h1

Det umulige gjort mulig, del 468

desember 4, 2013

På en måte er det litt paradoksalt at en som er så glad i julen, er så lite driftig på julebakst. Ikke har jeg særlig moro av det heller. Når sant skal sies, er jeg ikke blodfan av julekakesmaken heller. Men det hører jo med. Og jeg skjønner at når man har satt barn til verden, så skylder man dem på et vis å bake til jul.

Litt, i hvert fall.

Og ja,  det er innafor med ferdigkjøpt pepperkakedeig. Men det er jo ikke nok. Alt skal jo bugne i julen.

Nå har vi bodd i dette huset i under ett år, så jeg synes fortsatt jeg kan si at jeg ikke er helt dus med ovnen. Jeg er ikke helt kjent med hvordan den steker enda. Derfor slipper jeg unna en del slag. Man kan ikke sette i gang med sandkaker og makroner i en ovn man ikke er trygg på. Det skjønner alle.

Jeg tenkte jeg skulle dra i gang med en idiotsikker løsning med eldstemann i dag. Sånne risboller eller hva det heter. Jeg vet ikke om det kvalifiserer til julebakst, men det er nå små kaker som kan legges i boks, så for meg så gjør det i hvert fall det. Og de skal ikke innom ovnen.

Derfor vet jeg ikke om jeg skal le eller grine når jeg nå kan servere risboller som, helt sant, smaker brent. På kjøkkenet står , nok en, i hjel brent kjele. Det skal bare ikke være mulig. Alt jeg skulle gjøre, var å smelte kokesjokolade og Delfiafett. Og her gikk det altså galt. Det brant seg. Så veldig også.

Motivasjonen svikter.

Kanskje jeg skulle ta sikte på et julemarked i helgen? Det er jo så mye fint å få kjøpt i disse dager. Men så var det dette med tradisjoner og barna, da. Jeg kan ikke være bekjent av at de ser tilbake på en barndom hvor juleduften kun dreier seg om svibler og gløgg. Kanskje jeg skal prøve å ansvarliggjøre barnas mormor? Som heller ikke går under tilnavnet Bakermester Harepus til vanlig. Men hun er jo tross alt mormor, og bør med det være sitt ansvar bevisst. Hun trenger jo ikke gå for goroen, men en berlinerkrans eller to bør vel kunne la seg gjøre?

Og jeg kan rulle marsipan. Jeg skal jammen lage en landsby i marsipan. Tema skal være snømenn. Tre kuler oppå hverandre. Kan ikke skjønne annet enn at det må bli bra. Dessuten kan det umulig brenne seg.

Rød konditorfarge til nisselue. Veldig juleaktig. Og relativt kreativt.

Spør du meg.

Reklamer
h1

Nyfødte kvinner og sånt

november 28, 2013

Jeg skal ikke mene noe om at fotballfrue legger ut undertøysbilder 4 dager etter fødsel. Det får stå for hennes regning/lønning/interesse.

Men jeg skal si en ting til dere gravide, fødeklare, muligens også strekkmerkebefengte damer:

Jeg kjenner en del folk. Jeg er heldig, tilhører en stor, raus venninnegjeng. Hvor lite er tabu og takhøyden er stor. Vi snakker om det meste. Gjengen inneholder flust av flotte jenter, sånn både inni- og uttapå-flotte folk. Som absolutt kunne stilt opp i undertøyet både før, under og etter svangerskapet. Men de gjør ikke det. De færreste gjør det. De fleste føler det ikke så bekvemt å vise kroppen sin til alle som vil se sånn rett etter at de har hatt en 4 kilos leieboer i kroppen sin i 40 uker. Bare sånn at dere vet det. Det er en ganske vanlig følelse. Som kan vare en stund. Muligens et helt liv.

Det er dog også ganske vanlig at man føler seg relativt slank etter fødselen. Når man optimistisk har pakket favorittolabuksa man brukte før man ble gravid i sykehusveska, så forstår man ikke helt at den ikke passer dagen etter fødsel. Det er sannsynlig at man oppriktig tenker at den garantert har vært i tørketrommelen. Og beskylder mannen for uvettig omgang med klesvasken. Hjemreisedagen er garantert full av følelser. Sjansen er stor for at man føler seg fresh. Man har jo faktisk dusjet, og engangstrusene fra sykehuset er byttet med en herlig bestemortruse i bomull. Sykehusbleiene har byttet plass med Libresse Good Night. OG man har tatt på seg maskara. Freshere enn dette kan man knapt føle seg. Babyen ikles hentesettet, og mor gjør seg klar til fotografering.

