Archive for mars 2013

h1

Påskepedagogikk

mars 27, 2013

Pedagogen tar ikke mammapermisjon. Eller ferie. Men pedagogen får seg stadig vekk en trøkk. Som når 3-åringen viser seg å ha fått med seg deler av påskebudskapet. Da  våkner hun. Pedagogen. Og kjører på med fortellinger om morgendagens Skjærtorsdag da Jesus samlet vennene sine for å spise masse mat. Noen pauser innimellom, merker historien får en viss innblanding fra pinsen. Mulig pedagogen trenger repetisjon. 3-åringen selv sitter med store øyne. Bestefarens øyne er enda større. Mens han mumler noe om «hvilket dannelseskurs er det hun har vært med på nå?». Jeg føler jeg har sønnen i min hule hånd, da han avbryter med at «så åpna de skuffen». Skuffen? Jeg må medgi at jeg ikke følger han. Han virker ikke overrasket. «mamma, vi kan spørre de voksne i barnehagen om det påskegreiene, vi. De kan det, skjønner du. Kan du være Langemann?»

Jaja.

Det er av sine egne man skal ha det, sies det.

h1

Blues om morran

mars 25, 2013

God morgen, godt folk! God morgen til dere som har stått opp med feil bein, som har hatt det for travelt til å dusje, eller har sendt ungene i barnehagen uten klær til å være ute i! God morgen til dere som har blitt holdt våkne av nabobikkja eller omgangssyke i natt! God morgen til dere med lite samarbeidsvillig hår, nyvunnet kvise på nesa og dårlig morgenånde! En riktig god morgen ønskes dere som angrer bittert på at dere ikke spiste frokost og derfor har forsynt dere grovt av kakefatet på personalrommet, dere som har fått passet påskrevet av enda mer morragretne unger og dere som enda sliter med angst etter helgens utagering!

DETTE BLIR EN FIN DAG!

(Og joda, god morgen til alle dere skjønne og fine og kjære og vakre og alt det der og. For all del. Jeg tror bare ikke dere trenger det like mye som oss andre. Hvis du skjønner).

Selv inngår jeg i flere av nevnte tilstander, muligens særlig den med feil bein. Men til mitt spede forsvar, så var det morgen 5.30. Det er tidlig. Det er enda tidligere når man på facebook kan se at fire venner allerede er i gang med å prise dagen og sola som alt er oppe. Jeg priser intet på denne ukristelige tiden. Med unntak av vår nyinnkjøpte kaffemaskin. Muligens.

Jeg rakk å sette på en klesvask før frokost. Da jeg var ferdig med det, møtte dette meg på kjøkkenet

image

Knekkebrød avgir en del smuler. Særlig når ettåringen har smakt på samtlige. Fint, for da rakk jeg å støvsuge også. Jeg nynnet ikke på Morning has broken, for å si det sånn.

Har jeg nevnt at det muligens blir ok å jobbe igjen også?

Nå har klokken uansett passert ni, og alt går med ett så meget bedre. Vreden har jeg herved skrevet av meg, dusjen har jeg fortsatt ikke rukket, men jeg innehar tross alt en god og funksjonell deodorant.

Blir en bra dag i dag.

Enjoy!

 

 

h1

Feire det som feires kan

mars 24, 2013

Vi er i overkant opptatt av merkedager i vår familie. Onde tunger vil hevde at dette skyldes husfruens ekstreme behov for å feire, da gjerne i form av ingredienser på Grete Roedes NEI-liste. Dem om det.

Gleden var derfor stor da jeg i dag fikk beskjed om at det i morgen er den store vaffeldagen. Det ville vært skandaløst å la den passere i stillhet.

image

Den observante vil se at vaffelen er brent i kanten, den kjente vil anta at jeg uansett har kjøpt vaffelen og ergo ikke kan lastes. Dette medfører riktighet. Den var imidlertid svært god.

Påsken er herved sparket i gang! Og etter påske begynner alvoret, permisjonen er definitivt over og vi skal begynne å øve oss på noe som ligner hverdag. Heldigvis har mannen 12 uker pappaperm. Det blir fantastisk å daglig komme hjem til ferdig, næringsrik middag, rent hus, ferdigbretta klær, pent kledde unger og harmonisk stemning.

Sier mannen.

Også smiler han et smil jeg ikke er sikker på betydningen av.

Påske først.

Gudskjelov.

h1

Omforlades

mars 21, 2013

Jeg har gjort det.

