Posts Tagged ‘morsrollen’

h1

Tyggegummikongen Boppel

februar 25, 2013

Jada, jeg gispa høyt da jeg så at Aksel og Tone er historie. Og bestemte meg for at jeg ikke skulle blogge om det no matter what.

I steden kan jeg informere om dagens dårlig-mamma-moment.

Den lille frøkna har høy feber stakkar, og er derfor ganske sutrete og slapp. Mammas fang er egentlig det eneste stedet hun ønsker å være. Slitsomt og koselig på en gang. I et våkent øyeblikk, fatter hun interesse for tyggisen min. Så tuller vi litt med den. Jeg smeller og blåser bobler, hun ler, stemningen er god. Så skjer det noe på TV som mor finner mer interessant. Mor ser opp, slafser i seg tyggisen, og kjenner at konsistensen er vesentlig forandret. Et veldig langt 10-dels sekund er det helt stille. Så skriker hun. Høyt og hjerteskjærende. Det var FINGEREN hennes. Ikke tyggisen. Jeg bet min febersyke ett-åring i fingeren.

Resten av kvelden gikk med til å spise is.

Og alle var enige om at det var en fin dag.

Advertisements
h1

My ass, ass.

januar 10, 2013

Jada. jeg vet at jeg er heldig og alt det der. Og selvsagt er jeg glad for det. Men dette er i grunn ikke et innlegg om takknemlighet.

Man slipper å bli arbeidsledig på hjemmebane som mor. Og det er i og for seg en god ting det, men det hadde jo ikke vært krise med en time eller to i total kjedsomhet heller. I dag har jeg vasket kjøkkengulvet fire ganger. Og det er på ingen måte fordi jeg har støv på hjernen, jeg lever godt med mine hybelkaniner, jeg. Det var helt nødvendig. Første gulvvask var en sånn ordinær på tide vask. Så skulle jeg sette fra meg et glass på benken. Problemet var at benken allerede var full, så da gikk glasset i mitt flisbekledde kjøkkengulv. Jeg synes ikke fliser på kjøkkenet er så genialt, jeg. Type tusen knas. Jaja, enda full av pågangsmot. Neste årsak til gulvvask var den mest kritiske, men omhandler et tema jeg av hensyn til mine omgivelser ikke skal gå nøye innpå. Jeg hadde tatt av bleia til lillefrøkna, og forhandlet meg frem til at storebror skulle hente ny. Forhandlingen tok litt for lang tid. Punktum. Denne gang var det påkrevd med salmiakk. Humøret ikke helt på topp, men still going strong. Oppdaget så at søpla var full, tok ut posen og satte den i gangen. Kom inn på kjøkkenet igjen, og så at den elendige posen hadde lekket ekkel guffe på hele kjøkkengulvet. Vask nummer fire var dermed et faktum. Da er ikke livet er herlig det første jeg tenker. Da tenker jeg heller på menneskene som synes det er slitsomt å sove på hotell. Og det like ufattelig for meg som mine punsjruller antakeligvis er for dem. Jeg vet at folk har 7-8 unger de er alene med og alt det der, det finnes folk som ikke har vært for seg selv på sikkert 20 år, men man er seg selv nærmest. Og nå er det fakta meg over ett år siden jeg har sovet en hel natt. ETT ÅR??!! Uten å få en sjukt etterlengtet søvn. HVORDAN I SVARTE ##!!! KAN DET VÆRE SLITSOMT Å SOVE PÅ HOTELL??!!

Jaja. So ist das leben. Og du har heldigvis valgt det selv, som min mor så oppmuntrende sier.

