Posts Tagged ‘familieliv’

h1

Ansvarlighet og sånn.

februar 27, 2013

Det hender mannen tar seg tid  til å lese sin kjæres blogg. Som i går. Etterfulgt av et -Når du først skulle fortelle om den dåpskjolefadesen, så kunne du jo nevnt at han ble vist frem til menigheten med lua bak-frem også. Det har han rett i. Det kom nemlig litt brått på meg at de fire barna som var døpt skulle samles ved døpefonten til slutt. For at menigheten skulle se og ønske dem velkommen. Javel. Jeg synes lua var litt liten, så den hadde jeg tatt av. Og måtte følgelig ta den på igjen. Fort.

Slik gikk det til at vår sønn ble ønsket velkommen av kirken i vrang dåpskjole og uknytt lue bak-frem.

Dagens dårlig-mamma-moment er utilgivelig, men lykken stod den kjekke bi. Har vært mye å tenke på i dag, så da er det, og jeg, enda mer hektisk enn vanlig. Etter at sønnen var hentet i barnehagen, stoppet jeg i butikken. Han tok ansvar for å se etter lillesøster så lenge. (Han er tross alt 3 år). Jeg kom tilbake i bilen (PS. Skulle bare kjøpe èn ting, asså. Tok ikke helgehandelen. Og låste bilen. Så det er egentlig ikke dette som er bad-mother-momentet. Selvom jeg ser at det ikke ser så fint ut på trykk). Uansett. Startet den opp, og ser i speilet en underlig skygge. Hvorpå sønnen utbryter –Mamma! Lillesøster tippet ut av setet sitt! Og det hadde hun gjort. Det hjelper ikke å sitte i sete når ikke beltet er på. Hun var veldig blid,da. Der hun lå godt innpakket med panna mellom setene. Og jeg, jeg burde grått over egen uansvarlighet, men jeg lo. For det gikk jo bra. Og det var jo komisk. Og jeg lover at jeg skal gjøre mitt beste for at det ikke skjer igjen.

image

Når jeg i tillegg oppdaget at jeg hadde parkert bak denne doningen.. Vel, da lo jeg litt til.

Jeg er enkel.

Fryktelig enkel.

Advertisements
h1

Amour

februar 14, 2013

Jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis jeg hadde valgt å følge fotballfruas råd om å ønske mannen velkommen hjem kun ikledd en øl i hver hånd. I anledning den O Store Valentinedagen. Det eneste jeg vet, med 100 prosent sikkerhet, er at det ikke ville ført til noen som helst form for romantikk. Så sant man ikke synes det er romantisk å le så man nesten dør. Før man kler på seg igjen. Det er mye mulig jeg er både gammel, satt og treig, men jeg blir helt svimmel av tanken på å lukke opp døra naken med en øl i hånda. Lurer på hva ungene hadde sagt også, forresten. Og de i barnehagen, når sønnen i morgen kunne fortalt at vi hadde hatt nakenfest i heimen. Nei, dette var et tips som definitivt ikke er noe for meg. Heldigvis har hun flere. Frua, altså.

Frokost på sengen. Funker ikke. Mannen er oppe før hanen galer, og ingen av oss er spesielt sjarmerende eller sultne på denne tiden av døgnet.

Forslaget om 3 retter til middag, ble byttet ut med laks og poteter. Laget på 20 minutter. Kjærleiksdag eller ikke, skulle vi ha fisk denne uka, måtte det bli i dag. Så da ble det sånn. Litt romantisk kan vi jo si det er da. For jeg liker jo egentlig ikke fisk, mens mannen elsker det. Så jeg ofra meg i min endeløse kjærlighet til han. Happy valentine, dear.

Man skal visst også få romantikk til å blomstre hvis mannen får bestemme kveldens antrekk. Det skal jeg jammen teste ut etterpå. Han kommer til å bli stressa, for han har svært dårlig oversikt over hva jeg innehar av klær. Jeg tipper han ville sagt -Eh.. Den blå kjolen? Fordi jeg har snakket så mye om at –Det er jammen godt jeg fikk den blå kjolen av naboen, ellers hadde jeg jo ikke hatt noooooe fint å ha på meg i det siste.

