Posts Tagged ‘hverdagsliv’

h1

Hvem vet? Inte jag. Eller?

mai 12, 2013

Jeg er glad i gode råd. Jeg har flere personlige rådgivere; min mor og min far, min bror, min mann, mine venner, mine kollegaer.. Takk og lov for at jeg har folk å rådføre meg med. Jeg, som lurer på så mye til en hver tid ,er helt prisgitt disse rådene. Jeg blir stolt hvis jeg selv er ønsket som rådgiver, og synes ofte jeg har ganske fornuftige ting å komme med.

Jeg synes også at jeg er flink til å være tydelig på at det er den som mottar råd som avgjør hva den ønsker å gjøre med det jeg sier.

Selvsagt er det det.

Derfor er jeg ikke så glad i alle ekspertene vi omgir oss med i det daglige. Jeg blir nemlig stressa av eksperter. Fordi, i følge hva jeg leser i avisene, har vi nå eksperter på de fleste områder. I følge wikipedia, kreves det daglig og intens øvelse innenfor et spesifikt område i minimum ti år før man har rett til å kalle seg ekspert. Jeg har ikke inntrykk av at dette er fast praksis. Vi har eksperter som gjerne uttaler seg i etterkant. Etterpåklokskapen er fortsatt den eneste eksakte vitenskapen. Alle kan vel være ekspert i etterkant? Hvis det bare hadde vært sånn og sånn, så hadde det aldri skjedd. Sier ekspertene. Javel. Kjekt å vite.

Jeg har ikke brydd meg så mye om eksperter før. Har jo fått med meg litt om hva moteekspertene sier. Kosthldekspertene likeså. Jeg har ofte funnet det interessant å lese hva kulturekspertene mener. For ikke å snakke om de som er eksperter på samliv. Men jeg har ikke brydd meg så mye om det.

Helt til jeg ble mamma.

Eller, helt til jeg fant ut at jeg var gravid.

Da begynte ekspertene å gi meg klump i magen. For plutselig begynte de å snakke om meg. Jeg visste og skjønte at jeg ikke skulle drikke i svangerskapet, men det var så mange flere ekspertuttalelser at jeg ble svimmel. Og aller minst klarte å etterkomme alle sammen. Om does and don`ts, trening, meditering, faste rutiner for mitt ufødte barn, faren ved stress, viktigheten av økologisk mat og fødselsforberedende pusteteknikk. For å nevne noe. Ekspertene krydde. De ville alle overøse meg med sin kunnskap. Og gjorde jeg ikke som de sa… Gud forby, konsekvensene kunne, eller ville, i hvert fall mest sannsynlig, bli fatale.

Og selvom jeg skjønte at jeg ikke hadde sjans i havet til å etterkomme alle ekspertenes velmenende råd, kom den snikende. Jammen gjorde den ikke det. Den dårlige samvittigheten.

Ekspertene har ikke latt vente på seg etter at barna kom ut. Jeg prøver å unngå en del av dem. Fordi jeg har nok dårlig samvittighet som det er. Enda jeg ikke er en typisk dårlig samvittighet`er. Det er bare de at ekspertene dukker opp overalt. Uten at jeg har bedt om råd. Fete krigstyper i avisene. Barnehage er skadelig. Barn blir stressa før de er ett år. Ekspertene advarer. Foreldrene krever for mye av barna sine. Eller for lite. Vi oppdrar barna våre til å bli late og fete. Sier ekspertene.

Ekspertene kan fort få meg til å tvile på min egen foreldrekompetanse. Og det irriterer meg grenseløst. Fordi jeg vet at alle foreldre er eksperter på sine barn. Og jeg sier det med den største oppriktighet og selvfølge til andre foreldre. Likevel er det noe som treffer når ekspertene sier ting om barn og foreldre til meg. Gjør jeg ikke som de sier? Er det skadelig for barna mine?

Derfor må jeg innrømme at jeg kan kjenne på en ørliten samvittighetsklump etter tre døgn med voksentid. Ikke sånn at det plager meg, men nok til å kjenne at det stikker bittelitt hvis jeg tenker hardt på det. Litt dårlig samvittighet fordi vi har hatt det så fint, litt fordi vi har snakket om at det er deilig med barnefri, men særlig fordi en ekspert nå har fått oppmerksomhet fordi han advarer foreldre mot å reise vekk en langhelg fra barna sine før de er tre år.

