Posts Tagged ‘trass’

h1

This is love

januar 27, 2013

Jeg husker ikke stort fra jeg var 3 år, men det må jo være en strålende periode. Husets eksemplar innehar en imponerende selvtillit og er så og si umulig å få til og skifte mening omkring sin egen virkelighet for tiden. I dag drakk han vann av et grønnlig colaglass. Eller, jeg prøvde å få han til å drikke vann. Men det viste seg å være svært vanskelig. Fordi han insisterte på at vannet var grønt. Jeg argumenterte både tålmodig og fornuftig uten hell. Det hjalp ikke en gang at jeg tok litt vann i hånda mi. Vannet var grønt. Javel. Jeg hadde nok heller ikke drukket grønt vann.

Det hjelper ikke at jeg sier det er lillesøster sine sko hvis han har bestemt seg for at de er hans. Av ren vilje får han de nesten på også. Selvom de er syv nummer for små. Noen ganger er mor tålmodig, andre ganger får han beskjed om at -Jeg er 34 år, du er 3. Jeg tror jeg vet litt bedre enn deg hva som er lurt å gjøre. Han er i grunn sjelden enig i dette også. Kan kanskje ikke laste han for den.

I dag kom det ellers så matglade vesenet med en oppsiktsvekkende opplysning. -Mamma? Du husker at jeg ikke liker mat? Håper ikke denne kommer til å vare lenge. Han har i grunn litt å slekte på når det gjelder kjærlighet til mat, så jeg er ikke så veldig bekymra.

Nå er han ute på tur i stua med dukkevogna. Skravla går i ett eneste renn. Han overgår meg med god margin. Jeg kan ikke annet enn å bli imponert.

Følelsene i en sånn liten kropp er så utrolig oppriktige. Jeg er jo på sett og vis glad for at vi lærer å besinne oss, men det er noe veldig frigjørende med spontaniteten. Og ingenting er jo bedre enn en kjærlighetserklæring fra et sånt lite vesen. –Jeg eeeeelsker dere, jeg. Du er bestevennen min, mamma! Herlig. Ikke fullt så hjertesmeltende når mamma er håpløs. – Jeg vil ikke at du skal bo her. Neivel. Det skifter fort her i verden.

Men jammen er det stas dette konseptet med barn. Jeg visste jo at det ville dreie seg om betingelsesløs kjærlighet og alt det der, men at et sånt lite menneske skulle klare å forsterke alle følelsene mine så til de grader.. Vel, det kan man egentlig ikke forberede seg på. At man kunne være så sliten og så takknemlig på en gang. Så frusterert og så lykkelig. Så redd og så trygg. Merkelige saker. Voldsomt, rett og slett.

Så får jeg heller klage på fravær av egentid, hengepupper og lengsel etter søvn i morgen.

I dag er jeg bare fornøyd.

Og sjukt stolt over meg selv. For jeg har unektelig en del av æren for disse vidundrene mine.

Det er  verdt en cellulitt eller trettiåtte,det.

Reklamer
h1

Brevet

desember 29, 2012

Hei alle foreldre som har fått forståelsesfulle nikk av meg når dere har pratet om trassige barn! Som jeg har smilt til og sagt at -uff, ja, jeg vet hvordan det er! når dere har fortalt at barna deres har hatt utbrudd fra en annen verden fordi de har vært uenige om hva som skal i handlekurven. I dag tenkte jeg å informere dere om at jeg har ikke visst hvordan dere har hatt det. Jeg har nok trodd jeg visste det, men tro kan man gjøre andre steder. Poenget er: Nå vet jeg det.

Hei alle dere som vet hva som skal til for at barna fungerer i butikken! Det er ikke alltid det fungerer å sette seg ned på knærne og forklare rolig til en illsint 3-åring at det ikke blir akutuelt med en skute til 800 kroner den 29.12. Det er heller ikke veldig mye hjelp i å leie (DRA/BÆRE) barnet ut i bilen og forklare rolig at det ikke blir noen skute. Jeg har testet ut 77 pedagogiske, teoretisk gode prinsipp i dag, og kan forsikre dere om at intet fungerte. Før jeg kom på den ikke fullt så pedagogiske fremgangsmåten. 1. -Hvis ikke du slutter å skrike nå, så stopper jeg bilen og du må gå hjem. Alene. Fungerte nesten tilfredsstillende, men for å gjøre det komplett, la jeg til –og det blir ikke aktuelt med lørdagsgodt. Stillhet.

