Archive for mai, 2013

h1

Paradokset i mitt liv

mai 30, 2013

Teit, kvalmt, kjisje eller ei: I love my life. Med alle dets oppturer og nedturer. Ville ikke bytta med noen, fakta f. I hvert fall ikke permanent. Kunne jo tatt en kveld i Beyonces sko eller en aften som kona til Kristian Kjelling, men så ville jeg kommet tilbake hit, gitt. Til meg sjæl. Og mitt kaos. Jeg trives med det. Rett og slett.

Så derfor finner jeg det litt merkelig. At jeg elsker å legge meg. Og hater å stå opp.

Flaks at hatet går over etter en dusj og en tøysekaffe.

Og flaks at klokka viser at jeg nå kan legge meg. I nytt sengetøy.

Sov godt, alle ihop;)

 

Advertisements
h1

Takk og hjertelig tusen takk

mai 28, 2013

Jeg er glad jeg har mye å være takknemlig for. Jeg er nok ikke mer enn middels flink til å huske på det, men jeg prøver så godt jeg kan. Selvsagt er jeg takknemlig for de store, og strengt talt viktigste, tingene her i livet. Som å få leve i et fritt land, inneha den beste familien, friske folk og så videre. Sånne usigelig viktige ting som man av en eller annen grunn har lett for å ta som en selvfølge. Jeg prøver å tenke på noe jeg er takknemlig for når jeg legger meg om kvelden, men husker det på ingen måte hver dag. Det skal jeg prøve å gjøre noe med. Det er faktisk et poeng å minne seg selv på at man er heldig. I hvert fall for sånne hverdagssytere som meg. Som ikke alltid klarer å skille vesentlig fra uvesentlig. Som synes synd på meg sjøl med jevne mellomrom. For at jeg har sovet for lite, har vondt i hue, har for mye klesvask, for mange regninger, for lite møbler og en gammel trapp. For eksempel. Sånne ting som jeg gremmes over at jeg faktsik gjør. Når jeg leser om Indiaturen til Pia, for eksempel.

Mulig at naturen har gjort sitt for å gi meg balanse. Jeg er nemlig i overkant flink til å være takknemlig for de små tingene her i livet. Som en venninne minnet meg på da jeg for 3.gang denne uken informerte henne om at vi skal bestille pizza på jobben neste fredag. Eller det faktum at jeg har hatt den samme Hortensiaen i 6 uker uten at den bærer noe som helst preg av død og fordervelse. For ikke å snakke om at familien ikke har hatt spor av omgangssyke på 14 måneder og 3 uker. (Bank i bordet). Sånt gjør meg svært lykkelig.

Etter å ha sett dagens nyheter, slår det meg at noe av det jeg er mest takknemlig for, sånn på mikronivå, for uten familie og venner, er at jeg ikke ble forlatt av jordmor da jeg skulle føde. Jeg er så glad jeg ikke er den dama som måtte ligge på sykehuset å ta imot mitt eget barn fordi jordmor ikke var til stede. Jeg tror jeg aldri har følt meg så prisgitt et annet menneske som da jeg fødte. Særlig første gang. Jeg sendte mannen ut for å hente drikke da hun hadde tenkt å hente det. Ikke pokker om hun fikk gå.

Det skal jeg tenke på i kveld. At jeg er takknemlig for. Og så er jeg så glad for at hun var grei. At jeg ikke fikk kjeft. Ikke en gang da jeg laget oversvømmelse fordi jeg nektet å godta at sluket i dusjen var tett.

Det fortjener egentlig et eget innlegg.

To be continued.

h1

Time goes by

mai 22, 2013

Det er moro så lenge det varer. 17.mai 2013 er en saga blott. Med unntak av to stadig slankere, men absolutt overprisa, heliumsballonger og en husfrue som har havnet på Kroneis-kjøret, er det lite som minner om den o store dagen. Nasjonaldagen ble feira til 20 i stil, inneholdt alt som skal til: Sol, glade barn og et skrubbsår på nesa. Strålende.

