Posts Tagged ‘fødsel’

h1

Blod, gørr og lykke.

desember 30, 2012

Jeg kjenner at dette kan komme til å bli et litt ekkelt innlegg. For sarte sjeler. Og fordi jeg har et innstendig ønske om at de sarte sjelene stiller opp som blogglesere også i fremtiden, må jeg be disse revurdere interessen for dagens innlegg. I hvert fall dere som ikke har født. Og enda mer i hvert fall dere som ikke er født til å føde.

Advarsel herved sendt ut.

Når gutta samles i alderen 18-75 år, blir det alltid snakk om militæret. Den ene helvetesuka verre enn den andre. Egentlig merkelig at de overlevde, med 40 kuldegrader, 50 kalorier om dagen og 45 minutter søvn i døgnet. Det er utrolig interessant å observere mannfolka når militæret kommer på agendaen. Stemning og temperatur stiger, og man må nesten skrive seg på liste for å få komme med en replikk. Om Pamela Anderson går naken forbi et bord hvor det sitter en gjeng gamle rekrutter og mimrer, vil hun trolig slite med dårlig selvtillit resten av livet. Hun har rett og slett ikke noe å stille opp mot mot helvetesuka.

Egentlig har jeg tenkt at disse militærskryte/skremme-fortellingene har vært ganske teite.

Så fødte jeg.

Hjelpes meg. Damer som har født viser seg å være enda verre. Jeg aner ikke hva som skjer, men fra befruktningsøyeblikket får man en nærmest grotesk trang til å høre om andre kvinners fødehistorier. Og her blekner helvetesuka, tro meg. Hvordan har det seg at vi kvinner kan sitte rundt et bord og spise kveldsmat mens vi snakker om klipping og revning og kroppsvæsker som den mest naturlige tingen i verden? Dette er da makabert i teorien, selvom man kanpt kan gjøre noe mer naturlig enn å føde?

Jeg ønsker å slå et slag for fødehistorier for kvinner som enda ikke har født, men jeg vil sette fokus på det som skjer ETTER at ungen er kommet ut. Her stopper nemlig fødehistoriene. Man har hørt alt frem til babyen ligger på brystet og alle gråter av lykke. Men det er ikke over med dette. Virkelig ikke. Jeg vet hva jeg snakker om. Ingen hadde fortalt meg om prosessen kroppen går gjennom etter en fødsel. Jeg snakker om prosessen med det velklingende ordet renselsen. Jeg tror muligens jeg ser meg nødt til å skrive en bok om dette. Om føding av morkake. Etterrier. Påfølgende toalettbesøk. Engangstruser. Bleier.(Ikke de søte,små). Dusjhodet som er plassert ved siden av toalettet på sykehuset. Sånne ting. Og sjokket som venter når du plutselig skjønner at den ungen der, den er din. Selvom de er aldri så mye til låns, ungen er din. Hva skal man egentlig gjøre med en unge? Plutselig merker man at man faller ut av en samtale man egentlig pleide å engasjere seg i. Man tar seg selv i å konsentrere seg om barnenyhetene på NRK super, men må gi tapt. Fordi det er for komplisert. Hjernen er nemlig full av tanker om når det egentlig var ungen bæsja sist. Og man lurer på om den bæsjen egentlig ikke var litt mørk. Det er helt sprøtt. Man går konstant småkvalm rundt og ruger på alle kamelene man svelger. Særlig de som begynner med -Det er jo bare å..

For det er ikke bare-bare. Ikke i det hele tatt. Og det synes jeg alle har krav på å vite.

På samme måte som at ingen jeg har pratet med har angret.

I hvert fall ikke så lenge om gangen.

 

h1

Ikke så lur..

november 9, 2012

Da jeg fortalte samboeren min det jeg skal fortelle nå, sa han bare at – Det der høres ut som et mislykka forsøk på å være morsom. Svært lite troverdig. Men poenget er at det er sant.

Møtte en venninne på kafè i stad. Hun satt og pratet med en gammel tante. Jeg blir gjerne svæææært hyggelig i slike situasjoner. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg får så mye å si til gamle tanter. Og jeg gir meg gjerne helt over når de forteller ting. Slik at de synes det er veldig morsomt å fortelle ting til meg. Og derfor forteller en del. Stemningen blir jo god, og det er trivelig. Helt til jeg blir feil. Og det blir jeg jo før eller senere. Hver gang.

Tanten skal gå videre, og venninnen min sier – Takk for klubben! Det synes jeg var veldig fint sagt, så jeg følger opp med –Ja, tusen takk for klubben! Kjempehyggelig! Jeg føler at jeg ikke har understreket nok hvor hyggelig jeg synes praten har vært, så jeg sier like godt at –Klubb er jo noe vi burde ha mye oftere, egentlig! Tanten smiler usikkert og nikker forsiktig, men jeg antar at det bare er  fordi hun sikkert hører dårlig. Så ser jeg på venninnen min som er rar i ansiktet, men sier lavt til meg at -Du kan sikkert få den med hjem.. Vi er ikke så glad i klubb.

Akkurat. Den eksotiske matretten klubb, altså. Fra å gjøre forsøk på å være en artig og høflig jente, ble jeg ufrivillig forvandlet til en misunnelig frekkas. Tanten forlot lokalet uten at misforståelsen ble oppklart. Jeg forlot også lokalet. Uten klubb. For jeg er på ingen måte tilhenger av at vi skal ha SÅNN klubb oftere. Oftere enn aldri.

Da begynte jeg å tenke på at jeg har litt tungt for å forstå ting. Som nå, for eksempel. I prikkeland. Alle sier at –Du SKJØNNER hvis det er vannkopper de har. Så sier jeg, som sant er, at jeg gjør ikke det. Da jeg skulle ha førstemann, sa alle at –Du SKJØNNER det når fødselen er i gang. Jeg gjorde ikke det. Enda vannet gikk. Jeg måtte ringe å spørre en venninne om jeg hadde tissa på meg. Jeg var rimelig sikker på at jeg skulle skjønne at det var i gang med andre mann, men jeg gjorde jo ikke det da heller. For da gikk ikke vannet. Så jeg var usikker på om jeg hadde mageknip, var matforgiftet eller rett og slett i ferd med å føde. Etter tre telefoner til sykehuset dro jeg heldigvis. 2 timer senere var lillemor ute. Bekreftelse er tydeligvis meget viktig..

Det hører sikker til en diagnose det også.