Posts Tagged ‘stress’

h1

Må,må,må,må,må,må!

november 21, 2012

Hvordan kan en person med mammapermisjon, ryddige familieforhold og en økonomi tilnærmet lik gjennomsnittets være stressa? Hvordan kan en mor som baker 1-2-3 kaker, serverer halvfabrikata mat og kler sin prinsesse i mørkeblå, arvede klær føle stress? Hvorfor er det sånn at det alltid er så mye mer man skulle gjort, hvorfor sitter «godt nok!» så langt inne? Og hvorfor ser dette ut til å være et gjengs tema for kvinner?

Det irriterer meg. Noe så grenseløst. Jeg HATER å være stressa. Men jeg vet at jeg er det. Ikke alltid, selvsagt, men for ofte. Før delte jeg stressfølelser 50/50 med dårlig samvittighetfølelser, men den siste har jeg klart å få snudd på. Bortsett fra dårlig samvittighet for at jeg stresser. Jeg finnes ikke misunnelig på de med flotte biler og hjem preget av luksus. Jeg lever helt fint et liv uten luksusreiser til eksotiske reisemål eller en garderobe på 200 kvm. Men jeg er misunnelig på rolige mennesker! De balanserte, de som går rundt med «den indre roen» i tide og utide! Hvordan klarer de det?! Hvordan klarer noen å legge bort alt annet i det de står i en situasjon? For meg er multitasking nærmest blitt en forbannelse. Jeg har etter å ha fått to barn funnet ut at det meste kan gjøres på knærne. Slik at man er på gulvet med ungene samtidig, uansett hva man gjør. Jeg har blitt en jævel på å gå på knærne. Jeg har fått træler. På knærne. Jeg har fått anbefalt en krem mot forhardet hud av legen. Fordi jeg har det. PÅ KNÆRNE. Problemet er at jeg klarer ikke la være all denne multitaskingen. Jeg skjønner nemlig ikke hva jeg skulle gjort hvis jeg bare gjorde en ting om gangen. For hva skulle jeg valgt bort? Jeg lar meg virkelig imponere over aleneforeldre med fire barn, vakre hjem, rene klær og velstelt hår. Som alltid kommer presis til ting, har med de fineste kakene til sommeravslutningen, som alltid snakker behersket til hverandre og som til og med lukter godt. Hva forsaker de for å få til dette? Kvelds- O`boyen? Hotel Cæsar? Muligens.

Jeg er så drittlei å lese om alt som «bare tar ti minutter ekstra». Ti minutter med ansiktsrens og kremer hver kveld. Ti minutter hårkur. Ti minutter med støvsugeren hver dag. Ti minutter med klesbretting. Ti minutter massasje for å fjerne dobbelthaken. Ti minutter hver kveld med å skrive ned det morsomme barna har sagt i løpet av dagen. Ti minutter med styrketrening på kjøkkenet. Ti minutter med kyssing . Ti minutter  med bekkenbunnøvelser. En spasertur i ti ekstra minutter. Kjøre på jobb ti minutter før planlagt for å få en rolig start. Kjøre hjem ti minutter senere for å få avsluttet ordentlig. Levere unger i barnehagen ti minutter senere enn du pleier, hente ti minutter før, sitte ved middagsbordet i ti minutter lenger, bruke ti mintter på å få lekre legger,bruke ti minutter ekstra på å lage grønnsakspurè….. POINT TAKEN??

Poengen er at jeg blir gæern av det.Når pokker skal man få gjort alt det vanlige,da? Innenfor normert tid? Er det egentlig rart at man kan bli småstressa? Og hvordan skal man slutte å stresse? Når man våkner om natta med høy puls fordi man har drømt at ungene ikke har fått nok frisk luft? Det er da mannen sier at jeg skal slappe av. Akkurat. Slappe av. Hvordan gjør man det når det er så mye man skulle gjort? Legger jeg meg på sofaen, tenker jeg på albumene jeg har bestemt meg for å lage til barna. Med tanke på at jeg ikke har begynt, begynner det å bli en del jobb. Så tenker jeg på alt jeg burde og kunne ha gjort i steden for å ligge på sofaen. Eller jeg bekymrer meg for hvordan det skal gå når jeg skal ta ut litt ulønnet permisjon slik at snuppa slipper å begynne i barnehage før 1. august. Eventuelt begynner jeg å telle uker for hvor lenge siden det er jeg var hos frisøren. Eller jeg irriterer meg over de døde bladene som har dukket opp på blomstene. Når vannet jeg egentlig de sist? Uansett, slappe av kan du gjøre sjøl.

Men det er noe beundringsverdig med menn sin evne til å slappe av. Til å sovne på gulvet mens barna leker. Til å ligge på sofaen å se barne-TV uten å ense at middagen fortsatt står på bordet. Til å gi en lang masj i hvordan sammensetting av barnas, og også egne, klær får omverdenen til å føle seg sjøsyke. Selvsagt er dette en generalisering, men de fleste menn jeg kjenner har evner jeg ikke har. Og jeg skjønner at jeg har noe å lære. Problemet er at jeg tror det er fysiologisk.

Mannen leste gårsdagens innlegg og var både forståelsesfull og hjelpsom. Ikke nok med at han kjøpte en avis til meg, som jeg måtte love å lese, han kunne også trøste meg med å si at -Du ser jo på Supernytt på Barne-Tv nesten hver dag,da.

Og det gjør jeg jo.

Reklamer