Posts Tagged ‘Hverdag’

h1

Eg. Grinebitaren.

mai 5, 2013

Jeg liker å tenke at jeg passer perfekt inn i Helge Hammerlow Bergs reisesjekkategori Impulsiv gladjente med glimt i øyet. Noen ganger, som i kveld, evner jeg å se meg selv i et slags fugleperspektiv. Og her er det ikke mye glimt i øyet, asså. Ei heller gladjente. Etter klokka 19 har hun gått av vakt. Gladjenta. Stakkars mannen din, tenker dere sikkert. Neida, det er ikke synd på han. Absolutt ikke. Punktum.

Etter klokka sju er det èn ting som står i hodet på meg: Nå skal barna sove. De trenger å sove, jeg trenger at de sover og forholda må ligge til rette for at dette lar seg gjennomføre.

Derfor hater jeg mopeder etter klokka sju. Særlig de som er trimma. Gressklippere likeså. For ikke å snakke om isbilen. Som gjerne drøyer til nærmere halv ni før den smeller til med Grieg-toner surere enn hva som var tilfelle da jeg opptrådde med Morgenstemning på blokkfløyte i 4. klasse. Jeg hater ikke, men jeg misliker at folk snakker høyt etter barne-tv har sagt sitt. Og bikkjer. Hysj.  Kan ikke alle bare være litt stille?

Jeg irriterer meg over at huset alltid ser bomba ut klokka 1930. At det alltid er smuler under bordet, aldri tomt i skittentøyskurven og lav kveldssol som minner meg på at de vinduene vaskes. Snart. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke planla ferdig jobbemandagen på fredag, slik at jeg kunne sett på tv fremfor å planlegge nå. Også angrer jeg på at jeg ikke lagde mer av den sjukt gode middagen, sånn at jeg kunne kost meg med velfortjent kveldsmat. Etter at kveldsrydding, blomstervanning og dusjing var gjennomført med godt resultat.

Om det har falt meg inn at noen kan hate at vi er i gang på trampolina klokka 9.30 en lørdagsmorgen? Eller at det kan være at ikke alle liker å bli vekket av Rock`n roll, fiskeboll? Eller at å sette bilen på tomgang fem minutter før avreise på vinteren i frykt for fryse ikke er spesielt nabovennlig? Eller miljøvennlig? Om jeg har tenkt på at det vil være tidsbesparende å rydde med en gang etter man er ferdig med noe? Det være seg å sette sykkelen i garasjen eller osten i kjøleskapet? Joda. Jeg har tenkt på det nå og da.

Men jeg gidder ikke tenke på det i dag. I dag påberoper jeg meg retten til å tenke at det er alle andre det er noe galt med.

Ikke det at ting blir så mye bedre av det, men det fører med seg at jeg synes jeg fortjener resten av lørdagsgodteriet til kvelds.

Og det fører jo noe godt med seg.

Helt til samvittigheten tar meg, da. Men det gidder jeg ikke la den gjøre i kveld. I kveld skal jeg bare sette meg ned å være grinete.

For i morra er det både blanke ark og fargestifter på programmet.

Det blir bra det 🙂

Advertisements
h1

Omforlades

mars 21, 2013

Jeg har gjort det.

Jeg har åpnet påskeegget. Til barna. Jeg har forsynt meg. I smug. Før påske. Før de vet hva påskeegg er. Fordi bestemor hadde lagt igjen to etter ukas besøk. Som de skulle få kose deg med i påska. Det skal de fortsatt gjøre, men det blir i en amputert utgave.

Jeg kan ikke annet enn beklage. Når det kommer til godteri, viser viljestyrke seg å være et fremmedord for meg.

Jeg overså også mitt løfte til meg selv om å holde meg unna de syyyykt gode påskeeggene i lilla eggekartong i år. Klok av skade. Ikke fordi jeg var redd for å forspise meg på dem, det har jeg vondt for å tro at går an, men fordi jeg vet at jeg kommer til å bli hekta.

Troll i ord. Før palmesøndag og påskestart.

Sorry,da.

Hilsen bitte-litt angrende synder.

Men ikke verre enn at jeg tar meg en liten sjokoladeknupp før jeg går og legger meg.

