Posts Tagged ‘mat’

h1

Eg. Forskaren.

desember 18, 2012

Samfunnsengasjement er viktig. Jeg er samfunnsengasjert. På min måte. Som småbarnsmor med ammetåke og alt det der, så er det viktig å velge sin arena med omhu. Jeg føler at jeg er på rett hylle for tiden. Svarer stadig på undersøkelser fra Panel og Respons og Gud vet hva. Jeg sier ja 90 % av gangene jeg blir spurt om å svare på noen kjappe spørsmål på telefon. (Men på sistnevnte blir jeg alltid nervøs. Jeg skjønner at det ikke er en kunnskapskonkurranse jeg er med på, men jeg er redd for å svare feil likevel. Det går greit helt til jeg får spesifikke spørsmål om samferdselspolitikk for eksempel. Da merker jeg at jeg snakker fortere, og bruker veldig mange ord på lite innhold. Mulig jeg gjør meg best på Fra en skala på 1 til 6 – undersøkelser). Jeg merker at etter sånne undersøkelser så føler jeg meg alltid litt stolt. Og når jeg ser på en eller annen måling på nyhetene, sier jeg tilfreds at -Nå snakker de om meg. Jeg var med jeg, vettu.

Jeg er også veldig glad i å starte egne forskningsprosjekt. Det er liten interesse for resultatene i verden, men for meg gir det likevel en tilfredsstillelse i å konkludere basert på vitenskap. I dag har jeg gjennomført et slikt prosjekt. Nå vet jeg ikke hvor mange av mine lesere som kjenner til de velsmakende kakene Punschrullar. Som navnet avslører, er det en rull, med punsj, kjøpt i Sverige. Det er små, grønne ruller med sjokolade på hver side. Marsipan (?) rundt, og noe brunt, kakeaktig inni. VELDIG gode. (Synes jeg, og alle mine vener på 70 +. Og en kompis av broren min. Som er vesentlig yngre enn meg. Ikke kulere, kanskje, men yngre). Disse rullene er fast i handlekurven når vi er på hytta. Og resten av hyttebesøkende spiser en halv til en rull. Og samtlige sier at Ahh.. Dette er godt i veldig små mengder! Spiser man mer enn èn sånn, blir man garantert kvalm! Denne teorien var det jeg ville til livs i dag. Så jeg spiste tre. Helt blottet for kvalme. Jeg valgte å gi meg etter tre av estetiske grunner. (Muligens også etiske). Altså: Resultatet viser klart og tydelig at ingen kan gi noen garanti for kvalmende bivirkninger etter søtt inntak for denne kroppen. (Jada, jeg husker i det fjerne at jeg skulle ha sukkerstopp frem til jul. Alle har tatt seg vann over hodet til tider).

Og apropos kvalme.. Jeg må jo sies å ha en panisk innstilling til omgangssyke før jul. Føler at jeg starter dagen med å spørre sønnen om han har vondt i magen. Og i barnehagen prøver jeg å ha en jovial tilnærming til det hele, men hører jo hvor hektisk jeg er. (Ja,ja! Her er alle friske og raske, ser jeg? Hæ? Ikke noe kvalme her, vel? Hehe. Å nei, da. Den spyinga er fæl, vet dere. Haha. Ja, nå rett før jul, og.. Nei, det vil vi ikke ha noe av, nei. Var vel ei som kasta opp på torsdag her? Jaja, det kan jo ha vært noe hun hadde spist også det.. Osv osv.)

Men foreløpig går det altså i overkant greit. Nå venter vennejulebord! Nammmmmmmm

 

 

Omgagn

Reklamer
h1

Ribbe og kolikk

desember 10, 2012

Nå vil nok en del hevde at det ikke er særlig feminint, men i dag fikk jeg så sinnsykt lyst på ribbe. Til lunsj. Så jeg bråstekte en bit. Nei, det gjorde jeg jo ikke. Men jeg kledde på unger og meg selv og kjørte til min venn i nøden, Meny. Kjøtthungrig. Det gikk bare sånn middels etter planen. For det første hadde jeg bare med meg en 50 lapp. Jeg fikk ribba med påskriften 54,38. Da måtte jeg si som sant var, at eh.. Jeg har bare med meg 50 kroner.. Det viser seg å være et tips for gjerrigknarker, for da bare veide ferskvaredamen ribba en gang til, og da kosta den 47.13. Jeg takket, både høflig og forlegent, men jeg måtte ha ribbe. Vel hjemme kastet jeg meg over kjøttet, ungene sov og mor hadde fest. Det er bare det at det ble en fest med bismak.

HVORFOR glemmer jeg hvert eneste år at ribbe bare er godt i små mengder? HVORFOR glemmer jeg så altfor ofte å gi meg mens leken er god? Og HVORFOR tenkte jeg ikke på at vi skal ha svinestek til middag i dag? Akkurat nå føler jeg at jeg aldri mer kommer til å få lyst på ribbe, og det er jo litt trist. Særlig med tanke på at det er nøyaktig to uker til julaften. Og apropos det, det er en grunn til at familien vår ikke kan holde på med alskens juleforberedelser i hele desember. Kakene vi har bakt er for eksempel alt forsvunnet. Og hvis sannheten skal frem, og det skal den jo, så må jeg ta på meg mest skyld. Jeg vet ikke helt om den avtalen min med meg selv om at det bare er lov å spise søtt hvis jeg har laget det selv var så lur likevel.

Ellers leser jeg i avisen i dag at Sturla Berg Johansen har hatt stand-up, og måtte kaste ut to småfulle damer som satt og småpratet høylytt under showet. Og her dette jeg av. Ikke på grunn av Sturla, virkelig ikke, men på grunn av de to småfulle damene. Jeg håper av hele mitt hjerte at de leser avisen i dag og besvimer av sin egen rødme. Sånt irriterer meg noe så fryktelig. Det er så totalt mangel på respekt både for utøver og publikum at jeg blir helt svett. Og jeg må nok innrømme å ha vært både småfull og høylytt i min ungdom (..), men jeg har virkelig ikke stått i fare for å bli kasta ut fra noe som helst. Mulig at dette har blit mer vanlig i disse dager (hilsen pensjonisten), de siste gangene jeg har vært på kino har det vært noen som har pratet i telefonen hver gang. Ikke gjør det, er du grei. Alle vi 200 som er i salen vet at du er på kino nå,du. Og til tross for at jeg er småbarnsmor sjøl, så slår jeg et slag for å holde de minste unna teaterforestillinger og lignende. Det er utrolig kjipt å bare få med seg sånn halvveis en forestilling man har betalt 300 kroner for, fordi en unge med kolikk ikke hadde besteforeldre i nærheten og foreldrene trengte å komme seg litt ut.

Sorry,ass.

Er i hvert fall en god del ulike oppfatninger om hva som er naturlig eller ikke ute og går.