Minstemor er 15 måneder.

Jeg har trosset eksperten. Og jeg tror egentlig tror jeg det kommer til å gå bra.

Barna har for øvrig ikke vært hjemme alene. De har vært trygt plassert hos verdens mest oppmerksomme og snille besteforeldre.

Dessuten tror jeg at parekspertene vil gi meg støtte i bestemmelsen om en langhelg uten barn.

Og til lags aat alle kann ingen gjera; det er no gamalt og vil so vera.

Som han sier. Ivar Aasen.

Ivar Aasen. Og jeg.

h1

Ansvarlighet og sånn.

februar 27, 2013

Det hender mannen tar seg tid  til å lese sin kjæres blogg. Som i går. Etterfulgt av et -Når du først skulle fortelle om den dåpskjolefadesen, så kunne du jo nevnt at han ble vist frem til menigheten med lua bak-frem også. Det har han rett i. Det kom nemlig litt brått på meg at de fire barna som var døpt skulle samles ved døpefonten til slutt. For at menigheten skulle se og ønske dem velkommen. Javel. Jeg synes lua var litt liten, så den hadde jeg tatt av. Og måtte følgelig ta den på igjen. Fort.

Slik gikk det til at vår sønn ble ønsket velkommen av kirken i vrang dåpskjole og uknytt lue bak-frem.

Dagens dårlig-mamma-moment er utilgivelig, men lykken stod den kjekke bi. Har vært mye å tenke på i dag, så da er det, og jeg, enda mer hektisk enn vanlig. Etter at sønnen var hentet i barnehagen, stoppet jeg i butikken. Han tok ansvar for å se etter lillesøster så lenge. (Han er tross alt 3 år). Jeg kom tilbake i bilen (PS. Skulle bare kjøpe èn ting, asså. Tok ikke helgehandelen. Og låste bilen. Så det er egentlig ikke dette som er bad-mother-momentet. Selvom jeg ser at det ikke ser så fint ut på trykk). Uansett. Startet den opp, og ser i speilet en underlig skygge. Hvorpå sønnen utbryter –Mamma! Lillesøster tippet ut av setet sitt! Og det hadde hun gjort. Det hjelper ikke å sitte i sete når ikke beltet er på. Hun var veldig blid,da. Der hun lå godt innpakket med panna mellom setene. Og jeg, jeg burde grått over egen uansvarlighet, men jeg lo. For det gikk jo bra. Og det var jo komisk. Og jeg lover at jeg skal gjøre mitt beste for at det ikke skjer igjen.

image

Når jeg i tillegg oppdaget at jeg hadde parkert bak denne doningen.. Vel, da lo jeg litt til.

Jeg er enkel.

Fryktelig enkel.

h1

Samvete

februar 24, 2013

Dårlig samvittighet. Det er kjipe greier. Jeg bestemmer meg ofte for å slutte å ha dårlig samvittighet for ting. Noen ganger funker det litt, andre ganger funker det ikke i det hele tatt. Jeg lurer på hvorfor det er sånn. Hva det er i et menneske som gjør at det tror det er i stand til å gjøre alle til lags til en hver tid. Som påberoper seg retten til å betemme hva som er rett og mindre rett, og som tildeler grad av dårlig samvittighet etter dette. Jeg har blitt flinkere til å skille vesentlig fra uvesentlig. Jeg driter i mer nå enn hva jeg gjorde før. Fritiden har blitt dyrebar, og prioriteres deretter. Med forholdsvis lav grad av dårlig samvittighet.

Noen ganger.

Jeg mener at jeg er en god mamma, en god venn og en ganske ok kjæreste. Jeg synes jeg er en samvittighetsfull datter, en kul søster og en interessert samtalepartner. Hvorfor har jeg dårlig samvittighet? Og hvorfor hører jeg at de fleste medsøstre sliter med dette? Hvorfor er det sånn at kvinners dårlige samvittighet er mer omfattende enn menn sin? (Det er den  bare nødt til å være. Og jeg tror egentlig jeg vet svaret. Nemlig at kvinner flest er mer sensitive for det som skjer rundt oss enn hva mange menn er. At vi kan sitte om kvelden å kjenne et lite stikk i magen fordi vi ikke spurte Anne om hvordan hun hadde det, når hun faktisk så ut som hun var litt sliten).

