Archive for juni, 2013

h1

Guilty

juni 25, 2013

I går leste jeg Kamille. Nesten fra perm til perm. (Jada, kjære! Jeg hadde malt ferdig vaskerommet først. Jeg droppa gulvvasken, men tenkte at jeg skulle jo ha noe å gjøre i dag også. Eller, i morra,da.) Jeg vil si at jeg leste det i relativt rolige omgivelser, kun omgitt av ett stykk barn som ikke ville sove, og som derfor trengte et «Nå er det natta, sove godt» sånn cirka hvert andre minutt.

Kamille er et ålræit blad, synes jeg. Det er en god del ting der jeg kan relatere meg til, og det er ingen selvfølge når husfrua drar frem ukebladene. Min erfaring med Kamille, er at det handler mer om vanlige folk enn fotballfruer, og det passer meg i grunn best. Når alt kommer til alt.

Selvsagt kan jeg ikke relatere meg til alt. Jeg skjønner sjøl at det er en del av de antrekkene som vises jeg med fordel kan styre unna. Jeg ser at mange av energikickene det reklameres for med stor sannsynlighet ikke vil prøves ut her i heimen. Det er tvilsomt om jeg kommer til å få et hjem i nærheten av de utrolig flotte interiørsidene de viser. Men jeg liker uansett å kikke på dem. Jeg føler meg ganske normal likevel.

Men i går ble jeg med ett unormal. Jeg leste en reportasje om 3 kvinners «Guilty pleasures». Jeg synes det var et meget godt tema, muligens på grunn av at jeg selv er dronninga av disse. Men kjære vene, her var det ikke mye guilt å snakke om! Kvinne 1 sin store hemmelighet og skam her i livet, var at hun kunne finne på å bake sjokoladekake med datteren på en tirsdag. Hæ? Hva i alle dager er guilty med det? Hadde jeg gjort det, hadde jeg antageligvis vært så stolt at jeg hadde posta et bilde av kaka på facebook umiddelbart. Jeg vil si at det er sånn cirka 500 ganger med guilty å spise ostepop på mandag. Som ikke er din. Som til alt overmål er restene fra barnas lørdagsgodt. Det er også ganske usjarmerende å gå løs på oboy-esken med skje. Det være seg tirsdag eller torsdag. Eller i desperasjon etter noe søtt finne frem den nedfryste sjokoladekaka og plukke av sjokoladen. Men du verden, det er godt. Og det innebærer både guilt og pleasure.

Kvinne to rødma av sin egen trenings-spilleliste. I utgangspunktet er jeg den første til å forstå hva hun mener. Men da jeg så eksempler på hva hun hørte på, tenkte jeg bare at «gjør det noe,a?» Jeg kommer jo ikke unna at det er få låter som gir meg høyere puls enn Carola, Abba eller Herreys. Jeg prøver faktisk å gjøre meg så usynlig som jeg kan hvis jeg er med på en spinningtime, men hører jeg en Grand Prix-intro, har jeg hendene over hodet før jeg får tenkt meg om. Når folk spør meg om hvilken festival jeg skal på i sommer, kan jeg jo ikke svare annet enn hva som er tilfelle: -«Eh.. Jeg skal på Carola-konsert i sommer, jeg». Og når jeg på helgens fest blir bedt om å komme med en ønskelåt etter kun to svelger prosecco, kan jeg ikke stotre frem annet enn Karpe Diem…? Selv om hele meg skriker etter Sammen for livet eller Uptown girl.

Kvinne nummer tre, hva var det med henne igjen.. Jo! Hun skjemtes over hvilke TV-programmer hun så på. Når man med største selvfølge snakker om Ragnar Lunde, Bob Affe og Ninni Anker-Hansen, så kan på en måte ikke si noe. Annet enn, ja, guilty pleasure. Jeg har ikke sett en eneste krimserie. Men har stålkontroll på Cæsar. Og innrømmer egentlig at jeg føler litt på guilten der.