Når man 6 måneder senere endelig har tid til å se på hjemreisebildene, kan det være greit å forberede seg på en slags virkelighet rett i fleisen. Det kommer tydelig frem at verken mann eller tørketrommel kan lastes for noe som helst. Eller, mannen kan jo på sett og vis det, men det er på en måte en annen historie. Man blir også gjort oppmerksom på at en dusj og litt maskara ikke nødvendigvis gjør deg så pen. Det er ikke så vanskelig å se at blod har forlatt kroppen, ansiktet har en tendens til å være skremmende hvitt. Og posene under øynene både store og blå. Holdningen bærer preg av en kropp som har sett bedre dager, og håravfallet har allerede meldt sin ankomst.

Likevel.. Bildene levner ingen tvil om hvor glad man er. Og hvor utrolig stolt man kan bli. Både av avkom og egen innsats. Så får man heller le litt, da. Når man ser at man har tatt på seg perleøredobber og helt tydelig føler seg fin. I virkeligheten ser man egentlig litt influensasyk ut. Bortsett fra at man smiler. Veldig. Mannen har innrømmet at han lo litt inni seg (han er jo ikke dum) under fotosessionen samboeren hans krevde før vi dro hjem fra sykehuset.

Men han har også innrømmet at han aldri har vært mer stolt av meg.

Så får heller andre ta seg av høye hæler og flate mager og undertøysbilder og hva det måtte være.

Men for veldig mange av oss er det ikke det det handler om, da. Og det er helt greit det også.

Tenker jeg.

 

h1

News around christmas

november 26, 2013

Fotballfrua har født og jeg har bestilt julekort. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være dagens viktigste nyheter.

Ja, i tillegg til Tone, da. Det var ikke sånn at hun bare møtte Markus(?) og så ble hun gravid. Hun møtte han faktisk første gang da hun var 17 år. Phu, jeg kjente at skuldrene mine sank flere centimeter da dette ble gjort kjent i landets største aviser.

Jeg begynte nemlig å lure, Tone.

Men det er ikke dårlig at julekorta er i boks, da! Og julemusikken er i bruk. Sviblene er på plass i vinduskarmen sammen med litt julelys, og svigermor har bakt den første porsjonen med kakemenn.

Da får det heller være at jeg henger fryktelig bakpå på en del andre juleemner. Alle de andre, egentlig. Jeg bør i grunn prioritere julekalender nå. Hastverk er som kjent lastverk, så i stedet for å gå i gang med innkjøp og innpakking av 48 små presanger, har jeg i år som i fjor valg lapp-varianten. Nissen kommer daglig med en lapp hvor det står hvor dagens overraskelse er å finne. Genialt, spør du meg. Jeg antar at jeg kommer til å glemme en gave eller to, men da kan jo nissen informere om at dagen vil innebære en morsom aktivitet. Besøk til besteforeldrene, for eksempel.

Jeg pleier å være i forkant når det gjelder julegaver, det er jeg på ingen måte i år. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal kjøpe til noen. Eller, kanskje til mannen. Noe jeg ønsker meg veldig selv. Det er kanskje ikke så romantisk, men du verden så praktisk. Og legger man godvilja til, så er det jo romantisk også. Two become one, på en måte. Som Spicegirls sier.

4 uker igjen.

Til julaften.

Jammen på tide at noen begynner å etterlyse ønskelista mi.

 

h1

Hendt siden sist

november 24, 2013

Det er ikke det at det innebærer noen form for krise at jeg ikke har blogget på fjorten dager. På en måte kan jeg velge å legge det frem som et kvalitetstegn. På at jeg har et liv utenom også. Jeg har nemlig lest om de som lar blogging og sosiale medier og internett og sånn overta for familieliv og karriere og husarbeid og sosialisering. Hvis noen skulle beskylde meg for å svikte på disse områdene, så skyldes det i hvert fall ikke blogging, da.

Det hadde vært kult å si at jeg har gått ned 10 kilo siden sist, gjerne grunnet daglig trening kombinert med deilig og eksotisk vegetarmat med et daglig kaloriinntak på 1000, noe som selvsagt virker som aaaaaltfor mye for meg, som blir så lett mett. Det hadde vært stas å legge ut bilder av alle de nye julebordsoutfitene mine i størrelse 0, med en avstemning over hvilke pumps jeg burde velge til den korte, røde og trange kjolen jeg ser for meg å bruke på kommunens julebord. Det hadde vært fint å si at jeg ikke har fått blogget fordi jeg har gjort unna julegavehandel, julevask og julebakst. Eller at jeg har vært på en fjortendagers inspirasjonstur i, la meg tenke, Florida.

