Archive for oktober, 2012

h1

Mer knask enn knep

oktober 31, 2012

I dag synes jeg det er ekstremt synd at jeg ikke har nok teknisk innsikt til å poste bilder på bloggen. For i dag har jeg tatt et bilde som burde deles. Jeg har nemlig bakt igjen. Til barselgruppa. Det skulle bli århundrets overraskelse. Sist gang vi traff hverandre snakket vi nemlig om CAKE POPS. Jeg regner med at det er flere av mine lesere som er ukjente med dette begrepet. Slik jeg var. Inntil da. Det er ihvertfall en slags kake på pinne. Som i kjærlighet på pinne. Den ser svært innbydende ut, dyppet i sjokolade og rullet i farget sukker. For eksempel. Nå har ikke jeg særlig hell i å lage ting som ser søte ut. Jeg har null interesse for sider som «passion for baking» eller «love from the oven». Egentlig synes jeg de er mer komiske enn interessante. Så det var ganske spesielt at jeg bestemte meg for å overraske barseljentene med cake pops. Haha. Cake pops du, lissom.

Okey, jeg vet ikke om man kan skrive sånt på blogg, men jeg har ikke andre ord:

Cake popsene mine så ut som bæsj. Enkelt og greit. Bæsj. Det skal sies at jeg ikke fullførte prosjektet, jeg hadde hverken hvit sjokolade eller rosa sukker og dyppe de i. Det ble bare noen brune klumper. Jeg nøyet meg med å stikke en tannpirker i dem. Skikkelig innbydende. Det var faktsik så ille at jeg jugde for gjestene mine. Jeg sa at jeg hadde laget Halloweengodteri. Selvom huset skulle være tomt på kvelden. Cake pops er noe tull. Det var det jeg visste. (Men selvsagt var det godt, det synes jo jeg om alt som er usunt. Og skikkelig kvalmende. Sånn at vanlige folk har mer enn nok med 1, jeg synes det er passe med en 5-6). Det er mange cake pops igjen. For å si det sånn. Selv 3-åringen nekter å smake. Greit det, funker for meg. Passion for baking, ikke sant.

Ellers har jeg gitt opp å komme i mål med treningsprosjektet mitt i dag. Sikkert ingen bombe. Jeg forspilte siste sjanse i dag. Hadde meldt meg på time 9.30, kjørte avgårde slik at jeg skulle rekke det akkurat. Nesten fremme ringte samboer og informerte om at jeg hadde tatt feil bil. Han skulle levere barn i barnehagen, og måtte følgelig ha bilsetene. Bånn gass hjem, jeg kunne leve med å komme 2 minutter for sent. (Hadde tross alt nytt treningstøy, riktige sokker og et overraskende samarbeidsvillig hår). Vel fremme oppdager jeg at jeg hadde glemt skoene. Da ble det ikke noe trening. Tok heller en cake pops. (Jeg er sikkert bannlyst i «love from the oven»-miljøet for å kalle kreasjonene mine for cake pops). Er det dette som er dårlig karma?

Håper alle har hatt en kul halloween. Det nærmeste jeg har kommet skremsel, var da jeg så meg selv i speilet under barnas kveldsstell. Hadde glidd rett inn i hvilken som helst «knask eller knep»-liga. Sånn går det når mor satser hardt på sminkefronten tidlig en onsdags morgen..

h1

Syng og vær glad!

oktober 29, 2012

Jeg elsker Spotify. All musikk tilgjengelig til en hver tid, perfekt. Jeg har imidlertid voktet meg vel for at spillelistene mine publiseres på facebook. For der er det mye rart,asså. Vaskelisten min, morolisten min, dæinselista mi.. You name it. Men i dag har jeg kommet over en glemt skatt, nemlig REIDAR. Dere husker selvsagt Reidar? Han hadde jo noen fabelaktige låter! Og da snakker jeg ikke bare om Reidar reiser snart.. Hvordan kan man unngå å bli i godt humør av «Haaaar du lurt en lærer? Med en bløff, da er du innmari tøff, jeg sa: Haaar du lurt en lærer eller ti?» For ikke å snakke om  hyllesten til Samantha Fox, «I remember youhu, Reeeeidar.. «Eller «Pat, du er kul. jeg gir blaffen i om fjernsynet gjør deg dum». Anbefaler i hvert fall energisøkende likesinnede å høre på Reidar, the album! Og hvis du trenger en liten repetisjon av selve godlåta, er`n her:

