Posts Tagged ‘baking’

h1

In da mooooood

desember 15, 2012

Jeg er ikke utakknemlig. Tvert i mot. Noen vil til og med hevde at jeg takker for mye. Men i dag har jeg altså vært og avhentet premien min fra Funksjonell Mat. Og jeg må bare le litt. Det vant jeg, lissom. Jeg som så vidt har fått med meg at det er noe om heter sukrin, er nå eier av store mengder Sukrin, Sukrin Gold, Sukrin+ og Sukrinmelis. Flott. I tillegg har jeg blant annet en god del fettredusert mandelmel til overs. Kjenner jeg er litt usikker på bruksområdene. Jeg har også sjokoladekakemiks, sukkerfri sådan. Litt usikker på om denne blir brukt også, egentlig. For når jeg får for meg at jeg skal bake, er det jo fordi jeg har lyst på noe søtt..? Jaja. Jeg får sikkert bruk for en del av glutenfriproduktene da, i hvert fall.

Uansett har jeg vært på bakekjøret i dag igjen, jeg. Og jeg har erfart at jeg trenger kokebøker med bilder. Navn på ulike bakverk sier meg som regel ikke så mye. Jeg er ikke så flink til å planlegge baksten. Når, eller hvis, ånden kommer, er det bare å ta frem kokeboka for å se om det finnes noe hvor jeg har alle ingrediensene. I dag falt valget på riskaker og kanelstenger. Jeg aner ikke om dette er for julekaker å regne, men det stod i hvert fall i kategorien småkaker. Det ble uansett ganske godt (det synes jeg jo alltid når jeg har bakt noe, ubeskjeden som jeg er), men i oppskriften stod det at det skulle bli cirka 100 kanelstenger. Jeg fikk 41. Hadde gjort seg med et bilde i kokeboka,asså. Det stod at de skulle være omlag 5 centimenter lange, jeg merka at jeg konsentrerte meg veldig om det. Det stod ikke noe om tykkelse, så det tok jeg på måfå. Jeg tror ikke jeg skal prøve meg på en beskrivelse av hva disse kakene ligner på.

Med snø, julemusikk og bakst kan man jo ikke annet enn å komme in the Christmas-mood. Jeg er veldig julemusikkfan, og tør påstå at jeg kjenner til de fleste julesangene. Det er helt umulig å peke ut en favoritt, men har man vokst opp på 80-tallet KAN man jo ikke annet enn  å få rockefot av Last Christmas. Jeg har bestandig digga Do They Know It`s Christmas, og særlig Bonos Well, tonight thank God it`s them instead of you har fått meg til å synge høyt og ivrig mange ganger. Det kom imidlertid en ny utfordring etter jeg fikk barn. Før så var jeg jo egentlig bare kul og festklar da jeg sang dette, men nå.. Nå brister stemmen hver gang. Jeg griner. Hver gang.  Stakkars sønnen vår. Jeg går rundt og predikerer hvor fabelaktig det er med jul dag ut og dag inn, men han har jo aldri sett mora si grine så mye. Jeg tror imidlertid at han, som sin far, har begynt å bli immun mot mors juletårer. Jeg tok han nemlig i å himle med øynene i stad da jeg (igjen) så på filmen fra Luciafeiringen i barnehagen. Jeg bare gråter litt fordi dere var så flinke. Han vet jo selv at han, på lik linje med 85% av de andre barna, ikke sang en strofe. Jeg skjønner at han kanskje synes det er litt spesielt at jeg er fra meg av begeistrelse. Jeg synes det egentlig sjøl også.

Men så hadde jeg aldri trodd at det skulle føles naturlig å rope Må du bæsje?? på et kjøpesenter heller.

h1

Seier`n er vår.

desember 11, 2012

Nei, jeg skal ikke skrive om håndball. Her i huset har jeg ingen stemmerett over de fiktive valgene a) håndball b) Julekongen.