Jaja. Jeg kan i hvert fall trøste mine, etter hvert så kjære, lesere med at jeg mest sannsynlig lever med i overkant mange guilty pleasures. Men jeg lever godt med dem, jeg.

Det er ikke så farlig.

Det er ikke det.

h1

Leave the kids alone?

juni 18, 2013

Jeg er ikke av typen som kunne hatt en hvilken som helst jobb fordi «noe må man jo drive med for å tjene til livets opphold». For meg er det viktig å ha en jobb jeg trives i, og for at jeg skal trives, er jeg avhengig av utfordringer, berikelser, humor og alvor. Det er viktig at jobben føles meningsfull og det er viktig at jeg føler jeg mestrer den. Jeg valgte meg like godt en jobb jeg i fullt alvor mener må være blant de beste i verden. Like alvorlig mener jeg at det er en av verdens aller viktigste jobber. Og jeg er sikker på at den topper lista når det kommer til spennende, meningsfulle jobber.

Jeg er altså lærer.

I tolv år har jeg hatt papirer på at jeg er godkjent allmennlærer. Jeg er stolt av tittelen min og kjenner på en oppriktig følelse av å jobbe for et bedre samfunn. Som de fleste av mine kollegaer, elsker jeg å jobbe med barn. Jeg opplever spennende, morsomme og interessante ting hver dag, og blir aldri lei å prate om yrket mitt.

Derfor er det èn ting jeg aldri slutter å bli overrasket over.

Når man møter nye mennesker, er det naturlig å spørre hva den andre driver med. Jobb blir tema i de fleste sosiale sammenhenger. Intet overraskende med det. Det som overrasker meg, er at de aller fleste jeg forteller om mitt yrke til, kommenterer at jeg er heldig som har mye ferie. Ofte med en undertone jeg ikke helt får taket på. Det synes jeg er rart.

Ja, jeg har godt med ferie. Det er et herlig gode i bransjen vår jeg setter enorm pris på. Men jeg fatter ikke at folk kan mene det er mer interessant å prate om enn hva innholdet i jobben min er! At de ikke heller vil høre om mine tanker rundt utvikling av sosial kompetanse, mitt syn på tilpasset opplæring i den norske skolen eller min vurdering av funksjonen til det nasjonale prøvene. Hvorfor vil de heller at vi skal snakke om at de synes jeg har mye fri? Jeg får tidvis følelsen av at folk forventer at jeg skal unnskylde at jeg har godt med ferie.

Det gidder jeg ikke.

Jeg nyter hver eneste feriedag med god samvittighet. Jeg føler meg superheldig som kan ta barna ut av barnehagen 6 uker i sommer. Og jeg forstår at mange kan føle misunnelse rundt det. Akkurat som jeg også kan kjenne på at det hadde vært deilig med firmabil, jobbtelefon, påspandert julebord eller netter på hotell. Selvsagt hadde det vært kjærkomment med en julebonus eller en måned med overtidsbetaling. Men det hørte altså ikke med i jobben jeg valgte meg.

Heldigvis har jeg har fått mye annet. Som ikke kan måles i kroner og øre. Og da tenker jeg ikke på tiden jeg ikke befinner meg på arbeidsplassen min. Jeg har en fantastisk jobb.

Jeg lot meg provosere over kommentarer om «slapp jobb» og «fri støtt» de første årene jeg jobbet. Jeg gjør ikke det lenger. Det er ikke av meg du får en forsvarstale om avspasering og gratisjobbing og ugunstige arbeidstider. Det er en bitteliten del av jobben min. Men det hender jeg blir oppgitt. Mest på vegne av de som snakker negativt om fritiden min. Jeg synes det er leit at de ikke er mer opptatt av hva vi driver med i skoleverket. Så mye de går glipp av i sin iver etter å påpeke den «uendelig lange ferien vår». Som for øvrig også har en ende.

