Posts Tagged ‘irritasjon’

h1

Jeg er så paranoid

januar 31, 2013

Jeg har stadig noen paranoide øyeblikk. Sånne hvor man tror at noen tenker og mener noe om en. At man blir snakka om. Noen ganger så blir man vel det, men jeg tror ikke det gjelder mange prosent av gangene man faktisk tror det. Eller frykter det.

For ofte er det negative ting man tenker at folk prater om. Om utseende, personlighet eller ferdigheter. Det er en dum ting å henge seg opp i. Heldigvis gjør årene sitt til at slike tanker kommer sjeldnere. Og etter hvert skjønner man oftere at man faktisk ikke kan vite hva andre tenker. Og om det skulle være sånn at de sa det man fryktet, så gir man mer og mer f i det. Det handler vel i bunn og grunn om trygghet.

Men selvom jeg er forholdsvis trygg og forholdsvis gammel, så kommer altså tankene om hva andre tenker og sier om meg og hjemsøker meg nå og da. Og jeg vet ikke om det er positivt at jeg ikke nødvendigvis tenker at de snakker negativt. Noen ganger tenker jeg at folk blir imponert over meg. Og at de snakker om det. Som da jeg kom i barnehagen her om dagen. Med ski til sønnen. Vi får nemlig tilsendt plan for hva som skal skje hver måned på mail. Vi har ikke somla oss til å kjøpe skriver, så jeg er bare inne og sjekker mailen innimellom. Ukene pleier å være ganske like, så jeg føler at jeg har grei kontroll. På tirsdag hadde jeg fått med meg at det var skidag. Med værforbehold. Det var ikke storveis vær, regn og sludd og surt, men det var jo snø. Så jeg tok med skia. Da vi kom frem til barnehagen, stod det ett par ski på utsiden av døra. Jeg laget muligens et nummer ut av at jeg satt sønnen sine ved siden av disse. Med en slags selvfølgelig mine i ansiktet. For hvilken rolle spiller vel litt dårlig vær?  Vi har jo skikkelige klær til arvingen. Og det håper jeg gjelder alle barna i barnehagen. Jeg merket at jeg var litt oppgitt da jeg forlot barnehagen. Ringte til og med til mannen. Måtte bare si at jeg synes det var ille at det var så få som hadde med seg ski, og undre meg over om det var på grunn av 1. Manko på ski 2. Frykt for dårlig vær eller 3. Manglende lesing av informasjon.

Så begynte jeg å tenke at dette måtte jo være et samtaleemne for de ansatte i barnehagen. Og da tenkte jeg at de sikkert synes det var fint at jeg hadde med ski. De sa sikkert at vi var en skikkelig friluftsfamilie, som ikke lot oss stoppe av litt dårlige forhold. Og at jeg var flink til å sette meg inn i informasjon som kommer, og at de merket jo at jeg var pedagog selv.

Ganske fornøyd med meg selv, altså.

Vel hjemme, gikk jeg inn for å lese brevet en gang til. Hva kunne folk misforstå i dette brevet?

De kunne jo ikke misforstå noe.

Skidagen var forrige tirsdag. Da hadde ikke min sønn med seg ski, for å si det sånn.

Og du kan tro det ble prata om. -Hun som både er pedagog og i permisjon. Skulle tro at hun hadde kapasitet til å få med seg enkel informasjon om hva som skjer i barnehagen. Merkelig at de ikke har kjøpt ski til sønnen? Har ikke hun skrytt av at de skal på fjellet? Det er sikkert ikke sant.

Sånne ting.

Er det forresten en uskreven regel at det er mødre som skal holde styr på når det er skidag i barnehagen?!

Og de kunne jo sendt ut informasjonen i brevs form,da.

Det er ikke alle som henger med i dette moderne samfunnet heller.

Reklamer
h1

Meg mot røkla

januar 19, 2013

Dette er ikke et hjelp til selvhjelp-innlegg. Ei heller et innlegg om å tenke positivt, god karma eller å puste med magen. Dette er et innlegg om irritasjon. Og at det er greit å være irritert.

Som meg i dag. Jeg er ikke irritert på samboeren min, mora mi eller broren min. Nei, jeg er irritert på fremmede. Det er jo lurt å skrive i en blogg, som i hovedsak består av lesere jeg ikke kjenner. Men det er jo ikke dere jeg snakker om,da. Dere er selvsagt innenfor.

Det begynte med at jeg kom på hvorfor jeg egentlig ikke handler på lørdager. ALLE handler tydeligvis på lørdager. Det innebærer det forferdelige fenomenet folk med handlevogn som sperrer veien. Folk med handlevogn som snitter deg i sin iver etter å komme før deg i køen. Folk med handlevogner som har utrolig god tid.  Krevende saker. Spekteret er stort på dager som dette; Jeg har irritert meg over småbarn med handlevogner(en kjørte sågar på vogna mi. Jeg tror ikke hun tenkte at jeg garantert hadde barn selv, så overbærende og blid som jeg  var), til gamle damer som virker til primært å være i butikken for å kikke på matvarer. (Har de fått Biola i fire-pakning også,nå? Med jordbær og blåbær. De har ikke bringebær da, tro? Eller aprikos? For det tror jeg de har i de enkle boksene. Tine er jo veldig flinke til å komme med noe for en hver smak, de har jo både….) 

Men jeg fatter virkelig ikke greia med å gå helt opp i ryggen på folk. VENT til jeg har tatt eplene jeg skal ha, lissom. Når jeg vet at du spiste hvitløk i går, da er du for nær. Dere som står foran eplene og prater om naboen som har brukket bena på glattisen, derimot, dere kan godt flytte dere. Gå på kafè eller noe. Slipp meg frem.

