Posts Tagged ‘husarbeid’

h1

Supper og svette og sånn

februar 6, 2013

Jeg liker egentlig ikke å innrømme det, men i sannhetens navn er jeg et periodemenneske. Eller et fasemenneske, om du vil. I perioder liker jeg salami kjempegodt og spiser det hver dag, så kommer en ny periode hvor jeg ikke liker det. Jeg får perioder hvor jeg ikke spiser sukker,  før jeg plutselig oppdager at jeg spiser sjokolade hver dag. Jeg kan trene så og si daglig, før jeg plutselig har et langt opphold. Ikke spesielt standhaftig,altså.

Nå er jeg inne i en lage mat fra bunnen-fase. Det skal jo være så sunt og næringsrikt og enkelt. Joda. I dag har jeg laget tomatsuppe. Nå er det kanskje for dårlig å nærme seg 35 år og aldri ha laget tomatsuppe fra bunnen, men slik var det altså fatt. Frem til i dag. Og jeg kan nå nikke bekreftende når sunnhetsdronninger og ernæringsfysiologene sier at det er enkelt å lage tomatsuppe. Men uansett hvordan man vrir og vender på det, det er ikke så enkelt som med hjelp fra Toro. Det tar lengre tid. Men det er helt sikkert sunnere. Og noen vil hevde bedre. Jeg følte meg egentlig ganske vellykka da jeg kalte ungene til bords i dag.

Lang historie kort, dette er tallerkenen til min sønn. Etter han var ferdig med å spise.

image

Han må smake før han bestemmer seg for om han liker noe eller ikke, og ga suppa en sjanse med en ørliten skje. Så tok han brød for resten. Datteren er for liten til å trues med å smake, så da hun knep munnen igjen bare ved synet av skjeen, var det bare å gi opp. Mannen er på jobb. Så da satt jeg der, da. Med suppa mi. Og tenkte at det MÅ jo tross alt være mer næringsrikt å spise tomatsuppe fra Toro, enn å bare spise brød.

Så jeg tror jeg er på vei ut av mat fra bunn-fasen.

(Og dere som ikke synes suppa ser spesielt delikat ut.. Jeg skjønner hva dere mener. Men den var god, asså. Og det er pasta og skinke og tomater og løk og pepper dere ser oppi der).

Jeg må jo innrømme at jeg ble vonbråten og snurt. Så sønnen kompenserte med litt barnearbeid

image

Han er jo tross alt 3 år.

Ellers har jeg i dag i grunn latt meg fascinere over antrekket, nei, outfiten, til Ellen Arnstad på Oslo Fashion Week, samt Thomas fra Oslo som står frem i VG med at treningssenteret har klaget over hans ekstreme svettelukt.

Hva skal jeg si..

Hver sin lyst.

h1

Puss,puss, så blir det no`fuzz

november 30, 2012

I dag tok jeg med meg mann og barn på tur til mitt (og alle pensjonister sitt) favorittkjøpesenter. Vi var på plass rett over åpningstid, og stemningen var god. Jeg lot meg ikke en gang irritere nevneverdig over damen som prøvde å gå forbi meg ved inngangen. Inne i en automatisk svingdør-greie. Det går ikke, lissom. Det må nesten ta den tid den tar. Hun valgte å gå forbi meg på inner`n. Hvilket kun førte til at vi ble stående tett, samt at hun fikk armen bort i døra slik at hele greia stoppet. Så da tok det heller noen sekunder ekstra. Jeg er raus nok til å håpe at hun likevel fikk kjøpt alle julegaver og marsipangriser hun hadde planlagt.

