Archive for oktober, 2013

h1

Den sureste dama i nabolaget

oktober 31, 2013

Jeg lover at jeg er barnevennlig, asså. At jeg liker barn sånn på ekte. Det er jeg da også svært glad for, med tanke på at jeg innehar to egenproduserte, samt henger med en haug andre på dagtid. Jeg digger kids.

Og jeg hater Halloween. Sorry, men jeg gjør det. Selv om jeg er veldig fan av at ungene har det moro. Det er ikke sånn at jeg kommer til å nekte ungene mine å gå «knask eller knep» når de blir eldre, men jeg er glad for hvert år hvor dette ikke er en problemstilling i heimen.

Fordi jeg synes det er teit. Og skummelt. Og helt unødvendig.

Ikke fordi jeg ikke skjønner at verden går fremover, at handelstanden skal ha noe å leve av eller at barn får for mye sukker.

Jeg sliter med den skremme-greia. En ting er jo de små, søte, fnisende 7-åringene med Madam Mim- look, eller de like søte og stolte Spidermennene som ringer på. Problemet er at jeg har så utrolig lite sans for de som har passert 160 cm, har ikledd seg hettegenser, en ekkel maske og forventer godteri for det. Ellers finner de på noe kødd med kåken min. Og når det ringer på, så vet jeg ikke hvilken kategori som dukker opp.

Så da lukker jeg ikke opp, da.

Jeg har mislikt masker så lenge jeg kan huske, og det ser vel ut som om jeg har overført noe av dette på mine håpefulle. Vi har ikke kost oss med reklamebladene for kostymer de siste ukene, for å si det sånn. Det er ingen her i huset som kommer til å stå forventningsfulle i vinduet å håpe at det snart ringer på. Det sparer vi til nissen. Selv om han også har maske.

Men han er jo gem.

Jeg jobber nå med å teste ut ulike Halloweenstrategier. I fjor satte jeg ut en stor bolle med godteri på trappa. Tanken var god, men funka ikke helt som planlagt. 10 minutter senere var bollen tom, og en hettegenserkledd ungdomsskoleelv slapp å gå lenger den kvelden.

I år tester jeg denne:

image

Jeg skal komme tilbake med resultatene.

Ikke har jeg kjøpt godteri heller. Snakk om å bli sur og grinete på sine gamle dager.

Moro for unga.

Jaja.

Vi satser på å finne på noe skikkelig kult i helga.

Reklamer
h1

Hverdagslykke på hverdagslig vis

oktober 26, 2013

I dag våknet jeg med følelsen av å stå opp med riktig ben. Frisk, opplagt, med troen på at dette blir en bra dag. Muligens også med et smil. Sånn som man nok bør våkne hver dag, men som dessverre sitter litt lengre inne hos et murmeldyr med stor kjærlighet til dyna si. Til vanlig. Jeg synes egentlig det er umenneskelig å juble over en ny dag klokka seks. Derfor pleier jeg ikke å gjøre det.  Men i dag var jeg altså klar. Jeg aner ikke hvor det kom fra, jeg skulle ikke noe spesielt i dag. Regna gjorde det, og alene med ungene var jeg. Jeg følte at jeg red en slags medgangsbølge hva huslige sysler angikk, uka har jo inneholdt alt fra fiskegrateng til vafler.

Ungene fikk relativt sirlig oppskåret frukt, mens mor startet dagen i sofaen med kaffe og Foreldre og barn. Jeg abbonerer på nevnte magasin, som i grunn er et veldig ålright magasin, men som ikke leses så ofte/inngående som det sikkert hadde fortjent. Jeg startet å kjøpe det da jeg var gravid med førstemann, leste hvert ord i hele bladet. Etter han kom, fortsatte jeg å lese relativt nøye. Så skjedde det noe også her når nummer to kom. I dag er det vel sånn cirka 50/50 hvilke blader som leses og hvilke som ligger i esken blader som ikke er åpnet. Denne morgenen hadde jeg all verdens av tid til å lese bladet. Og jeg kjente jeg frydet meg da jeg så at forsiden lovte meg «Deilige spiselige gaver«. For en ypperlig mulighet for meg og barna til å lage deilig, muligens sunt, hjemmelaget lørdagsgodt!

