Archive for april, 2013

h1

Beach 2013

april 29, 2013

Sunn mat er bra greier. Alle vet at det er lurt å spise sunt. Sunn mat kan være ganske så god også. Jeg vet en del om sunn mat. Ikke så mye at jeg kan greie ut om raw-food, men jeg tror jeg kan si sånn cirka hvor lurt og ikke-lurt det er å spise de enkelte matvarene sånn rent kalorimessig. Jeg er ganske stolt over at sønnen på 3,5 år ikke aner hva sjokoladepålegg er. Og at han ikke drikker brus. Selvom det helt sikkert er er et spørsmål om tid. Jeg kan med hånda på hjertet si at vi alltid har frukt, at vi stort sett drikker vann og at vi prøver å ha en gjennomtenkt middagsmeny.

Er ikke det bra, da?

Selvsagt kommer det et men. Jeg er født med et men.

Barna mine vet at godteri hører hjemme på lørdager. Men de vet også at det har vist seg å være en del unntak i praksis. Når mor ikke klarer å la sjokoladen ,som på uforklarlig vis ikke ble spist opp på fredag, ligge i skapet på mandag. Eller når en lettere hysterisk mor tilbyr is for tredje gang en tirsdag, ford matlysten til barna har vært dårlig en uke.

Det er heller ikke spesielt næringsrikt med Grandiosa eller pølser på menyen så og si hver fredag. Men det er godt. Og enkelt.

Det er også skikkelig digg med take-away mat. En real burger etter en hard lørdag, for eksempel. Kan ikke matches.

Jeg er nok over snittet opptatt av mat. På mange måter hadde det vært suverent om jeg kun var opptatt av sunn mat. Men (igjen), det er jeg altså ikke. Derfor blir jeg så tilfreds og glad når bra damer som Ingeborg Heldal slår et slag for burgeren. Burgerpride 2013. I`m in.

Man kan selvsagt diskutere hvor den gyldne middelveien går, men poenget er vel å finne det som funker for seg og sine. Jeg tror de fleste av oss kommer langt med sunn fornuft.

Og jeg tror at sunn fornuft sier at det er lov å være litt usunn også.

Pluss og minus blir uansett minus..?

 

 

Advertisements
h1

Kontrollert galskap

april 26, 2013

Jeg registrerer at flere av mine blogginnlegg omhandler alder. Men jeg nekter for at jeg har en slags alderskrise. Jeg trives godt med å være 35 år, jeg blir bare sjokkert innimellom. For at jeg ikke er så ung og lovende som jeg tror at jeg er.

Jeg er bare vant til at jeg er yngst på jobb. Tar det som en selvfølge at det er meg de voksne damene snakker om når de sier «de unge». I dag oppdaget jeg at «de unge» kollegaene mine viser seg å være  godt utdanna mennesker,  12 år yngre enn meg. Jeg skjønner det ikke. Men jeg husker hvordan jeg så på 12 år eldre damer for 12 år siden.

Jeg er jo så ung til sinns, tenker jeg. De merker nok ikke forskjell. Jeg har jo ganske kule klær og sånn jeg også. Selv om jeg har oppdaget at jeg har ubevisst har gått til innkjøp av lang-rompe-olabukser. Og at jeg har tatt meg selv i å tenke at det er helt greit med melkesjokolade på fredagskvelden. Jeg, som i min ungdom var avhengig av både smågodt og Smash for at det i det hele tatt kunne kalles fredag.

Så hører jeg de unge snakke. Med latter i stemmen. -Ja, det er så typisk damer på sånn 30-40! Når de skal være skikkelig gæerne, så tar de seg en drink: Bacardi razz og sprite. Haha! Så går de på byen og svinger seg, mens de fnisende drikker en strawberry daiquiri eller en mojito. Haha!!

10 minutter tidligere. Telefonsamtale med meg selv og venninne:

Jeg gleder meg så sinnsykt! Et helt døgn for oss selv i byen!Jeg har bestilt bord på den restauranten vi snakket om!

-Perfekt. Jeg har litt Bacardi Razz stående, jeg tar med det jeg, så kan vi ta en drink på hotelrommet mens vi ordner oss. Kjøper med litt Sprite.

-Gjør det. Så stikker vi en tur innom Fridays og tar en Strawberry Daiquiri eller en mojito.

– Done deal. Detta kan vi.

Jepp. Vi er offisielt middelaldrende. Vi skal på byen. Og har bestilt bord på restaurant. Jeg har kjøpt meg nye sko. Som jeg har hatt på meg på jobb i dag. Ikke for at skoa er så fine, men for at jeg skal gå de inn, sånn at jeg slipper å få vondt i bena i morgen.