Jeg føler jo at jeg er 80 år, men jeg må si det likevel. Jeg skjønner bare ikke hvor tiden blir av. Slutten av mai allerede. 1 måned til sommerferie. Jeg satt og bivånet min sønn i ettermiddag og fikk nesten sjokk av hvor lang han er blitt. Føler at han vokser meg over hodet. (Håper dog at dette ikke medfører riktighet. I hvert fall ikke de neste 10 åra. Med tanke på at han er 3 år. Og jeg 178 centimeter høy. Eller, det er det som står i passet mitt, da. Jeg mer enn bare føler at jeg er 80 år, da jeg sjekka på helsestasjonen sist vi var der, så det ut til at jeg har krympa nesten fire centimeter. Det er nok den veien det går). Datteren min, som bare for et øyeblikk siden ble født, er ekstremt opptatt av vov-vov, trehjulsykkel og iiisch. Jeg skjønner det bare ikke.

Fordelen med at tiden går, er jo at man får brukt tiden til å bearbeide de rundt seg som trenger dette. Samboere, for eksempel. Som i årevis har motsatt seg innkjøp av gassgrill, men som nå serverer de deiligste sommerkoteletter grillet på gasslig vis. For en fantastisk sessong vi går inn i!

Med unntak av bikinien,da. Koteletter og bikini er dårlig match. Fordelen med å forvandles til en 80-åring, er jo at man ikke tar så himla tungt på bikiniproblematikken lenger heller. Det er mye mulig jeg går for en badedrakt i år. Bade må jeg jo, om jeg vil eller ikke. Da tenker jeg at det er like greit å bare ville det.

Men at sommeren kommer brått på, det er det ingen tvil om.

Faktisk så er det sånn at livet i sin helhet kommer brått på.

Jammen godt man har vett på å stoppe og nyte innimellom.

Og at man skjønner at man jammen skal bli enda flinkere til det.

h1

Syttende mai, er vi så glad i

mai 16, 2013

Jeg er den første til å innrømme at jeg liker 17.mai. Trolig mer enn snittet. Det henger nok sammen med korpsoppvekst og hyggelige tradisjoner, samt en barndom preget av innprentet kjærlighet til konge og fedreland. Det henger i.

Jeg har for lengst lagt korpskarrieren på hylla, jeg har ikke korpsbarn, ingen planlagte middagsgjester og ingen kake i ovnen. Jeg har ikke en gang skolebarn. Likevel sitter, halvveis ligger, jeg og tenker på at det er dette hun mente. Mora mi. Om at det var en del og ordne sånn dagen før dagen. Jeg, som ikke en gang stryker bunadskjorta mi sjøl. Jeg tror det er en voksenerkjennelse. Jeg er så innmari voksen når jeg klargjør 17.mai antrekk til fire folk. Selvom det meste er nyinnkjøpt og derfor rent og pent, er det noe ansvarstungt med strømpebukser og sko og hva om regn og skal man ha lue under og alt det der. Jeg har veldig lyst til at ungene ska bli like glad i søttende mai som meg, så frokostbordet er dekket med flagg og servietter og blomster. Og russekort. Er tema 17.mai, så er det 17.mai. Bordet ble fint det, ikke sånn instagram-fint, bare sånn passe fint nok.

Jeg har vært hos gartneren, plantet, kjøpt inn flagg, pølser, is og jordbær. Jeg har pusset sko, tvunget barna til å høre på 17.mai-låter og prøvd å gjøre konseptet tog-gåing naturlig for en forholdsvis kritisk tre-åring.

Mannen min er ikke over seg av begeistring for mitt kjærlighetsforhold til nasjonaldagen. Særlig ikke da jeg valgte å kjøpe dommerføyter til barna. Sånn med flaggsnor rundt halsen. Han sendte meg noen ganske kalde blikk da jeg predikerte at «det er jo 17.mai bare en gang i året» mens sønnen blåste det han hadde direkte inn i øret hans for 53.gang.

Og det er jo bare 16.mai en gang i året også. Halve moroa er jo å glede seg.