Jeg ser jo i ettertid at hele morgenstunden skurrer. Det får være grenser til hverdagslykke.

Jeg ble sendt tilbake til virkeligheten da jeg leste oppskriftene. Her hadde jeg bruk for både fruktstenger med fiken og glukosesirup og romessens, og resultatene kunne ende opp i både marsipankonfekt med syltet pomerans og calvadostrøfler. For de som måtte ane hva dette er. Da kjente jeg at jeg var egentlig ganske trøtt. Så jeg lot calvados være calvados, skar opp et eple til slik at barna kunne gå en stund til uten frokost, fant frem et teppe, samlet troppene på lekerommet og fant frem barnevakten.

image

Morgenstund har gull i munn.

Og forutsigbarhet er jo viktig for barn. Jeg tør ikke tenke på hva det ville gjort med utviklingen deres hvis jeg plutselig skulle dratt frem romessensen før sju en lørdagsmorgen. Eller at Kinderegget skulle byttes ut. Det er ikke sikkert de hadde hatt godt av at jeg skulle så være så uforskammet morgenfrisk heller.

Nei, det får være grenser.

Det beste er uansett at alle likevel var enige om at det var en fin dag.

Og skittentøyskurven er fakta meg tom.

God helg!

h1

Det er ei stri

oktober 22, 2013

Jeg har høstet en del lovord for å klare mesterstykket det visstnok er å svi et egg. Ikke i panna, men i kjelen. Det er sånt som skjer, tenker jeg. Umulig, sier mannen. I dag kom jeg i skade for å svi spaghettien. Jeg mener bestemt at det også er sånt som skjer. Kanskje ikke den beste husmor, for disse lager , koker, vel strengt talt ikke spaghetti til middag, men for sånne under gjennomsnittet husmødre som gjerne liker å tro at de er på snittet, vel, for oss skjer det.

Poenget er uansett at det ikke er særlig godt med svidd pasta. Selv om kjøttsausen er god, hjemmelaget og fra bunnen. For det er vel fra bunnen selv om man bruker tomatpure`?

Og når jeg først er inne på opplysende spørsmål. Jeg sliter som kjent en del med teknologien. Dette, kombinert med et ønske om å skrive riktig, skaffer meg tidvis hodebry. En vennligsinnet leser forsøkte en gang å lære meg hvordan jeg skriver apostrofer riktig vei, men jeg klarer ikke å finne kommentaren. Jeg vet at streken etter pure`skal være andre veien, men det hjelper ikke noe når jeg ikke skjønner hvordan jeg får det til. Tips mottas med takk!

Ellers var det moro med høst så lenge det varte for meg også. Jeg synes det har gått lekende lett med levering av to barnehagebarn før jobb, og har i grunn ikke skjønt så mye av alle skrekkhistoriene jeg har blitt servert i forkant. Nå har jeg imidlertid forstått at det dessverre viser seg å være feil at det er mine logistikkegenskaper som er ekstremt gode.

Det er været som har vært bra.

Virkeligheten har innhentet meg. Mannen har kommet inn døra med en bærepose med våte klær og en, litt for kjepphøy, kommentar om at frøkna på halvannet ikke har fått med seg regntøy i barnehagen. Det er dumt når det regner sidelengs. Sønnen har kommet hjem med stilongs som rekker han til knærne. Som mora hadde sendt med som skift. Han vokser veldig fort, tenker jeg.  Sånne ting. Jeg kan ikke skryte på meg at jeg har rukket jobben med god margin, men jeg har altså kommet tidsnok. Ikke alltid sminket, relativt sjelden nydusjet, men jeg har vært på plass. Og fordi ingen andre tar av seg hatten for det, så gjør jeg det sjøl.

Og jeg jobber videre med saken.

Eller sakene,da.

Husmor og kokk og rettskriving og påkledning og logistikken og alt det der.

Og jeg puster med magen.