Jaja. Jäg trivs. Tross alt.

Og jeg garanterer at det blir sjukt kult i helga.

h1

Drømmestart

april 24, 2013

Man vet at det ikke ligger an til å bli den beste dagen i ens liv, når man starter den med å smøre ansiktet inn med hårvoks. Veldig like krukker. Veldig ulik konsistens. Veldig trøtt og treg i oppfattelse. Jaja. Det medfører vel en ny kvise eller to, om ikke annet.

Større krise var det da jeg på jobb oppdaget at matpakka var glemt igjen hjemme. Vi har ingenting som minner om kantine hos oss. Da er det bare å takke høyere makter for at man lot sykkelen stå, tok bilen, og derfor rakk hjem for å hente de tre nydelige knekkebrødene med brunost.

Det har vært en sånn dag.

Men jeg har kommet meg velberget gjennom den. Og om bare tre dager skal jeg på skikkelig vift med skikkelige jenter. Things will only get better!

Ha en super kveld, med hårvoks, ansiktsmaske eller godis i ansiktet!

h1

Ikke akkurat ukas høydepunkt likevel

april 22, 2013

Det er ikke det at jeg har så høye tanker om meg selv. Ikke påfallende lave heller, jeg vil si at de er sånn cirka akkurat passe. Men det hender selvtilliten min får seg en trøkk. Som i dag. Jeg våknet (først!!!) og tok en sveip innom Facebook før jeg forlot senga. Og der så jeg det. Noen hadde anbefalt en artikkel fra Side2. «Syv irriterende facebookvenner». Stod det. Nå skjer det, tenkte jeg. Nå blir jeg kjendis om jeg vil eller ikke. (Til dere som ikke har lest gårsdagens innlegg, så skrev jeg altså om syv s’er på face.) Jeg var både kry og nervøs da jeg klikket meg inn på linken. Hvordan hadde jeg blitt omtalt? «Den unge og fremadstormende bloggeren Husfrue tar igjen tingene på kornet» eller «Husfrue melder seg på i kampen om å bli årets blogger». Sånne ting, da. Jeg hadde i hvert fall litt hjertebank.

Så kommer jeg inn på artikkelen. Og ser at den på ingen måte omhandler meg. Det er ikke min sak, ei heller nok av mine poeng til at jeg kan saksøke Side2 og slå meg opp i Florida med pengene jeg får i oppreisning. Saken er til og med trykket to timer før min.

Men det KAN jo hende at han journalisten er mer datakyndig enn meg, da. Og har triksa med klokka. Joda. Han har nok det.

Kjipt å bli snytt for en fredag i sofaen til Thomas og Harald, ass.

h1

De syv s`ene

april 21, 2013

Det hender oftere enn titt at man ikke sover hele natta når man har vært med på å befolke jorden. Noen av oss bruker disse timene på intens tankevirksomhet. Som virker veldig nyttig der og da, men som muligens ikke har så mye å gi verden påfølgende dag. I natt, for eksempel. Lagde jeg et interessant tankespinn rundt facebooks syv S’er. Jeg kategoriserte altså mine facebookvenner. S`ene dreier seg om statusoppdateringer. Misforstå meg rett; jeg elsker facebook. Jeg sjekker face hver dag, så og si uten unntak. Jeg gleder meg over hyggelige statuser og flotte bilder. Synes det er en genial måte å følge venner på , også de mer perifere. Det er mye hyggeligere å møte gamle klassekamerater fra videregående nå, takket være facebook. Jeg føler jeg kjenner mange mye bedre enn hva som hadde vært tilfelle uten vårt digitale vennskap.

Men alle statusene gir meg ikke like mye. Jeg vet at ingen er på facebook for å glede meg, så dette er ikke ment som et angrep. Kun en oppsummering. For min egen del.

Gruppe 1: Skrytepavene

Denne kategorien tilhører vel egentlig de fleste av oss. Det er vi som Har vært på deilig tur i skogen!Har jobbet,vasket hus, trent og laget pai til kveldens symøte. Eller har verdens beste venner eller mødre eller unger eller kjærester eller et eller annet på grunn av et eller annet.