Men jeg må nok bare innse at morgensdagens flaggheising i sentrum blir uten oss. Jeg tror vi får ta den på TV noen år nå.

Til slutt har jeg noen 17.mai regler jeg finner viktige og derfor oppfordrer alle til å følge.

1. Syng når nasjonalsangen spilles. Beveg i hvert fall leppene. Og kan du ikke teksten på to vers, så lær deg den.

2. Hvis du velger å neglisjere råd 1, vær stille. Altså, ikke prat. Ikke når nasjonalsangen spilles, eller når 17.mai talen holdes. Se ut som du hører på.

3. Hjelp barnet ditt til å forstå at flagget ikke skal henge i bakken. Tilby deg eventuelt å avlaste.

4. Spis så mange is du har lyst på. La barna gjøre det samme.

5. Røyking i bunad ser ikke særlig fint ut.

6. Joggesko funker det. Barn som griner av gnagsårsmerter er triste saker.

7. Husk kontanter. Både til pølser, is og russeavis.

Sånn. Da ønsker jeg alle en strålende feiring.

Og så tar jeg av meg hatten for dere mangebarnsforeldre med korps og bunader som dere stryker sjøl og kakebakere og vinduspussere. Et ekstra gratulerer med dagen til dere.

Og et ekstra gratulerer med dagen til alle som har tro på at det blir 17.mai selv om sølja henger litt på skeiva og dressbuksa er litt for kort.

Nå gjenstår det bare å finne frem en haug med lommetørklær til veska. Et par for eventuelle snørrunger og et par for grinemor sjøl. Jeg blir ekstremt rørt av korps og hurra og pene barn og ja, vi elsker og alt det der.

Hipp hipp!

h1

I love you, mutter`n.

mai 13, 2013

Reidar og jeg er glad i mutterene våre. Selvom min ikke er like rå på vaffelpressa som mora til Reidar, så er hun ei bra dame.

Jeg er veldig glad for at jeg har foreldre som alltid har stilt opp for broren min og meg. Og som på sitt vis har prøvd å gi oss en positiv innstilling til livet.

Mora mi var håndballtrener for laget jeg spilte på som 7-åring. Jeg er usikker på hvor reell håndballkompetanse hun satt på, men hun tok det i hvert fall igjen på den mentale biten. Jeg kommer ikke til å glemme min mors pause-peptalk med laget da vi lå under 24-0 mot tabelltoppen. –Kom igjen,jenter! Dette tar vi! Dere spilte knallbra på slutten, fortsett sånn nå, så vinner vi! Kom igjen, opp med humøret! Hver omgang var på 15 min. Vi tapte 39-0.Mora mi var like blid. -Neste kamp har de bortebane, da tar vi dem!

Mora mi har en veldig overbevisende måte å snakke på. Etter hvert som jeg har blitt voksen, har jeg fersket henne i å ikke vite absolutt alt. Selvom det høres ut som hun har full kontroll på hva det måtte være. Noen ganger kan det forekomme at det blir litt pinlig.

Som forleden dag. Om min mor er altoppofrende som mor, så vet jeg ikke hva jeg skal kalle henne som mormor. Barna mine har verdens beste besteforeldre. Og de vet å benytte seg av det. Sier sønnen min hopp, så hopper mormor. Sier han at han trenger is, så får han det. Derfor satte mormor himmel og jord i bevegelse da han fikk for seg at han trengte Brannmann Sam-brannstasjon. Fordi jeg i en bisetning fikk sagt at det ikke var å oppdrive. Da tok mormor ansvar. Kontaktet hver lekebutikk i fylket. Uten napp. Til alt hell, hadde hun en kollega som var ung og flink med internett og sånn, som tipset henne om at man kunne få kjøpt -alt man trengte til barna på en side som het www.lekmer.no. Og ganske riktig, der dukket brannstasjonen opp. Mormor ble med ett meget datakyndig, og bestilte med største selvfølglighet stasjonen til sitt eldste barnebarn.