Tidvis,da.

h1

To cool for school

oktober 14, 2013

«Man» liker jo å tro at man følger med i tiden. At man har peiling på trender og musikk og ungdomskultur og sånn. Egentlig så er det vel sånn at man tenker man har mer enn peiling på ungdomskultur, når sant skal sies, så er man vel egentlig en del av den. Liker man å tro. Selvsagt så er man opptatt av å være klar og tydelig voksen og alt det der, men alt til sin tid. På en måte. Noen ganger er det greit å bare være kul. Og trendy. Og ungdommelig.

Når man har runda 35, fått seg stasjonsvogn, et par unger, en mann over førti, gjeld, peiling på ullvask og raggsokker, er fallhøyden relativt stor. Når man for svært kort tid siden oppdaget at tights er ut, at det trolig har vært det i et par år, og at favorittlåten nå er den samme som sin egen sønn(snart 4) og sin egen mor (61), vel.. Da er det muligens tid for en realitetssjekk.

Egentlig hadde jeg ikke særlig behov for å ta den sjekken. Fordi jeg trives godt i min egen (fantasi)verden. Men her om dagen kom jeg i skade for å se meg selv i fugleperspektiv. Jeg var på en times biltur. Alene. Tom bil. Ingen Sabeltannmusikk. Ingen tissepauser, er-vi-fremme-snart-spørsmål eller desperat megling. Kun meg og kjerra. Og radioen. Mulig det skurrer allerede med radioen.

Jeg hadde uansett sett frem til bilturen en stund. Såpass lenge at jeg hadde vært i butikken og kjøpt meg min nye favoritt fra Sverige: Mandler med kanel og sjokolade. Og en halvliter Cola Zero. Let the game begin, sier jeg bare. Høy musikk, kjente på en følelse som må være det nærmeste vorspielfølelsen jeg hadde den gangen jeg drev med sånt. Tøffa meg litt på gassen. Ikke veldig, ikke ufornuftig, men litt. Ble over meg av lykke da radioen kom med følgende gavepakke: Alice Cooper og Poison. Høyt ble veldig høyt. Og kul ble veldig kul. Jeg rula gata.

Fikk et glimt av meg selv i speilet. Mandelspisende, poisonsyngende og stram i maska. Med solbriller på hodet. Klokka 19.00. I regnvær. La så merke til bekledningen min. Og kom på at den egentlig var planlagt. En slags kjørekjole. En med god sittekomfort, altså. Som ikke strammet noen steder. Men som derimot var svært nuppete og utvasket. Kjolen falt pent over behagelige kjøretights.

Jeg var ikke så kul. Jeg lignet ikke på kule-Tonje i det hele tatt. Øko-Tonje ville vært mer passende. Gamlis-Tonje.

Jeg-prøver-i-grunn-altfor-hardt-Tonje.

Jeg kommer ikke til å gi meg med å prøve.

Men jeg skal slutte å bruke solbriller i mørket.

 

 

h1

Fra 100 til 0 på 0.7 sekunder

oktober 5, 2013

Følelser er vanskelig å rangere. Men den ekstreme godfølelsen man plutselig fylles med når man ligger inntil sitt sovende, smilende barn.. Den hvor man blir ørlitegrann bekymra for at man er i ferd med å pådra seg hjerteinfarkt, i hvert fall at hjertet er på god vei ut av kroppen.. Der man er så stolt og glad og takknemlig at man har mest lyst til å grine.. Det er en bra følelse. Det er da man tenker at man aldri skal klage på noe mer, alltid skal være blid og huske takke hver dag. Det er da man med største selvfølge godtar at kveldslektyren nå ser sånn ut:

image

På jakt etter gode ulltilbud. Med lommelykt. I frykt for å vekke vidunderet som har krøpet opp ved siden av deg. Du er iskald på bena, men fordi poden har gjort krav på dyna, tør du ikke dra den lenger ned, du vil jo ikke at han skal bli kald på halsen. Ikke kan du stå opp heller, han kunne jo komme til å våkne. (Ok, her ligger det muligens et egoistisk hensyn også; du orker ikke tanken på et våkent barn sånn i tilnærmet natt). Uansett. Følelsen er så bra. Mamma. Lykkelig. Fullt og helt.

