Archive for februar, 2013

h1

Ansvarlighet og sånn.

februar 27, 2013

Det hender mannen tar seg tid  til å lese sin kjæres blogg. Som i går. Etterfulgt av et -Når du først skulle fortelle om den dåpskjolefadesen, så kunne du jo nevnt at han ble vist frem til menigheten med lua bak-frem også. Det har han rett i. Det kom nemlig litt brått på meg at de fire barna som var døpt skulle samles ved døpefonten til slutt. For at menigheten skulle se og ønske dem velkommen. Javel. Jeg synes lua var litt liten, så den hadde jeg tatt av. Og måtte følgelig ta den på igjen. Fort.

Slik gikk det til at vår sønn ble ønsket velkommen av kirken i vrang dåpskjole og uknytt lue bak-frem.

Dagens dårlig-mamma-moment er utilgivelig, men lykken stod den kjekke bi. Har vært mye å tenke på i dag, så da er det, og jeg, enda mer hektisk enn vanlig. Etter at sønnen var hentet i barnehagen, stoppet jeg i butikken. Han tok ansvar for å se etter lillesøster så lenge. (Han er tross alt 3 år). Jeg kom tilbake i bilen (PS. Skulle bare kjøpe èn ting, asså. Tok ikke helgehandelen. Og låste bilen. Så det er egentlig ikke dette som er bad-mother-momentet. Selvom jeg ser at det ikke ser så fint ut på trykk). Uansett. Startet den opp, og ser i speilet en underlig skygge. Hvorpå sønnen utbryter –Mamma! Lillesøster tippet ut av setet sitt! Og det hadde hun gjort. Det hjelper ikke å sitte i sete når ikke beltet er på. Hun var veldig blid,da. Der hun lå godt innpakket med panna mellom setene. Og jeg, jeg burde grått over egen uansvarlighet, men jeg lo. For det gikk jo bra. Og det var jo komisk. Og jeg lover at jeg skal gjøre mitt beste for at det ikke skjer igjen.

image

Når jeg i tillegg oppdaget at jeg hadde parkert bak denne doningen.. Vel, da lo jeg litt til.

Jeg er enkel.

Fryktelig enkel.

Reklamer
h1

Kaoskontroll

februar 26, 2013

Jeg synes det kan være krevende å pakke for en helg på hytta. Meg selv, barna og en halv mann. En halv, fordi han mener at han gjør det selv. Rent praktisk så gjør han nok det, men jeg er svært deltakende i teorien. Det er ikke få -husk og –har du tatt med– beskjeder som kommer herfra. Og de er ofte absolutt nødvendige.

Uansett. Nå pakker jeg ned et hus. Det er krevende, det. I dag, for eksempel. Har jeg hatt fokus på barnas leker. Jeg trodde barna mine hadde sånn passe med leker, men de har virkelig mer enn sånn passe med leker. Jeg skjønner ikke hvor de kommer fra, egentlig. Jeg gikk hardt ut og startet med puslespillene. Jeg tenkte at jeg skulle finne alle brikkene vi mangler. Det gjorde jeg ikke. Men jeg oppnådde flere runder med høyt blodtrykk. Lillemor dukket opp fra intet, snudde puslespillene som var så og si ferdig lagt, og klappet tilfreds. Mange ganger. Sjarmerende to ganger. Ikke ti. Så jeg kasta alle puslespillene i en eske, med biter i øst og vest, la sjefspusleren for en formiddagslur og unnet meg selv en halvtime på sofaen. Det er jo tross alt VM. (Det hører vel egentlig med til historien at jeg så i overkant lenge før jeg skjønte at jeg så opptak fra 2003. Det burde kanskje begynt å skurre ved at Kjell Kristian Rike kommenterte, men jeg reagerte ikke før Bente Skari hadde gått en runde. Oppvakt sjel).

Vel, midt i ryddinga dukker det opp et bilde fra sønnens dåpsdag. Ganske nøyaktig 3 år siden. Jeg har ikke kommet i gang med albumlaging enda, nemlig. Han er så vakker og ven i kjolen sin, men jeg kan ikke annet enn gremmes. I hvert fall litt.

Kjolen, ja. Nå er det sånn at bestemoren min ikke vet at jeg blogger, ei heller leser blogger, så det er legitimt å dele kjolesaken med dere. Vi er nemlig så heldige at vi har en gammel familiekjole. 100 år gammel. Jeg er døpt i den selv, og sønnen er altså 4. generasjon som ikler seg stasen. Jeg skal ikke driste meg til å prøve å beskrive den, annet enn at det er både glatt og stiv i stoffet på en gang. Du ser at det er en gammel kjole, og du ser at den er veldig fin. Så langt, bare stas. Jeg vet ikke om jeg kan si heldigvis, men bestemoren min ble syk og gikk følgelig glipp av dåpen. Jeg tror det er greit.