De får så mye annet likevel de ungene,så.

h1

Mitt sammensatte liv

februar 18, 2013

Sånn! Da begynner man å komme seg etter et aldri så lite sammenbrudd. Cæsar-sammenbrudd. Samboeren min mener at det ikke er alt som er like hensiktsmessig å utlevere, han har selvsagt rett, men Hotel Cæsar er altså en av mine flere guilty pleasures. (Sammen med Grand Prix og kjærlighet til korps. For å nevne noe.) Jeg kunne ha sagt at det ikke er så rart at jeg er Cæsar-fan, med tanke på at jeg har vært mye hjemme i permisjon de siste årene. Men jeg har holdt på mye lengre enn det. Jeg nøt å sitte på kafè på lørdag og mimre om Bob Affe, Linn Fylke, Donald og Bitten. Hvis noen mot formodning skulle nikke gjenkjennede nå, så er dere like nerdete som meg. Det ville vært fantastisk. Men tvilsomt.

Ellers har jeg begynt å forberede min datters første bursdag. Jeg skjønner hva de mener med at nummer en bades mens nummer to får en dusj i ny og ne. Veldig mye styr med eldstemanns første bursdag. Fargerike kaker. Nøye planlagte gaver. Hjemmelaget krone. Alt matchet. I dag kom jeg på at –Shit, vi har jo bursdag i huset til helgen. Stoppet i butikken, oppdaget tilbud på gyngehest, perfekt. Papp hadde de ikke, så det blir ikke hjemmelaget krone. De hadde nemlig en liten en i gull, til 15 kroner. Med tanke på at alle bursdagskronene til sønnen er tatt vare på og voktes som en skatt, så er jeg litt usikker på hvordan jeg skal forklare frøkna at hun ikke har sånne. Hun går sikkert på en historie om at hun rev den i stykker eller noe sånt. I butikken fikk jeg tips om en baker som lager prinsessekaker til en billig penge. Avgjort. Er vel bare å kjøpe pølse og lompe da? Jeg har nemlig både ballonger og sugerør og servitter.. Det gjør seg sikkert bra på bildene i albumet hennes. Dama i butikken kunne for øvrig informere om at Hello Kitty er ut. Ikke at det gjør meg noe, men jeg registrerer at jeg ikke klarer å holde meg oppdatert på lekefronten heller.

Men seriøst. Hun skjønner jo ikke noe av bursdagskonseptet. Hun kommer til å bli overlykkelig over en bolle, litt papir å leke med og soling i –sååå fin du er!-glansen.

Er ikke det greit,da?

 

h1

Meld ifra hvor du går

februar 5, 2013

 

Det kommer nok ikke som noen bombe at jeg ikke lider av støv på hjernen. Jeg lar meg ikke stresse av en hybelkanin her og der. Men jeg liker ikke uanmeldte besøk. For store tider av døgnet er det ikke bare hybelkaninene som åpenbarer seg.

 

image

Pastabelagt gulv. Intet uvanlig syn i fire-tiden.

Jeg skjønner ikke hvordan folk klarer å ha det rent og pent rundt seg til enhver tid. Jeg føler at jeg rydder mye og sitter lite, likevel ser det jo ofte ut som dette:

image

Ikke direkte stygt, det er ikke det, men det er ikke ryddig heller. Vi har alltid klær på steder der de ikke skal være.

Her ser man at stemningen er god, lyset er tent og gode greier, men pent er det jo ikke:

image

Kveldsmaten er fortært, men jeg får meg bare ikke til å sprette opp for å rydde. Når jeg omsider har sunket ned. Maten må også få synke.

Bildene er verken arrangert eller tatt på en spesielt dårlig dag. Det bare ser ut sånn. -Rydd litt hele tiden, sier mora mi. Jeg gjør det, lissom. Det synes bare ikke så godt bestandig.

Derfor blir jeg så imponert når jeg kommer til folk, også uanmeldt, og det ser ut som de har ryddet til fest hele dagen. Jeg får det bare ikke til. Mulig jeg har en for dårlig ryddestrategi. At jeg aldri blir helt ferdig med noe før jeg må slukke neste brann. Jeg rydder hver kveld før jeg legger meg, for jeg liker faktisk at det er ryddig, men jeg vet at i morgen kveld er det den samme leksa.

Tror ikke jeg skal starte noen interiørblogg. Men når vi flytter, får vi mye mer plass. DA skal jeg holde orden,da.

Jeg skal det.

Nå skal jeg rydde.

Og kom gjerne på besøk. Men gi beskjed sånn ti minutter før da, i hvert fall.