http://www.youtube.com/watch?v=JoZtgz1qsn0&feature=related

Dagen har forløpt meget rolig, meget godt. Min største utflukt i dag, var til bensinstasjonen for å fylle bensin. Noe som i og for seg ikke er bare-bare når det gjelder meg. Jeg har selvsagt sære preferanser når det kommer til bensinstasjoner også. Noen ville kalle det tvangstanker. Jeg fyller nemlig ikke hvor som helst. Helst bør det være selvbetjent, men jeg har noen utvalgte betjente stasjoner rundt om kring på Østlandet også. Greia er at jeg får litt hetta av å fylle bensin,da. Det er nok sammensatte grunner. Mulig skyldes det den gangen bensinmåleren ikke funket, jeg trodde jeg var tom for bensin, og fylte for 28 kroner. Det kan også være en følge av den kjekke bensinstasjonmannen som akkurat klarte å avverge at jeg fylte diesel i steden for bensin. Eller telefonsamtalen jeg fikk fra bensinstasjonen hvor jeg hadde fylt bensin og reist. Altså uten å betale. Kult å komme tilbake å betale 3 uker etterpå. Det pinligste var imidlertid da jeg tøffa meg så veldig og fylte på en ukjent stasjon. Det gikk greit, til tross for at det satt et mannlig utdrikningslag og spiste lunsj på en benk ved siden av. Like tøff følte jeg meg ikke etter jeg hadde betalt og gikk tilbake til bilen. Brukte all energi på å se kul og uanfektet ut. Og satte meg inn i bilen. I BAKSETET. Bare meg i bilen. Jeg satt der i noe som føltes som en evighet, vurderte om det beste ville være å klatre frem i førersetet, men gikk da til slutt ut. Og inn. Kvalte motoren før jeg kjørte av gårde. Ikke rart jeg får harahjerte av bensinstasjoner, vøttø.

Vært innom hovedfrua i dag også. Og jeg har jo ikke forutsetninger for å følge med og uttale meg i forhold til det hun skriver om mat og mote og trening. Men jeg har oppdaget en ting som jeg HAR forutsetning for å si noe om: Hun er jo heeelt lik Fride på skipet fra Barne-Tv?? Det er ikke ondt å si det, for Fride er ei søt jente, ho. Bare tenk på det neste gang, de er ekstremt like!!

Ellers er det Halloweenfest i barnehagen i morgen. Barna skal kles ut. I utgangspunktet angstfylt for en husfrue uten kreativitet eller håndarbeidsferdigheter. Jeg er ikke spesielt godt arvelig belasta når det kommer til utkledning heller. Da jeg var på karneval i barnehageårene, måtte jeg være keeper. Keeper. Fikk på meg shorts og caps. Vant aldri noen premie, men følte meg ganske kul.

Gudskjelov er det Sabeltannfeber i heimen. Antrekket har vært daglig i bruk det siste året. Og poden er lykkelig.

Takk og lov.

 

h1

Nå kommer vinter`n. Nå kommer den kalde, fine tida.

oktober 28, 2012

Yeah, RIGHT.

Det er så mye jeg synes er kult å få til. Eller, som jeg synes ser kult ut å få til. Som jeg skulle ønske at jeg også fikk til. Fordi jeg føler meg så innmari ukul når jeg ikke får det til.

