Jeg kjenner at dette kan komme til å bli et litt ekkelt innlegg. For sarte sjeler. Og fordi jeg har et innstendig ønske om at de sarte sjelene stiller opp som blogglesere også i fremtiden, må jeg be disse revurdere interessen for dagens innlegg. I hvert fall dere som ikke har født. Og enda mer i hvert fall dere som ikke er født til å føde.
Advarsel herved sendt ut.
Når gutta samles i alderen 18-75 år, blir det alltid snakk om militæret. Den ene helvetesuka verre enn den andre. Egentlig merkelig at de overlevde, med 40 kuldegrader, 50 kalorier om dagen og 45 minutter søvn i døgnet. Det er utrolig interessant å observere mannfolka når militæret kommer på agendaen. Stemning og temperatur stiger, og man må nesten skrive seg på liste for å få komme med en replikk. Om Pamela Anderson går naken forbi et bord hvor det sitter en gjeng gamle rekrutter og mimrer, vil hun trolig slite med dårlig selvtillit resten av livet. Hun har rett og slett ikke noe å stille opp mot mot helvetesuka.
Egentlig har jeg tenkt at disse militærskryte/skremme-fortellingene har vært ganske teite.
Så fødte jeg.
Hjelpes meg. Damer som har født viser seg å være enda verre. Jeg aner ikke hva som skjer, men fra befruktningsøyeblikket får man en nærmest grotesk trang til å høre om andre kvinners fødehistorier. Og her blekner helvetesuka, tro meg. Hvordan har det seg at vi kvinner kan sitte rundt et bord og spise kveldsmat mens vi snakker om klipping og revning og kroppsvæsker som den mest naturlige tingen i verden? Dette er da makabert i teorien, selvom man kanpt kan gjøre noe mer naturlig enn å føde?
Jeg ønsker å slå et slag for fødehistorier for kvinner som enda ikke har født, men jeg vil sette fokus på det som skjer ETTER at ungen er kommet ut. Her stopper nemlig fødehistoriene. Man har hørt alt frem til babyen ligger på brystet og alle gråter av lykke. Men det er ikke over med dette. Virkelig ikke. Jeg vet hva jeg snakker om. Ingen hadde fortalt meg om prosessen kroppen går gjennom etter en fødsel. Jeg snakker om prosessen med det velklingende ordet renselsen. Jeg tror muligens jeg ser meg nødt til å skrive en bok om dette. Om føding av morkake. Etterrier. Påfølgende toalettbesøk. Engangstruser. Bleier.(Ikke de søte,små). Dusjhodet som er plassert ved siden av toalettet på sykehuset. Sånne ting. Og sjokket som venter når du plutselig skjønner at den ungen der, den er din. Selvom de er aldri så mye til låns, ungen er din. Hva skal man egentlig gjøre med en unge? Plutselig merker man at man faller ut av en samtale man egentlig pleide å engasjere seg i. Man tar seg selv i å konsentrere seg om barnenyhetene på NRK super, men må gi tapt. Fordi det er for komplisert. Hjernen er nemlig full av tanker om når det egentlig var ungen bæsja sist. Og man lurer på om den bæsjen egentlig ikke var litt mørk. Det er helt sprøtt. Man går konstant småkvalm rundt og ruger på alle kamelene man svelger. Særlig de som begynner med -Det er jo bare å..
For det er ikke bare-bare. Ikke i det hele tatt. Og det synes jeg alle har krav på å vite.
På samme måte som at ingen jeg har pratet med har angret.
I hvert fall ikke så lenge om gangen.