Archive for desember, 2012

h1

Takk og velkommen igjen!

desember 31, 2012

Sånn, da har jeg takket hver nisse for i år og ønsket velkommen tilbake neste år. Det samme gjør jeg nå til dere. Bestemora mi har alltid fokus på å takke for året som har gått, og det synes jeg er en god greie. TAKK!

Når det gjelder det nye årets forsetter, så gidder jeg ikke ha noen. Eller, det vil si at jeg har i grunn forsetter hele året. De som har fulgt bloggen en stund, vet jo at dette egentlig ikke er å anbefale. Men jeg satser på at 2013 blir et år hvor gode forsetter blomstrer og følges opp. VG hadde i helgen en artikkel om folkets ønsker for 2013. Og jeg har mange ønsker for året som kommer.

Jeg har ikke tenkt å skrive om ønsker for fred og vennskap og god helse og like muligheter for alle og sånn. Slike ønsker er jo en selvfølge. Mine spesifikke, lett gjennomførbare ønsker for 2013, er som følger

  1. Jeg ønsker meg en overdreven treningsglede kombinert med et lidenskapelig kjærlighetsforhold til sunn mat
  2. Jeg ønsker at jeg i 2013 vil foretrekke fisk fremfor sjokolade
  3. Jeg ønsker å bli oppringt av Det store korslaget eller en musicalprodusent, med tilbud om en rolle
  4. Jeg ønsker meg 6000 kroner hver måned, som MÅ brukes, og som KUN kan brukes på meg selv
  5. Jeg ønsker meg en moderat lottogevinst, 500.000 kroner, for eksempel.

Burde vel la seg gjøre dette? Uansett: Håper alle får en fin kveld. Og hvis ikke, så er nyttårsaften ofte oppskrytt likevel. Men jeg ønsker alle et godt, utviklende og spennende 2013! Let the game begin!

 

 

 

Reklamer
h1

Blod, gørr og lykke.

desember 30, 2012

Jeg kjenner at dette kan komme til å bli et litt ekkelt innlegg. For sarte sjeler. Og fordi jeg har et innstendig ønske om at de sarte sjelene stiller opp som blogglesere også i fremtiden, må jeg be disse revurdere interessen for dagens innlegg. I hvert fall dere som ikke har født. Og enda mer i hvert fall dere som ikke er født til å føde.

Advarsel herved sendt ut.

Når gutta samles i alderen 18-75 år, blir det alltid snakk om militæret. Den ene helvetesuka verre enn den andre. Egentlig merkelig at de overlevde, med 40 kuldegrader, 50 kalorier om dagen og 45 minutter søvn i døgnet. Det er utrolig interessant å observere mannfolka når militæret kommer på agendaen. Stemning og temperatur stiger, og man må nesten skrive seg på liste for å få komme med en replikk. Om Pamela Anderson går naken forbi et bord hvor det sitter en gjeng gamle rekrutter og mimrer, vil hun trolig slite med dårlig selvtillit resten av livet. Hun har rett og slett ikke noe å stille opp mot mot helvetesuka.

Egentlig har jeg tenkt at disse militærskryte/skremme-fortellingene har vært ganske teite.

Så fødte jeg.

Hjelpes meg. Damer som har født viser seg å være enda verre. Jeg aner ikke hva som skjer, men fra befruktningsøyeblikket får man en nærmest grotesk trang til å høre om andre kvinners fødehistorier. Og her blekner helvetesuka, tro meg. Hvordan har det seg at vi kvinner kan sitte rundt et bord og spise kveldsmat mens vi snakker om klipping og revning og kroppsvæsker som den mest naturlige tingen i verden? Dette er da makabert i teorien, selvom man kanpt kan gjøre noe mer naturlig enn å føde?