Vinter og sne. Forbanna dritt. Turer i skog og mark blir byttet ut med skiturer i skog og mark. For et mareritt. Jeg har nemlig et problem: Hvor mye jeg enn skulle ønske det, jeg KAN IKKE GÅ PÅ SKI. Seriøst. Født med ski på bena, my ass. Jeg rår ikke med det. Virkelig ikke. Jeg husker da jeg var liten, som i bitteliten. Da gikk jeg på ski. Brukbart. Arrangerte olympiske leker rundt huset og sånn. Var i medaljesjiktet ved flere anledninger. Men så begynte gutta å ta meg igjen. Snart knuste de meg. Og da var det slutt. Jeg har aldri vært så god på å takle tap.

Så kom 6. klasse. Og vinterleirskole. Fytte rakker`n. Ikke nok med at jeg fikk for meg at jeg skulle sole meg litt med mammas høyfjellsol dagen før avreise. En sånn lampe, vet dere. Hvor jeg anslår at 1 minutt tilsvarer 60 minutter under Afrikas stekende sol. Uten solkrem. Jeg satt foran lampa i 20 minutter. Øyelokka mine var ekstremt røde og hovne de uka. Er det derfor de nå har blitt tunge? Som i senskade? Vites ikke. I hvert fall. Dagen for skitur kom. Jeg hadde med meg ski, SMØREFRIE ski. Likevel ble de smurt. Jeg ville ikke skille meg ut. Det var veldig dumt, for ti minutter senere, var det akkurat det jeg gjorde. Jeg skilte meg meget tydelig ut. Det var nemlig fysisk umulig å gå på skiene. All snøen satte seg fast under. Jeg dannet baktropp i ensom majestet, og måtte etter kort tid returnere. Ved leirskolen var det et lite skitrekk, en såkalt skålheis. Slike heiser har kapasitet til å dra ganske mye. Men ikke til å dra en 6. klassing på smurte, smørefrie ski. Jeg måtte GÅ på skiene med heisen mellom bena, 1 meter snø under skia, i forholdsvis raskt tempo. Og jeg hadde kun èn tanke i hodet:

ALDRI mer. ALDRI.

Men fra den dagen har jeg misunt alle som er gode på ski. For meg ser det ut til å være fulkommen lykke. Suse innover i skogen, appelsin, kvikk lunsj og alt det der. Korrekt antrukket. Jeg vil dra det så langt at jeg mener man ser intelligent ut hvis man er god til å gå på ski. Jeg ser IKKE intelligent ut når jeg går på ski. Jeg ser dum ut. Skikkelig dum. Jeg kan aldri ikle meg et plagg som bærer Bjørn Dæhlies signatur. Det ville gjøre det enda verre.

For jeg har nemlig prøvd igjen. Jeg ble lurt med på hyttetur for noen år siden, og skulle låne svigermor sine ski. Jeg fikk med feil støvler. Og ble tvunget til å kjøpe mitt eget skipar. Jeg gjorde det. La ut på tur, kledd i noe som lignet på et litt feilslått snowboardantrekk. Jeg hadde ikke utviklet meg til å bli en god skiløper uten at jeg hadde lagt merke til det selv. For å si det sånn. Det er klart, man har et handicap når man får angst hvis man møter noen i løypa. Det gjør jeg. Handicap`et blir ikke mindre av at man må UT av løypa hvis man møter noen. Særlig ikke når man ikke klarer å forlate løypa uten å tryne. Jeg husker meget godt at jeg på denne turen møtte to staute karer i røde kondomdrakter. Jeg husker det stod skigymnas på ryggen deres. Jeg husker jeg kom meg ut av skiløypa. Der var det snø. MYE snø. Løssnø. Og jeg skal love jeg tryna. Jeg tryna på en sånn måte at jeg satt fast i snøen. Hele meg var snø, fra halsen og ned. Skigutta stoppet opp og kom for å hjelpe. Jeg avslo hjelpen høflig, ved å si at -Neida, jeg bare hviler meg litt.

Akkurat. Hviler. Jeg kom meg opp etter en stund, og gikk resten av turen med skia på skuldrene. Igjen lovte jeg:

Aldri mer. Aldri.