Men det hadde jo vært reinspikka jug. Sannheten er nok nærmere vektoppgang, treningssperre, sjokoladebonanza og et kaloriinntak for høyt til å regne på. Av klær har det kun blitt kjøpt inn ull til barna, og når det gjelder sko til julebordet, så har jeg bare ett par å velge mellom. Noe som gjør valget relativt enkelt. Det er for øvrig sko jeg ikke klarer å gå i, men nå er jeg jo også glad i å sitte stille. Julebordskjolen blir ikke rød, kort, eller trang. Men det blir en fjorårets modell. Eller var det 2011?

Det jeg HAR gjort siden sist, er å arrangere 4-årsdag. Og det var moro! Nå er det vel ikke min blogg man går inn på for å finne tips til barneselskapet, men jeg har likevel ikke lyst til å brenne inne med følgende:

Vi har en trofast sønn, og tema for dagen var i år, som i fjor, som året før der, SABELTANN. Og det er greit. Nå har vi teken på skutekaka og relativt god kontroll på pynting og sånn. For moro skyld googla jeg Sabeltannkake, og var forberedt på å nikke gjenkjennende av bildene som dukket opp. Kanskje smile litt overbærende også, av de som ikke hadde laget vann av gele rundt skuta, som ikke hadde farlige krokodiller på fatet, eller som hadde pyntet med rosa non-stop. Sabeltann liker ikke rosa, lissom.

Jeg kan informere om at kakeutviklingen har gått forferdelig fort. Det ble ingen selvtillitsøvelse å se disse bildene, for å si det sånn. Kan ikke alle kakefantastene ROE SEG NED litt? Til min store fortvilelse kunne jeg se at skutekaka laget på Toro-langpanne nå kom langt ned på lista. Og at den så meget stusselig ut i forhold til de utrolig flotte kakene som folk nå lager. I farger. Med gull og kanoner. Og Sabeltann som regelrett kom ut av kaka. Hva skjedde med kanoner laget av melkerull og heksehyl? Hvordan kan man lage en spiselig kanon som ser ut som en ekte kanon? I miniatyrformat? Og hvor lang tid bruker man egentlig på det?

Mitt kaketips går altså ut på å ikke sette seg inn i utvalget av de kakene som nå foreligger. Å mele sin egen kake, da. På en måte.

Dagens siste bursdagstips går ut på å involvere far. I hvert fall hvis man har laget et relativt spennende skattejaktopplegg. Det glemte nemlig jeg. Skattejakten hadde innlagte stopp hvor hver gjest skulle få se etter skatten på angitte steder. Et stopp til hver gjest, med tøyseskatter av typen bleier og brødskalker. En av gjestene fant ikke skatten på sitt stoppested. Det gjorde ikke jeg heller. Da kom far inn i bildet. Han hadde nå fått med seg konseptet, hvilket han ikke hadde gjort tidligere på dagen da han fant en tannkremtube liggende under kommoden i stua. Som han velmenende plasserte på badet. Mitt pedagogiske opplegg ble med ett ikke så pedagogisk. Heldigvis har man opparbeidet en viss evne til improvisasjon. Far har også blitt bedre til den slags, og taklet meget bra at han uforberedt måtte bindes på hender og føtter av en gjeng ivrige pirater.

Men han kunne godt tenke seg å kjenne til opplegget neste år. Sa han.

Og det er greit, det. Men det er jo ikke min skyld at han måtte jobbe overtid dagen i forveien. Og han spurte ikke heller. Likevel tar jeg med meg mitt eget tips.

Uten at jeg kan garantere at det er et kvalitetstegn.

h1

Bikkjer, mødre, fest og moro

november 7, 2013

Jeg stopper ikke å forundre meg over hvordan to bittesmå mennesker kan kreve så mye plass. Altså, jeg skjønner at de trenger løpeplass og lekeplass og ropeplass og alt det der, men når de sover..? De får jo plass under sofaen, oppi skittentøyskurven, i klesskapet, ja, her om dagen fant jeg minstemann forvandlet til et slangemenneske skvist mellom badekar og baderomsinnredning.. Men å få plass i en 180 centimeters bred seng.. Det er vanskelig. Eller, det er vanskelig for mor. For barna sover jo. De plages ikke av å ligge på tvers med armer og ben fordelt på de underligste steder. De synes antageligvis at mors tilmålte 13 centimeter bør holde for en god natts søvn.