Jeg skjønner denne kategorien her. Og kan til en viss grad identifisere meg med den. Bortsett fra den med husvask og pai og symøte og sånn,da. Det hadde jeg aldri rukket på en dag. Men hadde jeg gjort det, hadde jeg nok posta det. Selvsagt er det mest tilfredstillende å blottlegge sitt livs lyse side. Det som funker. Det er veldig få statuser som ommhandler ekteskapskrangler, misunnelse, pengeproblemer, kviser og kjefting på barna. Jeg ser den. Jeg skjønner hvorfor det er sånn. Men vi har likevel en annen fløy. Gruppe 2:

Syterne

De som klager over alt. Særlig hvor skakkjørt Norge er. Om bomringhelvetet, avgifthelvetet, Arbeiderpartihelvetet, grensehelvetet og regelhelvetet. Disse statusene er de mest problematiske. For meg. Det er viktig og bra å mene noe, men jeg tenker at det er lurt å reflektere litt over hvordan man mener noe. (Stein i glasshus, i know). Jeg er absolutt en tolerant sjel, men de to facebookvennene jeg har slettet, tilhører denne kategorien. Ikke på grunn av fenomenet syting, jeg er jo glad i å syte selv, men på grunn av sytingens innhold og motiv. Grov rasisme og ekstreme utleveringer av familielivet i en presset situasjon, er ikke noe jeg ønsker å oppsøke når jeg går inn på pc`en. Jeg er imidlertid storfan av syting på mikronivå. Mislykka bolledeiger, rotete hus, teite ektemenn og overspising av sjokolade. Bring it to me. Værsytingen gir meg ikke like mye.

Gruppe 3:

Sportyspicene

Jeg skjønner at man føler for å legge ut til allmenn beskuelse at man har deltatt i et maraton. Eller har tilbragt helgen på en fabelaktig treningsconvention eller har blitt tatt ut på landslaget i bandy. Men jeg skjønner ikke hvorfor noen legger ut en ny status etter hver minste lille treningsøkt. 7 kilometer på 17 minutter! Ut på treningstur med nye joggesko! Ferdig på Zumba! Snart klar for en ny runde på Elixia!

Jeg innrømmer glatt at disse statusene ikke gir meg mye. Ikke en gang dårlig samvittighet. Er ikke trening litt som å vaske klær eller gå på jobb? Alle gjør det fra tid til annen..? Men man får ofte kommentarer av typen flinka og spreka på sånne oppdateringer, det kan jeg jo i og for seg forstå trekker opp. Jeg får sjelden (aldri) spreka-kommentarer. Kanskje jeg burde prøve en treningsoppdatering.

Gruppe 4:

Sjuklingene.

La det være sagt: Jeg er full av respekt og ydmykhet for mennesker som lever med sykdom. Jeg forstår at de trenger kanaler å blåse ut på, og at det er viktig å forsøke skaffe seg forståelse. Det er ikke disse jeg snakker om. Absolutt ikke. Jeg snakker om de som fem ganger i uka kommer med en ny oppdatering av typen Eldstemann har kastet opp sju ganger i natt. 38.4 i feber på minstemor. Hele rompa til gullungen er full av prikker. Masse væske ut av øra på begge barna. Skikkelig ekkel vondt-i-halsen-ånde. Jeg vet ikke, jeg. Annet enn at broren min er oppriktig fornærma på mora vår. Fordi hun i fotoalbumet har skrevet om noen  utslett han hadde som 1-åring. Tror ikke jubelen hadde stått i taket hvis sykdomshistorien hans var å finne på face.

Ellers sliter vi med vond hals og vondt i hue de fleste av oss. Fra tid til annen. Sad but true.

Gruppe 5.

Spekulantene

Dette er en interessant gruppe. De spekulerer nødvendigvis ikke så mye selv, men de skaper en del spekulasjon. Med statuser som Drittlei av å vente. Visse folk kan bare ryke og reise.. Endelig er ting i boks.. Det skal ikke være lett.. Så får de kommentarer som Hva skjer, vennen? Og da svarer de raskt Tar det på chat. Hvorfor legger man ut status på face hvis man ikke vil at folk skal vite om det? Er ikke det ganske selvmotsigende? Merkelige greier. Merkelige er også gruppe 6:

De superlykkelige

De er ikke bare fornøyde. Eller lykkelige i ny og ne. De er konstant LYKKELIGE. Og HELDIGE. Og alt er så FANTASTISK. Så HERLIG. De ELSKER LIVET.  Dette med store bokstaver er viktig.Hver status har minst åtte hjerter. Og lykken fornyes gjerne flere ganger om dagen. Fint for dem.

De er ikke så lykkelige de i gruppe 7.

De slitne.