Jeg ønsker å slå et slag for fødehistorier for kvinner som enda ikke har født, men jeg vil sette fokus på det som skjer ETTER at ungen er kommet ut. Her stopper nemlig fødehistoriene. Man har hørt alt frem til babyen ligger på brystet og alle gråter av lykke. Men det er ikke over med dette. Virkelig ikke. Jeg vet hva jeg snakker om. Ingen hadde fortalt meg om prosessen kroppen går gjennom etter en fødsel. Jeg snakker om prosessen med det velklingende ordet renselsen. Jeg tror muligens jeg ser meg nødt til å skrive en bok om dette. Om føding av morkake. Etterrier. Påfølgende toalettbesøk. Engangstruser. Bleier.(Ikke de søte,små). Dusjhodet som er plassert ved siden av toalettet på sykehuset. Sånne ting. Og sjokket som venter når du plutselig skjønner at den ungen der, den er din. Selvom de er aldri så mye til låns, ungen er din. Hva skal man egentlig gjøre med en unge? Plutselig merker man at man faller ut av en samtale man egentlig pleide å engasjere seg i. Man tar seg selv i å konsentrere seg om barnenyhetene på NRK super, men må gi tapt. Fordi det er for komplisert. Hjernen er nemlig full av tanker om når det egentlig var ungen bæsja sist. Og man lurer på om den bæsjen egentlig ikke var litt mørk. Det er helt sprøtt. Man går konstant småkvalm rundt og ruger på alle kamelene man svelger. Særlig de som begynner med -Det er jo bare å..

For det er ikke bare-bare. Ikke i det hele tatt. Og det synes jeg alle har krav på å vite.

På samme måte som at ingen jeg har pratet med har angret.

I hvert fall ikke så lenge om gangen.

 

h1

Brevet

desember 29, 2012

Hei alle foreldre som har fått forståelsesfulle nikk av meg når dere har pratet om trassige barn! Som jeg har smilt til og sagt at -uff, ja, jeg vet hvordan det er! når dere har fortalt at barna deres har hatt utbrudd fra en annen verden fordi de har vært uenige om hva som skal i handlekurven. I dag tenkte jeg å informere dere om at jeg har ikke visst hvordan dere har hatt det. Jeg har nok trodd jeg visste det, men tro kan man gjøre andre steder. Poenget er: Nå vet jeg det.

Hei alle dere som vet hva som skal til for at barna fungerer i butikken! Det er ikke alltid det fungerer å sette seg ned på knærne og forklare rolig til en illsint 3-åring at det ikke blir akutuelt med en skute til 800 kroner den 29.12. Det er heller ikke veldig mye hjelp i å leie (DRA/BÆRE) barnet ut i bilen og forklare rolig at det ikke blir noen skute. Jeg har testet ut 77 pedagogiske, teoretisk gode prinsipp i dag, og kan forsikre dere om at intet fungerte. Før jeg kom på den ikke fullt så pedagogiske fremgangsmåten. 1. -Hvis ikke du slutter å skrike nå, så stopper jeg bilen og du må gå hjem. Alene. Fungerte nesten tilfredsstillende, men for å gjøre det komplett, la jeg til –og det blir ikke aktuelt med lørdagsgodt. Stillhet.

Hei Kaptein Sabeltann! Jeg er fristet til å kalle deg noe som ikke er så pent, men du har jo bragt med deg mye positivt inn i sønnens liv også, så jeg får avstå. Men en kødd, det må det være lov å si at du er. Vi kjøpte skuta di i sommer. 800 kroner. Det har vært verdt det, til tross for at kvaliteten har vært ymse, men lillemann leker med den daglig. HVORFOR må du komme med en ny modell av den hersens skuta før jul? En som i mine øyne er kliss lik, men som 3-åringen mener er veldig forskjellig fra den første. Fordi det er en åpning på rekkverket på dekk. Slik at figurene kan gå igjennom. Og ikke må klatre over. Jeg skjønner jo at du trenger pengene, men det gjør vi og. Og jeg kommer til å boikotte den skuta! Så vet du det. Men det driter du vel i. For du vet at jeg uansett har nok rekvisitter i hus til å åpne en lokal sjørøverlandsby i morgen. Jeg hadde imidlertid satt pris på om du gadd å si til de lekebutikkfolka at skutene ikke trengte plasseres i hopetall ved inngangen til butikken. Det hjelper ikke med all verdens avledningsmanøver, kan du si.