Men jeg er over snittet glad i å vinne. Ikke bare veddemål og spill og sånn, men også alt mulig man kan få kastet etter seg i konkurranser. Derfor er jeg med på en del konkurranser,da. Som jeg kommer over på nett og i blader og sånn. I hvert fall der hvor jeg ikke må gjøre noe. Annet enn å sende en sms eller være med på en 2 minutters undersøkelse. Problemet er at jeg stort sett aldri vinner. Og det er så bittert, for det reklameres med de mest fantastiske premier.

Mulig det kvalifiserer til den velkjente skjebnens ironi, men da jeg satt og gjorde ferdig 2. runde med ferdigpepperkakedeigen min, dukket følgende melding opp: GRATULERER! Du er trukket ut som heldig vinner av en produktpakke fra Funksjonell Mat. Jaha. Javel. Jeg visste jo ikke hva Funksjonell Mat innebar, men etter litt googling har jeg funnet ut at det er en spennende produktpakke med ulike bakemikser, samt naturligere mel. og sukkererstatninger som gjør det enkelt å bake sunnere. Hja. Akkurat. Dette må jo være midt i blinken for meg. Når jeg først skulle vinne noe. Jeg som er så glad i å bake. Nå kan man jeg spørre seg om hvorfor jeg deltok i en konkurranse med helsekostpremier, men det kan jeg dessverre ikke svare på. Like ukjent for meg. Men nå blir det nok sving over julebaksten, tenker jeg. Jeg har for øvrig vunnet en gang tidligere, da en pulsklokke. Neida, så.

Juleklippen til mann og barn er nå bestilt og i orden. Mor selv, (helgenen), ser ikke ut til å få presset inn en hårklipp i sitt travle permisjonsliv. (Tenk på det du, fotballfrue!! Jeg lover, jeg hadde IKKE blitt sliten av å klippe meg!) Nå har det seg sånn at ,ja, jeg har et hektisk hår. Som veklser mellom å være høyt og flatt etter eget forgodtbefinnende. Forholdsvis kommunefarget, men likevel medgjørlig. Det funker med en strikk eller spenne. Det er meget mulig at dette skyldes min ekstremt dyktige frisør. Som alltid får frie tøyler med håret mitt, men som vet at jeg er en ujevn frisørgjenger som ikke kan ha alt for mange oppgaver knyttet rundt min egen frisyre. Føning, for eksempel. Hun klarer på en måte å lage en funksjonell, kul frisyre for dummies. Som ikke er kul hvis den ikke vedlikeholdes etter en stund, men som det heller ikke er pinlig å møte folk med. Dette bør vel være hovedgrunnen til at jeg elsker frisøren min, men det faktum at hun ikke ser poenget med å bestige fjelltopper, kommer hakk i hæl. Det er pent den første timen, men så er det i grunn greit. Og hva er egenlig poenget med å gå opp et sted for så å gå ned? Jeg følger resonnementet. For å si det sånn.

Men det har begynt å gå opp for meg at jeg på et slags vis forvalter min datters hår. Hvis vokser i rekordfart. Og det blir jeg stressa av. Jeg er selv vokst opp med hjemmeklippa pannelugg. Som det etterhvert utvilka seg til å bli en palme av. I front. Og jeg ser jo at håret til datteren vokser ujevnt. Og at hun muligens ikke har vervene på sin side. Hvordan skal jeg forholde meg til dette? Det eneste hårtrikset jeg kan, er å flette vått hår og ha det sånn over natten. Blir flotte krøller. Selv er jeg jo en ihuga bruker av lue, men jeg kan jo ikke kle opp en liten jente på snaue 10 måneder med lue innendørs. Dette kommer til å bli utfordrende.