Far, på sin side, virker fornøyd med sine  anslagsvis 100 centimeter med plass. Og sin egen dyne. Og pute. Det høres i hvert fall sånn ut på regelmessig, tung pust og fornøyde sovelyder. Jeg finner det derfor merkelig at han stort sett også kan predikere at han har sovet dårlig, har hatt minimal plass, blitt sparket i magen og har vondt i ryggen etter netter hvor hele familien av ulike årsaker har tilbragt natten på 180 centimeter. Jeg har forhørt meg litt med venninner, og har funnet ut at det er et mannsfenomen. Det har ingenting med empati å gjøre, menn tror faktisk at de har sovet dårlig hvis man skulle komme i skade for å informere om egen, dårlig opplevelse av natten. Jeg har benyttet meg av kontrollspørsmål. Kontrollpåstander. Eller, reinspikka jug,da. Av typen: –Herrlighet, i natt tror jeg han var på do fire ganger! Hvorpå mannen nikker gjenkjennelig før jeg roper –HA! Han har ikke vært oppe en eneste gang!! Eller jeg har tatt på meg omsorgsmaska og sagt at –Det er jo ikke rart du har sovet dårlig, du har jo hosta en del i natt… Og han er helt enig, men fakta er at jeg ikke har registrert et eneste host. Snorking, derimot..

Min første tanke om meg selv da jeg våknet i dag, var Jeg er Ovnsrøret. Jeg er for ovnsrør å regne. Ikke størrelsesmessig, vennlighetsmessig eller sjarmmessig, men sånn rent praktisk. Grunnet manglende plass, valgte jeg i natt å legge meg med hodet i fotenden. Selvsagt uten pute, alle var opptatt, men en flik av mannens dyne fikk gjøre nytten. Det innebar en viss velbegrunnet angst, en ting er jo en fireårings fot i ansiktet, det er ille nok, men benet til en fullvoksen mann.. Ja. Det økte vel ikke kvaliteten på REM-søvnen. Eller hva det heter.

Ovnsrøret har kommet seg fint gjennom dagen, en liten kink i nakken, en kropp som var i stand til å rette seg ut en gang etter klokken 16.00 og mengder med kaffe som egentlig ikke var god i det hele tatt. Jeg drikker jo ikke kaffe.

Ellers har jeg tenkt en del på hvordan jeg skal få flettet inn et slags interiørbilde i denne interiørfrie bloggen. Vi hadde nemlig fest på lørdag, skikkelig voksenfest med dekka bord og Anthon Berg og musserende og hele pakka. Og det bordet ble i grunn ganske fint. Og fordi jeg føler at ingen tror at jeg kan dekke bord, så føler jeg at det bør motbevises. Så her kan dere selv se.

image

Både kreativt og pent det her? At det kom litt dyr og sånn fra konglene gjorde bare det hele mer sjarmerende. Det var tross alt en høstfest. Og om høsten hyller man naturen og alt den har å by på.

Det hører med til historien at all musserende røk med. Det gjorde ikke Anthon. Han ble mer latterliggjort. Og bordet var standsmessig i 24 minutter. Men festen var knall. Og langvarig. Derfor har uken frem til nå stort sett båret preg av dette:

image

Samt Anthon Berg, da. Nå har han røket med han også.

Det er sånt som skjer.

Tenker jeg.

Ovnsrøret.

h1

Den sureste dama i nabolaget

oktober 31, 2013

Jeg lover at jeg er barnevennlig, asså. At jeg liker barn sånn på ekte. Det er jeg da også svært glad for, med tanke på at jeg innehar to egenproduserte, samt henger med en haug andre på dagtid. Jeg digger kids.

Og jeg hater Halloween. Sorry, men jeg gjør det. Selv om jeg er veldig fan av at ungene har det moro. Det er ikke sånn at jeg kommer til å nekte ungene mine å gå «knask eller knep» når de blir eldre, men jeg er glad for hvert år hvor dette ikke er en problemstilling i heimen.

Fordi jeg synes det er teit. Og skummelt. Og helt unødvendig.

Ikke fordi jeg ikke skjønner at verden går fremover, at handelstanden skal ha noe å leve av eller at barn får for mye sukker.