Nei. Her har feiringen bestått i at jeg sendte en kjærlighetserklæring på sms. Uten å få svar, men likevel. Det funka uansett, for han kom hjem med en veldig pen rosebukett. Med hvite roser. Jeg har søkt opp blomsterspråket og sett at hvite roser betyr du er himmelsk. Jeg er ganske sikker på at dette var et bevisst valg. (Selvsagt var det ikke det, men likevel). I min søken etter blomsterspråket, ble jeg forresten opplyst om følgende:

1.En mann må aldri gi en yngre kvinne en potteplante

2. Det er strengt forbudt å gi en kvinne mer enn 25 blomster på hennes fødselsdag

3. Hvis antall roser er oddetall, betyr det at han elsker deg.

Jeg fikk 10.

Jaja.

Peace and love, everybody.

Love, love, love.

 

h1

Meld ifra hvor du går

februar 5, 2013

 

Det kommer nok ikke som noen bombe at jeg ikke lider av støv på hjernen. Jeg lar meg ikke stresse av en hybelkanin her og der. Men jeg liker ikke uanmeldte besøk. For store tider av døgnet er det ikke bare hybelkaninene som åpenbarer seg.

 

image

Pastabelagt gulv. Intet uvanlig syn i fire-tiden.

Jeg skjønner ikke hvordan folk klarer å ha det rent og pent rundt seg til enhver tid. Jeg føler at jeg rydder mye og sitter lite, likevel ser det jo ofte ut som dette:

image

Ikke direkte stygt, det er ikke det, men det er ikke ryddig heller. Vi har alltid klær på steder der de ikke skal være.

Her ser man at stemningen er god, lyset er tent og gode greier, men pent er det jo ikke:

image

Kveldsmaten er fortært, men jeg får meg bare ikke til å sprette opp for å rydde. Når jeg omsider har sunket ned. Maten må også få synke.

Bildene er verken arrangert eller tatt på en spesielt dårlig dag. Det bare ser ut sånn. -Rydd litt hele tiden, sier mora mi. Jeg gjør det, lissom. Det synes bare ikke så godt bestandig.

Derfor blir jeg så imponert når jeg kommer til folk, også uanmeldt, og det ser ut som de har ryddet til fest hele dagen. Jeg får det bare ikke til. Mulig jeg har en for dårlig ryddestrategi. At jeg aldri blir helt ferdig med noe før jeg må slukke neste brann. Jeg rydder hver kveld før jeg legger meg, for jeg liker faktisk at det er ryddig, men jeg vet at i morgen kveld er det den samme leksa.

Tror ikke jeg skal starte noen interiørblogg. Men når vi flytter, får vi mye mer plass. DA skal jeg holde orden,da.

Jeg skal det.

Nå skal jeg rydde.

Og kom gjerne på besøk. Men gi beskjed sånn ti minutter før da, i hvert fall.

For sikkerhets skyld.

h1

Og denne dagen ble god

februar 2, 2013

For en dag! For en fin dag! Stor stas for mor, far og sønn og få en dag just the three of us. Og lillesøster har storkost seg med full oppmerksomhet fra besteforeldrene. Vinn-vinn.

Litt klabb og babb før parkering i hovedstaden blir det alltid, men vil forholdt oss alle relativt rolig. Jeg klarte ikke la være å nevne at vi passerte Yaya`s for 4. gang, men det var i hvert fall nesten det eneste. Jeg er ikke stor fan av å ikke vite hvor vi skal. Samboer på sin side, synes det er fabelaktig, og sa med alvor og selvfølgelighet da vi hadde parkert at -Jeg kunne seriøst tenkt meg å kjøre taxi i Oslo.

Javel. Fritt for å kjøre gratis. (Det burde alle andre også gjøre. Uten å utbodere dette ytterligere).

Sabeltann leverte. 3-åringen satt bom stille med store øyne under hele forestillingen. Terje Formoe vet hva han driver med. Og han driver godt. Det tok drøyt 40 minutter ut i forestillingen før Sabeltann entret scena. Forestillingen varte i 75. I teorien ganske hårreisende, men han slipper unna med det. Det funka i praksis.

Selvsagt finner jeg noe å irritere meg over. Min evne til å stenge verden ute er ikke god, så jeg kan ikke unngå å få med meg foreldre som ikke ber ungene sine sette seg ned slik at de bak også får se. Ei heller de som prøver å tvinge et barn som tydeligvis ikke er interessert i det som skjer på scena, til å bli det. For ikke å snakke om de som hele tiden sjekker mobilen.

Også irriterer jeg meg over Janne Formoe.