De er slitne. Og lei. Ofte. På mandag er det tungt. Hele uka er full av jobb og slitsomme planer. På fredag er det enda verre. Uka ble mer slitsom en fryktet.  De legger ut statuser som skriker etter sympati for at de må på jobb. Selv om det er 1.mai. Eller at de må jobbe overtid, på tross av at de har jobbet konstant i 4 uker. Ikke har de sovet heller. Ikke rart de er slitne, det er disse som holder hjula i gang.

Det var så langt jeg kom i natt. Jeg ser jo nå i dagslys at jeg kunne tatt med de sultne, sjarmtrolla og selvutviklingssjelene også. For eksempel.

Jeg liker facebook,asså. Ikke at det holder meg våken om natta, men det skjer ikke så veldig ofte. Det smaker mer enn det koster, da.

Selv er jeg, ikke i en gruppe for seg, men i en slags salig blanding. Tror jeg. Syter og skryter om hverandre.

Det går opp og ned her i livet.

Med eller uten facebook.

h1

This is me

april 17, 2013

I disse dager er det et halvt år siden jeg skrev mitt første blogginnlegg. Jeg er fortsatt for fersking å regne, men likevel.

Jeg tenkte at det var på tide å skrive noen ord om hvorfor jeg begynte å blogge. Jeg vet at jeg har gjort det før, men det er jo et halvt år siden.

Jeg har aldri hatt noe særlig peilig på blogglandia. Jeg har vel bare tenkt at det er noe fjortis-greier, og vært svært glad for at det ikke var noe som het blogg i min ungdom. Jeg orker ikke tenke på hva jeg hadde skrevet, men jeg garanterer at jeg hadde hatt en blogg. Og jeg hadde meninger om alt. Jeg husker enda min mors desperate ro deg ned-blikk da jeg i 5.klasse blandet meg inn i foreldremøtet og argumenterte hardt for å øke lommepengegrensen til leirskolen. Sikkert fordi jeg var redd jeg ikke skulle få nok godteri.

Uansett. Permisjonsliv ga mer tid ved pcen. Og da dukket den ene bloggen etter den andre opp. Voksne, oppegående mennesker med egen blogg. Interessant. Jeg oppdaget fenomenet mammablogg. Og ble hekta. Og redd.

For gud hjelpe meg så mange energiske, fornuftige og vellykka mammaer det var der ute. De hadde født tre barn, som alltid var rene og pene i tøyet, som aldri hadde forskjellige farger på hårstrikkene rundt museflettene. Mødrene selv var, om mulig, enda penere i tøyet. De var slanke, perfekt sminka og blide. Alltid. Familieferiene ble tilbragt i familiens villa på den franske riviera. Bildene fra den lokale restauranten viste en familie fri for grimaser,hvor samtlige familiemedlemer smilte og hadde øynene oppe.

Vel hjemme bannlyste mødrene halvfabrikata mat. De laget med den største selvfølge all babymat fra bunnen av. Alle vet jo at middagsglass er ut. De elsket sine fantastiske menn og var på joggetur med disse tre kvelder i uka. Helgene bestod av bestiging av fjell, sykkelturer i solskinn med påfølgende grilling av ferske grillspyd og nybakt brød. Huset var vakkert, som tatt ut fra et interiørblad. Aldri var mammaene slitne, de bare gledet seg over dagen og ventet utålmodig på neste.

Her begynte angsten å komme hos mor selv. Skal det være sånn? Er det unormalt å føle seg som en klut når det eneste man har gjort i løpet av dagen er å være sammen med sine egne barn? Forgifter man barna sine hvis man kjøper ferdiggrøt? Er man lat hvis man ikke orker å tilbringe hver eneste helg i skog og mark?

Jeg er fornuftig. Heldigvis. Så jeg skjønte egentlig at den idylliserte hverdagen ikke er hverdag for folk flest. Jeg skjønner at alle blir slitne hvis de ikke sover. At ingen liker å ha omgangssyke. Men at aller får den. Jeg vet at det går opp og ned her i livet. For alle. Og jeg har erfart at det å bli mamma forsterker alle følelser så til de grader. Hvis man tror man vet hva det er å være sliten, så anbefaler jeg å prøve et par barn først.