Hei Kaptein Sabeltann! Jeg er fristet til å kalle deg noe som ikke er så pent, men du har jo bragt med deg mye positivt inn i sønnens liv også, så jeg får avstå. Men en kødd, det må det være lov å si at du er. Vi kjøpte skuta di i sommer. 800 kroner. Det har vært verdt det, til tross for at kvaliteten har vært ymse, men lillemann leker med den daglig. HVORFOR må du komme med en ny modell av den hersens skuta før jul? En som i mine øyne er kliss lik, men som 3-åringen mener er veldig forskjellig fra den første. Fordi det er en åpning på rekkverket på dekk. Slik at figurene kan gå igjennom. Og ikke må klatre over. Jeg skjønner jo at du trenger pengene, men det gjør vi og. Og jeg kommer til å boikotte den skuta! Så vet du det. Men det driter du vel i. For du vet at jeg uansett har nok rekvisitter i hus til å åpne en lokal sjørøverlandsby i morgen. Jeg hadde imidlertid satt pris på om du gadd å si til de lekebutikkfolka at skutene ikke trengte plasseres i hopetall ved inngangen til butikken. Det hjelper ikke med all verdens avledningsmanøver, kan du si.

Hei alle 3-åringer! Når mora deres prøver å speile skutemaset deres ved å si at hun ønsker seg bil, vit at dere er for små til å argumentere! Ikke sett henne fast ved å himle med øynene å si at –men du leker jo ikke med biler. Bare godta at mora deres bestemmer. Dere trenger ikke si javel eller neivel til alt, men SLUTT å gjenta ønsket/kravet ditt 764 ganger i løpet av 20 minutter. Det hjelper ikke, lissom. Mora deres vet best.

Hei alle dere som ikke passer inn i overnevnte kategorier! Nå skal jeg innta 80-tallets hockeypulver, bugg og smelltyggis. Med hue fullt av bomull. Så skal jeg legge meg.

Og hvis jeg drømmer om en viss kaptein i natt, blir jeg i beste fall folkevond.

 

h1

My big mouth

desember 16, 2012

Jeg er litt usikker på om det sier mest om treningsinnsatsen min eller nervene mine, men jeg har altså minst like høy puls under en håndballfinale som jeg har på en treningstime. Jeg er også usikker på om det kan kalles treningsutbytte å ha svettet seg gjennom en kamp fra sofaen. Riktig nok med noen turer opp og ned, men stort sett passivt. Uansett, sliten ble jeg. Men overraskende lite sur. Kanskje jeg har blitt bedre på tap med alderen også?Eller har jeg endelig innsett at Norge ikke er «vi»? Eller har jeg blitt så sympatisk at jeg tenker at godene må deles på? Ikke vet jeg. Jeg takla i hvert fall tapet uten tårer. Det hadde jeg sikkert ikke klart med seier.

Harmonien råder i heimen. Sammenlignet med for en uke siden, da. Jeg vet ikke hva som har skjedd, men sønnen har tatt en pause fra 3års-trassen/selvstendighetstreningen bla bla bla. Med unntak av leggesituasjonen, går det på skinner. Jeg ferska han til og med i å si til sikkert 100 nisser på Plantasjen i dag at Hei, jeg ønsker meg Brannmann Sam-bil til jul. God jul. For så å avslutte seansen med et bukk. Til samtlige nisser. Er ikke den gutten godt oppdratt, så vet ikke jeg. Jada, jeg vet at det går i perioder. Det er bare noen sårt tiltrengte lauvbær som skal få bære meg en time eller to. Eller puste på ei stønn, som Alf ville ha sagt.

Ellers så har jo jeg og fotballfrua en god del felles. Blant annet har vi ikke noe særlig til overleppe noen av oss. Min er både mindre og smalere en hennes, men hun har jo selv gått ut med at hun ikke er fornøyd med sin egen. Nå er ikke munnen min det første jeg ville bedt Alladin om å fikse hvis han skulle dukke opp, men i likhet med fotballfruen har jeg nå tatt noen grep. Det merkelige er jo at jeg er faktisk forfengelig. Det er bare det at jeg ikke klarer å gjennomføre det. Leve opp til det, på en måte. Har jeg sminka meg fint, klør jeg meg i øynene etter 3 minutter. Har jeg på meg en lys topp, søler jeg ketchup på den. Har jeg kjøpt ny bukse med glidelås bak, glemmer jeg å lukke igjen glidelåsen. Når jeg kjøper meg en fresh, dyr neglelakk, glemmer jeg at jeg biter negler. Har jeg fått til håret en dag, river minstemann i det. Har jeg brukt for lang tid på badet og får det travelt, finner jeg ikke støvlettene jeg skulle hatt til antrekket og ender opp med slitne joggesko. Noe sånt.

Ok, i motsetning til fotballfrua, så har jeg ikke tatt Restylane i leppene. (Jeg tror i hvert fall det er det det heter). Og jeg kommer ikke til å gjøre det heller. For min del er det ikke så attraktivt å se ut som en and de første ukene etter inngrepet. (Dette er lærdom jeg har fått gjennom kommunikasjonen mellom frua og fansen i kommentarfeltet på bloggen hennes, ikke min mening om noens lepper). Dessuten er jeg redd for sprøyter. Meeeen, i dag tok jeg altså grep. Jeg brukte en leppestift som skulle gi store, fyldige lepper.

