Posts Tagged ‘konkurranseinstinkt’

h1

Sporty spice wannabe

desember 5, 2012

Jeg synes det er menneskerett å klage på været. Så jeg klager. Nå er det kaldt,asså. Og man må være enten dum eller småbarnsmor hvis man beveger seg ut uten hansker i denne kulda. Eller begge deler. Jaja.

Jeg har i hvert fall vært på trening «igjen». I dag ble jeg svært klar over at jeg i mitt nye hjem skal ha helfigurspeil i gangen. Sånn at jeg slipper flere treningssentersjokk. For der spares det ikke på speil. Ikke det at jeg er sånn at jeg sminker meg før jeg drar på trening, men det går jo an å gjøre sitt for å være sånn nogenlunde representabel rent klesmessig,da. Heldigvis var jeg på en time med en instruktør jeg har svært så sansen for. En som starter timen med å si hvor mye ribbe hun har spist. Sånt liker jeg. Takke meg til det, fremfor de som oppfordrer alle til å gå hjem å spise noe godt etter treningen. For eksempel en halv boks cottage cheese med et kvart eple og litt kanel. Takk, men nei takk. Jeg synes det er veldig ok å være på time med en instruktør som ikke lager trutmunn i speilet. En som gir uttrykk for at hun synes det er hyggelig at du kom på trening og som sier at Nei, kjære vene! Det er sunt med en treningspause i ny og ne, når du unnskylder ditt tilbakevendene fravær. Mulig ikke det er disse instruktørene som gir deg best treningsutbytte, men de får i hvert fall meg til å komme tilbake på treningen med (u)jevne mellomrom.

Jeg har for øvrig gjort alvor av mitt prosjekt  «Lure sønnen til å tro at langrenn er livet». I 10 minus og en halv centimeter snø, har mor og sønn ikledd seg refleksvester og gått på ski rundt huset. Med sang og spill i moroland. Jeg klarte meg overraskende bra, både rent teknisk, men ikke minst pedagogisk. Han gråt når vi måtte inn for å unngå forfrysning og risk for å gå glipp av et eneste minutt av episode 5 av Julekongen. Skulle ikke forundre meg om jeg oppfostrer den nye Northug. (Jo, det skulle det).

Men det hadde vært kult, da. Og så kunne jeg sagt at -joda, vi har vært veldig opptatt av turer i skog og mark, og i fjellheimen spesielt. Han løp på ski fra han var en håndfull stor, ja, det var NESTEN så jeg hadde vansker med å følge med, enda han bare var 13 år. Når NRK ville ha en kommentar fra gullvinnerens stolte mor. Som mest sannsynlig var kledd i en slags drakt fremfor vinterklær. Og som stilte med tung sminke som muligens så bra ut i fem minutter etter hun hadde påført den. Alle hadde sett at- hun der gjør hva som helst for å komme på TV, stakkars unge.

Og vips får jeg tilbud om å være med på 71 grader nord.

Men da rakner det. Noe så forferdelig også.

Jeg tror jeg bør satse på noe annet.

Dessuten er det jo Korslaget jeg har lyst til å være med på.

Advertisements
h1

Blomster, dusker og fotball og sånt.

november 19, 2012

Og i det man messer om hvor utrolig knirkefritt helgen har forløpt, erfarer man følgende mandags morgen:

Det ble veltet et vase med en blomsterbukett i på lørdag. Av typen Gerbra. Det må man regne med, vasen var til og med like hel. Det kan man jo egentlig ikke regne med. Jeg pakket duken (litt for) kjapt sammen, og la den inn på vaskerommet i en haug. I går flyttet jeg haugen inn i vaskemaskinen. I dag tok jeg den ut. Og i steden for å sniffe inn lukten av nyvasket tøy og utbryte et tilfreds og lykkelig sukk og muligens en trall over gleden av å ha en vaskemaskin som fungerer, kom det helt andre strofer fra min munn. Jeg hadde nemlig inkludert Gerbraen i vasken.

IKKE vask en bukett Gerbra. Gjør det i hvert fall ikke sammen med en hvit duk og noe annet hvitt du rasker med deg på veien. Unntaket må være hvis du har et ønske om å se hvor mange biter en Gerbra kan forvandle seg til hvis den bare sentrifugeres kraftig nok. Jeg vet hvordan det ser ut når det er snakk om 12 blomster. Du burde også prøve hvis du ønsker å eksperimentere med blomsterfarging. Jeg ønsket ikke det.

Jeg er så glad over at jeg ufrivillig skaffer meg ekstra arbeidsoppgaver av denne typen. Jeg hadde jo ingenting å gjøre i dag likevel.

Ikke ble det rødvin i går heller. Mannen og jeg er dypt uenige når det kommer til hvilke fotballag vi heier på. Ikke det at jeg er sykt opptatt av fotball, men jeg følger nå litt med, og er veldig opptatt av at mitt lag må være bedre enn hans. Det er det ikke. Og i går kom det virkelig til syne. Jeg hadde ingen velfungerende argumenter på hvorfor det gikk som det gikk, og valgte i steden å komme med svært usportslige og upassende kommentarer. Som KUNNE gi en liten forklaring, teoretisk sett. «Noen» vil hevde at jeg dro den litt langt, og stemningen begynte å dale. Da han valgte å ta i bruk sønnens bursdagsgave, en stor plastikkmikrofon med enorm lyd og gjenklang (takk,onkel), for å høymeldt synge supportersanger for sitt lag, var den avslappede «nå-tar-vi-oss-et-glass-rødvin-og-koser-oss»-stemningen ødelagt.

Jeg fatter ikke hvorfor mitt konkurranseinstinkt skal slå til i sammenhenger hvor jeg ikke har noen som helst påvirkningskraft. Jeg fatter ikke hvorfor jeg ikke bare kan godta at han har et annet favorittlag enn meg. Men så har jeg også grått(!) mine modige(?) tårer over at han velger å steke maten i smør fremfor olje. Det er ikke så lett for meg heller.

For dere som husker å ha lest om Dorthegenserprosjektet mitt, (det som ikke ble noe av), har jeg nå brukt opp resten av garnet. Jeg har hverken strikket, sydd eller heklet, (HVA??!!), men jeg har laget en dusk. En dusk. Sånn som vi lagde snømann og påskekylling av i 2. klasse. En sånn skikkelig toppluedusk. I fargen grå. Og sønnen min ble overbegeistret. Så der andre barn kommer i barnehagen i hjemmestrikka gensere og kreative ørevarmere, kommer han med en dusk. Dusken er ikke festet til en lue, den er bare en dusk. Som han synes er veldig fin å holde i. Og som han gjerne forteller at mamma har laget.

Jeg fortsetter undringen over hva de sier om meg på pauserommet.