Det jeg gjør, er å ønske de jeg møter med disse holdningene velkommen som søkere til lærerskolen. Landet vårt har behov for flere engasjerte lærere. For meg er det en gåte at det ikke er skyhøy interesse for å komme inn på lærerskolen. Og det har ingenting med ferie å gjøre. Det har med en unik mulighet til å bli kjent med og påvirke en hel haug med unger du ikke ville snakket med ellers. En gjeng med unger som en dag ikke er unger lenger. En reell mulighet til å bidra i opplæringen av morgendagens voksne. Gjennom en jobb som krever at du holder deg faglig oppdatert. Samtidig som du lærer noe om deg selv hele tiden. I lærerjobben møter man en oppriktighet jeg tviler på finnes i noen annen bransje.

So, come on! Join the party!

Grunnen til at dette innlegget ble skrevet, var egentlig følelsen jeg kjente på da en bekjent oppriktig sa at «Det er dere vel unt. Virkelig!» da feriesnakket igjen kom opp. Gleden, takknemligheten og overraskelsen jeg følte på da, burde egentlig være unødvendig. Men enda er det altså svært nødvendig. Så tusen takk skal du ha.

Og riktig god ferie til dere alle sammen.

Uavhengig av hvor mange uker eller lange reiser dere har foran dere.

h1

Nissemenn og andre menn

juni 16, 2013

Her om dagen snakket jeg med en venninne. Hun hadde vært på seminar med jobben og mannen hadde vært hjemme med barna. Alene med barna. I 36 timer. Heldigvis hadde han hjelp i form av venner og familie i umiddelbar nærhet. «Stakkar, han er alene med ungene. Vi inviterer på middag».  

Dette er ikke ment som et innlegg i likestillingsdebatten, men det er en observasjon jeg ønsker å dele. Muligens også en tankevekker. For det viser seg gang på gang at en far som er hjemme alene med barna, vurderes til å ha det mer stritt enn hva en mor i samme situasjon har. Det vanker flere middagsinvitasjoner, tilbud om barnepass og støtte-erklæringer til pappa når han og barna er hjemme alene. Og mødre får flere spørsmål om logistikk og strukturering når hun forteller at hun skal på jentetur enn hva far gjør. Hvis noen skulle finne på å heve øyenbrynene over foreldres behov for alenetid, er jeg villig til å banne på at mor ville fått flest øyebryn.

Og det irriterer meg.

Pappaer er fine folk. Suverene. Et funn. Et must. Et alt. Men mange av dem er ganske heldige også. De har nemlig et ess i ermet. Mammaene. Det er nemlig sånn at når pappaene skal gjøre noe, så gjør de det. Med fullt fokus. Som i vårt hjem. Far bruker helgen til å plante hekk. Og det er flott, for all del. Han jobber som en helt, kommer innom en gang i mellom for å få litt drikke, og avbrytes innimellom av forbipasserende som er over seg av begeistring over hvor flink han er. Flott. For han er jo det. Men når han sier til meg at «Kan ikke du brårydde opp litt og komme ut,da?» Så tenker jeg at NEI. Jeg kan ikke brå-gjøre noe som helst. Det er ikke sånn at jeg kan bestemme meg for å gjøre en ting og så bare gjøre det.

Fordi:

image

Her er grunnen til at jeg  ikke bare kan brå brette sammen noen klær. For andre i huset synes nemlig det er mye mer morsomt å kaste de rundt. Helst etter at de er brettet.

 

image

Og derfor kan jeg ikke skynde meg å ta ut av oppvaskmaskinen først. Fordi enkelte andre liker bedre å sette inn i oppvaskmaskinen. Det som er rent og ligger plassert i en skuff som hun endelig har blitt høy nok til å få åpnet selv.

 

image

Det er ikke bare å «dra over gulvet» etter frokosten når visse familiemedlemmer er over snittet hjelpsomme og lager et sirkus mor ikke er i stand til å takle en søndagsmorgen, hvis kravet om å bidra ikke blir møtt.