Men så tenkte jeg. Hva om jeg hadde blitt mamma da jeg var 19? Hvordan hadde jeg taklet å lese om alle de vellykka menneskene der ute? Hvordan hadde det fått meg til å føle meg som mamma? Mislykka. Garantert. Så da bestemte jeg meg. For at jeg skulle begynne å blogge jeg også. Jeg ville skrive om familiehverdagen vår. Som består av alle de sidene livet har å by på. Jeg er ikke ekstrem andre veien. Jeg liker å være ute med familien min. Men jeg liker også å sitte inne i sofaen med barna å spise lørdagsgodt. Jeg synes det er hyggelig å servere familien min skikkelig husmannskost laget fra bunn, men jeg serverer også pølse og potetstappe. Fra Toro. Jeg er veldig glad i mannen min, men jeg synes også han er usigelig teit noen ganger. I dag, for eksempel. Hvor jeg spurte om han kunne skifte på sengene til barna. Lykken var stor da jeg så dynetrekkene i skittentøyskurven. Irritasjonen enda større da jeg skulle legge minstemor og sengene var uten sengetøy. Den kjipe delen med å skifte på senger er å ta på nytt, lissom. Tosk.

Jeg synes det er deilig når huset er rent, men lever også fint med hybelkaninene mine. Vi har konstant klær på steder det ikke skal være klær. Klesvasken kan bli hengende i flere dager før den havner i skapet. Sånn er det bare. Vi kjefter på hverandre. Blir slitne av hverandre. Vasker vinduer altfor sjelden. Venter på lønninga hver måned.

Sånne ting. Likevel har vi det fint. Vi har et veldig ålræit liv. Når alt kommer til alt, ville vi faktisk ikke bytta med noen. Derfor begynte jeg å blogge.

Det gikk ikke lange stunden før jeg oppdaget at jeg ikke var den eneste hverdagsmammaen. Det finnes heldigvis flere blogger av «min type».  www.piasverden.com anbefales. Pia føles nesten som en venninne, enda jeg aldri har møtt henne. www.casadidriksen.blogspot.no er en annen blogg jeg liker å følge med på. Selvom hun er lege, er ikke Laila redd for å innrømme at familieliv er krevende. Eller at det er løgn å si at man skifter hver bleie med den største glede. Elisabeth i www.innerstiveien.blogspot.com forteller om en  mammahverdag jeg kjenner meg igjen i. Og det er mange flere. Jeg tror jeg skal skrive et innlegg med tips en dag.

Sånn sett, så kunne jeg jo egentlig slutta å blogge. Fordi motvektene til det «perfekte» allerede er der. Men så viser det seg at jeg liker det. Jeg synes blogging er kult.

Og jeg blir så stolt og glad av at dere gidder å lese greiene mine. Det meste er jo tross alt fjas. Men takk, a. Jeg synes dere er geme alle sammen.

h1

Ikke akkurat ut i skogen, opp i trærne

april 14, 2013

I dag har vi ikke produsert mye facebook-materiale her til gards. Jammen godt man har en blogg.

Dagen startet med påskrevet pass av eldstemann. (Altså, 3- åringen. Han på 40 sov. SOV. Enda det var JEG som var drømmetrøster i natt. Hja). I hvert fall. Det kom en aldri så liten klage fra mor i huset vedrørende det tilbakevendende temaet ROT. I dag var det barnas lekerom som fikk leksa lest. Jada, noe paradoksalt, men det skal vel være mulig å skimte spor av gulv selv på et lekerom? Kanskje ikke. Sønnens svar stoppet i hvert fall mors utbrudd. –Men, mamma! Det er rotete her fordi vi elsker å leke!

Åja. 1-0 til barna og vel så det.

Så pakket vi ikke sekk med pinnebrød og nypresset juice. Vi satt oss heller i bilen og kjørte til lekeland. Det var det ikke bare vi som hadde gjort i dag. Det blir veldig mye lyd av disse små menneskene. Selv lot jeg meg rive i overkant mye med på en slags skute. Med kanoner. Kanonkulene var skumgummiballer, så det var jo ikke akkurat barnemishandling, men kanskje litt feigt. Fordi jeg forskanset meg i et rom med sikkerhetsnett rundt. Slik at jeg kunne skyte uforrstyret på alle de stakkars små barna rundt meg. Som gjorde alt de kunne for å treffe meg, men ikke reflekterte over at jeg var beskyttet av et nett, og derfor var umulig å treffe. Da jeg ikke gadd mer og forlot buret mitt, ble jeg truffet i nakken. Og smilte tappert selvom jeg egentlig ble skikkelig sur.

Middagen ble inntatt på MacDonalds. Happy meal og full pakke. Virker som om de fleste av mine facebookvenner har servert stek i dag.

Håper allle hadde mye grønnsaker ved siden av.

Jeg måtte ta av agurkskiven på burgeren til mitt avkom.

I morgen skal vi ha laks.