Jeg kan skrive en bok om hva jeg har dårlig samvittighet for. Samvittigheten er ikke konstant, men jeg kan ofte kjenne den gnager i forhold til for eksempel dette:

Barnehagen. Sønnen begynte i barnehage da han var 13 måneder. Han begynte å gå da han var 14. Og han gråt når vi reiste. Lenge. Nå trives han heldigvis godt, men jeg kjenner begynnende panikk hvis klokka har passert 15 og jeg ikke har hentet han. Jeg får dårlig samvittighet de morgenene han sier han ikke vil i barnehagen, når jeg vet at jeg og lillemor faktisk skal på kafe med barselgruppa. Totalt unødvenig, jeg vet det, for han smiler alltid når jeg henter han. Både fordi han er glad for å se meg, men også fordi han har hatt en fin dag. Jeg vet at sosialiseringen han får i barnehagen er riktig og viktig, likevel får jeg klump i magen hver gang jeg leser at barn har det aller best hjemme med foreldrene sine.

Livsstil. Tilbakevendende tema. Jeg tror egentlig vi er over snittet flinke til å komme oss ut, men vi er jo langt unna familier som lar ungene vokse opp i gapehauk. Jeg gruer meg til sønnen foreslår å ligge i telt. Jeg synes egentlig det blir ille nok med campingvogn. Jeg er nok i overkant glad i komfort, og får litt dårlig samvittighet av det også. Vi burde vel strengt talt hatt en pulk eller to. Og gått fra hytte til hytte i vinterferien. Vi har gjort et forsøk på å lage en snømann. Hjemme på terassen.

Mat. Jeg vet at jeg hadde sikra barna mine næringsrik kost hvis jeg hadde laget mat til dem fra bunnen av hver dag. Nå som jeg har permisjon burde jeg kanskje tatt meg tid til det. Noen ganger gjør jeg det. Andre ganger serverer jeg omelett og brødskive. Til middag. Og vi burde ha bakt mer. Det hadde jo vært stas om ungene synes det luktet mamma hver gang det luktet nybakt brød.  Selv får jeg stadig dårlig samvittighet for å ha inntatt for mye sukker eller for lite grønnsaker.

Tid. Samvittighetsord nummer en. Jeg får gjort fint lite med døgnets 24 timer, likevel har jeg dårlig samvittighet for alt jeg ikke har nok tid til. Jeg burde lekt mer med barna. Burde trent mer. Besøkt mormoren min oftere. Tilbudt foreldrene mine å hjelpe dem. Hengt mer med vennene mine. Lest mer faglitteratur. Overrasket kjæresten min. Ryddet i skapene.

Sånne ting.

Jeg vet at det handler om å ta seg tid og å prioritere, men jeg klarer ikke å legge samvittigheten for det jeg ikke prioriterer i en skuff likevel. I hvert fall ikke å kaste nøkkelen til skuffen.

Ja, det handler om å velge det som kjennes riktig for seg og sine. Men noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde hatt plass og rammer til mer av det jeg tenker føles riktig.

Tenkte jeg på.

I dag.

h1

Blåmandag på en tirsdag

februar 12, 2013

Jeg er jo helt klart en person som slår et slag for hverdagen. Hverdager er bra greier. Men dagene mellom unntakstilstander og hverdager, er ikke særlig medgjørlige. I dag var altså en sånn dag. Hvor hele gjengen våkner hulter til bulter i en litt for liten seng, far med vond rygg etter skitesting, mor med kink i nakken etter en natt tilbragt med hodet halvveis på utsiden av sengen, barn som ikke ser ut til å sette pris på mors ofring av nattesøvn og en felles utilfredshet med at det enda er en god stund til klokka slår seks.

Første del av dagen gjør det klart og tydelig at vi ikke er særlig enige i dag. Vi er ikke enige om hva vi skal ha på oss. Hva vi skal spise til frokost. Når vi skal reise i barnehagen. Vi er sågar uenige om hvorvidt det er snø ute. (3-åringen hadde veldig lyst til å ha med seg en tråbil i barnehagen i dag). Vi kjefter og smeller litt, men er venner og vel forlikte når barnehagelevering gjennomføres. Kyss, klapp og klem. Småsvett mor. Som må ha sett veldig underlig ut. Da jeg kom hjem og tok av meg jakken, falt nemlig kleshengeren ut. Kleshengeren. Hvordan kan man unngå å merke at det henger en kleshenger i nakken? Jeg får trøste meg med at jeg sikkert ble pauseunderholdning. I dag også.