Som dere vet, blir jeg ofte inspirert av fotballfrua. Men i dag holdt det på å gå for langt. Ikke nok med at jeg tok i bruk ukas middagstips fra den kanten. For øvrig veldig godt, tre-åringen brukte ordet nydelig om retten, noe som ikke er dagligdags ved middagsbordet for tiden. Jeg supplerte riktignok med ris, men likevel. Neida, jeg lot meg inspirere av hennes innlegg som het  relaxed in my baroque jeans. Jeg kjøpte meg jo noen svindyre jeans her om dagen. Jeg vet ikke om de kan kalles baroque jeans, da dette er utenfor min begrepsforståelse, men det er i hvert fall jeans. Som jeg ble lurt til å kjøpe primært fordi de ville gi rompa et naturlig løft. Jepp. Dette løftet funker i grunn dårlig. Og det tenkte jeg at jeg burde dele. For om rompa ikke akkurat ser løftet ut, så ser den jammen relaxed ut i de buksene der. Og da tenkte jeg at det hadde vært veldig morsomt med en avstemning mellom fotballfrua og meg; Hvem har den mest relaxede bakende? Så i det min kjære kommer inn på badet, finner han meg i underlig positur foran speilet. (Han er nemlig ikke så glad i å ha photoshoots med meg, i motsetning til fruas mann). – Eh.. Hva ER det du gjør nå? -Nei, jeg bare tok et bilde av rompa mi som jeg tenkte jeg skulle poste på bloggen. Underlig stillhet og store øyne. -Ja, vil du se på det? Forsiktig nikk. -Hæhæ, er ikke det morsomt,da? Se hvordan buksa henger,da! Jeg kan legge ut det,vel? -NEI. Overrasket mine. –Ikke? Og han har selvfølgelig helt rett. Min tidvis manglende impulskontroll var i ferd med å sende hengerompa mi ut tilgjengelig for hele verden. Er ikke sikkert jeg hadde vært like lykkelig for det alle mine dager.

Men jeg hadde blitt skikkelig overraska hvis jeg ikke hadde vunnet den avstemningen.

For jeg har blivit lurad. Så det holder.

h1

Blod, gørr og lykke.

desember 30, 2012

Jeg kjenner at dette kan komme til å bli et litt ekkelt innlegg. For sarte sjeler. Og fordi jeg har et innstendig ønske om at de sarte sjelene stiller opp som blogglesere også i fremtiden, må jeg be disse revurdere interessen for dagens innlegg. I hvert fall dere som ikke har født. Og enda mer i hvert fall dere som ikke er født til å føde.

Advarsel herved sendt ut.

Når gutta samles i alderen 18-75 år, blir det alltid snakk om militæret. Den ene helvetesuka verre enn den andre. Egentlig merkelig at de overlevde, med 40 kuldegrader, 50 kalorier om dagen og 45 minutter søvn i døgnet. Det er utrolig interessant å observere mannfolka når militæret kommer på agendaen. Stemning og temperatur stiger, og man må nesten skrive seg på liste for å få komme med en replikk. Om Pamela Anderson går naken forbi et bord hvor det sitter en gjeng gamle rekrutter og mimrer, vil hun trolig slite med dårlig selvtillit resten av livet. Hun har rett og slett ikke noe å stille opp mot mot helvetesuka.

Egentlig har jeg tenkt at disse militærskryte/skremme-fortellingene har vært ganske teite.

Så fødte jeg.

Hjelpes meg. Damer som har født viser seg å være enda verre. Jeg aner ikke hva som skjer, men fra befruktningsøyeblikket får man en nærmest grotesk trang til å høre om andre kvinners fødehistorier. Og her blekner helvetesuka, tro meg. Hvordan har det seg at vi kvinner kan sitte rundt et bord og spise kveldsmat mens vi snakker om klipping og revning og kroppsvæsker som den mest naturlige tingen i verden? Dette er da makabert i teorien, selvom man kanpt kan gjøre noe mer naturlig enn å føde?

Jeg ønsker å slå et slag for fødehistorier for kvinner som enda ikke har født, men jeg vil sette fokus på det som skjer ETTER at ungen er kommet ut. Her stopper nemlig fødehistoriene. Man har hørt alt frem til babyen ligger på brystet og alle gråter av lykke. Men det er ikke over med dette. Virkelig ikke. Jeg vet hva jeg snakker om. Ingen hadde fortalt meg om prosessen kroppen går gjennom etter en fødsel. Jeg snakker om prosessen med det velklingende ordet renselsen. Jeg tror muligens jeg ser meg nødt til å skrive en bok om dette. Om føding av morkake. Etterrier. Påfølgende toalettbesøk. Engangstruser. Bleier.(Ikke de søte,små). Dusjhodet som er plassert ved siden av toalettet på sykehuset. Sånne ting. Og sjokket som venter når du plutselig skjønner at den ungen der, den er din. Selvom de er aldri så mye til låns, ungen er din. Hva skal man egentlig gjøre med en unge? Plutselig merker man at man faller ut av en samtale man egentlig pleide å engasjere seg i. Man tar seg selv i å konsentrere seg om barnenyhetene på NRK super, men må gi tapt. Fordi det er for komplisert. Hjernen er nemlig full av tanker om når det egentlig var ungen bæsja sist. Og man lurer på om den bæsjen egentlig ikke var litt mørk. Det er helt sprøtt. Man går konstant småkvalm rundt og ruger på alle kamelene man svelger. Særlig de som begynner med -Det er jo bare å..