Hjelpes meg, har noen prøvd en sånn?? Ikke aner jeg hva den er laget av, men det er veldig spesielt,asså. Ikke at munnen blir Angelina-like, for det gjør den absolutt ikke, men det prikker og iser noe så sinnsykt. På en sånn måte at man ikke orker å ha munnen igjen, ei heller inntil tannkjøttet, så sånn sett blir det en slags naturlig trutmunn-effekt. Eller, da jeg så meg selv i speilet, så jeg i grunn svært underbitt ut. Dessuten ble jeg veldig fokusert på leppene mine, noe jeg jo egentlig ikke er. Veldig unaturlig opplegg. Mannen la ikke merke til min innbydende munn, han var i grunn mest fascinert (som i lattermild), over at jeg hadde valgt å gre alt håret bakover i dag.

Jaja. Det er av sine egne man skal ha det.

h1

Vel blåst. Om jeg får si det selv.

desember 14, 2012

Storhandel unnagjort på en måte som i bunn og grunn fortjener Kongens fortjenestemedalje i sølv. Ikke vet jeg hva som skjedde, men samtlige familiemedlemmer viste seg fra sin beste side tross kaotiske tilstander. Det skal sies at hvis jeg hadde satset på julegavehandel i dag, så hadde pipa definitivt fått en annen lyd. Jeg styrte absolutt unna sånne butikker. Og med tanke på mine observajoner av ungeskrik, ekteparskrik og butikkmedarbeiderskrik, føler jeg at jeg gjorde et godt valg. Jeg prøvde meg en liten tur på apoteket, mormora mi sier nemlig at apotekvarer er så billig i Sverige, men etter å ha blitt avbrutt ikke mindre enn FEM ganger i det jeg prøvde å lese på varehyllen hva slags vare som stod der, ga jeg opp. Det var en veldig ivrig dame som hele tiden måtte mellom meg og varehyllen i sin søken etter ansiktskrem for hudtypen tørr. Jeg klarte å besinne meg, men jeg var faretruende nær et skrik med informasjon om at hun da vitterlig hadde fet hud. Og at hun heller ikke var så smidig at hun kunne bevege seg foran folk på en umerkelig måte. Egentlig greit at jeg har sånn nogenlunde kontroll på impulskontrollen. Dete følte jeg også var greit da jeg ikke klarte å løsrive meg fra samtalen mellom de tre damene fra Halden i 50-åra.

Jeg skulle hatt en sånn dærre hemmoridesalve og,jæ!

Hæ?

Hemoroide. Ja, den ække te mæ, asså. Den er te gubben.

Latter.

Sku vel egentlig hatt sånn dere kuldekrem ævv,nå? Det er jo så en nesten fryser ta sæ ræva!

Ja, du ska se at den hemmorida te gubben forsvinner ta seg sjæl!

Ekstrem latter

Vi reser nerover i febbruar vi. Gjør`t hvert forbaska år.

En er jo nødt om te det ska`n overleva vinter`n her oppe. Vi ska bortover te Ammerika i vinter vi.

Å? Hvor reser dere hen da,æ?

Nei, vi ska litt forskjellig, trur jæ. Nju jårk og nju ollins og litt forskjellig.

Og det var her jeg satt tilbake plastrene jeg hadde tenkt å kjøpe. Fordi nå kjente jeg at jeg på grunn av ekstremt mye folk, altfor lang kø, dårlig køkultur og klam luft, var i ferd med å la min vrede gå utover de uskyldige Haldendamene. I steden gikk jeg og kjøpte ikke mindre enn fire -4- pakker med Anthon Berg. Det er jo jul, for pokker.

Og ja, jeg er for gamlis å regne.

I skrivende stund er utfordringen at sønnen, som egentlig ikke sover på dagen, sovnet i bilen begge veier. Han er altså ikke så interessert i å sove nå. Så da jeg prøvde å synge søvndyssende låter, ble jeg overdøvet av kreativ sang av typen Jeg har prompa. Prompaaa. Prompa.. Promp.. Og nå har jeg vært oppe på rommet hans elleve ganger etter å ha blitt tilkalt sånn cirka 40 ganger. Beskjedene som sendes er av følgende kaliber: Mamma…. Jeg tenker på noe… Jeg tenker på… Jeg tenker på.. Hm.. At jeg må på do? Hvilket, overraskende nok,  viser seg å ikke ha rot i virkeligheten.

Jaja. Om ikke fredagskvelden blir av det rolige slaget for mannen og meg, så har det totalt sett vært en svært god dag.