I kveld har jeg tøysetrena litt. Mener ikke å være til forkleinelse for rytmiske, aktive mennesker, men meg på zumba.. Gir nok begrenset treningsutbytte. Ikke bare er jeg lite grasiøs og stiv som en stokk, jeg blir også pinlig berørt av både eget og andres forsøk på romperist. Instruktøren sier hele tiden at -Slipp dere løs, det er ingen som ser på dere! Alle har nok med seg selv! Jeg må bare informere om at dette ikke gjelder for alle. Jeg burde absolutt hatt nok med meg selv, men jeg har ikke iver og konsentrasjon nok til å stenge resten av verden ute. I dag har jeg fokusert på hvor mange pyntede ører som florerer på et treningssenter. Juveler av alle salg, store og små. Jeg la spesielt merke til noen «diamant»belagte kreasjoner på størrelse med en vanlig gullmedalje. Må da være tungt? Og har man valgt å ta de på for å se bra ut på trening, eller har man glemt å ta de av? Tenk så mange flere kalorier jeg kunne brent hvis jeg brukte energien min riktig.

Men det er sikkert bedre enn å sitte hjemme i sofaen med punchrullene sine.

Også er det en legitim anledning for å komme seg ut på litt egentid.

Aldri så galt.

 

h1

Jeg er så paranoid

januar 31, 2013

Jeg har stadig noen paranoide øyeblikk. Sånne hvor man tror at noen tenker og mener noe om en. At man blir snakka om. Noen ganger så blir man vel det, men jeg tror ikke det gjelder mange prosent av gangene man faktisk tror det. Eller frykter det.

For ofte er det negative ting man tenker at folk prater om. Om utseende, personlighet eller ferdigheter. Det er en dum ting å henge seg opp i. Heldigvis gjør årene sitt til at slike tanker kommer sjeldnere. Og etter hvert skjønner man oftere at man faktisk ikke kan vite hva andre tenker. Og om det skulle være sånn at de sa det man fryktet, så gir man mer og mer f i det. Det handler vel i bunn og grunn om trygghet.

Men selvom jeg er forholdsvis trygg og forholdsvis gammel, så kommer altså tankene om hva andre tenker og sier om meg og hjemsøker meg nå og da. Og jeg vet ikke om det er positivt at jeg ikke nødvendigvis tenker at de snakker negativt. Noen ganger tenker jeg at folk blir imponert over meg. Og at de snakker om det. Som da jeg kom i barnehagen her om dagen. Med ski til sønnen. Vi får nemlig tilsendt plan for hva som skal skje hver måned på mail. Vi har ikke somla oss til å kjøpe skriver, så jeg er bare inne og sjekker mailen innimellom. Ukene pleier å være ganske like, så jeg føler at jeg har grei kontroll. På tirsdag hadde jeg fått med meg at det var skidag. Med værforbehold. Det var ikke storveis vær, regn og sludd og surt, men det var jo snø. Så jeg tok med skia. Da vi kom frem til barnehagen, stod det ett par ski på utsiden av døra. Jeg laget muligens et nummer ut av at jeg satt sønnen sine ved siden av disse. Med en slags selvfølgelig mine i ansiktet. For hvilken rolle spiller vel litt dårlig vær?  Vi har jo skikkelige klær til arvingen. Og det håper jeg gjelder alle barna i barnehagen. Jeg merket at jeg var litt oppgitt da jeg forlot barnehagen. Ringte til og med til mannen. Måtte bare si at jeg synes det var ille at det var så få som hadde med seg ski, og undre meg over om det var på grunn av 1. Manko på ski 2. Frykt for dårlig vær eller 3. Manglende lesing av informasjon.

Så begynte jeg å tenke at dette måtte jo være et samtaleemne for de ansatte i barnehagen. Og da tenkte jeg at de sikkert synes det var fint at jeg hadde med ski. De sa sikkert at vi var en skikkelig friluftsfamilie, som ikke lot oss stoppe av litt dårlige forhold. Og at jeg var flink til å sette meg inn i informasjon som kommer, og at de merket jo at jeg var pedagog selv.