For da vi i våres skulle døpe datteren i samme kjole, satt jeg på dåpsdagen og spiste frokost. Ved siden av meg hang et bilde av min kusines sønn. I nevnte dåpskjole. Jeg studerte bildet ganske nøye, og merket at jeg stusset litt. Den kjolen der var da vitterlig mye penere? Med blonder og krager og greier? Dette engasjerte meg såpass at jeg påkalte mannen. Som gikk bort til vår dåpskledde datter. Og så under kjolen. Der var det blonder, gitt.

Sønnen vår er altså døpt i en kjole på vranga. Stakkars unge. Må jo vitne om et kommende liv i kaos. Jeg trøster meg med at genier behersker kaos.

Og priser meg lykkelig for at vi fikk retta opp feilen før vi reiste i kirken med minstemann.

For i den dåpen var bestemoren min absolutt frisk.

Men det hadde ikke kommet til å vare hvis oldebarnet hadde blitt døpt i en kjole på vranga.

h1

Tyggegummikongen Boppel

februar 25, 2013

Jada, jeg gispa høyt da jeg så at Aksel og Tone er historie. Og bestemte meg for at jeg ikke skulle blogge om det no matter what.

I steden kan jeg informere om dagens dårlig-mamma-moment.

Den lille frøkna har høy feber stakkar, og er derfor ganske sutrete og slapp. Mammas fang er egentlig det eneste stedet hun ønsker å være. Slitsomt og koselig på en gang. I et våkent øyeblikk, fatter hun interesse for tyggisen min. Så tuller vi litt med den. Jeg smeller og blåser bobler, hun ler, stemningen er god. Så skjer det noe på TV som mor finner mer interessant. Mor ser opp, slafser i seg tyggisen, og kjenner at konsistensen er vesentlig forandret. Et veldig langt 10-dels sekund er det helt stille. Så skriker hun. Høyt og hjerteskjærende. Det var FINGEREN hennes. Ikke tyggisen. Jeg bet min febersyke ett-åring i fingeren.

Resten av kvelden gikk med til å spise is.

Og alle var enige om at det var en fin dag.

h1

Samvete

februar 24, 2013

Dårlig samvittighet. Det er kjipe greier. Jeg bestemmer meg ofte for å slutte å ha dårlig samvittighet for ting. Noen ganger funker det litt, andre ganger funker det ikke i det hele tatt. Jeg lurer på hvorfor det er sånn. Hva det er i et menneske som gjør at det tror det er i stand til å gjøre alle til lags til en hver tid. Som påberoper seg retten til å betemme hva som er rett og mindre rett, og som tildeler grad av dårlig samvittighet etter dette. Jeg har blitt flinkere til å skille vesentlig fra uvesentlig. Jeg driter i mer nå enn hva jeg gjorde før. Fritiden har blitt dyrebar, og prioriteres deretter. Med forholdsvis lav grad av dårlig samvittighet.

Noen ganger.

Jeg mener at jeg er en god mamma, en god venn og en ganske ok kjæreste. Jeg synes jeg er en samvittighetsfull datter, en kul søster og en interessert samtalepartner. Hvorfor har jeg dårlig samvittighet? Og hvorfor hører jeg at de fleste medsøstre sliter med dette? Hvorfor er det sånn at kvinners dårlige samvittighet er mer omfattende enn menn sin? (Det er den  bare nødt til å være. Og jeg tror egentlig jeg vet svaret. Nemlig at kvinner flest er mer sensitive for det som skjer rundt oss enn hva mange menn er. At vi kan sitte om kvelden å kjenne et lite stikk i magen fordi vi ikke spurte Anne om hvordan hun hadde det, når hun faktisk så ut som hun var litt sliten).

Jeg kan skrive en bok om hva jeg har dårlig samvittighet for. Samvittigheten er ikke konstant, men jeg kan ofte kjenne den gnager i forhold til for eksempel dette:

Barnehagen. Sønnen begynte i barnehage da han var 13 måneder. Han begynte å gå da han var 14. Og han gråt når vi reiste. Lenge. Nå trives han heldigvis godt, men jeg kjenner begynnende panikk hvis klokka har passert 15 og jeg ikke har hentet han. Jeg får dårlig samvittighet de morgenene han sier han ikke vil i barnehagen, når jeg vet at jeg og lillemor faktisk skal på kafe med barselgruppa. Totalt unødvenig, jeg vet det, for han smiler alltid når jeg henter han. Både fordi han er glad for å se meg, men også fordi han har hatt en fin dag. Jeg vet at sosialiseringen han får i barnehagen er riktig og viktig, likevel får jeg klump i magen hver gang jeg leser at barn har det aller best hjemme med foreldrene sine.