Jeg sliter med den skremme-greia. En ting er jo de små, søte, fnisende 7-åringene med Madam Mim- look, eller de like søte og stolte Spidermennene som ringer på. Problemet er at jeg har så utrolig lite sans for de som har passert 160 cm, har ikledd seg hettegenser, en ekkel maske og forventer godteri for det. Ellers finner de på noe kødd med kåken min. Og når det ringer på, så vet jeg ikke hvilken kategori som dukker opp.

Så da lukker jeg ikke opp, da.

Jeg har mislikt masker så lenge jeg kan huske, og det ser vel ut som om jeg har overført noe av dette på mine håpefulle. Vi har ikke kost oss med reklamebladene for kostymer de siste ukene, for å si det sånn. Det er ingen her i huset som kommer til å stå forventningsfulle i vinduet å håpe at det snart ringer på. Det sparer vi til nissen. Selv om han også har maske.

Men han er jo gem.

Jeg jobber nå med å teste ut ulike Halloweenstrategier. I fjor satte jeg ut en stor bolle med godteri på trappa. Tanken var god, men funka ikke helt som planlagt. 10 minutter senere var bollen tom, og en hettegenserkledd ungdomsskoleelv slapp å gå lenger den kvelden.

I år tester jeg denne:

image

Jeg skal komme tilbake med resultatene.

Ikke har jeg kjøpt godteri heller. Snakk om å bli sur og grinete på sine gamle dager.

Moro for unga.

Jaja.

Vi satser på å finne på noe skikkelig kult i helga.

h1

Hverdagslykke på hverdagslig vis

oktober 26, 2013

I dag våknet jeg med følelsen av å stå opp med riktig ben. Frisk, opplagt, med troen på at dette blir en bra dag. Muligens også med et smil. Sånn som man nok bør våkne hver dag, men som dessverre sitter litt lengre inne hos et murmeldyr med stor kjærlighet til dyna si. Til vanlig. Jeg synes egentlig det er umenneskelig å juble over en ny dag klokka seks. Derfor pleier jeg ikke å gjøre det.  Men i dag var jeg altså klar. Jeg aner ikke hvor det kom fra, jeg skulle ikke noe spesielt i dag. Regna gjorde det, og alene med ungene var jeg. Jeg følte at jeg red en slags medgangsbølge hva huslige sysler angikk, uka har jo inneholdt alt fra fiskegrateng til vafler.

Ungene fikk relativt sirlig oppskåret frukt, mens mor startet dagen i sofaen med kaffe og Foreldre og barn. Jeg abbonerer på nevnte magasin, som i grunn er et veldig ålright magasin, men som ikke leses så ofte/inngående som det sikkert hadde fortjent. Jeg startet å kjøpe det da jeg var gravid med førstemann, leste hvert ord i hele bladet. Etter han kom, fortsatte jeg å lese relativt nøye. Så skjedde det noe også her når nummer to kom. I dag er det vel sånn cirka 50/50 hvilke blader som leses og hvilke som ligger i esken blader som ikke er åpnet. Denne morgenen hadde jeg all verdens av tid til å lese bladet. Og jeg kjente jeg frydet meg da jeg så at forsiden lovte meg «Deilige spiselige gaver«. For en ypperlig mulighet for meg og barna til å lage deilig, muligens sunt, hjemmelaget lørdagsgodt!

Jeg ser jo i ettertid at hele morgenstunden skurrer. Det får være grenser til hverdagslykke.

Jeg ble sendt tilbake til virkeligheten da jeg leste oppskriftene. Her hadde jeg bruk for både fruktstenger med fiken og glukosesirup og romessens, og resultatene kunne ende opp i både marsipankonfekt med syltet pomerans og calvadostrøfler. For de som måtte ane hva dette er. Da kjente jeg at jeg var egentlig ganske trøtt. Så jeg lot calvados være calvados, skar opp et eple til slik at barna kunne gå en stund til uten frokost, fant frem et teppe, samlet troppene på lekerommet og fant frem barnevakten.

image

Morgenstund har gull i munn.

Og forutsigbarhet er jo viktig for barn. Jeg tør ikke tenke på hva det ville gjort med utviklingen deres hvis jeg plutselig skulle dratt frem romessensen før sju en lørdagsmorgen. Eller at Kinderegget skulle byttes ut. Det er ikke sikkert de hadde hatt godt av at jeg skulle så være så uforskammet morgenfrisk heller.

Nei, det får være grenser.

Det beste er uansett at alle likevel var enige om at det var en fin dag.

Og skittentøyskurven er fakta meg tom.

God helg!