Et par dager senere kom mormor i ekstase for å overraske min sønn. Pakken hadde kommet. Det hadde også svigermor. Så foran sine to bestemødre, danset en lykkelig 3-åring rundt med en brannstasjon i sine hender. Så langt en fin historie med en lykkelig slutt. Hadde det ikke vært for at den ikke slutter her.

Mormor hadde ikke bestilt noe på internett før. Hun hadde med andre ord fått en skikkelig aha-opplevelse. Som hun veldig gjerne ville dele med sin datters svigermor. Hun pratet i vei om denne fantastiske siden hvor man kunne få tak i alt man trengte til barn og vel så det. Svigermor lyttet oppmerksomt. Fortsatt en ganske hyggelig historie, hadde det ikke vært for at min mor i sin iver etter å innprente adressen unnlot et ord. Nemlig mer. Hvis man fjerner mer fra lekmer.no , vil siden automatisk miste en del av sin sjarm. Vi som er gamle nok til å huske Lek-Linda, forstår at det da vil dreie seg om en nettside man ikke ønsker at mor eller svigermor skal stifte bekjentskap med. Jeg fikk meg bare ikke til å si dette. Så i steden merket jeg at jeg mistet 5 cm hver gang min mor gjentok adressen. Til slutt var jeg bare 17 cm lang. Da fant jeg heldigvis esken, og kremtet forsiktig a t- Mamma, det heter visst lekMER.no. Hun rettet da seg selv med den største selvfølge, men jeg har også i senere tid høre henne prate om at hun får mail med gode tilbud fra lek.

Fint det, mutter`n.

Når det er sagt, så hadde hun i utgangspunktet rett. Man finner faktisk det man trenger og litt til på nevnte adresse.

Lekmer, asså.

Den andre versjonen går jeg ikke god for.

Kan du si.

h1

Hvem vet? Inte jag. Eller?

mai 12, 2013

Jeg er glad i gode råd. Jeg har flere personlige rådgivere; min mor og min far, min bror, min mann, mine venner, mine kollegaer.. Takk og lov for at jeg har folk å rådføre meg med. Jeg, som lurer på så mye til en hver tid ,er helt prisgitt disse rådene. Jeg blir stolt hvis jeg selv er ønsket som rådgiver, og synes ofte jeg har ganske fornuftige ting å komme med.

Jeg synes også at jeg er flink til å være tydelig på at det er den som mottar råd som avgjør hva den ønsker å gjøre med det jeg sier.

Selvsagt er det det.

Derfor er jeg ikke så glad i alle ekspertene vi omgir oss med i det daglige. Jeg blir nemlig stressa av eksperter. Fordi, i følge hva jeg leser i avisene, har vi nå eksperter på de fleste områder. I følge wikipedia, kreves det daglig og intens øvelse innenfor et spesifikt område i minimum ti år før man har rett til å kalle seg ekspert. Jeg har ikke inntrykk av at dette er fast praksis. Vi har eksperter som gjerne uttaler seg i etterkant. Etterpåklokskapen er fortsatt den eneste eksakte vitenskapen. Alle kan vel være ekspert i etterkant? Hvis det bare hadde vært sånn og sånn, så hadde det aldri skjedd. Sier ekspertene. Javel. Kjekt å vite.

Jeg har ikke brydd meg så mye om eksperter før. Har jo fått med meg litt om hva moteekspertene sier. Kosthldekspertene likeså. Jeg har ofte funnet det interessant å lese hva kulturekspertene mener. For ikke å snakke om de som er eksperter på samliv. Men jeg har ikke brydd meg så mye om det.

Helt til jeg ble mamma.

Eller, helt til jeg fant ut at jeg var gravid.

Da begynte ekspertene å gi meg klump i magen. For plutselig begynte de å snakke om meg. Jeg visste og skjønte at jeg ikke skulle drikke i svangerskapet, men det var så mange flere ekspertuttalelser at jeg ble svimmel. Og aller minst klarte å etterkomme alle sammen. Om does and don`ts, trening, meditering, faste rutiner for mitt ufødte barn, faren ved stress, viktigheten av økologisk mat og fødselsforberedende pusteteknikk. For å nevne noe. Ekspertene krydde. De ville alle overøse meg med sin kunnskap. Og gjorde jeg ikke som de sa… Gud forby, konsekvensene kunne, eller ville, i hvert fall mest sannsynlig, bli fatale.