Jeg har åpnet påskeegget. Til barna. Jeg har forsynt meg. I smug. Før påske. Før de vet hva påskeegg er. Fordi bestemor hadde lagt igjen to etter ukas besøk. Som de skulle få kose deg med i påska. Det skal de fortsatt gjøre, men det blir i en amputert utgave.

Jeg kan ikke annet enn beklage. Når det kommer til godteri, viser viljestyrke seg å være et fremmedord for meg.

Jeg overså også mitt løfte til meg selv om å holde meg unna de syyyykt gode påskeeggene i lilla eggekartong i år. Klok av skade. Ikke fordi jeg var redd for å forspise meg på dem, det har jeg vondt for å tro at går an, men fordi jeg vet at jeg kommer til å bli hekta.

Troll i ord. Før palmesøndag og påskestart.

Sorry,da.

Hilsen bitte-litt angrende synder.

Men ikke verre enn at jeg tar meg en liten sjokoladeknupp før jeg går og legger meg.

De får så mye annet likevel de ungene,så.

h1

Hverdagstakk

mars 19, 2013

-Så artig at så mange likte innlegget mitt/hyllesten til barnehagefolket! Med over 2000 facebookdelinger, må det sies å ha vært et innlegg som engasjerer folk.

Det er bra

Jeg har fått en del tilbakemeldinger fra folk som arbeider i barnehagen. Det er nesten ille hvor glade de er for mine takk. Det har fått meg til å tenke. Samt konkludere. Vi må bli flinkere til å vise at vi setter pris på de ulike yrkesgruppene. Ja, det er en selvfølge at barnehagene følger rammeplanene. Og at kunnskapsløftet følges i skolen. Selvsagt skal helsearbeidere følge loven. Alle skal følge loven. Men det er ingen selvfølge med den oppriktige omsorgen som blir gitt. Ei heller de mange «ekstra milene» som blir gått. Tenk på alle arbeidstakere som gjør mer enn akkurat det de må. Jeg tror det gjelder de fleste. Og det må vi vise at vi ser.

Etter dager på flyttefot, finner man en del ting i sitt usystematiserte kaos. Her om dagen dukket et påskekort opp i mitt. Kortet var fra det første året jeg jobbet som lærer, og jeg hadde sirlig laminert det. På kortet står å lese «Kjære deg! Tusen takk for en flott forestilling vi fikk se med 4. klasse i går! Her ligger det masse jobb bak, vi er glade for at du har gjort det! God påske! » Det betød kjempemye for meg. Jeg kastet ikke kortet nå heller. Kommer ikke til å gjøre det. Hver gang jeg finner kortet, skal jeg tenke på at det var en hyggelig tilbakemelding, men jeg skal også tenke på at det er på tide at jeg kommer med hyggelige tilbakemeldinger selv. For det betyr mye. Og det koster lite.

Det er et tankekors at man kan lese om legen som reddet livet mitt. Eller advokaten som fikk meg frifunnet. Eller snekkeren som bygget opp huset vårt etter brannen. For eksempel. Og takk og gudskjelov for det. Men det er ikke så ofte man kan lese om hva årene i barnehage, tiden på skolen, møtet med dirigenten i barnekoret eller samtalene med helsesøster gjorde for at et menneske kom seg fint gjennom livet. Ofte vet hverken barn eller voksen at det var nettopp deres innsats som gjorde at det ble tatt noen kloke valg.

Derfor tenker jeg at denne hverdagstakken.. Den er viktig.

Vi trenger den alle sammen.

(Og jada. Jeg har fått andre tilbakemeldinger også. I går, for eksempel. Husfrue! Greit at du skriver om seriøse ting også, men nå vil vi høre om at du driter deg ut igjen! Vi vil le!   Jada. Jeg har ikke slutta å drite meg ut selvom jeg er seriøs innimellom også. To be continued).

h1

Gransking meg her og gransking meg der.

mars 17, 2013

Kjære barnehagefolket.

Jeg hadde ikke tenkt å havne på barnehagegranskingkjøret, men jeg merker at jeg har litt jeg må ha sagt likevel. Jeg synes det er fint at noen gransker ting og tang i samfunnet vårt. Det er viktig med fokus og søkelys på ting som ikke fungerer som det skal. Barnehagegranskingen gir meg fint lite. Ikke blir jeg sjokkert, ikke blir jeg opplyst, ikke blir jeg engasjert. Jeg har sjekket tilstandsrapportene til de to barnehagene vi har erfaring med, uten puls eller gisp, ellers har jeg hoppet over det meste av de uttallige artiklene VG har hatt den siste tiden.

Kjære fine, gode mennesker som jobber i barnehagene i dette landet. TAKK. Tusen hjertelig takk. For at dere står opp hver morgen for å passe på barna våre. For at dere smilende står i gangen når vi kommer, uavhengig om dere har sovet godt, kranglet med egne familiemedlemmer eller spist frokost. Alltid gir dere oss følelsen av at vi er velkommen i barnehagen og at dere har ventet på barnet vårt. Tusen takk for at barna våre er viktige for dere. Takk for at dere vil bli kjent med dem. At dere vet hva de liker å ha på brødskiva og at dere ser når de føler seg usikre. Takk for at barna våre ikke «bare» er barn, men at det er viktig for dere at de har det bra. Vi kjenner det. Hver dag.

Selv har jeg begrenset erfaring med arbeid i barnehage. Jeg hadde sommerjobb noen år da jeg var student og vet derfor litt om hvordan hverdagen ser ut. Med egne barn trenger man i grunn ikke erfaring med slikt arbeid for å tenke seg hvordan det må være. Vi vet hvordan det er å ha èn sur unge ved middagsbordet. Legg til to med forkjølelse. En med adferdsvansker. Fire som krangler om hvem som skal få leke med dukken med det lengste håret når maten er spist. Tre med manglende matlyst. Fem med kronisk munndiarè. En som gråter fordi han savner mamma. Og åtte som trenger hjelp til å smøre på skiva. Ta også med fravær av en tiltrengt vikar. Innsparing.

Mange av oss ville sikkert skreket. Holdt for ørene. Bannet.

Men hva gjør barnehagefolket? De er der. Med hele seg. De prater, lytter, svarer, grensesetter, passer på og smiler. Sammen med våre barn. Tusen, tusen takk.

Takk for at barna våre opplever at de er betydningsfulle i barnehagen. For at dere samler små, søte historier som har skjedd i løpet av dagen, og deler det med oss når vi kommer og henter. Takk for at dere minner oss på at barna trenger caps når det begynner å bli sterk sol. At dere har oversikt over hva barna har gjort på do og hvor mange brødskiver de har spist.

Tusen takk for at dere er så tålmodige med masete foreldre. Som meg. Takk for at dere i hvert fall ser ut som dere er interesserte når jeg forteller hvordan sønnen min har sovet om natta. Jeg tror interessen er oppriktig.

Tusen takk for at jeg føler meg trygg når jeg drar fra barnehagen. Når jeg ser at dere står i vinduet med barnet mitt på armen. Selvom barnet mitt gråter, så vet jeg at dere kommer til å sørge for at det får en fin dag. Takk for at dere likevel sender meg en melding hvis han har vært lei seg når jeg har dratt. For å fortelle at nå leser han bok og ler høyt. Hjertelig takk for at dere reflekterer masse rundt mitt barns lek og læring. Det glemmer jeg stadig selv. Takk for at dere lukker trappegrinda, har øyne i nakken og bruker refleksvest på ungene når de er på tur. Jeg vet at sikkerhet er viktig for dere. Og jeg stoler på dere. Selvfølgelig stoler jeg på dere.

De aller fleste mennesker ser tilbake på tiden i barnehagen som en positiv og trygg tid. Det kommer ikke av seg selv.

I morgen synes jeg vi skal si til de ansatte i barnehagen at vi synes de er flinke. Og at vi heier på dem.

Heia! Og takk.

h1

Gammel og grå

mars 16, 2013

Jeg er ikke ung og lovende lenger. Jeg er ikke det. Ved nærmere ettertanke, er jeg ingen av delene. Verken ung eller lovende. Enkelte ganger er det vanskelig å tro. Da er jeg så ung at det ikke er til å tro. Som når jeg med sjokk og vantro ser på min 6 år eldre samboer og gisper at -Hææ?? Har du ikke hørt den sangen der? Seriøøøøst? Eller når jeg ringer hjem til foreldrene mine for å spørre om ikke de kan fikse et nytt søppelstativ til oss. Noen ganger kan jeg få sjokk av å tenke på ansvaret jeg har skaffet meg i form av våre to barn. Jeg er jo bare jentungen sjøl.

Men så blir jeg minna på at jeg er jo ikke det. Og denne påminneren kommer stadig oftere. Gjerne i form av at jeg ikke skjønner ting. At jeg blir litt sånn– Å ja, sånn som ungdommene liker? (UTEN å prøve parodiere Nils-Gunnar Lie. SÅ gammel er jeg ikke). Og selvom jeg fortsatt liker å tro at jeg er impulsiv og uredd, så er jeg jo ikke det i det hele tatt. Selvom jeg i dag, 16.3.2012, har tatt steget ut i Instagram-verdenen.

Men jeg skjønner ikke hva Instagram er!!! Eller, jeg skjønner jo at det er et program hvor man deler bilder. Men hvorfor det, lissom? Kan man ikke det på facebook,da? Jeg antar at jeg gjør en del blemmer. Slik jeg gjorde da jeg starta opp med facebook. Med falskt navn. Snakk om å misforstå konseptet. Og å være nervøs for den digitale verden. Jeg fikk ikke så mange venner,da. For å si det sånn.Men nå, 6 år senere, er jeg en facebookracer. Og da må det selvsagt komme noe nytt. (Jada, jeg vet at ikke Instagram er nytt. Men likevel). Jeg lurer på om det er noen kjøreregler jeg burde vite om. Hvem er det egentlig naturlig å følge? Og hvorfor? For å se bilder? Jeg har lagt til de kjendisene jeg har kommet over, pluss noen venner og noen jeg synes virker kule. Så da er greia at jeg får se bilder av hva de spiser når de er på restaurant og sånt,da? Og hvor mange som liker de bildene? Jeg skjønner ikke. Og hva tenker folk når jeg legger de til? Tenker de at det er greit, eller tenker de at hvem er hun eller tenker de at hvorfor legger hun til meg? Selv er jeg ikke så veldig populær. Jeg har 5 følgere. Og jeg tror at det muligens er brudd på regel nummer 1: Man skal ha flere følgere enn folk man følger selv. Det ser i hvert fall sånn ut.

Jeg er jo anonym på Instagram også jeg,da. Selvom jeg hører rykter om at husfrua er i ferd med å bli avslørt. Det velger jeg å ikke forholde meg til. Teknologiangsten er fortsatt levende til stede.

Jaja. Jeg skal ha for at jeg prøver å følge med,da. Joda. Jeg skal det.

Men når jeg først er inne på gamlis-takter, så lurer jeg på en ting til. Dette med CD-plater. Det er jo ikke akkurat i vinden for tiden. Jeg har montert cd-hylla vår i dag. Og sirlig fylt den med ymse musikk. YMSE. Som for eksempel Yabba Dabba Dance. Har folk egentlig CD-hyller lenger? Hva skal man i sannhet gjøre med alle disse cdene som aldri blir brukt? Det er jo for gæli å kaste dem? Men de forskjønner ikke akkurat rommet. Er det ikke litt harry, egentlig?

Kanskje jeg bare kan ta et bilde av det. Å legge det på Instagram.

Så kan jeg høre hva de 5 følgerene mine synes.

h1

Klagemur

mars 15, 2013

Egentlig har man jo facebook til å sutre på, men jeg prøver å begrense det. Ved nærmere ettertanke, så synes jeg at jeg ikke har brukt bloggen til all verdens klaging, så derfor føler jeg dette innlegget er legitimt. Hadde jeg vært dere, hadde jeg ikke tatt meg bryet å lese det, men heller ventet til morgendagens innlegg. For da satser jeg på å være tilbake.

Nå er jeg sliiiiiten,ass. Tired. Müde. Møkkaflytting. Dritting. ( Her ser det ut som det står driting, det gjør det ikke, men jeg synes det var ganske artig likevel). Forbanna tunge saker. Helvetes maling. Utålmodighet som resulterer i kink både her og der, fuck it. JA, det blir fint. Men fytterakkern så mye styr. Og så er det jo litt meningsløst også. I dag, for eksempel. Ungene får et utrolig fint lekerom, rett og slett. Men i kveld har jeg brukt 3 timer på å sortere leker. Sirlig. Hyller for ditt og kasser for datt. Strøkent som bare det der oppe nå. Hadde det ikke vært for at det er trapp opp, hvilket føles som Rondane akkurat nå, så skulle jeg tatt et skrytebilde. For jeg VET jo hvordan det ser ut 06.45 i morra. Og da kan jeg sitte der med vond rygg og såre knoker. Og angre som en hund.

Ikke har jeg godteri heller.

Og enden.. Den ser jeg på ingen måte. To roterom er skapt. En dobbelgarasje er fylt til randen av alt mulig. Unntatt bil. Huset skal beises. Hagen eksisterer ikke. Pengene har jeg brukt opp. Luft og kjærlighet, my ass.

Artig ordspill på forrige avsnitt. Starter med enden og slutter med ass. Kanskje jeg skal ta det som et slags tegn. Rett og slett slenge baken og resten av kroppen i senga. Og satse på en god natt. Og soverommet er jo ferdig. Med unntak av listemaling, kommodeflytting og skapsortering.

Det kommer en daaaag, i morgen. Du må tro og håpe at i morgen.. Blir det soooool..

Takk til Annie, Maria Haukaas Mittet og alle andre.

Og god natt fra bill.mrk grinebiter.

h1

Studentgleder

mars 13, 2013

På nett, på nett, jeg er på nett! Tv har jeg også! MED signaler! Kjære sofa, du skjønner vel ingenting etter fravær av min relativt tunge bakende, men nå er jeg tilbake! TV`n har jeg ikke savna, men internett synes jeg har vært skikkelig kjipt å mangle. Men nå….!

Fikk mail av en venninne i går. Som ga meg gåsehud, latterkrampe og frysninger. Hun hadde vært oppe til muntlig eksamen. Relativt hektisk kvinnemenneske dette også, så hun hadde snakket i overkant ivrig og uoverveid. Da hun skulle forlate rommet, middels fornøyd og sjokkert over egen oppførsel, hadde noen sølt vann på golvet. Så hun tryna, like godt. Noe så sinnsykt også. På vei ut fra muntlig eksamen. Det er ikke så kult. Og i steden for å reise seg opp og smile så søtt som en nytryna kvinne kan, så satte hun like godt i å le. En desperat latter, som hørtes ut som en gris med dødsangst.  Åh, her er jeg ekstremt god på empati, asså. Jeg kjenner magen vrir seg og kinnene koker. Litt sånn livet- passerer- i-revy-følelse.

Kom i den forbindelse også på en annen venninne. Som på lærerskolen ble så glad for karakteren hun fikk på muntlig, at hun hoppet opp på sensor. Som en ape. Med bena godt plassert rundt hoftene hans. Og så går det opp for henne hva hun gjør. Mens hun henger der. Hopper forsiktig ned, nikker takk og går stille mot døra. Hvor hun snur seg og vinker.

Jeg elsker at sånt skjer med folk. Fordi det kunne skjedd med meg. I hvert fall det med tryninga. Jeg har litt angst for å bli løftet, så jeg tror ikke jeg kunne hoppet opp på noen. Da frykten for at de ville falle bakover under min vekt ville vært større enn gleden over en god karakter.

Men likevel.

Og jeg har vært oppe til muntlig jeg også.

Men det får bli en annen gang.

h1

En slags fruktkurv

mars 11, 2013

Her om dagen var det 8.mars og kvinnedag. Siden dette er en blogg hvor ærlighet er poenget,  må jeg innrømme at jeg ikke reflekterte nevneverdig over dette. Jeg konstanterte at det var nevnte dag, var glad jeg var kvinne i Norge og tenkte at det var helt greit at mannen ikke kjøpte blomster til meg denne dagen. Som jeg hørte mange andre hadde fått. Det er koselig med blomster og sånn, for all del, men på en dag med likestilling og kvinners rettigheter i sentrum, synes jeg det blir litt rart likevel.

Sett pris på at jeg er kvinne en annen dag, helst at jeg er meg.

For å likevel ha sagt det: Ære være kvinnebevegelsen. Jeg er svært fornøyd med kampene de to generasjonene før meg har tatt. Det har vært en lang vei, og vi er ikke i mål. I verdensmålestokk er vi milevis unna, men snever som jeg er, snakker jeg nå om min egen nesetipp. Selvsagt er jeg feminist. Og jeg er naiv. Jeg er så naiv at når jeg leser om Harald Eias likestillingsparadoks, så tenker jeg at han kødder. I hvert fall at han setter ting så på spissen at han er garantert provokasjon og oppmerksomhet. Derfor gidder ikke jeg fyre meg nevneverdig opp over den slags. Jeg blir mer irritert når jeg hører det harseleres med konseptet kvinnedag på radioen. Selvom jeg ikke markerer dagen på noen som helst måte. Men jeg synes det er en viktig dag likevel. Folk har jobba ræva av seg for at vi har kommet dit vi er nå. Og det er vår oppgave å fortsette med jobben. Ikke latterliggjøre den.