Livsstil. Tilbakevendende tema. Jeg tror egentlig vi er over snittet flinke til å komme oss ut, men vi er jo langt unna familier som lar ungene vokse opp i gapehauk. Jeg gruer meg til sønnen foreslår å ligge i telt. Jeg synes egentlig det blir ille nok med campingvogn. Jeg er nok i overkant glad i komfort, og får litt dårlig samvittighet av det også. Vi burde vel strengt talt hatt en pulk eller to. Og gått fra hytte til hytte i vinterferien. Vi har gjort et forsøk på å lage en snømann. Hjemme på terassen.

Mat. Jeg vet at jeg hadde sikra barna mine næringsrik kost hvis jeg hadde laget mat til dem fra bunnen av hver dag. Nå som jeg har permisjon burde jeg kanskje tatt meg tid til det. Noen ganger gjør jeg det. Andre ganger serverer jeg omelett og brødskive. Til middag. Og vi burde ha bakt mer. Det hadde jo vært stas om ungene synes det luktet mamma hver gang det luktet nybakt brød.  Selv får jeg stadig dårlig samvittighet for å ha inntatt for mye sukker eller for lite grønnsaker.

Tid. Samvittighetsord nummer en. Jeg får gjort fint lite med døgnets 24 timer, likevel har jeg dårlig samvittighet for alt jeg ikke har nok tid til. Jeg burde lekt mer med barna. Burde trent mer. Besøkt mormoren min oftere. Tilbudt foreldrene mine å hjelpe dem. Hengt mer med vennene mine. Lest mer faglitteratur. Overrasket kjæresten min. Ryddet i skapene.

Sånne ting.

Jeg vet at det handler om å ta seg tid og å prioritere, men jeg klarer ikke å legge samvittigheten for det jeg ikke prioriterer i en skuff likevel. I hvert fall ikke å kaste nøkkelen til skuffen.

Ja, det handler om å velge det som kjennes riktig for seg og sine. Men noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde hatt plass og rammer til mer av det jeg tenker føles riktig.

Tenkte jeg på.

I dag.

h1

Ubrukelige fredagstanker

februar 22, 2013

Jeg lurer på hvorfor det er sånn at noe er lett å huske, mens annet er håpløst. Hvordan har det seg at venninnen min har et oppheng på bilnummer og kjenner igjen hvem som helst hvor som helst, mens jeg ikke har sjans til å beskrive hva slags biler fem av mine nærmeste venner har. Og hvorfor er det sånn at jeg husker bursdagsmåneden til de aller fleste mennesker jeg har møtt på min vei, når jeg aldri klarer å føle meg hundre prosent trygg på hvilken fil jeg skal velge når jeg skal rett frem i rundkjøringen? Hvordan har det seg at jeg er knallgod på navn, men ikke klarer å finne frem på steder så sant jeg ikke har vært der minst 10 ganger før? Hvorfor klarer jeg ikke lære meg kontonummeret mitt, når jeg kan medlemsnummeret i samtlige bokklubber jeg er medlem av?

Det kan ikke ha med interesse å gjøre. For jeg vil ikke ha dårlig retningssans. Men jeg vil få automatisert rundkjøringene. Og jeg synes det er ganske ubrukelig å fylle hjernen min med bursdagsmåneder til mennesker jeg ikke har noe med å gjøre. Jeg er ikke særlig interessert i det. Men sånt fester seg,da.

Selv føler jeg heldigvis at jeg har ganske kontroll på skikk og bruk. Men jeg føler også at det skorter der for en del. Som damen som kom inn på venteværelset på legekontoret i dag og spurte de fleste som satt der om hvorfor de var der. Hun var ikke full, dement eller 5 år. Jeg sendte svarteblikket, så hun spurte ikke meg, men hadde hun spurt og hadde jeg vært litt tøffere, så hadde jeg bestemt meg for å svare at jeg var der på grunn av ekstrem kløe i underlivet. En plage som mest sannsynlig skyldtes en ny kjønnssykdom, som viste seg å være en blanding av syfilis og gonore.

Jeg hadde jo ikke turt det, da.

Men tanken var god.

Ellers kunne sønnen i dag fortelle at han elsker kameratene sine. Ikke småtteri, nei.

Jeg spurte om han elsket mamma`n sin også. Han tenkte seg om litt før han sa at

-Joda, men kameratene mine elsker jeg hele tiden.

Barn og fulle folk, ja.

 

h1

I do. Or don`t.

februar 21, 2013

Hvis du er allergisk mot romantisk kliss, bør du styre unna dette. Hvis du blir kvalm av roseblader i trappen, 150 tente lys, romantisk musikk og hjerteformetkonfekt, er ikke dette innlegget noe for deg.