For sikkerhets skyld.

h1

This is love

januar 27, 2013

Jeg husker ikke stort fra jeg var 3 år, men det må jo være en strålende periode. Husets eksemplar innehar en imponerende selvtillit og er så og si umulig å få til og skifte mening omkring sin egen virkelighet for tiden. I dag drakk han vann av et grønnlig colaglass. Eller, jeg prøvde å få han til å drikke vann. Men det viste seg å være svært vanskelig. Fordi han insisterte på at vannet var grønt. Jeg argumenterte både tålmodig og fornuftig uten hell. Det hjalp ikke en gang at jeg tok litt vann i hånda mi. Vannet var grønt. Javel. Jeg hadde nok heller ikke drukket grønt vann.

Det hjelper ikke at jeg sier det er lillesøster sine sko hvis han har bestemt seg for at de er hans. Av ren vilje får han de nesten på også. Selvom de er syv nummer for små. Noen ganger er mor tålmodig, andre ganger får han beskjed om at -Jeg er 34 år, du er 3. Jeg tror jeg vet litt bedre enn deg hva som er lurt å gjøre. Han er i grunn sjelden enig i dette også. Kan kanskje ikke laste han for den.

I dag kom det ellers så matglade vesenet med en oppsiktsvekkende opplysning. -Mamma? Du husker at jeg ikke liker mat? Håper ikke denne kommer til å vare lenge. Han har i grunn litt å slekte på når det gjelder kjærlighet til mat, så jeg er ikke så veldig bekymra.

Nå er han ute på tur i stua med dukkevogna. Skravla går i ett eneste renn. Han overgår meg med god margin. Jeg kan ikke annet enn å bli imponert.

Følelsene i en sånn liten kropp er så utrolig oppriktige. Jeg er jo på sett og vis glad for at vi lærer å besinne oss, men det er noe veldig frigjørende med spontaniteten. Og ingenting er jo bedre enn en kjærlighetserklæring fra et sånt lite vesen. –Jeg eeeeelsker dere, jeg. Du er bestevennen min, mamma! Herlig. Ikke fullt så hjertesmeltende når mamma er håpløs. – Jeg vil ikke at du skal bo her. Neivel. Det skifter fort her i verden.

Men jammen er det stas dette konseptet med barn. Jeg visste jo at det ville dreie seg om betingelsesløs kjærlighet og alt det der, men at et sånt lite menneske skulle klare å forsterke alle følelsene mine så til de grader.. Vel, det kan man egentlig ikke forberede seg på. At man kunne være så sliten og så takknemlig på en gang. Så frusterert og så lykkelig. Så redd og så trygg. Merkelige saker. Voldsomt, rett og slett.

Så får jeg heller klage på fravær av egentid, hengepupper og lengsel etter søvn i morgen.

I dag er jeg bare fornøyd.

Og sjukt stolt over meg selv. For jeg har unektelig en del av æren for disse vidundrene mine.

Det er  verdt en cellulitt eller trettiåtte,det.

h1

Sur svie

januar 6, 2013

I dag måtte kjelen jeg kokte ris i overkant lenge i her om dagen, bøte med livet. Ikke en gang det eksepsjonelle husmortipset jeg stjal av Elisabeth hadde noe å stille opp med mot det her.

image

Jaja. Det er fort gjort å svi risen. Særlig med tanke på at det bare skal stå å trekke under et lokk..

Uansett, da jeg gikk for å kaste kjelen, ga den svidde risen meg assosiasjoner til min ungdom. Det er nemlig ikke bare det faktum at jeg har jobbet en del år i skolen og med ungdom som bor på institusjon, som gjør at jeg er over snittet god på å avsløre triks. Tiden har kommet for å innrømme at jeg har utøvd en del mer og mindre vellykka triks selv. Jeg har ikke møtt alle utfordringer med glede og strak arm, selvom jeg liker å både tro og si det. Nei, jeg har nok ikke gått av veien for å slippe unna en del ubehageligheter selv. Problemet er at det har gått langt mellom gangene det har funka.

Svidd, ja.. i 8.klasse våknet jeg opp og kom på at vi skulle ha naturfagprøve. Det hadde jeg ikke tenkt på før denne morgenen. Litt i seneste laget. Gode råd var dyre, det skulle en del til for å få grønt lys av foreldrene mine til å være hjemme fra skolen.Da kom jeg på det geniale at jeg måtte juge på meg feber. Jeg hadde prøvd å sette termometeret inne i lampa tidligere, det funka dårlig. Lite troverdig med 46 grader i temp. Dessuten visste jeg at mamma kom til å kjenne på panna mi. Jeg valgte derfor å gni hånda over panna i voldsom fart, før jeg ropte på henne. Hun syntes kanskje jeg var litt varm, men var mest opptatt av at jeg var veldig rød i panna. Hun sa at jeg fikk dra på skolen, så fikk jeg heller ringe hvis jeg ble dårligere. Så da måtte jeg jo det.