Og selvom jeg skjønte at jeg ikke hadde sjans i havet til å etterkomme alle ekspertenes velmenende råd, kom den snikende. Jammen gjorde den ikke det. Den dårlige samvittigheten.

Ekspertene har ikke latt vente på seg etter at barna kom ut. Jeg prøver å unngå en del av dem. Fordi jeg har nok dårlig samvittighet som det er. Enda jeg ikke er en typisk dårlig samvittighet`er. Det er bare de at ekspertene dukker opp overalt. Uten at jeg har bedt om råd. Fete krigstyper i avisene. Barnehage er skadelig. Barn blir stressa før de er ett år. Ekspertene advarer. Foreldrene krever for mye av barna sine. Eller for lite. Vi oppdrar barna våre til å bli late og fete. Sier ekspertene.

Ekspertene kan fort få meg til å tvile på min egen foreldrekompetanse. Og det irriterer meg grenseløst. Fordi jeg vet at alle foreldre er eksperter på sine barn. Og jeg sier det med den største oppriktighet og selvfølge til andre foreldre. Likevel er det noe som treffer når ekspertene sier ting om barn og foreldre til meg. Gjør jeg ikke som de sier? Er det skadelig for barna mine?

Derfor må jeg innrømme at jeg kan kjenne på en ørliten samvittighetsklump etter tre døgn med voksentid. Ikke sånn at det plager meg, men nok til å kjenne at det stikker bittelitt hvis jeg tenker hardt på det. Litt dårlig samvittighet fordi vi har hatt det så fint, litt fordi vi har snakket om at det er deilig med barnefri, men særlig fordi en ekspert nå har fått oppmerksomhet fordi han advarer foreldre mot å reise vekk en langhelg fra barna sine før de er tre år.

Minstemor er 15 måneder.

Jeg har trosset eksperten. Og jeg tror egentlig tror jeg det kommer til å gå bra.

Barna har for øvrig ikke vært hjemme alene. De har vært trygt plassert hos verdens mest oppmerksomme og snille besteforeldre.

Dessuten tror jeg at parekspertene vil gi meg støtte i bestemmelsen om en langhelg uten barn.

Og til lags aat alle kann ingen gjera; det er no gamalt og vil so vera.

Som han sier. Ivar Aasen.

Ivar Aasen. Og jeg.

h1

Frua og meg. Igjen.

mai 9, 2013

Som mange av dere vet, så har jeg tidvise oppheng på den alltid smilende, nytrente og freshe fotballfrua. Noen vil muligens hevde at jeg er misunnelig på henne, men jeg kan forsikre dere om at jeg ikke er det. Et liv i størrelse 0, (hva ER egentlig det for en greie? Størrelse NULL? Betyr det at man har blitt så slank at man ikke lenger er noen størrelse?), et liv uten karbohydrater, en fantastisk garderobe på størrelse med en romslig garasje, en trang til, og evne til, å gjennomføre daglige treningsøkter, samt et vakkert, gjennomført hus uten rot, er så langt unna min virkelighet at jeg ikke orker å være misunnelig. Det samme er evnen til å gå uanfektet i skyhøye hæler, evnen til å daglig se fantastisk ut på bilder, kunnskap om hair-donuts, kokos-essens eller Red Valentino, samt vakkert hår som ser ut til å alltid ligge der det skal.

Jeg har justert lista, for å si det sånn. Så min misunnelse er heller retta mot de som klarer å ha det såpass ryddig i bilen at de ikke må panikkrydde hvis de plutselig får en passasjer, de som alltid finner to like hårstrikker når datteren deres skal ha musefletter, de som orker å være våkne til lenger enn klokka 22, samt de som ikke vekkes før klokka seks.

Også er jeg litt, ganske, misunnelig på de som spiser godteri bare på lørdager. Og de som alltid vet hvor tingene deres er.