Og nå er jeg tobarnsmor. Jeg MÅ gå på ski. Jeg har et oppriktig ønske om at barna mine skal ha bedre utbytte av vintrene enn hva jeg har. Jeg vil at de skal suse på ski, at de skal motta medaljer og 1. plasser. Og at de skal slippe å juge på jobben når kollegaene skal ha skistafett. Ved å si at de ikke fikk plass til skiene i bilen. Jeg innser at ansvaret er 50% mitt. Sønnen blir tre år, han må få sitt første skipar i år. Jeg må juge min egen sønn opp i ansiktet, ved å si at jeg synes det er «kjempekult å gå på ski». Jeg har overbevist han om at jeg synes marker er søte, så akkurat den biten skal nok gå greit. Men hvordan resten skal gå..

Jeg orker ikke tenke på det.

Men nå kommer`n. Den kalde, fine tida. Jeg er så nervøs. Og jeg ønsker lykke til.

h1

Hva var det jeg sa?

oktober 27, 2012

Lørdag er en bra dag. Lørdag uten særlige planer er en enda bedre dag. Noen momenter som gjør at vi ikke kan stille opp på happy,beautiful familyshow, er det selvfølgelig. Som følgende scene fra dagens frokostbord:

Sønn: Mamma? Hva er det du har på haka di?

Mor: (Svarer fort og bestemt) Det er bare et sår.

Far: Kremter

Mor: (Ser strengt på far, og sier med sammenbitte jeksler): DET ER ET SÅR.

Selvsagt er det ikke et sår. Det er en knallrød kvise på størrelse med en ti-øring. Og når man er gammel nok til å helt naturlig referere til en ti-øring, DA ER MAN FOR GAMMEL TIL Å FÅ KVISER. Skal jeg måtte slite med kviser OG rynker? Ikke det at det sliter så veldig på meg, men er det ikke ganske paradoksalt? Uansett, det er ikke pent. Førstehjelp må til. Jeg har MYE førstehjelp i baderomsskapene. Problemet er bare at jeg ikke aner hvordan jeg skal bruke halvparten, eller hva jeg skal bruke det til. Jeg kjøper jo alt jeg får beskjed om å kjøpe. Uavhengig om det selges av en selger med provisjon. Hvis noen sier at noe er akkurat det jeg trenger, så tror jeg på det. Hver gang. Og så bruker jeg det. En liten stund. Til noen sier jeg trenger noe annet. Skulle jeg, Gud forby, inviteres på homeparty som selger hudpleie (eller hva som helst, egentlig), er jeg blakk en måned etterpå. Det viser seg at det meste av min hudpleie er fransk. Jeg er ikke så god i fransk. Jeg fikk av grunner jeg er litt usikker på, «pratet» meg til en 4 på videregående. Kanskje var det takket være min enestående innsats hver gang vi fikk synge La Marseillaise som gjorde utslaget. Den er i hvertfall det eneste jeg husker. Marchons! Marchons! Jaja. Prøver febrilsk å lese meg til hva jeg skal ta på styggdommen. Mener corps betyr kropp, så styrer unna de produktene. Smører på en 5-6 saker, og satser på at alt er vel i morgen. De som måtte møte meg i dag, vil treffe på ansiktet mitt 5 cm før resten av meg kommer etter, men det får bare stå til.

Har fått trent på morraskvisten også. Må jo det, hvis jeg skal ha håp om å klare gjennomføre min egen motivasjonskalender. 10 ganger igjen før 15.11. Eller, 9 nå,da. Skal la seg gjøre i teorien, men er redd praksisien svikter. Uansett, igjen slår det meg at jeg har ikke et optimalt forhold til trening. Jeg skulle virkelig ønske at jeg eeeeelsket å trene. Jeg gjør jo ikke det. Jeg synes det er godt etterpå, det gjør jeg, men veien dit er jo et godt stykke. I dag skulle jeg altså på spinning. Da timen skulle starte, viste seg at det var tekniske problemer. Musikken startet ikke. Så tar jeg meg selv i å tenke YES! Jeg må jo uansett få kryss på motivasjonskalenderen min, jeg har jo tross alt møtt opp!