Hei alle 3-åringer! Når mora deres prøver å speile skutemaset deres ved å si at hun ønsker seg bil, vit at dere er for små til å argumentere! Ikke sett henne fast ved å himle med øynene å si at –men du leker jo ikke med biler. Bare godta at mora deres bestemmer. Dere trenger ikke si javel eller neivel til alt, men SLUTT å gjenta ønsket/kravet ditt 764 ganger i løpet av 20 minutter. Det hjelper ikke, lissom. Mora deres vet best.

Hei alle dere som ikke passer inn i overnevnte kategorier! Nå skal jeg innta 80-tallets hockeypulver, bugg og smelltyggis. Med hue fullt av bomull. Så skal jeg legge meg.

Og hvis jeg drømmer om en viss kaptein i natt, blir jeg i beste fall folkevond.

 

h1

Hjernen er alene

desember 28, 2012

Jeg synes sjøl at jeg er ganske glup. I hvert fall ikke under snittet. Egentlig er jeg fristet til å si snarere tvert i mot, men da kan noen komme til å protestere. Men vettig, det er jeg. Klarer meg bra på kunnskapsspill.  Og jeg har greie på litt av hvert. Klisterhjerne på noen områder. Som regel ganske unyttige områder, men likevel. Jeg vet bursdagsmånenden til samtlige elever jeg har vært kontaktlærer til de siste ti årene. Det er jo informasjon som kommer godt med. Jeg husker telefonnummeret til alle venninnene på barneskolen. Husker alle navn. Kan glemme ansikt, ikke navn.

Men så er det altså noen områder det skorter så veldig på. Jeg har store hull i allmennkunnskapen når det kommer til naturfag. Geografi. Matematikk. Jeg var aldri noen ener i barneskolens Heimstadlære. Jeg husker enda lærerens ekstreme entusiasme da jeg klarte å svare på et spørsmål. (Hvis man lurer på om en plate på ovnen er varm, hva gjør man da? Intelligent svar: Man kjenner over plata).

Uansett.Takket være en egen evne til å prestere når det gjelder, har jeg papirer på at jeg kan alt det nevnte. Men det er ikke sant.

På et område er jeg komplett idiot. Og det har jeg atter erfart i dag. Jeg er jo enhver selgers drøm. Jeg tror på at jeg trenger hva som helst. I hvert fall hvis det blir smigret inn. Eller, som i dag, solgt inn med de rette referansene. Lang historie kort: Jeg sitter i dag med et par olabukser som jeg har betalt en svimlende sum for. Selv med 30% salg. Det var jo salget som lurte meg inn, men at jeg, som skulle ha en utebukse, utejakke og et par sko, skulle komme ut med denne olabuksa.. Det er ikke annet enn idioti. Jeg hadde ikke hørt om merket (Black Orchid, for de som måtte være innvidd i dette), men selgeren gjorde følgende helt riktig.  –Har du prøvd VERDENS BESTE olabukse? Det hadde jeg jo ikke. Jeg har jo gått i tights de tre siste åra, lissom. Så da prøvde jeg. Og så på prisen. Og tenkte at dette var HELT uaktuelt. Så gikk jeg ut av prøverommet. Med buksen på. Det var dumt. Følgede møtte meg: –Åh, såååå fint den sitter på deg! Men du burde jo egentlig prøve en størrelse MINDRE! 22-0 til butikkdamen. Hvem kan si nei til å prøve en størrelse mindre. Ikke jeg. Ut av prøverommet med ny bukse på. –De er bare så flotte! Se hvordan rumpa får et naturlig løft! Hæ? Natrulig løft? Det sier seg selv at det må være bra. Jeg kjente at fornuften sakte men sikkert mistet grepet. Så satte hun inn støtet: -Det er en grunn til at alle kjendisene i USA bruker dette merket. Det er bare å slå det opp på nett, så kommer det bilder av dem alle sammen. Javel. Da sier det seg selv at det må være bra. Så da kjøpte jeg dem.

