Posts Tagged ‘fashion’

h1

Party on, all night long. Jøss.

februar 15, 2013

Snakk om å være energisk og ivrig i tjenesten. Følgende sms ble sendt til min beste venninne klokken 16.55 i dag:

Her sitter jeg på trening

Uten mål og mening

Så ser jeg lørdag i det fjerne

Føler for å nå gi jernet.

I morra blir det glitter og stas

Bøtter med cava og ekstremt mye fjas

Altså:

Jeg elsker å trene

Det må jeg nok mene.

Bra, hæ? Ikke? Jeg skal være glad for at venninne mine holder ut med meg. Poenget med offentliggjøring av denne sms, er sammensatt.

For det første.

Hvis dere reagerte på at jeg satt på trening, så skjønner jeg det. Men så ille var det ikke, for jeg var på spinning. Og timen hadde ikke begynt. Jeg fikk imidlertid en dårlig start på økten, da instruktøren ønsket velkommen til en –intens time intervall 60 minutter. Jeg var forberedt på 45 minutter. Og for meg er det en STOR forskjell. Derfor hører jeg meg selv med sammenbitte tenner utbryte –faen! akkurat høyt nok til at naboen snur seg. Kjenner at jeg begynner å fikle med styret. På instinkt. Han kan ikke tro at jeg synes 60 minutter er lenge, så sproty som jeg er, så jeg får plutselig «problemer» med styret. Som jeg klarer å løse på elegant vis. Jaja.

Det blir faktisk en bra time. Og uansett hvor klisje det er, så er det utrolig godt å trene. Når man er ferdig. Men fordi jeg nok var litt gira i dag på grunn av morgensdagens ekstreme planer, var det ganske ok underveis også. Når jeg ikke blir fnisete, sur eller flau av låter som skriker –Øl!Øl!Øl! Og afterski!, jeg blir snarere gira, vel, da er det noe i gjære.

For i morra skal mor på byen. Ut. Vorspiel. I studiebyen min. Med min trofaste bestevenn. Som jeg har vært på byen sammen med EN gang de siste 4,5 årene. Skandale. Men sånn går det vel når man holder på med den ungeproduksjonen som jeg bedriver. Men NÅ, nå er det vår tur igjen. Og jeg gleder meg så veldig. Jeg vet at jeg kommer til å le så jeg griner og ha øyne som enhver Satan-rocker vil misunne meg når jeg ankommer byen. Det er greit det. Betryggende for mannen hjemme også, ingen tvil om at jeg får gå i fred.

Men. Jeg aner selvsagt ikke hva jeg skal ha på meg. Aner ikke.  Jeg begynte jo å gå på byen da jeg var 18, det vil si at jeg kan regne med at det henger ungdommer som er sånn ca. 17 år yngre enn meg på samme sted. Og jeg husker hva jeg tenkte om gamlisene på rundt 40 da jeg var på deres alder. Jeg husker underholdningsverdien av å se de kaste skoene og innta dansegolvet. Gjerne i hvite tennissokker. Nå skjønner jeg at jeg ikke skal ha på meg tennissokker, men det er også alt. Er det ut med støvletter? Alle har jo ankelboots for tiden. Det har jo ikke jeg. Bortsett fra sånne Uggs-aktige. (Jada, 35 år. Men det er IKKE Uggs. Det er noen varme, praktiske, flate sko). Men jeg kan jo ikke ha vintersko på byen. Hvis det er noen erfarene byvandrere som lar seg underholde av denne bloggen, så er jeg veldig åpen for tips. Og hva kjøper man å drikke? Jeg skjønner at jeg skal unngå Vodka/battery, men det er egentlig alt.

Nå kjenner jeg at jeg ble nervøs.

Så nå får Idol overta.

For egentlig så gleder jeg meg så sjukt.

Sjukt.

Reklamer
h1

My big mouth

desember 16, 2012

Jeg er litt usikker på om det sier mest om treningsinnsatsen min eller nervene mine, men jeg har altså minst like høy puls under en håndballfinale som jeg har på en treningstime. Jeg er også usikker på om det kan kalles treningsutbytte å ha svettet seg gjennom en kamp fra sofaen. Riktig nok med noen turer opp og ned, men stort sett passivt. Uansett, sliten ble jeg. Men overraskende lite sur. Kanskje jeg har blitt bedre på tap med alderen også?Eller har jeg endelig innsett at Norge ikke er «vi»? Eller har jeg blitt så sympatisk at jeg tenker at godene må deles på? Ikke vet jeg. Jeg takla i hvert fall tapet uten tårer. Det hadde jeg sikkert ikke klart med seier.

Harmonien råder i heimen. Sammenlignet med for en uke siden, da. Jeg vet ikke hva som har skjedd, men sønnen har tatt en pause fra 3års-trassen/selvstendighetstreningen bla bla bla. Med unntak av leggesituasjonen, går det på skinner. Jeg ferska han til og med i å si til sikkert 100 nisser på Plantasjen i dag at Hei, jeg ønsker meg Brannmann Sam-bil til jul. God jul. For så å avslutte seansen med et bukk. Til samtlige nisser. Er ikke den gutten godt oppdratt, så vet ikke jeg. Jada, jeg vet at det går i perioder. Det er bare noen sårt tiltrengte lauvbær som skal få bære meg en time eller to. Eller puste på ei stønn, som Alf ville ha sagt.

