 1.januar er det slutt, og det kjennes helt fint. Med unntak av litt julepynt som ligger i trappa, er det intet som minner om jul her. Sånn utad, da. Innvendig er vi fortsatt fylt av en suveren julefeiring. Overraskende harmonisk, egentlig. Til og med pakkeutdeling, mandeljakt og konsekvenser av «du kan få være oppe så lenge du har lyst» har gått fint. Og det med mandelen er ingen spøk. Det er nemlig jeg som SKAL få mandelen i riskremen på julaften. Det første året min kjære feiret med oss, gikk det ikke slik. Han fikk den. Og han angret. Nå kan man jo i og for seg ikke lastes for å få mandel i grøten, men min reaksjon på å bli frarøvet marsipangrisen på en dag som julaften, satte spor. Han tilbød meg riktignok grisen etter en times surmuling, men det var selvsagt helt uaktuelt. Jeg er tilhenger av fair play. Ærlig talt.

I hvert fall. Da mannen var så uheldig å få mandelen i år også, prøvde han, klok av skade, å være løsningsorientert. Dessverre for han, satt vi ikke ved siden av hverandre. Han hadde nemlig vært inne på tanken å legge den i min tallerken. Hvem vil vel ikke ha husfred på julaften? Da finneren skulle annonseres, fikk han et unnskyldende drag over ansiktet. Alles øyne vendte seg mot meg. Stemningen var til å ta og føle på. Men jeg? Jeg smilte. Og gratulerte. Og sa noe om at jeg håpet det var min tur neste år. Ikke vet jeg hva som har skjedd, men er ikke dette et bevis på at harmonien har rådet, så vet ikke jeg.

All good things must come to an end. Også harmoni.

Mandag 30.12. kom familien inn etter å ha vært en tur i skogen og grillet pølser. Fortsatt harmonisk. Mor hastet opp trappen, slik at hun skulle rekke en tur i godteriskapet før barna rakk å få av seg yttertøyet. (Mor vil helst ikke dele godteri. Dessuten var det mandag, tross alt, Da spiser man jo ikke godis). Med munnen full av vingummi, fikk mor øye på noe som ikke hadde vært i skapet før. Hun ble iskald. Var det ikke..? Jo, det var det. Det var musebæsj i skapet. I godteskapet. Mor tok skjelvende tak i en marsipanpølse. Den var spist på. Det påfølgende minuttet ble fylt av en tankerekke bestående av så sterke ord at jeg i min villeste fantasi aldri ville drømt om å dele den. Så våknet pedagogen. Delvis,da. Jeg ønsker ikke å påføre barna min redsel for verken katter eller frosker eller larver eller..mus. Jeg vurderte muligens i et brøkdelssekund om noe av godisen kunne reddes, men skjønte av meg selv at den måtte kastes. Fordømt.

Videre påkalte jeg, iskaldt, min mann. –Kjære? Smilende stemme med sammenbitte tenner. –Du, det er helt krise her. Det er krise. KRISE. Mannen kom umiddelbart opp trappen. Godt å vite til senere. Han er til å stole på. Og han tar tak når det gjelder. Jeg satt i sofahjørnet med bena trukket godt oppunder meg resten av kvelden,  mens han vasket og ryddet skap. Jeg forstår at noen kan se på meg som i overkant dramatisk, men for meg var dette ramme alvor. Min far kom kjørende med musefelle. Et vennepar likeså. Selvsagt forstod de at det var helt uaktuelt for meg å gå natten i møte uten våpen.

Nå har vi tatt tre stykker. På loftet. Skapene er fri for tegn, men jeg føler meg absolutt ikke trygg. Det finnes jo tydeligvis en vei fra loftet til skapet. Jeg merker at jeg ikke orker å tenke på det. Men klarer ikke å la være. Jeg har vurdert katt. Men med tanke på at jeg synes katter er ekle også, så går muligens vinninga opp i spinninga. Dessuten hadde jeg garantert fått en sånn som skulle vise meg musene den hadde fanget. Og fuglene. Og paddene.

Nei, jeg må bare stole på mannen. Og fella. Og håpe at vi fire, og bare vi, om et år kan feire jul igjen.

Passe seg for fella du, Alf.

Makkverk.

Advertisements

5 kommentarer

  1. Her er det to katter, og så godt som musefritt.
    Kan ikke fordra mus, og vurderte det i sin tid til
    at det tross alt var bedre med katt enn mus.
    Og hos oss kommer ikke katten inn med det de fanger
    Heldigvis.
    Lykke til med musejakta 🙂


    • Nå troooor jeg vi har seira, har i hvert fall vært tomme feller noen dager nå.. Men jeg sitter med beina på bordet enda, sånn i tilfelle! 😉


  2. Umiddelbart lo jeg, men innså at det kanskje ikke var så lurt… Men jeg forsikrer: jeg lesr ikke AV deg, men MED deg (selv om du ikke ler akkurat nå da…
    (Du skriver så morsomt!)


  3. He he! Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, også det med snikspising av godteri.. «Hva spiser du, mamma?» «Nøtter.» (Det liker de nemlig ikke..) Uansett, alltid en fornøyelse å lese innleggene dine!



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s