Så ser jeg på de andre. Som, i tillegg til å se uforskammet pene ut en tidlig morgen, ser oppriktig skuffa ut. Plutselig starter musikken. Salen applauderer. Faen, tenker jeg. Men greit nok. Jeg sykler på. Også jeg uten rent mel i posen, noe som jo er helt vanlig i disse tider. Min synd, er at jeg har juksa med pulsen. Dette er altså en pulsstyrt time, dvs at alle er utstyrt med nummererte pulsbelter. Man taster inn maxpulsen før timen, og denne vises på en klokke på veggen. Det er jo i utgansgspunktet anonymt, men fordi hun dama i resepsjonen sa ganske høyt at jeg fikk belte nummer 6, synes jeg at jeg måtte jukse litt. Så jeg trakk fra noen slag på maxpulsen,da. Sånn at det skulle se ut som jeg var flink til å ligge høyt i puls over lengre tid. Trakk fra et par slag. Eller, en 10 – 20, da.

Så viser det seg at dagsformen i dag er ganske god. Musikken likedan. Jeg trår til og glemmer både klokker og kviser. Så ser jeg på veggen. Nummer 6 har sprengt alle grenser. 100% i puls.

Kjempetroverdig.

Moralen til alle syklister er: Juks lønner seg ikke på sikt. I told you so.

h1

Morgenstund

oktober 26, 2012

Her har jeg som vanlig ikke startet dagen med en stor kopp ingefærte og et interiørblad. Men jeg har dusja! Hipp hurra og takk og lov. Og apropos takk: Jeg er såååå takknemlig for disse menneskene som tar seg bryet med å legge ut alt som er av Sabeltann på You Tube. Takk! Hadde det ikke vært for dere, hadde jeg kunnet se langt etter morgendusj, og håret mitt ville vært høyt bestandig! Gemt gjort! Jeg har også levd meg såpass inn i rollen som Grusomme Gabriel at sønnen ble skeptisk og selv foreslo å reise til barnehagen.

Og jeg har tenkt litt.

Jeg tror mange sitter med et inntrykk av at jeg er god på smalltalk. Jeg er jo vant til å snakke med mange mennesker og glad i å skravle. Og det er greit, jeg tror jeg skal klare å holde en ganske så energisk samtale med de fleste.

Utad.

For hvis man tar seg tid til å høre på innholdet, er det tidvis helt krise. Dette ble igjen tydelig i dag tidlig. Sønnen ble levert i barnehagen, og det er jo en yndet arena for smalltalk. Ped.lederen hang opp en lapp med hva som skulle være med av vintertøy, blant annet vinterstøvler. I steden for, som de fleste andre foreldre ville gjort, å merke meg i det stille at vi trenger nye vinterstøvler, må jeg lissom si noe om det.

I alles påhør. Jeg vet ikke hvorfor, jeg klarer ikke kontrollere det.

-Jaja, da får vi kjøpe nye vintersko i dag,da!

Ingen reaksjon på dette, kun høflige smil og nikk. Naturlig nok. Det er jo strengt talt en særdeles uinteressant opplysning. Stopp.

-Jaja, 700 kroner,det!!

SKJERP DEG. Ikke si det!! Det høres teit ut. Det høres ut som dere er fattige også, forresten. Slutt og snakk! Dra hjem. Men neida. Høyt og tydelig, henvendt til sønnen med et medfølgende klyp i kinnet bare kommer det:

-Jaja, gutten min! Det er jammen godt trygda di kommer snart!

Det er ikke morsomt. Ei heller sant. Og dessuten helt unødvendig. Men det er med på å gjøre meg sliten av meg selv. Jeg blir, atter en gang, bare så altfor mye. Skulle ihvertfall lært meg å prate lavere. Og saktere.

Jeg har også rukket å få nok et bevis på de store hullene min allmennkunnskap har. I dag har jeg for første gang reflektert over at dekk og hjul ikke er det samme. Samboeren min orket ikke en gang svare da jeg insisterte på at vi bare kunne kaste de gamle vinterdekkene fordi vi skulle ha nye. Eller vinterhjul,da. Som jeg alltid har trodd.