Ellers så har jo jeg og fotballfrua en god del felles. Blant annet har vi ikke noe særlig til overleppe noen av oss. Min er både mindre og smalere en hennes, men hun har jo selv gått ut med at hun ikke er fornøyd med sin egen. Nå er ikke munnen min det første jeg ville bedt Alladin om å fikse hvis han skulle dukke opp, men i likhet med fotballfruen har jeg nå tatt noen grep. Det merkelige er jo at jeg er faktisk forfengelig. Det er bare det at jeg ikke klarer å gjennomføre det. Leve opp til det, på en måte. Har jeg sminka meg fint, klør jeg meg i øynene etter 3 minutter. Har jeg på meg en lys topp, søler jeg ketchup på den. Har jeg kjøpt ny bukse med glidelås bak, glemmer jeg å lukke igjen glidelåsen. Når jeg kjøper meg en fresh, dyr neglelakk, glemmer jeg at jeg biter negler. Har jeg fått til håret en dag, river minstemann i det. Har jeg brukt for lang tid på badet og får det travelt, finner jeg ikke støvlettene jeg skulle hatt til antrekket og ender opp med slitne joggesko. Noe sånt.

Ok, i motsetning til fotballfrua, så har jeg ikke tatt Restylane i leppene. (Jeg tror i hvert fall det er det det heter). Og jeg kommer ikke til å gjøre det heller. For min del er det ikke så attraktivt å se ut som en and de første ukene etter inngrepet. (Dette er lærdom jeg har fått gjennom kommunikasjonen mellom frua og fansen i kommentarfeltet på bloggen hennes, ikke min mening om noens lepper). Dessuten er jeg redd for sprøyter. Meeeen, i dag tok jeg altså grep. Jeg brukte en leppestift som skulle gi store, fyldige lepper.

Hjelpes meg, har noen prøvd en sånn?? Ikke aner jeg hva den er laget av, men det er veldig spesielt,asså. Ikke at munnen blir Angelina-like, for det gjør den absolutt ikke, men det prikker og iser noe så sinnsykt. På en sånn måte at man ikke orker å ha munnen igjen, ei heller inntil tannkjøttet, så sånn sett blir det en slags naturlig trutmunn-effekt. Eller, da jeg så meg selv i speilet, så jeg i grunn svært underbitt ut. Dessuten ble jeg veldig fokusert på leppene mine, noe jeg jo egentlig ikke er. Veldig unaturlig opplegg. Mannen la ikke merke til min innbydende munn, han var i grunn mest fascinert (som i lattermild), over at jeg hadde valgt å gre alt håret bakover i dag.

Jaja. Det er av sine egne man skal ha det.

h1

Bordeaux skal det være

november 13, 2012

Dagen i dag startet to timer for tidlig, klokka 4.30. Jeg prøvde iherdigå stenge verden ute, men min lille verden var ikke til å rokke. Det var morgen. Vi stod riktig nok ikke opp før halv sju, jeg har nemlig lært at barn kun på denne måten kan lære seg når dagen begynner. På disse to timene rakk jeg å tenke en hel del. Barnet var fornøyd og pludret i vei, så sånn sett lå det til rette for en gemyttelig stemning. Men jeg har et problem. Med at jeg ikke synes det er særlig hyggelig på den tiden av døgnet. Og da tenkte jeg på at de med store barn oppriktig mener at dette er noe jeg kommer til å savne. Akkurat det har jeg vondt for å tro. Når klokka er 4.30, er det kun èn ting som står i hodet på meg: LA MEG FÅ SOVE. VÆR SÅ SNILL. JEG BER. Hadde datteren skjønt prinsippet med forhandling, hadde jeg vært villig til å gi hva som helst. For tre timer søvn.

Vel oppe og i gang, var det det evige klesvaskposjektet som krevde sitt. Og som vanlig, så måtte det gå fort. Og som vanlig tok jeg med meg litt for mye i trappa. Og, som ikke fullt så vanlig, så tryna jeg noe så skikkelig i trappa. Akte ned 8 trappetrinn, under et tørkestativ, med et sjørøverflagg i den andre hånden og en tannbørste i munnen. Veldig spesielt. Veldig mye lyd, tørkestativet var nemlig også fylt av klesklyper. Da jeg nådde bunnen av trappa, kom det ikke en eneste lyd. Jeg jobbet knallhardt med meg selv for å gi mitt bidrag til stillheten. Jeg brant nemlig inne med noen gloser jeg ikke orker tanken på at poden kunne gjengitt i barnehagen. Gikk fint, det. Først nå, 12 timer senere, jeg har satt meg ned og kjent etter. Det gjør dritvondt, lissom. Likevel er det verre å tenke på at naboen har fri i dag og KAN ha vært vitne til det hele. Jeg har hørt at «den late bærer seg ihjel fremfor å gå to ganger». Mulig den treffer meg.

I dag har jeg sjekka ståa hos fotballfrua igjen. Jeg registrerer at hun i dag har vært nær ved å hoppe i taket av at hun endelig har funnet et burgunder skinnskjørt. Jeg klarer ikke slutte å la meg fascinere av våre forskjellige liv. Jeg har også vært nær ved å hoppe i taket i dag, men det var fordi jeg har ordnet med godteposer til helgens barnebursdag. Og fikk en kjempeoverraskelse ved at det var en sjokoladegullpenge for mye. Da er takhopp nærliggende her i heimen. Frua er nok ikke så begeistret for sjokoladegullpenger, hun har nemlig fått en ny favoritt til kaffen: Blåmuggost. Hun ELSKER faktisk smaken av blåmuggost til kaffen. Vi kan jo ikke møtes på halvveien om vi hadde hatt lyst engang.

Nå får jeg begynne å tenke på hva jeg skal ikle meg under helgens feiring. Det blir ikke lett, men jeg skjønner at jeg må gå for bordeaux. Fargen, altså.