Måtte hun en dag forstå, i hvert fall tro på, at jeg gjorde mitt beste.

h1

Milepæl

desember 6, 2012

Jeg trives veldig godt med å skrive en blogg uten bilder. Men enkelte ganger har jeg savnet kunnskap om hvordan man får til å legge ut bilder, for det kan skje at jeg mangler ord. Da jeg skrev innlegget Mer knask enn knep, for eksempel. Greia var at jeg prøvde meg på Cake pops (tror jeg det heter) og det er ganske spesielt. At jeg setter i gang med et slikt prosjekt. Garantert mislykka. Jeg prøvde å ta før og etter- bilder, men klarte ikke å gjøre noe med dem. Nå dukket de på merkelig vis opp her på PC`n. Enda jeg tok de med Ipad`en. Anyway. Her ser dere hvordan jeg så for meg at resultatet skulle bli.

image

Det sier seg vel selv at det umulig kan være sant at det er så fryktelig enkelt å lage dette.
Delikat, ja. Enkelt, nei.
Det ble altså ikke helt sånn når jeg dro i gang. Her er resultatet:

image

Enkelt, ja. Deilkat, nei.

Uansett godt å gi dere et bildebevis. Jeg overdriver ikke.

Ellers har dagen i dag vært hektisk, da var det utrolig stas å komme hjem til pakke i postkassa. Jeg jobbet en periode sammen med helsesøster Mari. Super dame med mange talenter. Hun driver sin egen sjappe, hvor hun selger artige smykketing hun har laget selv. Jeg har kjøpt gaver fra henne flere ganger, hun er kreativ og lager personlige gaver. Jeg hadde bestilt en julegave, og fikk jammen med en til meg selv også. Et enkelt armbånd, med et enkelt, grått hjerte på. Likte det veldig godt. Men Mari hadde spritet det opp med en tekst som nok kun passe til innehaveren.  Ved låsen hadde hun satt på en diskret perle med påskriften.. kremt.. Litt diva . Fabelaktig. Anbefaler å kikke innom henne på  www.mykemule.no

Nå gikk det plutselig opp for meg at jeg skal på julebord i morgen. Og da tok jeg til å tenke på fotballfrua. Som hadde nyttårskjolen i boks for flere uker siden. Jeg lurer på hva hun hadde sagt om at jeg, helt ærlig, ikke aner hva jeg skal ha på meg. Det eneste jeg vet, er at det må bli noe jeg har fra før.

Det blir ikke noe outfitbilde, for å si det sånn.

h1

Mens vi venter..

desember 4, 2012

Jeg har alltid en tendens til å velge feil kø. Sikkert fordi jeg er så opptatt av å velge riktig kø. Altså den som går kjappest. Står det fire mennesker i den ene køen og en i den andre, velger jeg jo den korteste. Men du kan banne på at det ene mennesket foran meg i køen har glemt kortkoden, har fjorten spørsmål om datomerkningen på yoghurten, eller har diverse tippeprosjekter som må gjennomføres. Ikke det at jeg har det så travelt, men jeg synes kø er en uting. Sånn er det bare. Jeg valgte altså også feil kø da talentene ble delt ut. Jeg spurtet til selskapssangdikterkøen, og kom langt frem. Selvsagt var det forsinkelser der, så når jeg var ferdig, ble det bakerst i køen på de fleste andre køer.

Ja, jeg har «bakt» igjen.

Jeg orker ikke gjengi de tragiske detaljene, men for å si det sånn: Det vil ikke overraske meg nevneverdig hvis datterens første ord blir forrrrbanna. Men jeg skal uansett ha for innsatsen. Julemusikk og nisselue og pågangsmot i starten. Radio, hår til alle kanter og stillhet på slutten. Heldigvis blir det alltid et slags resultat. Som jeg synes er godt. Jeg tror jeg baker så lite at når jeg først gjør det, så synes jeg det smaker aldeles fortreffelig. Jeg bakte for øvrig noe som i Familiens rutete kokebok het Sjokoladeskiver. Nå vet ikke jeg om dette er en julekake, men den stod i hvert fall blant goro og siruppsnipper. Valget falt på sjokoladeskiver av to grunner: 1. Ordet sjokolade var involvert 2. Det var den første oppskriften jeg fant hvor deigen ikke trengte å stå i kjøleskapet til i morgen. Jeg kan jo ikke vite om jeg har lyst til å bake i morgen. Heldigvis glemmer jeg fort, allerede nå, 4 timer etter gjennomført bakeprosjekt, tenker jeg på bakingen som både hyggelig og små-idyllisk. Og det er jo egentlig litt morsomt at tre-åringen utbryter Mamma! Har du bakt bæsjekaker? når han får se resultatet. Og det er ikke fordi han er 3 år.