Så i rettferdighetens navn slår jeg i dag et slag for mødrene. Hvis ikke andre har vett på å se at vi har ett og annet å holde på med vi også, så får vi jammen si det sjøl. Og det er ikke lett å skynde seg med barn. Sånn er det bare.

 

image

Og det er ikke lett å ha det ryddig med barn heller. For eksempel hvis de bedyrer at de eeeeelsker ballongen fra 17.mai. Som nå er blottet for luft. Etter en nesten-ulykke hvor ballongen holdt på å forlate sitt hjem via et åpent vindu for en tid tilbake, kjenner jeg at jeg per i dag ikke er i stand til å møte krisen som trolig vil oppstå hvis de skulle komme til å fordufte på ukjent vis.

It`s hard to be a nissemann.

 

h1

Seriøst?

juni 6, 2013

Til alle dere som synes det er så sjarmerende med små barn som ikke vil sove.. Til dere som trekker lett på skuldrene og kveler en latter når ungen for fjortende gang på et kvarter er tørst.. Dere som synes det er flott å se at barna deres vil ha mest mulig ut av dagen.. Som synes det er koselig at leggesituasjonen utvides med timer..TULLER dere??!!

Her sitter jeg svett, sur, upedagogisk og fortvila over at jeg nå ikke lenger bare har ett, men TO barn som nekter å sove. Den ene valgte å sove en stund, den andre satte en svært effektiv stopper for det. Og jeg har jobba med saken i to timer. Jeg har ikke spist kveldsmat, jeg har ikke fått vaska gulvet som skulle vært vaska for tre dager siden, jeg har ikke åpna avisa som jeg hadde tenkt å ta meg tid til å lese i dag, jeg har ikke rukket å melde meg av treningen jeg hadde meldt meg på, men som jeg av naturlige årsaker ikke fikk mulighet til å delta på, ei heller har jeg rukket å forberede meg til morgendagens arbeidsutfordringer.

Det jeg HAR gjort, er å bedrive forhandling på høyt nivå. Slik som man ikke skal bedrive i barneoppdragelsens navn. Fordi man skal være så klar og tydelig at et «Ok, du får lov til å ha Sabeltann i senga, men da skal du være stille» er helt unødvendig. Det samme er tilfelle når kveldens godnattsynging ender opp med allsang med et trøkk Oslo Gospel Choir ville misunt oss. Det skal ikke forekomme. Det skal heller ikke skje at mor i huset truer med at natten må tilbringes på vaskerommet hvis ikke stillhet oppstår øyeblikkelig. Men det skjer, altså. Fra tid til annen. I visse hjem.

Jeg har nå overlatt kaoset til far sjøl. Jeg synes han var rolig og (irriterende) flink de første tjue minuttene, men jeg hører nå at pipa er i ferd med å få en annen lyd. I det jeg ser han komme skridende opp trappa med minstemor på armen. Storebror gjentar sitt egenproduserte «Jeg er ikke trøtt-«rim i D-dur for førtifjerde gang.

Kjempesjarmerende. Hele familien viser seg fra sin beste side i kveld.

Hvis jeg ikke får sove godt i natt, ønsker jeg omgivelsene lykke til med morgendagen.

Og der sover far.

Med våken datter på armen.

Hiv o hoi.

Jeg er ikke trøtt.

 

h1

Dom andra

juni 2, 2013

Joda. På seg selv kjenner man andre. Det er godt mulig det er derfor jeg er skeptisk til sannhetsgehalten i det meste jeg hører. Og ser. Særlig når det kommer til bombastiske utsagn av typen «Vi lar aldri barnet vårt gå med våt bleie i mer enn fem minutter». Eller «Vi spiser alltid fisk fire ganger i uka«. Eller «Vi krangler aldri hjemme hos oss«. Jeg kan bare ikke tro det. Jeg tror på intensjonen, det gjør jeg, men jeg tror de fleste intensjoner kan få seg en smell.