Ganske fornøyd med meg selv, altså.

Vel hjemme, gikk jeg inn for å lese brevet en gang til. Hva kunne folk misforstå i dette brevet?

De kunne jo ikke misforstå noe.

Skidagen var forrige tirsdag. Da hadde ikke min sønn med seg ski, for å si det sånn.

Og du kan tro det ble prata om. -Hun som både er pedagog og i permisjon. Skulle tro at hun hadde kapasitet til å få med seg enkel informasjon om hva som skjer i barnehagen. Merkelig at de ikke har kjøpt ski til sønnen? Har ikke hun skrytt av at de skal på fjellet? Det er sikkert ikke sant.

Sånne ting.

Er det forresten en uskreven regel at det er mødre som skal holde styr på når det er skidag i barnehagen?!

Og de kunne jo sendt ut informasjonen i brevs form,da.

Det er ikke alle som henger med i dette moderne samfunnet heller.

h1

Kort innpå

januar 14, 2013

Denne uka er det julaften, 17.mai og 1.pinsedag på en gang. For nå skal mannen og jeg se film. Vi minnes noen ganger en svunnen tid hvor vi likte å gå på kino. Etter en oppsummering av hvilke kinoforestillinger vi har fått med oss de tre siste årene, konkluderte vi med at Stieg Larsson og Cornelis Vreeswjik ikke er veldig mye å rope hurra for. Så nå har vi leid oss film. Som vi kan beholde i en uke. Det burde holde akkurat. Vi sikter ikke høyere enn en halvtime om dagen, her er det nemlig liv i leieren fra 4.30 for tiden.

Så nå: 1. episode av Kon Tiki.

Håper jeg ikke sovner.

 

h1

Fornuften seirer sjelden.

januar 9, 2013

Det er en svært god følelse når begge barna sover og kvelden ligger og venter på meg og sofaen. Huset ser på ingen måte ut som om barna sover, men jeg skal ta en velfortjent punchrull eller to før jeg begir meg ut på slagmarken. Det er jo lillelørdag. Og dessuten avsluttet jeg i dag juleferien og dro på trening. Merkelig hvordan en time med middels iver og intensitet kan gjøre meg full av god samvittighet. Og rettferidggjøre både det ene og det andre. Jaja.

image
Det ble visst tre.

Jeg liker å tro at jeg henger med. At jeg til og med er litt forut. Jeg var for eksempel den første i vennegjengen på facebook. Under falskt navn. Det var jo kjempelurt. Snakk om å misforstå et konsept. Og å være generelt skeptisk. Nå er jeg uansett på facebook som meg selv, sågar relativt aktiv. Men jeg er ikke på twitter. Det skjønner jeg meg ikke på. Og frem til i går, hadde jeg aldri vært på Ebay. Det er jeg nå. Under kyndig veiledning av en venninne, registrerte jeg meg i går. Jeg har jo i overkant lett for å kjøpe ting som er billig, så min trege debut på Ebay skyldes mer enn skepsis. Jeg har imidlertid laget meg en regel på at det ikke lov til å handle over tollgrensa som jeg tror er 200 kroner. Og da tenkte jeg at det ikke kunne være så farlig, det kan ikke være mye å kjøpe til under den summen. Der tok jeg feil. Det er ekstremt mye å kjøpe.

Vel.

Da vet dere hvor dere har meg i kveld.

h1

Voksen ungdom. Sånn cirka.

januar 8, 2013

Samtale med meg og venninne i dag: –Hm.. Jeg skjønner ikke helt hvem du mener.. Hvor bor han? I det grå huset.. Hm.. Er han gammel? Tar meg selv i å svare kjapt at -Neinei, sånn cirka 50, tenker jeg.

50 er ikke gammelt. Absolutt ikke. Men NÅR sluttet det å være det? Det er faktisk ikke såå lenge siden vi var på byen og himlet med øynene over gamlisene som skulle spandere sjampis i baren. De på cirka 30. Så blir definisjonen på gammel forskjøvet gang på gang. Jeg lurer på om det er samfunnsendringer eller egen alder som er skyld i dette. Nå er man jo ikke gammel før man er 80. Og det er nærmest utenkelig at noen kan tenke at JEG er gammel. Jeg, knapt tørr bak øra.