Ok, vel inne hadde jeg et formål: Jeg skulle kjøpe meg ny foundation. Og jeg visste hva jeg skulle ha. Nå har egentlig jeg brukt samme merke i sikkert 10 år, men denne gangen skulle jeg kjøpe helt noe annet. Ikke fordi jeg har sett reklame for den, hørt noe bra om den eller fordi den hadde en god pris. Men fordi jeg hadde fått et rabattkort på dette merket da jeg tilfeldigvis kjøpte noe derfra sist jeg handlet noe sminke-greier. Og jeg elsker jo alt som innebærer ordet rabatt, tilbud eller special price for you. Tilbudet er imidlertid ikke særlig mye til kupp, men rabatt er rabatt. Greia er at man må kjøpe 5 ting fra dette (svindyre) merket, og når man har gjort dette får man 15 % på greie nummer 6. Man har ett år på å komme i mål. For å kanskje få en lipgloss med 15% avslag. Ja, jeg SER det selv, men jeg LAR meg lure av «tilbud», rett og slett fordi jeg er så glad i det. Uansett. Jeg sendte resten av familien til lekebutikken mens jeg skulle skynde meg å kjøpe denne foundationen. (Hovedsakelig for å slippe mannens kommentarer vedrørende pris, som med stor sannsynlighet ville ende opp med ny fiskestang til han). Det er her snakk om et skikkelig parfymeri, med pene, velkledde og festsminkede ekspeditører. Jeg spurte høflig etter det jeg skulle ha, og fikk et overraskende svar. Det var nemlig ikke mååååte på hvor flaks jeg hadde, for akkurat i dag hadde de en konsulent som jobbet for dette merket i butikken. Og før jeg visste ordet av det, satt jeg i en stol midt inne i parfymeriet. Mange vil nok tenke at dette må være stas og så heldig jeg var og så videre, men jeg er jo ikke der. Jeg synes det er KLEINT.  Jeg hadde på meg ganske fine klær, med unntak av topplua som jeg måtte ta på meg da jeg (selvsagt) verken rakk å tørke eller gre håret etter dusjen i dag. Jeg  følte at topplua dro til seg blikk fra samtlige i og rundt butikken. Flaks. For den svært velsminkede konsulenten hadde mye på hjertet. Og hun var ikke interessert i å høre at jeg bare skulle ha en foundation. Jeg skulle sminkes. På skikkelig vis. Hun så at jeg hadde prøvd hjemme, men hadde en del kommentarer i forbindelse med teknikken jeg tydeligvis ikke mestrer så godt. Jeg som alltid har trodd at jeg har vært ganske god til å sminke meg. Vel. Mens folk kom og gikk, ble jeg stæsja etter alle kunstens regler. Alt ble tatt i bruk, fra en tryllepenn(hun sa det!) til bryn-påtegning, solpudder og lipliner. Herregud. Jeg pratet høflig og interessert, mens jeg håpet at det hele snart skulle vært over. Det tok sin tid. I det jeg var ferdig, kom mannen inn. Og han lo. Høyt. Og det gjorde jeg også. Jeg hadde akkurat sett meg i speilet. Det var MYE sminke,asså. Veldig utypisk å gå med på et kjøpesenter en fredagsformiddag med topplua på snei. Jeg var klar for en kveld på byen. Det passet dårlig. Selvsagt kjøpte jeg mer enn en foundation. Hun sa at tryllepennen gjorde underverk med meg, og at jeg var såååå fin, så jeg hadde ikke noe valg. Det ble ikke nytt antrekk. Det blir det ikke heller. Selvom det var planen. Resten av turen, skvatt jeg hver gang jeg gikk forbi et speil. I bilen hjem prøvde jeg å ta bilder av meg selv (dette måtte jo bli et perfekt profilbilde på facebook, i følge konsulenten så jeg flere år yngre ut), men på grunn av et kameratekke til å grine av, sletta jeg hele greia. Jeg angrer litt, for jeg fikk jo ett og annet tips jeg kanskje kunne øvd litt på. Nå er det uansett for sent, for jeg har klødd meg i øya og ligner nå mer på Satyricon enn noen sinne.

Vel hjemme har jeg prøvd å sette huset i julestemning. Og jeg er forsøkt godt oppdratt, og har lært at når adventlysene skal i karmen, skal vinduene pusses. Så i dag måtte jeg det. Det er ikke lett, asså. Jeg synes det er tragisk at jeg må ringe mamma for å høre hva slags vaskemiddel jeg skal bruke når jeg skal pusse vinduer. Jeg rekker nemlig glatt å glemme det mellom hver gang. Men det holder ikke med riktig vaskemiddel. HVORFOR skal det være så forbaska vanskelig å pusse vinduer? Da sola kom frem i det jeg var ferdig, hadde jeg mest lyst til å grine.De var like ille, bare på en litt annen måte. Så da tok jeg med meg litt JIF vindusspray og en rull dopapir og gikk ut for å ta det verste. Likevel på ingen måte bra. Jeg har også i ettertid blitt fortalt at vinduer ikke skal pusses i minusgrader, men hvilket valg hadde jeg? Dear mum. If you read this.. Help?

Julepynta har jeg gjort,da. Og det har blitt riktig så trivelig her. Men.. Jeg ser jo på alle de fantatiske interiørblogger og bilder der ute. Og jeg lar meg fascinere og inspirere, men jeg får det bare ikke til. Jeg kommer aldri til  å få et julelekkert hus, hvor mye jeg enn prøver. Hyggelig, men ikke fint.  Mye av problemet er nok at jeg ikke klarer å begrense meg, ei heller bestemme meg for et slags tema. Så har jeg jo sett at folk er så flinke til å lage adventsstake og sånn selv,da. Jeg har prøvd på det også, jeg. Og kommer til å si til alle som kommer på besøk at det er 3-åringen som har laget den. Og alle kommer til å tro det. Uten å tenke at han er særlig talentfull av den grunn.