For det er ikke bare-bare. Ikke i det hele tatt. Og det synes jeg alle har krav på å vite.

På samme måte som at ingen jeg har pratet med har angret.

I hvert fall ikke så lenge om gangen.

 

h1

Sporty spice wannabe

desember 5, 2012

Jeg synes det er menneskerett å klage på været. Så jeg klager. Nå er det kaldt,asså. Og man må være enten dum eller småbarnsmor hvis man beveger seg ut uten hansker i denne kulda. Eller begge deler. Jaja.

Jeg har i hvert fall vært på trening «igjen». I dag ble jeg svært klar over at jeg i mitt nye hjem skal ha helfigurspeil i gangen. Sånn at jeg slipper flere treningssentersjokk. For der spares det ikke på speil. Ikke det at jeg er sånn at jeg sminker meg før jeg drar på trening, men det går jo an å gjøre sitt for å være sånn nogenlunde representabel rent klesmessig,da. Heldigvis var jeg på en time med en instruktør jeg har svært så sansen for. En som starter timen med å si hvor mye ribbe hun har spist. Sånt liker jeg. Takke meg til det, fremfor de som oppfordrer alle til å gå hjem å spise noe godt etter treningen. For eksempel en halv boks cottage cheese med et kvart eple og litt kanel. Takk, men nei takk. Jeg synes det er veldig ok å være på time med en instruktør som ikke lager trutmunn i speilet. En som gir uttrykk for at hun synes det er hyggelig at du kom på trening og som sier at Nei, kjære vene! Det er sunt med en treningspause i ny og ne, når du unnskylder ditt tilbakevendene fravær. Mulig ikke det er disse instruktørene som gir deg best treningsutbytte, men de får i hvert fall meg til å komme tilbake på treningen med (u)jevne mellomrom.

Jeg har for øvrig gjort alvor av mitt prosjekt  «Lure sønnen til å tro at langrenn er livet». I 10 minus og en halv centimeter snø, har mor og sønn ikledd seg refleksvester og gått på ski rundt huset. Med sang og spill i moroland. Jeg klarte meg overraskende bra, både rent teknisk, men ikke minst pedagogisk. Han gråt når vi måtte inn for å unngå forfrysning og risk for å gå glipp av et eneste minutt av episode 5 av Julekongen. Skulle ikke forundre meg om jeg oppfostrer den nye Northug. (Jo, det skulle det).

Men det hadde vært kult, da. Og så kunne jeg sagt at -joda, vi har vært veldig opptatt av turer i skog og mark, og i fjellheimen spesielt. Han løp på ski fra han var en håndfull stor, ja, det var NESTEN så jeg hadde vansker med å følge med, enda han bare var 13 år. Når NRK ville ha en kommentar fra gullvinnerens stolte mor. Som mest sannsynlig var kledd i en slags drakt fremfor vinterklær. Og som stilte med tung sminke som muligens så bra ut i fem minutter etter hun hadde påført den. Alle hadde sett at- hun der gjør hva som helst for å komme på TV, stakkars unge.

Og vips får jeg tilbud om å være med på 71 grader nord.

Men da rakner det. Noe så forferdelig også.

Jeg tror jeg bør satse på noe annet.

Dessuten er det jo Korslaget jeg har lyst til å være med på.

h1

Sånn går nå dagene!

november 28, 2012

Selvsagt er det en del ting som endrer seg når man blir voksen. Eller, mer voksen. For eksempel blir komfort viktigere enn mote. Kvalitet teller mer enn kvantitet. Man gleder seg nesten mer til julemat enn julegaver. Dette er endringer jeg har akseptert for lenge siden. Men i dag kom det en ny «Gud-hjelpe-meg-erkjennelse»: Jeg har blitt oppriktig glad i P1. Jeg har tatt meg selv i å sitte humrende i bilen ute av stand til å gå ut av bilen før et innslag var ferdig. Hvis jeg skulle finne på å ta meg en kopp te midt på dagen, gjør jeg det gjerne mens jeg lytter på P1. Nå er det alvor.

Alvor er det også at Sabeltannfeberen regjerer så til de grader i heimen. At lillegutt har slitt ut en drakt og derfor er på drakt to er nå en ting, men at jeg i natt har DRØMT om Sabeltann og Terje Formoe er noe annet. Jeg våknet med Livet er herlig, når man er fri og frank.. Når kista er full, er det deilig å drive dank- på hjernen. Og jeg blir ikke kvitt den. Jeg har også erfart at jeg kan kjøre 5 mil alene i bil uten å registrere at det er Sabeltannskiva som går på repeat i bilen. Ingen spøk å være småbarnsmor.

Ellers regjerer forkjølelsen i denne heim som i de fleste andre. Sånt blir det lite søvn av. Jeg må få innrømme at jeg i deperasjon etter å få sove, har utviklet et ekstremt godt «prøv-å-være-usynlig-og-lydløs» talent. Når minstemann endelig har sovnet, tviholdene på min hånd, er gode råd dyre. I hvert fall når jeg ikke orker å våkne med panna på kanten av sprinkelsenga. Igjen. Jeg føler at jeg har et kraftig innhakk i panna som et resultat av mange erfaringer med dette. Nei, da må man på svært listig vis få tak i bamsen til gullungen og umerkelig løsrive seg fra hånda hennes mens bamsen umiddelbart får plassen. Først må man beregne vinkler og fasthet på bamsen kontra hånden, så må man flytte fingrene hennes og dra til seg hånda like forsiktig som man ville gjort hvis man hadde laget et korthus bestående av 238 kort. Hvis denne delen går bra, som regel etter tretten forsøk, gjelder det å fjerne seg fra senga helt uten lyd, skygger og oppmerksomhet. Jeg har fått en ganske bra teknikk bestående av 15 trinn.   1. Legge seg på ryggen 2. Vente. 3. Vri kroppen over på høyre side. 4. Vente. 5. Sette knærne sidelengs i gulvet. 6. Vente. 7. Slippe resten av kroppen ned i gulvet. 8. Vente. 9. Krabbe mot døra. 10. Vente. 11. Reise seg opp i knestående (slik at man ungår eventuelle knekkelyder i knærne hvis man reiser seg helt opp) 12. Vente. 13. Åpne døra med en forsiktighet et arkeologisk funn verdig 14. Komme seg ut raskere enn sin egen skygge 15. Lukke igjen det ene øyet og heve øyenbrynene på det andre og håpe at det gikk bra denne gangen.

Prosessen gjentas ti ganger om nødvendig.

And as we speak: Der gikk alarmen igjen.

Ha en fin dag!

h1

Må,må,må,må,må,må!

november 21, 2012

Hvordan kan en person med mammapermisjon, ryddige familieforhold og en økonomi tilnærmet lik gjennomsnittets være stressa? Hvordan kan en mor som baker 1-2-3 kaker, serverer halvfabrikata mat og kler sin prinsesse i mørkeblå, arvede klær føle stress? Hvorfor er det sånn at det alltid er så mye mer man skulle gjort, hvorfor sitter «godt nok!» så langt inne? Og hvorfor ser dette ut til å være et gjengs tema for kvinner?