Det er bare det at jeg merker tegn på aldring. I dag, for eksempel. Tok jeg meg selv å nynne i butikken. Det gjør jeg nok ganske ofte. Ikke høyt, ikke oppmerksomhetskrevende, bare litt nynning. Og da kom jeg på da jeg og venninna mi som 16-åringer var på ferie. Og satt på kafe ved siden av ei kjerring (max 40), som nynna. Vi holdt på å le oss i hjel. Vi synes det var forkastelig. Det var flaut, usmakelig og gammelmodig. Nå er jeg der selv.

I neste øyeblikk tar jeg meg selv i å stå i kassa og informere om at potetstappen til Erling Sundal har gått ut på dato. Og jeg tenker at det er en fin og riktig gest. Det er jo det, men det hadde jeg ikke tenkt for 15 år siden.

Det største sjokket i dag, kom på helsestasjonen. Mens vi ventet fikk jeg øye på en høydemåler jeg tenkte å prøve ut. Jeg vet at jeg er 178 cm, det står svart på hvitt i passet mitt, men jeg tenkte å sjekke det ut for moro skyld. 173 centimeter. Jeg har gått ned 5 centimeter. Opp 10 kilo, ned 5 centimeter. Hvor er logikken i dette? Jeg bør i hvert fall snarest gå til anskaffelse av en ribbevegg. Jeg må henge meg i strekk. Greit at holdningen har blitt dårligere etter årene med amming og bæring og kaos, men et sted går grensa. Mitt mål for 2013 er å gå opp 3 centimeter. Det blir interessant å se om dette er gjennomførbart.

Jeg husker min fortvilelse over aldringsprosessen som 21-åring. Jentene satt og pratet om hvor ekkelt det var å se at kroppen forandret seg. Noen hadde til og med fått hår på storetåa. Noe så fryktelig. Vi visste ikke hva vi snakket om. Vi trodde ikke på at rompa på en kvinne synker 14 centimeter i løpet av livet. Vi visste ikke hva en vrengt polvott ville si kroppslig sett. Eller hva pigmentflekker var. For eksempel.

Poenget er at jeg tvinges til å tro på alt det greiene der nå. Og det som verre er.

Men gammel, det er jeg ikke.

Bare en ung voksen. Eller voksen ungdom.

Sånn cirka.

h1

Marte, da.

januar 7, 2013

Mange har fått med seg bladet Mammas intervju av Marte Krogh om livet på solsiden. Så også jeg. Som mange vet, har jeg relativt hyppig kontakt med fotballfrua. (Ok, ikke kontakt akkurat,da. Men jeg har periodevise oppheng på å lese bloggen hennes). Dette har gjort sitt til at jeg ikke lar meg sjokkere, ei heller provosere, av det være seg walk in closets på størrelse med kåken vår, eller hvite Audier i julegave. Vi er forskjellige, lever forskjellige liv, muligens også på ulike planeter.

Marte har aldri lagt skjul på at hun ønsket seg en datter. Hun gråt av glede og ringte sporensreks sin mann etter ultralyden viste at det var en jente. Han hadde sikkert annet å drive med. Uansett:  Ønsket om en datter har sin årsak i at klær, hår, sminke og vesker alltid har vært en viktig del av livet hennes. Og vips, så har jeg begynt å kjenne på en følelse jeg ikke liker.

Marte kom inn i mitt liv for cirka 15 år siden. Da ble hun sammen med min store Kronprinsforelskelse. På grunn av mitt tidligere nevnte oppheng på kongefamilien, har jeg derfor fått med meg en del om fiolinisten og hennes liv som fashionista. Et liv som, overraskende nok, er noen mil unna mitt. Det er selvfølgelig greit. MEN. Jeg leste intervjuet i går, og kjenner at det ikke slipper helt taket. Og det irriterer meg litt. Vakre Marte og hennes skjønne datter er avbildet på det som må sies å være perfekte bilder. Pene, rike, tilsynelatende lykkelige mennesker. Det som slår meg først, er at jeg kan telle over ti par sko og støvler til den 9 måneder gamle datteren. Jeg tenker på det første paret med sko min ti måneder gamle baby fikk til jul. Sånne klassiske, «lær å gå»-sko. Som folk har blomster i på konfirmasjonsbordet. Mulig at datteren til Marte også har sånne, men jeg kan ikke se at de er med på bildet.