Så skrur du av lommelykta. Legger armen rundt den håpefulle, og er i ferd med å sovne som verdens lykkeligste.

Og der kommer virkeligheten og bokstavelig talt slår deg i trynet så det smeller. Akkurat i det Jon Blund er i ferd med å dra deg inn i søvnen, smeller den lille, ikke lenger uskyldige, kroppen ved siden av deg hodet inn i nesa di så det synger. Og det gjør så vondt. Tankene som akkurat preget hjerte og sinn, blir avløst av et litt for høyt ord, gjerne på F. Og du biter tennene sammen det du kan og konsentrerer deg hardt for å ikke gi mini en albue i siden. Og så tenker du at å være mamma jammen er en utakknemlig oppgave.

Her i heimen er ikke harmoni synonymt med stabilt, da. Det snur fort. Begge veier, asså. Men jeg synes ikke det er kjempestas å mangle anslagsvis 50% øyevipper på mitt venstre øye. Selv om det var både stas og harmonisk da lillemor strøk meg over ansiktet i det hun skulle sove formiddagslur i går. Hun angret visst på sin godhet.

Familieliv… Man kjenner at man lever.

For å si det sånn.

Og for å ha sagt det, så er det å få høre til i en familie selvsagt den mest takknemlige oppgaven man kan ha.

Men jeg hadde jugd hvis jeg sa at jeg klarte å fokusere på det til enhver tid.

h1

Julestressa på ekte

oktober 1, 2013

Jeg er ikke kjent for å være spesielt forut for min tid. Men jeg er opptatt av jul. Veldig opptatt av jul. Og at den nærmer seg. Og at jeg for første gang i mitt liv har et barn som vil være fire år i romjul`n. Det har jeg store forventninger til.

Det er på ingen måte sånn at jeg har begynt å tenke på hvilke skap som skal ryddes, hvilke tak som skal vaskes eller hvilke slag som skal bakes. Jeg antar at jeg i år, som i fjor, går til med liv og lyst på et rom om en måneds tid, blir drittlei, og gir meg mens leken er god. Jeg vil tro det blir bakt sandnøtter og berlinerkranser, mest fordi deigen er så god. Pepperkakedeig blir nok kjøpt ferdig, risboller blir laget en kveld jeg er godtesyk og mannen kommer til å diske opp med en porsjon godt saltede kakemenn. Og det blir julemusikk fra 21.november. Julegavene har jeg begynt å tenke på, men det er mer et «Herrlighet, vi har jo pussa opp badet i år!!» enn et «I år skal jeg kjøpe noe fint til alle jeg er glad i».

Men det var altså denne fireåringen. Som ga sin mor høy puls forleden dag. Da han høyt og tydelig informerte om at nissen bare er noen som har kledd seg ut. Hva?! Han, som skal være selve romjulsdrømmen? Sønn av fru jul, et barn fra en høytidsstemt familie med tunge tradisjoner? Jeg hadde mest lyst til å grine, men tok heller nissen voldsomt i forsvar. I etterpåklokskapens navn, har jeg gjort meg noen tanker. Han er jo ikke bare en sønn av fru jul, men også en sønn av fru tilbud. Dette kan by på interessante kombinasjoner. Etter å ha studert husnissen fra i fjor, kan jeg i grunn ikke annet enn forstå hans skepsis.

nisse1

Nervøs fløyel satt i system. Europris. Trangt. Kort. Og billig. Det hvite og sorte på magen er for øvrig en pute.

Det holder ikke. Rett og slett.

Så i kveld har jeg saumfart Ebay. Og funnet kostymer til den nette sum av 1000 spenn. Der går grensa. Derfor har jeg begynt å kjenne på julestresset. Ikke kan jeg sy, heller.

Men sønnen min er fire år i romjul, for pokker.

Og han skal tro på nissen.

Nå går det fort mot jul, asså.

 

%d bloggere like this: