h1

Sympatisk, sa du?

januar 15, 2014

Her om dagen fikk jeg en hyggelig mail fra en anonym leser. (Joda, det kan ha vært mora mi eller ei venninne som tenkte at jeg trengte en oppmuntring, men jeg velger altså å tro på avsenderen som bedyrer å ikke kjenne meg). Poenget er at jeg i mailen ble rost opp i skyene. Og det liker jeg jo. Det stod at jeg var både morsom og flink og kreativ og…. Sympatisk. Og takk for det.

Men jeg har altså tenkt en del på denne mailen. Først mistet jeg litt bakkekontakt, så ble jeg innhentet av «sympatisk»-ordet. Det er veldig fint å være sympatisk. Og det er fint at folk tenker jeg er det. Men jeg er litt usikker på om det er sant. Eller, jeg er i hvert fall helt sikker på at det er en sannhet med modifikasjoner.

For når det kommer til usympatiske trekk, så har jeg i overkant mange. Jeg har jo skrevet om mandelen i grøten på julaften tidligere. Hvordan et fravær av denne i min grøt kan legge lokk på en stemning som i utgangspunktet var meget god. Det er ikke sympatisk. Det er det heller ikke å rope «NEI!» så høyt at mannen skvetter, når fireåringen prøver å hoppe over min tur når vi spiller fire på rad.

Jeg er helt klart født med konkurranseinstinkt. Lenge, eller, en stund, en liiiiten stund, rula jeg gata jeg vokste opp i i våre særdeles lokale olympiske leker. Da jeg, relativt raskt, ble tatt igjen av resten av barna, skjønte jeg at jeg måtte finne på noe annet. Tape ville jeg ikke. Og slik gikk det til at jeg gikk fra å være idrettsutøver til å bli dommer og arrangør. Om man ikke kan vinne, så kan man i hvert fall sjefe. Da tror alle at du vet hva du snakker om. Og at du er god. Og det likte jeg altså. Ei heller et fryktelig sympatisk trekk. Tap og vinn med samme sinn. Eller ikke.

Jeg har jo blitt bedre med åra, men jeg sliter fortsatt med en del meningsløse, usympatiske trekk. For det første viser det seg til stadighet at jeg er en typisk medgangssupporter. Noe jeg fnyser av hvis jeg mistenker andre for å være det. Men i går var det altså nummeret før det kom en håndballstatus fra meg på facebook. Og jeg antar at den ville inneholdt et «vi». For i går var jeg ett med håndballgutta. Og glemte helt at jeg på mandag var tøff og sa at jeg ikke trodde jeg kom til å gidde se kampen. Fordi de spiller så elendig. Nå er det plutselig oss igjen.

Ikke bra.

Så er jeg jo lærer. En lærer som mener mangt om nasjonale prøver. Et tema jeg ikke skal komme innpå her, bortsett fra at jeg tenker det er et redskap som i dag brukes helt feil. Fordi skoler har ulik praksis på testgjennomføring, blir det helt håpløst og uten poeng å sammenligne resultater mellom skoler. Jeg får frysninger av overskrifter som «Dette er Norges beste skole» eller «Her leser elevene dårligst«.

Likevel.

Når resultatene foreligger, klarer jeg ikke la være å se hvordan andre skoler jeg kjenner til ligger an. Og ligger de bedre an enn hva klasser jeg har undervist i gjør, kjenner jeg at jeg biter tennene litt ekstra hardt i sammen. Og at jeg smiler litt for bredt hvis det motsatte er tilfellet.

Meningsløst. Og ikke sympatisk. Selv om det går fort over.

I skrivende stund tenker jeg at dette er det tredje innlegget etter jul hvor mandel i grøten nevnes. Jeg påstod i det første at jeg ikke brydde meg om det var jeg som fikk den eller ei lenger, men jeg tror muligens jeg er ute etter å lure meg selv. Jeg blir tydeligvis ikke ferdig med saken.

Uansett. Det toppet seg litt i dag. Jeg var og tok en blodprøve. Så spurte jeg om noe jeg har tenkt på en stund. -Tror du jeg hadde vært en bra sprøytenarkoman? Sykepleieren ser, som seg hør og bør, på meg med et spørrende blikk. Jeg skjønner at jeg må utdype, og fortsetter -Nei, du skjønner det at samboeren min fikk høre at han hadde så gode årer en gang han tok blodprøve. Og da hadde de sagt at han nok hadde vært en god sprøytenarkoman. Blikket til sykepleieren var like undrende. Det så ut som hun tenkte -Stakkars, gale dame. Så da sa jeg bare -Neida. HÆHÆHÆ. Og så gikk jeg hjem.

Noen bør kanskje ta seg sammen litt. Om det skulle være sånn at samboer har bedre blodårer enn meg, så er vel egentlig det noe jeg bør leve greit med. Og jeg bør vel også takle at jeg ikke vet hvem av oss som faktisk har de beste årene. Men ikke for det, vi har jo noen sykepleiervenner som kunne avgjort.. Nei. Ta deg sammen.

Uansett. nå føler jeg i hvert fall at jeg har fått nyansert det sympatiske bildet jeg muligens har laget av meg selv, da. Og det kommer jo til å komme mer.

For om ikke annet, så er at jeg ærlig.

Og det er et sympatisk trekk.

Tør jeg påstå.

Advertisements

4 kommentarer

  1. Nå ler jeg så høyt at det er fare for at unga våkner på naborommet. Men det er det verdt!


  2. Det er i allefall sympatisk å dele sine mindre sympatiske sider ved seg selv, – slik at vi andre kan føle oss mer sympatiske:) For du har ikke vært inne på MINE noe mindre sympatiske sider… Så enn så lenge kan jeg leve i den tro at jeg er rimelig sympatisk, hehe. Takk;)


  3. hej. eg er ein nyutdannad barneskulelærar, og lur på om du ken skriv litt om ditta yrket ved å vær lærar? eg treng litt erfaring og du virker flink. varmaste helsaner från nybakt lærar


  4. Hahaha, herlig innlegg. Jeg kjenner meg alt for godt igjen med den konkurransegreia. Jeg kastet et monopolbrett veggimellom en gang fordi jeg virkelig måtte punge ut. Da var jeg 25.. Jeg gruset mannen i luftgeværskyting og skrøt uhemmet av dette på bloggen, han fikk virkelig høre det. Jeg trøster meg med at det finnes veldig mange verre usympatiske trekk… 😉



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s