Ok, sko eller ei. Marte har mer penger enn meg. Kanskje datteren i huset her hadde hatt flere par hvis jeg var i Martes sko(!), men det er uansett en utopisk problemstilling. Jeg er ganske sikker på at hun ikke hadde hatt sko til enhver anledning, rett og slett fordi jeg finner det både unødvendig og upraktisk. Jeg synes det er stas å pynte opp lillegull jeg også, men jeg vokter meg vel for å gjøre henne til en pyntedukke. For jeg tror ikke det er sunt.

Videre forteller Marte om at hun har hjelp hjemme, i form av en au pair. Hun gjør riktig nok alt med babyen selv. Sier hun. I det hun gir babyen til au pairen, som skal ut å trille en tur. Noen kan mene at jeg sitter i glasshus. Hver fjortende dag kommer det nemlig en dame og vasker huset vårt. Det er vår luksus, en luksus jeg virkelig nyter. Jeg er ikke spesielt begeistret for å vaske selv, og synes det er helt nydelig å ha hele huset rent og ryddig på en gang, i hvert fall to ganger i måneden. Godt er det også å slippe nå er det jammen din tur- debatten med mannen.

Og mannen er neste punkt. Marte Krogh gjentar i intervjuet at hun er sammen med en macho manne-mann. Hva hun nå måtte mene med det. Definitivt ikke det samme som meg. (Hvilket i grunn er ganske greit, da jeg er glad jeg har sluppet å gå gjennom livet og konkurrert med Marte Krogh om de samme mennene. Tapt sak).Mannen hennes skifter ikke bleier. Triller ei heller barnevogn. Eller tar pappaperm. Av prinsipp. Gud bevare meg vel. Jeg skal ikke si annet om dette enn at jeg er så GLAD for at barna mine vokser opp med en pappa som er brukanes til akkurat det samme som mamma. Og for at de som 15-åringer slipper å lese om faren som aldri hadde skifta bleie på dem. Kjønnsrollemønster er et betent tema for mange. Jeg synes det blir ekstra vanskelig å diskutere det med noen som lever et liv som består av au-pair, daglig egentid og en økonomisk uavhengighet som gjør det mulig å velge bort arbeid. Her blir det snakk om «gode», gamle, klasseskiller. Og da tror jeg det kan være greit å ligge litt lavt.

Dette handler ikke om misunnelse. Det handler om verdier.

Jeg føler at saken når et slags klimaks når Marte uttaler at norske mammaer må skjerpe seg. De må ta seg sammen.Trening tre ganger i uken holder ikke når man har fylt 35. Og jeg som er fornøyd de ukene jeg får til to. Hun la på seg tjue kilo i svangerskapet, til tross for at hun hadde personlig trener to ganger i uka. Forresten, jeg er litt misunnelig på det treningsgreiene. Hun mener nemlig at hun misliker å trene, men skjønner at det må til. Dama må jo ha viljestyrke, noe som dessverre er mangelvare her i gården. Men jeg hadde kanskje fått det til hvis jeg hadde brukt 10000 i måneden på personlig trening. Jaja. Vet du hva, Marte? Egentlig så kjenner jeg ganske kraftig på at det er du som bør ta deg sammen. I det du oppforder mødre til å trene mer og jobbe mindre. Jeg tror jeg skjønner hva du mener, men jeg kan forsikre deg om at det ikke er sånn det fungerer for de fleste av oss.

Når alt kommer til alt, handler det vel om hva det er å ha det godt. Og her får vi bare håpe at Marte og jeg har svært ulike definisjoner på det gode liv.

Til slutt så må jeg si at jeg det kan være det er urettferdig å mene noe om Marte etter å ha lest et intervju. Jeg kjenner ikke journalisten og dennes kritiske sans.