Uansett. Jeg synes faktsik det er ganske morsomt å sammenligne livene til frua og meg selv. Fordi de er så ulike. Jeg skulle gjerne hatt flere av fruas egenskaper, det er klart. Det er godt mulig jeg hadde fått det mer harmonisk med meg selv hvis jeg hadde hatt et hus som var like ryddig som hennes, eller at jeg hadde hatt bedre tid hvis jeg var like strukturert som henne. Men det er jeg altså ikke.

Det ble veldig tydelig for meg igjen  i går. Da jeg skulle pakke til kjærestetur(!! Ja!! Det er sant!! Vi skal på utflukt! Bare mannen og jeg!!)til Gøteborg, og oppdaget at det hadde vært veldg dårlig med klesvask denne uka. Jaja, tenkte jeg. Jeg får ta med meg det som er rent. I det jeg åpnet skapet, ropte mannen at» Kan ikke du pakke for meg også,da?» Og det kunne jeg jo. «Greit det! Litt usikker på om du har rene boxere, men vi får heller stoppe å kjøpe noen».  Så startet han bilen. Omtrent. Ikke veldig god tid til å pakke, altså. Ikke veldig planlagt heller. Jeg var mest opptatt av å ha med meg joggesko. Man må jo trene når man er på tur, vi skal jo være borte i to netter. Kunne jeg ha skrevet. Men da ville alle skjønt at jeg ikke snakket sant. Nei, jeg har med meg joggesko fordi de er gode å gå i. Når jeg skal bevege meg fra den ene kafeen til den andre restauranten.

Jeg pakket jo noen gensere jeg synes er ganske fine og et par pumps (tror jeg,da. Er ikke helt sikker på hva sånne pumps er. Men jeg tror det er penere sko med litt hæl.) til kveldsbruk. En aftenkjole fikk også plass i kofferten. (Som er en bag, når sant skal sies). Aftenkjolen har også gjort nytten sin som strandkjole, bursdagskjole og sommeravslutningskjole. Videre er jeg litt usikker på hva som havnet opp i bagen, men jeg dobbeltsjekket i hvertfall tannbørste, sokker og undertøy.

Så kom jeg over et innlegg fra nevnte frue. Og da skjønte jeg hvordan jeg skulle ha pakket.

Jeg skulle samlet det jeg hadde hatt lyst til å ha med meg midt i skapet, jeg skulle tenkt på kombinasjoner som passet sammen, dobbeltsjekket dette ved å prøve de på, tatt bilde av antrekkene og toppet de med gjennomsiktige plastposer med høvelig tilbehør.

Det er langt unna min virkelighet,asså. Og jeg ser at helgegarderoben min hadde vært vesentlig freshere om jeg hadde gjort det sånn. Til mitt forsvar, så hadde jeg det travelt med å få sendt avgårde unger som også skulle ha med seg en del skift. Til alt slags vær. Jeg måtte også panikktørke et par bh`er, dra over et gulv slik at jeg ikke ble sur når jeg åpnet døra ved hjemkomst, forsikre meg om at bleiebøtta var tom, samt sørge for at ingen unger igjen hadde skrudd på platene på ovnen, som var dekket av et oppvaskhåndkle som ikke hang på plassen sin.

Det som er flaks for meg, er at mannen min begynner å bli ganske godt oppdratt. Han er for eksempel oppdratt til å svare JA med høy og tydelig røst når jeg sier at «du synes jo jeg er fin uansett, du? » Dessuten er han ikke særlig fan av å gå med ekstremt lav hastighet fordi jeg ikke mestrer de høye hælene, strir med å dra ned korte skjørt eller opp store utrigninger, eller fordi jeg må stoppe opp å hvile fordi øredobbene er så tunge.

Sånn sett så tror jeg det blir ålræit uansett dette her, jeg. Og blir det helt for gæli, så får jeg heller investere i en ny topp.

Det er jo litt spennende å ikke vite hva man skal ha på seg når man våkner også,da. Jeg mener, det kan jo ikke bli for forutsigbart heller.

God helg!