Så nå sitter jeg her, da. Med nye olabukser og en naturlig løftet bakdel. Bare så rart at dette løftet ikke er så lett å oppdage som det var i butikken. Dessuten er det tydeligvis en del overskuddsfarge, så sofaputen jeg sitter på har nå fått kraftige innslag av blått.

Så får jeg bare satse på at mannen ikke leser bloggen på en stund. En ting er at jeg blir svimmel av meg selv, men han hadde trolig besvimt hvis fakta i denne saken kom på bordet.

h1

Mens vi venter på våren

desember 27, 2012

Det er klart man skulle vært fire år i romjul`n.

Jeg ser viktigheten av å leve i nuet, nyte øyeblikkene og alt det der. Og jeg gjør det. Likvel, jeg har en erkjennelse å komme med: Jeg er en adventsfrue, ikke en romjulsfrue. Jeg nyter veldig å glede meg.

Jeg kjenner nå at jeg har begynt å se frem til å renske huset for nisser. Jeg føler en lyst i mitt hjerte til å bedrive aktiv dødshjelp på husets julestjerner. Sånn er det bare. Visst har vi hatt en flott og minneverdig jul, men jeg kjenner at det skal bli fint å vaske ut jula og kjøpe rosa blomster igjen. Begynne på vår-klargjøringen. Etter fire dager på juleferie, er vi nå hjemme igjen. Med fire dagers skittentøy til fire personer. Et berg av julegaver. En familie totalt blottet for rutine. Med en 3-åring som har fått gjøre stort sett som han vil, og en baby på antibiotika. Jeg vegrer meg for å gå opp trappa, for jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme forbi alt som ligger der. Dessuten kjenner jeg at buksa er i ferd med å bli for liten. Jeg forbanner villig vekk både Nidar, ribbe og hele Rema 1000.

Jeg elsker advent. Jeg ELSKER julaften. Jeg liker 1.juledag. 2.likeså. Etter dette er jeg mest begeistret for salg. Sånn sett er det jo en flott tid vi er i. Bare synd at jeg flesket til på julegavene i år. Jaja. Jeg vet at mange synes jeg banner i kirken. Det er bare 3.dag jul. Og jeg skal ikke pælme ut juletreet enda heller, men 1.1 er det slutt. Takk for nå. Kanskje jeg hadde vært mer positiv til romjulen hvis jeg hadde en mann med romjulsfri, men jeg har kapret en med romjulskveldsjobbing. Jaja. Det var moro så lenge det varte. Romjulsidyllen, altså.

Det hjelper egentlig ikke på julestemningen å se på mitt julevaskede gulv etter middagen:

image

Det er middagsrester, sånn for ordens skyld. Jeg har lyst til å renske gulvet for både mat, barnåler og nissefotspor. Det er jo ikke hver uke jeg kjenner en oppriktig lengsel etter å vaske, sånn sett er også dette en positiv tid.

Og for å være i forkant: Jeg er supertakknemlig for fine juledager. Jeg har ingenting å klage på, og gjør det heller ikke. Men jeg gleder meg til hverdagen. Og det må vel være lov?

h1

Boxing day

desember 26, 2012

Håper folket har en strålende jul! For vår del er det jo snakk om et gilde av dimensjoner. Både hva mat, pakker, familie og sofa angår. På 2.dag jul er det egentlig lov å begynne tenke tanken om at det skal bli ok med hverdag igjen også. I hvert fall litt. Skjønt, hverdagen blir jo ikke heeeelt den samme. Poden fikk 4-hjuling til jul. Ja,enhver 3-åring med respekt for seg selv, må jo ha et automatisert kjøretøy. (Hilsen mormor). Så nå blir det å løpe gatelangs og hyle nei, vent, stopp og ro deg ned det neste året. Jaja. Jeg vurderer uansett å si opp treningssentermedlemskapet, så sånn sett er det kanskje en vinn-vinn.