Alt blir lissom bare så rotete, usystematisk og mye.

Akkurat som meg.

h1

Må,må,må,må,må,må!

november 21, 2012

Hvordan kan en person med mammapermisjon, ryddige familieforhold og en økonomi tilnærmet lik gjennomsnittets være stressa? Hvordan kan en mor som baker 1-2-3 kaker, serverer halvfabrikata mat og kler sin prinsesse i mørkeblå, arvede klær føle stress? Hvorfor er det sånn at det alltid er så mye mer man skulle gjort, hvorfor sitter «godt nok!» så langt inne? Og hvorfor ser dette ut til å være et gjengs tema for kvinner?

Det irriterer meg. Noe så grenseløst. Jeg HATER å være stressa. Men jeg vet at jeg er det. Ikke alltid, selvsagt, men for ofte. Før delte jeg stressfølelser 50/50 med dårlig samvittighetfølelser, men den siste har jeg klart å få snudd på. Bortsett fra dårlig samvittighet for at jeg stresser. Jeg finnes ikke misunnelig på de med flotte biler og hjem preget av luksus. Jeg lever helt fint et liv uten luksusreiser til eksotiske reisemål eller en garderobe på 200 kvm. Men jeg er misunnelig på rolige mennesker! De balanserte, de som går rundt med «den indre roen» i tide og utide! Hvordan klarer de det?! Hvordan klarer noen å legge bort alt annet i det de står i en situasjon? For meg er multitasking nærmest blitt en forbannelse. Jeg har etter å ha fått to barn funnet ut at det meste kan gjøres på knærne. Slik at man er på gulvet med ungene samtidig, uansett hva man gjør. Jeg har blitt en jævel på å gå på knærne. Jeg har fått træler. På knærne. Jeg har fått anbefalt en krem mot forhardet hud av legen. Fordi jeg har det. PÅ KNÆRNE. Problemet er at jeg klarer ikke la være all denne multitaskingen. Jeg skjønner nemlig ikke hva jeg skulle gjort hvis jeg bare gjorde en ting om gangen. For hva skulle jeg valgt bort? Jeg lar meg virkelig imponere over aleneforeldre med fire barn, vakre hjem, rene klær og velstelt hår. Som alltid kommer presis til ting, har med de fineste kakene til sommeravslutningen, som alltid snakker behersket til hverandre og som til og med lukter godt. Hva forsaker de for å få til dette? Kvelds- O`boyen? Hotel Cæsar? Muligens.

Jeg er så drittlei å lese om alt som «bare tar ti minutter ekstra». Ti minutter med ansiktsrens og kremer hver kveld. Ti minutter hårkur. Ti minutter med støvsugeren hver dag. Ti minutter med klesbretting. Ti minutter massasje for å fjerne dobbelthaken. Ti minutter hver kveld med å skrive ned det morsomme barna har sagt i løpet av dagen. Ti minutter med styrketrening på kjøkkenet. Ti minutter med kyssing . Ti minutter  med bekkenbunnøvelser. En spasertur i ti ekstra minutter. Kjøre på jobb ti minutter før planlagt for å få en rolig start. Kjøre hjem ti minutter senere for å få avsluttet ordentlig. Levere unger i barnehagen ti minutter senere enn du pleier, hente ti minutter før, sitte ved middagsbordet i ti minutter lenger, bruke ti mintter på å få lekre legger,bruke ti minutter ekstra på å lage grønnsakspurè….. POINT TAKEN??

Poengen er at jeg blir gæern av det.Når pokker skal man få gjort alt det vanlige,da? Innenfor normert tid? Er det egentlig rart at man kan bli småstressa? Og hvordan skal man slutte å stresse? Når man våkner om natta med høy puls fordi man har drømt at ungene ikke har fått nok frisk luft? Det er da mannen sier at jeg skal slappe av. Akkurat. Slappe av. Hvordan gjør man det når det er så mye man skulle gjort? Legger jeg meg på sofaen, tenker jeg på albumene jeg har bestemt meg for å lage til barna. Med tanke på at jeg ikke har begynt, begynner det å bli en del jobb. Så tenker jeg på alt jeg burde og kunne ha gjort i steden for å ligge på sofaen. Eller jeg bekymrer meg for hvordan det skal gå når jeg skal ta ut litt ulønnet permisjon slik at snuppa slipper å begynne i barnehage før 1. august. Eventuelt begynner jeg å telle uker for hvor lenge siden det er jeg var hos frisøren. Eller jeg irriterer meg over de døde bladene som har dukket opp på blomstene. Når vannet jeg egentlig de sist? Uansett, slappe av kan du gjøre sjøl.