For her skal jeg si romantikken blomstrer. Følgende gjengis totalt blottet for tillatelse fra samboer, men det fortjener han.

Etter fire år som samboere, tenkte vi at en samboeravtale kanskje var på sin plass. Vi har jo tenkt på det en stund, men teori og praksis er ikke alltid nært beslektet her i heimen. I dag var kvelden hvor det store skulle skje. Jeg surfet litt på nettet og leste høyt for en midt-på-treet-interessert mann. Han løftet blikket da jeg sa at –Jøss, jeg visste ikke at mor hadde foreldreansvaret hvis ikke annet var meldt til folkeregisteret når man bare er samboere? Overrasket blikk fra mannen. Jeg synes jeg er kjempemorsom og fortsetter: -Heh, så kjipt for deg hvis jeg tar med meg barna og stikker,da! Han ser ikke ut til å sette kommentaren på min ti-på-topp-morsomheter-liste. Merkelig nok. Så gjesper han. Ser litt på TV mens han sier

Vi får vel bare ta å gifte oss,da.

He??

Jeg kjenner at øyenbryna forsvinner opp i hodebunnen.

-Eh.. Var DET et frieri?? Eller vent litt, det var det IKKE!! Jeg NEKTER at det var et frieri!

Så ler han. Så ler jeg. Litt. Også er vi ferdige med den saken.

Men vi har fortsatt  ikke skrevet samboerkonrakt.

To be continued.

h1

Idyll

februar 19, 2013

Hei alle dere som har hatt en koselig kveldsstund med barna deres! Som har drukket kakao og spist nybakte rundstykker, som har fortalt spennende eventyr før barna sovnet med et smil rundt munnen! Dere som har vannkjemmet håret til de leende barna mens de satt i badekaret, mens far stod i dusjen og blåste såpebobler!

SÅ FINT FOR DERE.

Her var ikke 3-åringen sulten da vi skulle spise kveldsmat. 1-åringen var veldig sulten, og spiste så mye at vi av naturlige årsaker måtte gå opp på badet etter endt måltid. Da var 3-åringen sulten. Og han var ikke klar for å sitte igjen alene nede. Så da fikk han to brødskiver med leverpostei, uten agurk, som han måtte spise på badet. Situasjonen ville muligens ha tatt matlysten fra de fleste, men ikke fra min tapre, sultne sønn. Frøkna måtte sporenstreks i badekaret. Det er hun ikke særlig glad i. Da hun illsint protesterte over vannet som kom over hodet hennes, var sønnen ferdig med maten. Og han ville ha mer. Nå. Mor forsøkte å forklare så rolig hun kunne, men dette lot seg vanskelig gjøre, da det lille mennesket i badekaret har et stemmevolum en operasangerinne ville misunt henne. Da bestemte husets blivende tenor seg for å delta i hylekoret. Sangen harmonerte ikke. For å si det sånn. Jeg skal ikke nekte for at jeg slang på en tone i ny og ne, uten at det økte kvaliteten på arien nevneverdig. Sønnen glemte heldigvis at han var mer sulten, og ville bade. Byttet gikk relativt knirkefritt. Jeg overså glatt at han insisterte på å ha med seg drikkekoppen i badet, selvom jeg ikke kan garantere for vannkvaliteten etter badegjest 1.

Noe som lignet fred, ro og en dose harmoni fylte rommet. Datteren ble lagt uten problemer, og mor i huset fant frem håndkle for å tørke sin sønn. Det skulle hun ikke ha gjort. Det var nemlig feil håndkle. Og hvis jeg trodde han markerete seg i stad, er jeg usikker på hva jeg skal kalle dette. Lillesøster våknet umiddelbart, og hylekoret var et faktum. Da er gode råd dyre, og man forbanner blekkspruten og dens åtte armer.  3-åringen fikk en lekse om å skrike, han skrek høyere, lillesøster insisterte på å skrike så sant hun ikke fikk holde mor i fingeren, storebror fikk beskjed om å holde seg på badet til han var ferdig med å skrike, et krav han valgte å ikke forholde seg til, lillesøster skrek mer, mor sang med harde konsonanter, og stemningen var DÅRLIG.

Etter hvert skjønte sønnen at skrikingen var lite hensiktsmessig. Datteren skjønte ikke at man kan sove uten å holde mor i hånden. Fikk løsrevet meg nok til å sette på en lydbok til storebror og lovt han at jeg snart var tilbake. Det tok sin tid.

Da jeg kom inn igjen, sov han. Stakkar. Nybadet og i pysj. Men uten fluortablett og tannpuss. Eller lesing fra mor og prat på sengekanten.

Hjertesmerte. Og så irritert jeg blir på alle som har hatt det så hyggelig i kveld.

I morgen er det min tur.

Håper jeg.