Og jeg skjønner at det kan være krevende å sitte i kassa på dager med så mye folk. Men SVAR når jeg sier hei. Og ikke legg på varene til han bak meg sånn at de blander seg med mine. Og SVAR når jeg uoppfordret sier at du bare kan kaste kvitteringen. Og til dere som ikke finner vottene deres og derfor mer enn antyder at jeg har tatt handlevogna deres.. Jeg har ikke det. I tillegg er du mann, 76 år og har ekstremt store hender. Jeg tror ikke jeg hadde hatt bruk for vottene dine heller.

Svigermor er en klok dame. En gang hun tok meg og mannen i å diskutere hvem som ikke hadde satt inn sakene sine i oppvaskmaskinen, utbrøt hun oppriktig at -Kjære dere, irriterer dere dere for sånt? Det kan dere ikke gjøre. Det er jo bare å sette det inn! Hun har selvsagt helt rett. Men i dag har jeg bare vært irritert. Heldigvis fikk det en lykkelig slutt. Jeg glemte, irriterende nok, et par ting i matbutikken, så jeg måtte svinge innom en annen. Med tre ting i hånda, stilte jeg meg opp i køen. Så at køen ved siden av var kortere, så jeg snudde for å gå til den. Da var det en dame med full handlevogn som tydeligvis satte sin ære i at hun skulle komme først i den køen. Jeg måtte bråstoppe for ikke å bli kjørt ned.- Oi, der kom du! sa jeg i normalt tonefall. Surt blikk tilbake. Jeg valgte da å trekke meg tilbake til den opprinnelige køen. Og jeg kjente på en ekte følelse av lykke da jeg var ferdig betalt før hun fikk begynt å legge på sine varer. Sørget for å få øyekontakt med henne før jeg gikk ut. Smilte. Og forsøkte å kaste på håret.

Små gleder, små irritasjonsmomenter.. Fint å kjenne at man lever. (Og jada, blodtrykket mitt er garantert ustabilt).

Men i kveld blir det irritasjonsfritt. Huset fylles av venner som har vært i livet mitt siden oppveksten. Da føler jeg meg både heldig og harmonisk.

Faktisk.

 

h1

Ribbe og kolikk

desember 10, 2012

Nå vil nok en del hevde at det ikke er særlig feminint, men i dag fikk jeg så sinnsykt lyst på ribbe. Til lunsj. Så jeg bråstekte en bit. Nei, det gjorde jeg jo ikke. Men jeg kledde på unger og meg selv og kjørte til min venn i nøden, Meny. Kjøtthungrig. Det gikk bare sånn middels etter planen. For det første hadde jeg bare med meg en 50 lapp. Jeg fikk ribba med påskriften 54,38. Da måtte jeg si som sant var, at eh.. Jeg har bare med meg 50 kroner.. Det viser seg å være et tips for gjerrigknarker, for da bare veide ferskvaredamen ribba en gang til, og da kosta den 47.13. Jeg takket, både høflig og forlegent, men jeg måtte ha ribbe. Vel hjemme kastet jeg meg over kjøttet, ungene sov og mor hadde fest. Det er bare det at det ble en fest med bismak.

HVORFOR glemmer jeg hvert eneste år at ribbe bare er godt i små mengder? HVORFOR glemmer jeg så altfor ofte å gi meg mens leken er god? Og HVORFOR tenkte jeg ikke på at vi skal ha svinestek til middag i dag? Akkurat nå føler jeg at jeg aldri mer kommer til å få lyst på ribbe, og det er jo litt trist. Særlig med tanke på at det er nøyaktig to uker til julaften. Og apropos det, det er en grunn til at familien vår ikke kan holde på med alskens juleforberedelser i hele desember. Kakene vi har bakt er for eksempel alt forsvunnet. Og hvis sannheten skal frem, og det skal den jo, så må jeg ta på meg mest skyld. Jeg vet ikke helt om den avtalen min med meg selv om at det bare er lov å spise søtt hvis jeg har laget det selv var så lur likevel.

Ellers leser jeg i avisen i dag at Sturla Berg Johansen har hatt stand-up, og måtte kaste ut to småfulle damer som satt og småpratet høylytt under showet. Og her dette jeg av. Ikke på grunn av Sturla, virkelig ikke, men på grunn av de to småfulle damene. Jeg håper av hele mitt hjerte at de leser avisen i dag og besvimer av sin egen rødme. Sånt irriterer meg noe så fryktelig. Det er så totalt mangel på respekt både for utøver og publikum at jeg blir helt svett. Og jeg må nok innrømme å ha vært både småfull og høylytt i min ungdom (..), men jeg har virkelig ikke stått i fare for å bli kasta ut fra noe som helst. Mulig at dette har blit mer vanlig i disse dager (hilsen pensjonisten), de siste gangene jeg har vært på kino har det vært noen som har pratet i telefonen hver gang. Ikke gjør det, er du grei. Alle vi 200 som er i salen vet at du er på kino nå,du. Og til tross for at jeg er småbarnsmor sjøl, så slår jeg et slag for å holde de minste unna teaterforestillinger og lignende. Det er utrolig kjipt å bare få med seg sånn halvveis en forestilling man har betalt 300 kroner for, fordi en unge med kolikk ikke hadde besteforeldre i nærheten og foreldrene trengte å komme seg litt ut.

Sorry,ass.

Er i hvert fall en god del ulike oppfatninger om hva som er naturlig eller ikke ute og går.