Og det skyldes ren og pur misunnelse. Jeg tror jeg vil være Janne Formoe. I hvert fall i en uke eller sånn. Ikke bare er hun pen og dyktig, hun er dattera til Kaptein Sabeltann. Hvilket betyr at hun får sin helt egen rolle i forestillingen. En rolle som ikke finnes i Sabeltanneventyrene. Selvom hun er ganske flink, så har jo rollen blitt til for at hun ville være med. Ellers hadde Pinky fått den, lissom. Han er tross alt egentlig med.

JEG vil være med.

Jaja. Det er jeg jo ikke.

Den gode nyheten er at jeg kan være med så mye jeg bare orker her hjemme. Det er kun kapteinrollen som er besatt, ellers kan jeg som regel velge på øverste hylle.

Og nå er det Hver gang vi møtes. Som gammel blodfan av CC Cowboys, ligger det an til at også kvelden blir strålende.

Men Janne Formoe.. Bare ÈN dag,da.

En forestilling og en premierefest.

Og en kjole.

 

h1

This is love

januar 27, 2013

Jeg husker ikke stort fra jeg var 3 år, men det må jo være en strålende periode. Husets eksemplar innehar en imponerende selvtillit og er så og si umulig å få til og skifte mening omkring sin egen virkelighet for tiden. I dag drakk han vann av et grønnlig colaglass. Eller, jeg prøvde å få han til å drikke vann. Men det viste seg å være svært vanskelig. Fordi han insisterte på at vannet var grønt. Jeg argumenterte både tålmodig og fornuftig uten hell. Det hjalp ikke en gang at jeg tok litt vann i hånda mi. Vannet var grønt. Javel. Jeg hadde nok heller ikke drukket grønt vann.

Det hjelper ikke at jeg sier det er lillesøster sine sko hvis han har bestemt seg for at de er hans. Av ren vilje får han de nesten på også. Selvom de er syv nummer for små. Noen ganger er mor tålmodig, andre ganger får han beskjed om at -Jeg er 34 år, du er 3. Jeg tror jeg vet litt bedre enn deg hva som er lurt å gjøre. Han er i grunn sjelden enig i dette også. Kan kanskje ikke laste han for den.

I dag kom det ellers så matglade vesenet med en oppsiktsvekkende opplysning. -Mamma? Du husker at jeg ikke liker mat? Håper ikke denne kommer til å vare lenge. Han har i grunn litt å slekte på når det gjelder kjærlighet til mat, så jeg er ikke så veldig bekymra.

Nå er han ute på tur i stua med dukkevogna. Skravla går i ett eneste renn. Han overgår meg med god margin. Jeg kan ikke annet enn å bli imponert.

Følelsene i en sånn liten kropp er så utrolig oppriktige. Jeg er jo på sett og vis glad for at vi lærer å besinne oss, men det er noe veldig frigjørende med spontaniteten. Og ingenting er jo bedre enn en kjærlighetserklæring fra et sånt lite vesen. –Jeg eeeeelsker dere, jeg. Du er bestevennen min, mamma! Herlig. Ikke fullt så hjertesmeltende når mamma er håpløs. – Jeg vil ikke at du skal bo her. Neivel. Det skifter fort her i verden.

Men jammen er det stas dette konseptet med barn. Jeg visste jo at det ville dreie seg om betingelsesløs kjærlighet og alt det der, men at et sånt lite menneske skulle klare å forsterke alle følelsene mine så til de grader.. Vel, det kan man egentlig ikke forberede seg på. At man kunne være så sliten og så takknemlig på en gang. Så frusterert og så lykkelig. Så redd og så trygg. Merkelige saker. Voldsomt, rett og slett.

Så får jeg heller klage på fravær av egentid, hengepupper og lengsel etter søvn i morgen.

I dag er jeg bare fornøyd.

Og sjukt stolt over meg selv. For jeg har unektelig en del av æren for disse vidundrene mine.

Det er  verdt en cellulitt eller trettiåtte,det.

h1

Vi gratulerer

januar 15, 2013

I dag burde/skulle/trengte jeg egentlig å trene. Men dessverre(?) kom jeg på denne listen som umuliggjorde det.

1. Jeg har allerede dusjet i dag. Det er ikke bra å vaske håret to ganger om dagen

2. Det er fryktelig kaldt ute. Og jeg kommer til å bli varm etter trening. Så rett ut i kulda. = Garantert forkjølelse. Mest sannsynlig en kraftig en.