Uansett har jeg tro på den dagen her. Man trenger ikke være fotballfrue for å la seg begeistre av fredag og sol!

h1

Shit man!

oktober 25, 2012

Boy o`boy.. I dag har det vært myyye folk på bloggen min! Det er skikkelig stas, og skikkelig skummelt! Jeg sa til en venninne at jeg ble så redd jeg plutselig får en slags skrivesperre, men hun kunne berolige meg med at det aldri kommer til å skje. Fordi jeg opplever/ setter meg selv i de underligste situasjoner hver dag. Hun har selvsagt helt rett. Likevel er det helt merkelig å se hvordan anbefalinger på facebook har spredd seg som den kjente ilden i det tørre gresset, men jeg bare takker og bukker! 🙂 Takk og bukk!!

Fordi det har strømmet på med nye lesere i dag, føler jeg for en kort forklaring på bloggen. Selvsagt liker jeg å skrive, men jeg vil også være en motvekt til alt det perfekte som skisseres der ute. Her i huser finner du poser fra Toro. Du finner et hav av klær som ikke ligger i klesskap. Her er mennesker som blir irriterte på hverandre. Som spiser sjokolade. Som trener innimellom, fordi de skjønner at de må det, ikke fordi de eeelsker det. Her finner du ikke unger som blir tatt for å ha med snitterester fra en konfirmasjon i matpakka. Ei heller et hjem som når som helst kan ta imot  besøk fra en fotograf fra et interiørblad. Cupcakes har vi aldri lagd. Her finnes en dame (meg) som elsker salg. Og ei som ufrivillig bare havner i merkelige situasjoner. (Fortsatt meg). Her vil du aldri få se dagens outfit, så sant den ikke er helt feil. Og det er den jo ofte.

Nok om det!

I dag har jeg fått mail av Ellos! (Jmf trusa..) Jeg var jo, som jeg ofte er, tøff i trynet i et blogginnlegg her tidligere, og sa at jeg skulle skrive en sinnamail til Ellos.. Det turte jeg selvsagt ikke. Men jeg sendte en link til bloggen min, og fikk et hyggelig svar tilbake. Ellos spanderer trusa og gir meg 50 % på en genser jeg kjøpte sammen med den. Det er service jeg liker! Fra og med nå heier jeg på Ellos. Gi meg en E!e! L!l L!l O!o S!s

Nemlig.

Ellers har jeg vært noe bekymret for fantasien min i kveld. Sønnen ville at jeg skulle synge en sang om pappa til kvelden, et ønske jeg selvsagt etterkom. Teksten ble svært enkel, (pa-pa-pa-pa-pa-pa-pap-pa-pa-ppa-pa) og melodien jeg valgte var Sveriges nasjonalsang. Det er sånt jeg lurer på hvor kommer fra. Fortsatte så med den danske nasjonalsangen, med samme tekst, slet litt med slutten på melodien, før jeg avsluttet med orginalversjonen av Ja, vi elsker. Det funka det. Barnet sover som en sten. Sovetips herved avlevert.

Nå som klokka har runda 20, er det vel på tide å ta oppvasken etter middagen. Så da gjør jeg det,da! Have a nice evening!!

 

h1

Free falling

oktober 25, 2012

Jeg har en lei tendens til å snuble litt her i livet. I flere betydninger. Jeg sier og gjør mye feil, snakker ofte før jeg tenker og snubler lett på denne måten. Men dessverre er det ganske typisk meg å snuble i ordets rette forstand. Å tryne. Gå på snørra. Nå sier jeg ikke dessverre fordi jeg tenker på skader og sånn, absolutt ikke, men fordi JEG SYNES DET ER SÅ FRYKTELIG FLAUT!!! Jeg vet hvor dumt det ser ut med et langt menneske som plutselig ligger langflat. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg til stadighet må være et sånt menneske. I dag tidlig begynte jeg å rangere fallene mine. Jeg kom frem til en topp 3, som jeg selvsagt ønsker å dele..

På 3. plass.