Nemlig.

Menn og kvinner er forskjellige. På godt og vondt. Slik skal det være. Selvfølgelighetene jeg nevner, bør ligge i at vi har like rettigheter og at vi er like mye verdt. Her har vi kommet langt.

Hvorfor dette 8.mars-pjattet i dag, 3 dager på overtid? Greia er at jeg tenkte litt på det i går. Noen ganger blir ulikhetene veldig tydelige. Og da lurer jeg på om det må være sånn.

Vi flytter jo for tiden. Fryktelig slitsomt. Ikke verre for oss enn for noen andre, men fryktelig slitsomt likevel. Mannen har kjørt skytteltrafikk mellom nytt og gammelt hjem, han har båret og skrudd, og drukket kaffe mellom slaga. Det må han jo. Han har jo jobba som en helt. Ja, han har det. Og det er jeg glad for. Vi hadde vært husløse hadde det ikke vært for han. Folk slår han på skuldra, synes til og med han har blitt smal i kjakene de siste dagene. Flere er bekymret for om han har sovet nok. Viktig å ikke drive rovdrift på kroppen.

Fint. Men jeg står pokkern i meg på jeg også!!

Det ble tydelig for meg her om dagen da et kvinnemenneske sa til meg at -Oi, nå ser du sliten ut! Nå får du jammen ta kvelden! Hvorpå en mannsperson overrasket parerte at –Men har du løftet noe særlig i dag du,da?

Nei. Bortsett fra en forkjøla-grinete klump på 10 kilo som konstant henger på hofta mi i våken tilstand, så har jeg i grunn ikke det. Hun har i tillegg sovet 3 intervaller av 15 minutter, slik at jeg har fått anledning til å lese tre sider av en bok og delta i en aldri så liten fektekamp med en 3-åring som jeg føler har gått for lut og kaldt vann de siste dagene. Svart samvittighet er slitsomt i seg selv. I tillegg har jeg skrevet handleliste slik at barna får i seg noe annet enn helfabrikata flyttemat, jeg har handlet, laget mat, pakket ut av esker og inn i skap, tatt stilling til hvor ting skal være, bestilt nytt søppelstativ, reklamert på skadet møbel, bestilt nytt, skiftet bleier på et barn som ikke forstår poenget med skifting, smilt høflig til nye naboer, kranglet høylytt med 3- åring om bruk av smokk på dagtid, fått henvendelser av ny huseier om praktiske opplysninger om vårt gamle hjem, tatt i mot engelsktalende maler og prøvd å forklare han på rusten engelsk at vifta i taket skal bort og at han må få tettet hullet, panikkrydda gjesterommet til svigermor kommer på besøk, valgt ut nytt gulv som skal legges, prøvd iherdig å få på strykebånd på sykt lange IKEA-gardiner, samlet søppel,søppel,søppel, konstant ryddet og vært på jakt etter farlige gjenstander for en 1-åring med utforskertrang og tannfrembrudd, vasket to maskiner med klær, brettet sammen klær, ringt giftinformasjonsentralen etter at lillegull fikk tak i en flaske med klorin hvis kork ikke var skrudd på, (hun hadde ikke drukket noe, men HVIS..)..

Sånne ting. Men nei, jeg har ikke løftet noe særlig.

Men jeg har misunt mannen to timer alenetid i  bil. Med en kaffekopp og radio. Vond rygg til tross. Jeg har misunt han evnen til å kunne holde iherdig på med en ting, og kunne konsentrere seg om bare den tingen.

Det er ambivalent å være menneske. Nå er permisjonen min faretruende snart over. Det skal bli fint å begynne å jobbe snart. Og rart. Nå er det mannen sin tur til å være hjemme. Han gleder seg. Det skjønner jeg godt. Jeg er veldig glad for at man i Norge kan velge å dele foreldrepermisjonen likt mellom seg. Og jeg er veldig glad for at det ikke har vært et tema hjemme hos oss. Jeg har kost meg veldig dette året, og ville ikke bytta med noen. Ikke mannen min en gang.

Jaja. Mitt lodd i livet var å bli kvinne og mor.

Flaks for meg at det var et vinnerlodd.