Det irriterer meg. Noe så grenseløst. Jeg HATER å være stressa. Men jeg vet at jeg er det. Ikke alltid, selvsagt, men for ofte. Før delte jeg stressfølelser 50/50 med dårlig samvittighetfølelser, men den siste har jeg klart å få snudd på. Bortsett fra dårlig samvittighet for at jeg stresser. Jeg finnes ikke misunnelig på de med flotte biler og hjem preget av luksus. Jeg lever helt fint et liv uten luksusreiser til eksotiske reisemål eller en garderobe på 200 kvm. Men jeg er misunnelig på rolige mennesker! De balanserte, de som går rundt med «den indre roen» i tide og utide! Hvordan klarer de det?! Hvordan klarer noen å legge bort alt annet i det de står i en situasjon? For meg er multitasking nærmest blitt en forbannelse. Jeg har etter å ha fått to barn funnet ut at det meste kan gjøres på knærne. Slik at man er på gulvet med ungene samtidig, uansett hva man gjør. Jeg har blitt en jævel på å gå på knærne. Jeg har fått træler. På knærne. Jeg har fått anbefalt en krem mot forhardet hud av legen. Fordi jeg har det. PÅ KNÆRNE. Problemet er at jeg klarer ikke la være all denne multitaskingen. Jeg skjønner nemlig ikke hva jeg skulle gjort hvis jeg bare gjorde en ting om gangen. For hva skulle jeg valgt bort? Jeg lar meg virkelig imponere over aleneforeldre med fire barn, vakre hjem, rene klær og velstelt hår. Som alltid kommer presis til ting, har med de fineste kakene til sommeravslutningen, som alltid snakker behersket til hverandre og som til og med lukter godt. Hva forsaker de for å få til dette? Kvelds- O`boyen? Hotel Cæsar? Muligens.

Jeg er så drittlei å lese om alt som «bare tar ti minutter ekstra». Ti minutter med ansiktsrens og kremer hver kveld. Ti minutter hårkur. Ti minutter med støvsugeren hver dag. Ti minutter med klesbretting. Ti minutter massasje for å fjerne dobbelthaken. Ti minutter hver kveld med å skrive ned det morsomme barna har sagt i løpet av dagen. Ti minutter med styrketrening på kjøkkenet. Ti minutter med kyssing . Ti minutter  med bekkenbunnøvelser. En spasertur i ti ekstra minutter. Kjøre på jobb ti minutter før planlagt for å få en rolig start. Kjøre hjem ti minutter senere for å få avsluttet ordentlig. Levere unger i barnehagen ti minutter senere enn du pleier, hente ti minutter før, sitte ved middagsbordet i ti minutter lenger, bruke ti mintter på å få lekre legger,bruke ti minutter ekstra på å lage grønnsakspurè….. POINT TAKEN??

Poengen er at jeg blir gæern av det.Når pokker skal man få gjort alt det vanlige,da? Innenfor normert tid? Er det egentlig rart at man kan bli småstressa? Og hvordan skal man slutte å stresse? Når man våkner om natta med høy puls fordi man har drømt at ungene ikke har fått nok frisk luft? Det er da mannen sier at jeg skal slappe av. Akkurat. Slappe av. Hvordan gjør man det når det er så mye man skulle gjort? Legger jeg meg på sofaen, tenker jeg på albumene jeg har bestemt meg for å lage til barna. Med tanke på at jeg ikke har begynt, begynner det å bli en del jobb. Så tenker jeg på alt jeg burde og kunne ha gjort i steden for å ligge på sofaen. Eller jeg bekymrer meg for hvordan det skal gå når jeg skal ta ut litt ulønnet permisjon slik at snuppa slipper å begynne i barnehage før 1. august. Eventuelt begynner jeg å telle uker for hvor lenge siden det er jeg var hos frisøren. Eller jeg irriterer meg over de døde bladene som har dukket opp på blomstene. Når vannet jeg egentlig de sist? Uansett, slappe av kan du gjøre sjøl.

Men det er noe beundringsverdig med menn sin evne til å slappe av. Til å sovne på gulvet mens barna leker. Til å ligge på sofaen å se barne-TV uten å ense at middagen fortsatt står på bordet. Til å gi en lang masj i hvordan sammensetting av barnas, og også egne, klær får omverdenen til å føle seg sjøsyke. Selvsagt er dette en generalisering, men de fleste menn jeg kjenner har evner jeg ikke har. Og jeg skjønner at jeg har noe å lære. Problemet er at jeg tror det er fysiologisk.

Mannen leste gårsdagens innlegg og var både forståelsesfull og hjelpsom. Ikke nok med at han kjøpte en avis til meg, som jeg måtte love å lese, han kunne også trøste meg med å si at -Du ser jo på Supernytt på Barne-Tv nesten hver dag,da.

Og det gjør jeg jo.