Da jeg kom på skolen, møtte venninnen min meg med verdens største øyne. Hun lurte veldig på hva jeg hadde bedrevet og virket oppriktig bekymret. Jeg så meg i speilet, og så at jeg hadde et SINNSYKT brannsår i panna. De jeg hadde dratt på meg på håndballbanen gjennom tiden, hadde intet å stille opp mot mot dette. Altså ikke et tips jeg kan anbefale. I tillegg til å drite meg ut på naturfagprøva, gikk det uker før panna mi så tilnærmet normal ut igjen. Og sorry mutter`n, dette er vel en av livsløgnene. Det var altså reinspikka løgn at jeg hadde skalla i murveggen den dagen. Men takk for omtanken likevel.

Ellers har det også i dag slått meg hvor barnslig jeg er. Jeg har jo samme humor som 3-åringen. Og det vet han å utnytte. Så da jeg sang Jeg folder mine hender små i kveld, ganske pent og skjørt vil jeg si, så valgte han å stemme i. Han ønsket imidlertid en annen tekst, bestående av det for tiden mye brukte ordet bæsj. Og jeg holdt på å le meg ihjel. Ikke det at bæsj i seg selv er så sinnsykt morsomt, men det ER jo komisk,da. I tillegg synes jeg han hadde en så fantastisk crescendo i fremførelsen av ordet. Begynte så spinkelt og svakt, før det eskalerte voldsomt. Og vips, så kunne mor konstantere at leggingen i kveld ville ta tid.

Lang tid.

h1

Akk og ve

desember 12, 2012

Etter fjorten dager med minusgrader, har jeg begynt å vente på varmen. Det er litt tidlig. Men drømme, det kan man. Sånn sett er internett en bra greie. Sydens land frister unektelig. Det er bare det at det koster penger. Kan glemme å komme under 20000. Ikke ideelt sånn rett etter jul. Da bør i hvert fall spareprosjektet starte umiddelbart. Egentlig har jeg og fotballfrua tatt en velfortjent pause nå, men fordi jeg fant en kronikk på aftenposten.no som viser at frua igjen er i hardt vær (i hvert fall ville jeg kalt det hardt vær, men heldigvis for dem, er både hun og husbonden dypt uenige i dette), havna jeg utpå igjen. Hun kan melde om gode forhold i Mexico om dagen, til tross for noe manglende sol. Heldigvis er hotellet så stort at de nok ikke kommer rundt hele, de har fått velge hva slags duft de ønsker på rommet sitt (som rengjøres to ganger daglig) og de har eget walk-in closet på rommet. Alt dette for noen tusenlapper ekstra. Hun tror det koster 48000 kroner for to uker, og når alt er inkludert, er jo ikke dette noe ille. Neivel, fotballfrue. Jeg er vel egentlig enig i at 48000 ikke er noe ille når man får det sponset, men jeg tør påstå at for ganske mange av oss, så er det relativt ille. Bare så du vet det. I denne forbindelse har jeg skrevet et dikt jeg ønsker å dele.

Bakkekontakt.

Kontakt bakken.

Bakken kontakter.

Bakke.

Kontakt.

Kontakt.

Tematikken her, er komplisert og muligens vanskelig å tyde, men det dreier seg om å beholde bakkekontakten. Om å roe seg ned. Se seg litt rundt.

Men jeg kan jo ikke være så glup jeg heller. For jeg har seriøst ikke vett på å være misunnelig. Jeg ville, med hånden på hjertet, ikke byttet bort mine kaotiske, dog HYGGELIGE adventsdager med fjorten dager i en fantasiverden. Jeg synes det er helt greit at realiteten daglig slår meg i hodet, det være med en datter som nekter å sitte stille i to sekunder, et barn som glemmer at han har sluttet med bleie, en kjæreste som gjør deg irritert fordi han ga sønnen adventsgaven jeg hadde tenkt han skulle få den 23. i dag, eller strømbrudd med påfølgende kaos midt under middagslagingen. (Som i dag bestod av kulinariske pølse og lompe). For all del, send meg gjerne på hotell en natt, la meg få sove og spise, la meg samvittighetsløst bruke 10000 kroner på diverse juleantrekk, men send meg så tilbake til min hverdagslige hverdag.

Så kan jeg heller få skvisa inn litt drømming dann og vann.