Jeg er jo veldig klar over en del talenter jeg ikke har, men jeg har også en tendens til å faktisk påberope meg å ha talenter. Som muligens ikke har rot i virkeligheten. Jeg har skrevet om hvordan jeg for eksempel plutselig får for meg at jeg kan strikke. Eller er glad i å gå lange turer i fjellet. I dag fikk jeg for meg en tilbakevendene tanke, at jeg er klarsynt. Jeg har ingen eksempler som gjør at dette er en naturlig tanke, jeg bare tror det noen ganger. Jeg har fått Flax-kalender av foreldrene mine. I dag fikk jeg for meg at jeg hadde tatt storeslem og vunnet 750000. Jeg tenkte at det var for gæli om jeg skulle gå inn i julehandelen uten disse pengene, så jeg bestemte meg for å skrape hele greia. Det viste seg at, jeg med godvilja til, bare var litt klarsynt. Jeg vant 250 kroner.

Jeg kjenner at jeg for alvor begynner å glede meg til jul. Jeg tror jeg har sagt hvert år de siste 30 åra at jeg aldri har gleda meg så mye til jul som nå. Og det sier jeg i år også. Det er utrolig morsomt å gå inn i jula med et barn som setter ord på forventninger, som snakker om nissen i søvne og som flere ganger om dagen forteller hvor mye han gleder seg. Dette må jo bare bli bra. Jeg er av den utspekulerte typen, så jeg valgte meg bevisst en mann som kommer fra en annen kant av landet. Fikk han ned hit og begynte fra dag en å snakke om hvor upraktisk det var å reise langt i forbindelse med julaften, med gaver og stress og alt det der. Og før han visste ordet av det var han enig. Så vi feirer jul med min familie hvert år. And I love it. Jeg er glad i svigerfamilien min også jeg, men julaften er så hellig! (Og vi kan gjerne reise oppover 1.dag jul, bare jeg får lille julaften og julaften hjemme. Slik som jeg alltid har hatt det. Med mammas julestrømpe på peisen. Med godteri i som er akkurat motsatt av hva jeg ville valgt selv. Det er julefred. Rett og slett).

Her om dagen fikk jeg forresten en forespørsel fra Vistaprint. De hadde sett at jeg anbefalte dem på Pia sin blogg, og lurte på om jeg kunne tenke meg å gjøre det samme på min egen blogg. Det kunne i grunn ikke passet bedre, da jeg kun få dager før hadde mottatt julekortene fra nettopp Vistaprint. Det er helt problemfritt for meg å anbefale dette, for maken til lettvint julekortproduksjon skal man lete lenge etter. I tillegg er det rimelig, altså en gavepakke for meg. Enkelt+billig. Og det blir fine kort! Vi har brukt dem flere ganger, vært fornøyd hver gang. Jeg har (selvsagt) valgt 5 minutters varianten når jeg har bestilt, men her er det også muligheter for den som har planer om å legge mer av sjela si i julekortene.Verdt å ta en titt, i hvert fall!

Og ja, med Vistaprint sin henvendelse ble julekortene enda rimeligere enn hva jeg trodde da jeg bestilte. Heldige meg! 🙂

Nå er det håndball, klementiner og julebrus i heimen, det er julestemning av ypperste klasse!

h1

Hei, hur det går!

november 16, 2012

Da er det fredagskveld her i heimen også. Men jeg kan garantere at fredagsROEN er ikke-eksisterende. Jeg har fått barna i seng, med utfordrende «jeg- vil-ikke-sove»-adferd på 50% av dem. Det er likevel ikke her Utfordringen ligger. Den ligger i at jeg i morgen arrangerer vår første barnebursdag. Og den ligger i at hvis noen hadde kommet hit nå, om det så hadde vært noen av mine nærmeste, måtte jeg lagt meg på gulvet og lata som jeg ikke var hjemme. For her ser det virkelig ille ut. Det er rent her, (takk til min trofaste vaskehjelp som kommer hver fjortende dag og sørger for at HELE kåken er ren på en gang, i hvert fall den lille stunden det varer), men det er så sinnsykt rotete. Jeg orker ikke prøve beskrive det en gang, men stikkord er ustrukturert baking, ustrukturert klestørk, en stue som ikke ser ut til å ønske nye leker velkommen i morgen grunnet plassmangel, samt dårlig forsøk på å omgjøre spiseplassen til et samlested for pirater.