Jeg liker intensjonen rundt «Jeg bryr meg ikke om hva andre sier. Vi gjør ting på vår måte og registrerer i grunn ikke hva andre holder på med». Men innrømmer å ha tidvise utfordringer med praksisen. Jeg klarer ikke unngå å legge merke til at familien ved siden av oss i parken griller fisk med delikate grønnsaker. Som barna spiser med smil om munnen. Mens mine spiser pølse. Igjen. Tidvis langt unna smilende, eksempelvis hvis deres mor kommer i skade for å tegne feil bokstav med ketchupen.

Jeg registrerer at familien som mater ender ved siden av oss har brødet i lekre Rice-bokser. Mens jeg så usynlig og kjapt jeg klarer prøver å dra de skivene jeg tok med meg uten emballasje ut fra stelleveska. Vi hadde, som noe som føles som vanlig, bare èn pose igjen. Og det er tross alt bedre med smuler i veska og tørt brød til endene, enn tørt brød til mor til kvelds.

I går var hele familien på en stor, flott lekeplass. Alle var blide og fornøyde, ja, jeg vil kalle det hele for reinspikka idyll. Så ble jeg oppmerksom på en familie lenger borte på plassen. Også de smilende og idylliske. Litt mer idylliske. Mye på grunn av familiens mor. Som det, heldigvis, er mest naturlig for meg å sammenligne meg med. Hun kunne med rette ha båret blomsterkrans på hodet. Hun var ikledd en helt nydelig, lang sommerkjole. Mulig sydd til henne, det så i hvert fall slik ut. Hun hadde i grunn en sånn kropp. Som alt som satt på så ut til å være designet kun til henne. Jeg har aldri sett en gaselle, men jeg antar at det ville vært riktig å sammenligne henne med denne.

I hvert fall. Mens de løp rundt og lekte sisten, ser jeg denne kvinnen slår hjul. Som den mest naturlige tingen i verden. I kjole. Og det ser bare delikat ut. Ingen truse vises, kjolen faller perfekt nedover bena hennes, og jeg kan på 100 meter avstand se hvor hvite tennene hennes er når hun smiler et nydelig smil. Da klarer jeg ikke å la være å tenke på meg selv. På hytta for en stund siden. Hvor jeg prøvde å gjøre noe lignende. I kjole jeg også. Som på ingen måte hadde samme utgangspunkt, og som etter et slå-hjul-forsøk på ingen måte ga en delikat tilskueropplevelse. Samboeren min forsvant. Faren min så bort. Broren min lo så han grein. Selv lå jeg på bakken i noe som best kan sammenlignes med «første posisjon for hodestående». Hvis slike posisjoner finnes. Det som skulle være nederst på kjolen var øverst. Nederst var det ingenting. Og jeg kom ikke ut. Jeg var fanget i min egen kjole. Sønnen kom løpende til. «Mamma! Leker du Grusomme Gabriel nå?» Jeg gjorde ikke det.

Men jeg skjønte at jeg måtte øve opp turnferdighetene mine. Betraktelig.

Så det prøvde jeg. Hjemme. Jeg tenkte at å stupe kråke burde være overkommelig selv for en aldrende, stiv kropp. Etter å ha lagt minstemor, som da sov i sprinkelseng ved siden av sengen min, bestemte jeg meg for å starte øvingen i sengen. Lande mykt, ikke spenne seg og derfor ikke knekke ryggen. Lett som en plett.

Vel.

Det er ikke lett å stupe kråke. Ei heller i senga. Jeg satset friskt, men tenkte ikke over at det ikke var en selvfølge at man landet der man hadde tenkt. Med et brak forsvant jeg ut av senga. På et hundredels sekund var mannen på plass. «Hva er det som skjer!?» Og der lå jeg. Skvist mellom sengen til mitt sovende barn og min egen seng. I en meget underlig positur. Totalt blottet for turnferdigheter.

Men jeg skal ha for pågangsmotet.

Selv om jeg tror jeg driter i den akrobatikken.

Så får jeg bare gjøre mitt ytterste for å overbevise meg selv om at vi alle har ulike ekspertområder.

Men inni er vi like.

Hja.