Jeg håper egentlig at hovedpersonen selv sitter med en litt uggen følelse i magen. Min dårlige følese forsvant med blogginnlegget, hurra for bloggen! 🙂

h1

Bakterier her og bakterier der

desember 20, 2012

Ingen kan beskylde meg for å ha bakterieangst. Jeg er ikke en sånn mamma som alltid har med sprit og andre bakteriedrepere i veska. Jeg friker ikke ut hvis ungen min tar på et kafèbord uten at jeg er helt sikker på at det har blitt vaska etter siste gjest. Jeg er ikke glad i katter, men tvinger ikke poden inn for å vaske hender hvis han har klappet en katt ute. Jeg kommer med grusom skremselspropaganda hvis jeg tar sønnen i å slikke snø av skosålen sin, men jeg besvimer ikke hvis han ikke adlyder. Sånn er det. Likevel ser jeg på meg og min familie som en hygienisk, ren og velstelt familie. Vi er ikke spesielt mye syke. Vi lever med hybelkaniner, men er svært fornøyde de dagene vi ikke kan finne spor av dem. Vi skifter på sengene våre hver 14.dag. Jeg vasker klær hver dag og sørger for at barna er rene og pene i tøyet hver morgen. (Alt er relativt, husets datter er vesentlig oftere ikledd body og strømbebukse enn Pomp de lux-kjoler og pene kåper, men hun er i hvert fall ren. Til å begynne med).  Vi vasker hender etter hvert toalettbesøk, vi dusjer med såpe og vi tar av oss på bena før vi går inn. Point probably taken.

Derfor får jeg en sjokkartet klump i magen da jeg ser at lammelåret langer ut mot oss foreldre som lar unger sitte i handlekurven. Jeg er nå av noen definert som uhygienisk. Og det trives jeg ikke med! Jeg skjønner hva lammerlåret mener, (hun har for øvrig en klok blogg, sånn ellers), men jeg ser ikke problemet. Jeg tenker heller at jammen har vi det godt her i landet. Som kan bekymre oss over manglende hygiene som resultat av barn sittende i handlevogn. (Nå er maten jeg kjøper i embalasje, noe jeg tror er vanlig). Jeg hadde jo ikke satt en unge med tydelig bleieuhell i vogna. Ei heller en med sølete sko eller hundebæsj under beina. Men sånn jevnt over, så tror jeg det går greit, jeg. Jeg ser også at nevnte lammelår kommer med forslag til foreldre for å gjøre handleturen hyggelig, det er bra, det. Men jeg håper og tror at de fleste foreldre kjenner barna sine så godt at de vet hva som funker best for å få en hyggelig stund i butikken. I vår familie, for eksempel, er det dager jeg drar i gang en veldig hyggelig handletur med poden i kurven. Vi har hatt mange gode samtaler på butikken, vi. Og vi liker å gå i butikken. Sammen. Derfor blir jeg litt sur når jeg leser at det foreslås å reise i butikken uten barn. Merker at jeg blir litt sånn lufta er for alle, lissom. Kanskje dere som blir slitne av barn i butikken kan handle etter klokka 20? Da tror jeg de fleste sover. Og hvis dere frykter handlevognbakterier, kan dere ikke ha med egen handlevogn? Ok, det er kanskje ikke så mange som har egen handlevogn. Ser den. Men handlenett,da?

Jaja. Nå har jeg ment noe om dette også. Selvom jeg nå har stjålet mitt eget poeng for det opprinnelige tema for dagens innlegg. Som rett nok var min manglede bakterieangst, men min i aller høyeste grad min eksisterende omgangssyke- før- jul-angst. Jeg har akkurat blitt satt til veggs av en venninne som, ordrett, sa at Nå er du faen meg mer nervøs for den spysjuken enn mora di. Bare fordi jeg fortalte at jeg hadde på meg hansker da jeg hadde med meg lillemor til legen i dag. Ikke plastikkhansker,da. Nei, jeg kjørte sofistikert skinn. Men jeg innrømmer at det var for å slippe å ta på dørhåndtak befengt med mulig oppkast. (Nå var det nok ingen som oppfattet meg som særlig sofistikert, der jeg satt med bukser pyntet med snørr og gulp, men hanskene var pene,de). Jeg måtte også innrømme at ok, da jeg sa i fra i barnehagen i går at sønnen tok fri resten av uka, var ikke førjulskos den hele og fulle sannheten. Men vi har kost oss,da.

Og det ser fortsatt ut som jeg skal få spist meg god og fet den jula her også.

Gudskjelov.