Men det er noe beundringsverdig med menn sin evne til å slappe av. Til å sovne på gulvet mens barna leker. Til å ligge på sofaen å se barne-TV uten å ense at middagen fortsatt står på bordet. Til å gi en lang masj i hvordan sammensetting av barnas, og også egne, klær får omverdenen til å føle seg sjøsyke. Selvsagt er dette en generalisering, men de fleste menn jeg kjenner har evner jeg ikke har. Og jeg skjønner at jeg har noe å lære. Problemet er at jeg tror det er fysiologisk.

Mannen leste gårsdagens innlegg og var både forståelsesfull og hjelpsom. Ikke nok med at han kjøpte en avis til meg, som jeg måtte love å lese, han kunne også trøste meg med å si at -Du ser jo på Supernytt på Barne-Tv nesten hver dag,da.

Og det gjør jeg jo.

h1

Blomster, dusker og fotball og sånt.

november 19, 2012

Og i det man messer om hvor utrolig knirkefritt helgen har forløpt, erfarer man følgende mandags morgen:

Det ble veltet et vase med en blomsterbukett i på lørdag. Av typen Gerbra. Det må man regne med, vasen var til og med like hel. Det kan man jo egentlig ikke regne med. Jeg pakket duken (litt for) kjapt sammen, og la den inn på vaskerommet i en haug. I går flyttet jeg haugen inn i vaskemaskinen. I dag tok jeg den ut. Og i steden for å sniffe inn lukten av nyvasket tøy og utbryte et tilfreds og lykkelig sukk og muligens en trall over gleden av å ha en vaskemaskin som fungerer, kom det helt andre strofer fra min munn. Jeg hadde nemlig inkludert Gerbraen i vasken.

IKKE vask en bukett Gerbra. Gjør det i hvert fall ikke sammen med en hvit duk og noe annet hvitt du rasker med deg på veien. Unntaket må være hvis du har et ønske om å se hvor mange biter en Gerbra kan forvandle seg til hvis den bare sentrifugeres kraftig nok. Jeg vet hvordan det ser ut når det er snakk om 12 blomster. Du burde også prøve hvis du ønsker å eksperimentere med blomsterfarging. Jeg ønsket ikke det.

Jeg er så glad over at jeg ufrivillig skaffer meg ekstra arbeidsoppgaver av denne typen. Jeg hadde jo ingenting å gjøre i dag likevel.

Ikke ble det rødvin i går heller. Mannen og jeg er dypt uenige når det kommer til hvilke fotballag vi heier på. Ikke det at jeg er sykt opptatt av fotball, men jeg følger nå litt med, og er veldig opptatt av at mitt lag må være bedre enn hans. Det er det ikke. Og i går kom det virkelig til syne. Jeg hadde ingen velfungerende argumenter på hvorfor det gikk som det gikk, og valgte i steden å komme med svært usportslige og upassende kommentarer. Som KUNNE gi en liten forklaring, teoretisk sett. «Noen» vil hevde at jeg dro den litt langt, og stemningen begynte å dale. Da han valgte å ta i bruk sønnens bursdagsgave, en stor plastikkmikrofon med enorm lyd og gjenklang (takk,onkel), for å høymeldt synge supportersanger for sitt lag, var den avslappede «nå-tar-vi-oss-et-glass-rødvin-og-koser-oss»-stemningen ødelagt.

Jeg fatter ikke hvorfor mitt konkurranseinstinkt skal slå til i sammenhenger hvor jeg ikke har noen som helst påvirkningskraft. Jeg fatter ikke hvorfor jeg ikke bare kan godta at han har et annet favorittlag enn meg. Men så har jeg også grått(!) mine modige(?) tårer over at han velger å steke maten i smør fremfor olje. Det er ikke så lett for meg heller.

For dere som husker å ha lest om Dorthegenserprosjektet mitt, (det som ikke ble noe av), har jeg nå brukt opp resten av garnet. Jeg har hverken strikket, sydd eller heklet, (HVA??!!), men jeg har laget en dusk. En dusk. Sånn som vi lagde snømann og påskekylling av i 2. klasse. En sånn skikkelig toppluedusk. I fargen grå. Og sønnen min ble overbegeistret. Så der andre barn kommer i barnehagen i hjemmestrikka gensere og kreative ørevarmere, kommer han med en dusk. Dusken er ikke festet til en lue, den er bare en dusk. Som han synes er veldig fin å holde i. Og som han gjerne forteller at mamma har laget.

Jeg fortsetter undringen over hva de sier om meg på pauserommet.