Jeg og venninnen min i svømmehall. Kjekke badevakter, fnisete jenter. Skal sies at dette er noen år siden, men det har likevel gjort inntrykk. (Og avtrykk, i form av arr.) Vi skal opp av bassenget, og ved trappa står en ekte lifeguard. Jeg har sett Pamela kaster på håret, prøver det samme, og skrider opp av vannet. I den grad det for meg lar seg gjøre å skride opp av vannet. I bikini. Venninnen min skrider etter. I det nest siste trinnet snubler jeg så sinnsykt. Slår knærne i det øverste trinnet noe så grønnjævelig. Blodet spruter, venninnen min prøver å hjelpe meg ved å på en måte løfte meg opp ved å dytte meg i baken, og jeg, jeg ligger med fingertuppene på tærne til den engelskspråkelige badevakten sine tær. «Are you alright?» NEI, lissom! Jeg er IKKE alright!! «I`m fine. Thank you».  Jeg kommer bare til å stryke med av blodmangel. Ikke først og fremst på grunn av knærne, men fordi jeg er så flau at alt blodet har steget direkte til ansiktet.

På 2. plass.

Jeg skulle møte kjærestens venner på Tusenfryd, og ville gjøre et godt inntrykk. Dette er, dessverre, ikke så mange år siden.. Jeg valgte å stille i høye hæler. På Tusenfryd. En tidlig høstdag. Jeg er INGEN høye-hæler-berte til vanlig. På ingen måte. Ikke sånn at jeg går i fotform, lissom, men jeg foretrekker i grunn joggesko. Ikke denne dagen. Skjørt og høye hæler. PÅ TUSENFRYD. Hvorfor er det ingen som sier til meg når jeg får slike urimelige innfall?? Det hjelper jo svært lite med et ok første inntrykk når følgende skjer i køen til Thunder coaster: Gemyttelig stemning. Plutselig blir det et rykk i køen. Jeg sklir på et blad. Sånn skikkelig bananskallsklir, bare på forunderligvis fremover. Langflat. Skjørt plassert på ryggen. Kjæreste som prøver å løfte meg opp ved å ta tak rundt rygg og under mage. Jeg hveser NEI akkurat litt for høyt. Blodige knær. Hektisk hår. Plaster av ansatt ungdom. Vanskelig å se lyst på tilværelsen.

På 1. plass

Jeg tror faktisk det fallet jeg har hatt som har gjort størst inntrykk på både meg selv og omverdenen er følgende:

Jeg var nyutdannet musikklærer i 7.klasse. Denne timen hadde vi om grafisk partitur. Jeg skulle altså lære elevene hvordan vi kunne tegne et musikkstykke. Jeg skjønner ikke nå at jeg ble så engasjert i dette tema, men det gjorde jeg altså. Snakket helt sikkert fort, gestikulerte nok bra, og hvordan håret så ut orker jeg ikke tenke på. Det blir nemlig til enhver tid 3 ganger så hektisk som meg. 27 elever. 2 assistenter. Kontaktlærer inne i klasserommet for å hente noen bøker.

Jeg gikk frem og tilbake, satt meg litt på stolen, gikk opp til tavla, sa et viktig poeng, la inn en kunstpause og satte meg ned igjen. Armene i kors. Fornøyd uttrykk i ansiktet. Det var helt naturlig å lene seg godt tilbake, slik at elevene virkelig kunne la dette synke inn. Jeg gjorde det. Men jeg hadde glemt å tenke på en ting. Jeg satt på en stol uten rygg. Jeg tok altså baklengs kråke. Landa med hodet i veggen og beina opp mot tavla. Også denne gangen ikledd skjørt. Her hjelper det lite å tenke at disse elevene aldri kommer til å glemme meg. Jeg er veldig dårlig på å takle fall i etterkant, også her. Jeg laget et ekstremt nummer ut av hvordan fallet kunne brukes i et grafisk partitur, tegnet og forklarte og ropte og styrte. Har aldri vært så sliten etter en time.

I dag skal jeg ihvertfall prøve å holde meg oppreist. Men nå kommer brått de glatte veiene. Hurra og takk.