Og apropos julegaver. Jeg fikk så mye fint i år! Har ikke sett makan, jeg. En av skyggesidene ved å bli foreldre, er jo at gavehaugen øker betraktelig, men det bli vesentlig færre gaver til de voksne. Slik gikk det ikke i år. Det er mulig det har hjulpet å sutre litt over nevnte problemstilling i løpet av året som har gått. Jeg fikk i hvert fall mange gaver, og det var ikke sånne praktiske, kjedelige gaver. Måtte likevel le litt da jeg snakket med en venninne om årets fangst 1.juledag. Igjen ble de ulike livene til fruen og meg tydeliggjort. Jeg fortalte overrasket og entusiastisk om mannen som hadde slått til med både parfyme og smykke. Hun spurte om jeg hadde sett hva fotballfrue hadde fått av mannen sin. Det hadde jeg ikke. Med nøktern stemme kom svaret kjapt: En hvit Audi.

Ok. Gratulerer med det,da.

Selv er jeg fornøyd med en hvit jul. Jeg prøver å overbevise sønnen om hvor kult det er å kjøre kjelke, er litt på gli, men han foretrekker fortsatt å være Sabeltann. Heldigvis begynner Brannmann Sam å få innpass for alvor, variasjon er viktig.

Ellers kjenner jeg at jeg er ferdig med ribbe for en god stund. Det kan bli for mye svin, asså. Nå gleder jeg meg aller mest til morgendagens tradisjonelle taco. Og heldigvis og utrolig nok, er det mye julegodteri igjen. It`s the most wonderful time of the year.

Og ps: Dagens outfit, i dag som i går: Joggebukse med hull på kneet. Muligens en sminkerest fra lang tid tilbake. Og det er ikke så rart. For på julaften var jeg ute å kjørte en tur slik at sønnen fikk seg en lur. Den gode nyheten da jeg så meg i speilet, var at jeg skvatt fordi det så ut som jeg var 16 år. Den dårlige nyheten, var at dette alene skyldtes altfor mye foundation i en veldig unaturlig og feil farge. Jeg lurer på hvorfor ingen har gjort meg oppmerksom på dette før.

h1

Nå!

desember 23, 2012

Det er noe med denne julefryden,asså. Nå er hele familien plassert hos mitt opphav, og man får jo ikke mer ro i sjela enn akkurat da. (Jada, jeg snakker om dag 1. Jeg vet at denne sjeleroen vil slå sprekker med ujevne mellomrom, men det hører med det også). Jeg registrerer at det er svært mye pakker i år. Og jeg er oppriktig spent. Ingen har spurt hva jeg har ønsket meg, men jeg må da få noe likevel? Med sønnen som levende skjold, tok jeg en runde rundt treet. Jeg mener å ha sett mitt navn opptil flere ganger. Dog ikke på noen gullsmedeskelignende. Men likevel.

Den tradisjonelle ribbesmaksprøven er fortært, det lover godt for morgendagen. Julelukta har satt seg, og ribba likeså.

Nå får jeg bare håpe at spenningen ikke ødelegger for nattens søvn. Haha. Det hadde vært noe.. Jeg har nok et par hjelpere som sørger for at skjønnhetssøvnen ikke gjør seg gjeldene i natt heller. Til og med det er greit å tenke på når det er jul.

Ønsker dere alle en fortreffelig julefeiring! Måtte julen bli akkurat så fredfull som dere ønsker!