3. Barna synes det er veldig hyggelig at vi kan se på barne-tv alle sammen. Særlig mini på 10 måneder viser rørende glede over at alle fire i fellesskap lar seg trollbinde av Charly-bjørn.

4.Jeg kan jo bare trene en annen dag som det passer bedre.

5. Egentlig har jeg litt hodepine. Fanatikere vil hevde at dette muligens kan kureres ved hjelp av trening, men her kobler min logiske sans inn. Høy musikk og hopp og sprell fjerner ikke skallebank.

6. Jeg har på meg mye klær i dag, så det vil bli veldig krevende å skifte til trenigstøy.

7. Det kan bli for mye trening, det kan komme til å gå til hodet på meg. Se hvordan det gikk med Lance Armstrong. Det kunne vært meg,det.

8. Vi skal se andre del av Kon Tiki i kveld. Må være opplagt til det.

9. Jeg tenkte kanskje jeg skulle rydde i klesskapet. Nå ser det ikke ut til at jeg rekker det, men det var med i vurderingen.

Aiaiai. Min arme, enkle sjel.

Tenker litt på denne hodepinen. Jeg tror kanskje den har naturlige årsaker. Sønnen er nemlig ekstremt opptatt av bursdager for tiden. Nå er det kun et par måneder siden han jubilerte, men han er klar på nytt. Så i ettermiddag har han uavbrutt marsjert rundt i huset med intest tamburinspill. Syngende, delvis scattende, -Hipp hurra, jeg har bursdag, jeg har bursdag. Hurra! Mamma, du må synge bursdagsang for meg igjen!

Jada.

Hurra for deg og meg og alle sammen.

h1

Make me up

januar 12, 2013

Jeg vet fint lite om hva som skjer ute blant folk etter klokken 18. For da er jeg stort sett hjemme. Men i dag. I dag skal jeg ut. Klokken er såvidt passert tolv, og jeg er ferdig kledd og sminket. Fordi jeg måtte passe på mens frøkna sov og gutta i huset var ute og vaska bilen. Jeg har ikledd meg paljettgenseren jeg fikk av venninna mi til jul, fulgt alle sminketips jeg har fått, ja, sågår satt opp håret. (Kun ved hjelp av hårnåler, men likevel).

Og apropos sminke. Jeg synes jo det er et artig konsept og har alltid vært litt interessert i det. De siste årene har jeg vært fornøyd de dagene jeg har fått på meg litt mascara og litt pudder, men egentlig liker jeg å gjøre litt mer ut av det. Men det får da være grenser!! I dag bestemte jeg meg altså for å følge oppskriften jeg fikk da jeg ganske ufrivillig ble sminket på et kjøpesenter.
Sjekk her:
image

Her ser dere 6 ulike produkter. Og dette er bare til huden. Seriøst. Gjør vanlige folk dette hver dag? Da må man sette av en time,da? Når står dere opp? Jaja. Ferdig sminket skred jeg ned trappa. Jeg valgte å nynne på en brudemasj for å påkalle meg oppmerksomhet, samt gi en mental forberedelse på at nå var jeg fin. Funket  ikke. Mannen kikka opp, ga meg et forsiktig- jada, jeg skal sikkert fri en dag bare jeg får tid og lyst-smil, ellers intet. Ikke noe. Nada. Et kvarter senere sitter jeg med sønnen på fanget. Han ser lenge på meg. Jeg merker at forventningene mine stiger. Han, skjønner dere. Den lille, oppvakte kroppen der, han ser at mamma er fin i dag. Så sier han: –Mamma? Har du sår i panna di? Akkurat. Så mye for et seks-trinns skjule skavanker og gjøre huden plettfri-prosjekt. Jaja. Jeg skal uansett ha for innsatsen.

Og det blir sikkert kult i kveld.

Jeg skal ikke på byen, akkurat,da. Ikke ut, lissom. Jeg skal på, eh, russerevy. Barna jeg hadde ansvar for på skolen fra de var 8 til 12 år, har blitt avgangselever. Hjelpes meg. Gleder meg selvsagt veldig til å se gamle kjente, men jeg får jo litt hetta av å tenke på at mine gamle elever nå faktisk har blitt voksne. I hvert fall i egne øyne.

Lurer på hvor lenge sånn sminke sitter.