Og jeg har jo bakt,da. 3 slag av typen 1-2-3. Og den ene skal bli en skute. Det må mannen ta seg av. Jeg har «laget» muffins, lyse OG mørke. Og de lyse la jeg i sånne piratformer. Kjøpt inn flagg til å pynte de og greier. Men jeg visste vel ikke at muffins ble så store i ovnen? Det meste rant over kanten, og utseendemessig ser det nå ut som et slags brytebrød. Pyntet med et flagg her og der. Men sønnen er strålende fornøyd. Så da får heller de foreldrene som kommer i morgen tro at vi har tyvsmakt på alle muffinsene. For det har vi faktisk ikke. Den mørke typen skulle jeg lage edderkopper av. Tror det var deg, www.casadidriksen.blogspot.no som inspirerte til dette? Og vet du hva, jeg klarte det! En lakrislisse her og en nonstopp der, ble så fine, så! Eneste minuset, er at jubilanten synes de er skikkelig ekle og akter ikke så mye som smake på dem.. Men tanken er, som stort sett vanlig, god.

Når det er jubileum, må man jo selvsagt velge outfit med omhu. Og med tanke på at jeg sjelden er med på noe som kan minne om jubilem eller festligheter for tiden, har jeg faktisk planlagt hva jeg skal ha på meg. Jeg har sågar kjøpt meg ny topp. Med piratmotiv. Gjennomført, hæ? Sånn hodeskalletopp som jeg egentlig ikke skulle ha. Eller Skullgenser, som jeg kanskje tror det heter. Eller Kaptein Sabeltanngenser som vi kaller det her hjemme. Uansett, skulle også ha noen ganske ok sorte bukser tenkte jeg, sånne som er litt for fine til å bruke når jeg går tur. Synes jeg. Så fordi jeg pynter meg såpass ofte som jeg gjør, så tenkte jeg at jeg skulle prøve antrekket i dag. Og det gjorde jeg. Og var ganske tøff og kul, synes jeg. Og fordi jeg snart skulle legge barna, valgte jeg å ha på meg antrekket frem til vi skulle gå på badet. Det var ikke så lurt. Jeg tenkte nemlig at mitt stress ikke skulle påvirke mine håpefulle, så jeg arrangerte høytlesning på gulvet. Med barn på fanget. Veldig hyggelig det. I utgangspunktet. Jeg holder det jeg lover, skal ikke skrive utfyllende om bleiehistorier. Så jeg gjør den kort:

Bleia var ikke optimalt satt på. Hvilket førte til at buksene plutselig var dekorert på en meget ikke-tilfredsstillende måte. Som gjorde at jeg måtte ta de av meg i noe som ligner et forrykende tempo. I hvert fall delvis. Jeg er VELDIG spent på hva jeg sa til svenske Dennis og hans makker fra Securitas som ringte på døren for å selge meg alarm midt oppi dette. Jeg vurderte det nemlig dithen at jeg hadde såpass lang genser at jeg kunne åpne døra selvom kun èn legg var buksebekledd. Jeg kjøpte ikke alarm i dag. For å si det sånn.

Og jeg vet ikke hva jeg skal ha på meg i morgen. Og gidder ikke være opptatt av det mer.

Det som plager meg aller mest nå, er at jeg har spist en kindersjokolade uten å legge merke til det. Jeg har en til på benken, men den KAN jeg bare ikke ta. Den skal nemlig være planken på skuta.

Men en sjokoladegullpenge fra eller til.. Det er det ingen som legger merke til.