h1

Frukten, musa og samlivet generelt

januar 7, 2014

– Å nei, er det sikkert noen som tenker nå. -Har ho mista det helt, nå? Prøver ho å tiltrekke seg flere lesere ved å bruke på-kanten-språk utviklet av mennesker på 60+ uten humor? Debuterer husfrua nå som underbuksehumorist? That`s it. Jeg slutter herved å følge henne. Herregud.

Ikke gjør det, a. Ikke slutt. Det er nemlig ikke et forsøk på overnevnte resonnement som følger. Poenget er at det er dette dagens innlegg handler om. Om frukt, mus og samliv. Rene ord for penga.

Trofaste lesere har jo fått med seg at det nye året har bydd på ubudne gjester. I form av mus. Hvilket jeg setter særdeles lite pris på. Noen vil komme i skade for å kalle meg dramatisk, men jeg haaaater altså mus. At vi i dag feirer firedagersjubileum uten fangst hjelper noe, men jeg liker fortsatt å sitte med bena høyt. Og fellene skal stå rundt omkring i huset. For alltid.

Men det har altså vært mer drama det siste døgnet.

Den siste tiden har jeg nemlig observert en stram lukt i underetasjen. De første dagene var jeg frustrert over mannen som ikke merket noe. Jeg har riktignok en meget følsom luktesans, men jeg kunne ikke begripe at han kunne unngå å merke lukten. Den var vanskelig å beskrive, men alkohol var en nærliggende sammenligning. Da han fortsatt ikke merket noe,vurderte jeg et øyeblikk å mistenke han for å ha begynt og drikke, men skjønte vel at det falt på sin egen urimelighet. (Ok, jeg fikk han til å puste på meg. Men bare èn gang).

Det fortsatte å lukte. Og det var verst på soverommet. Jeg trodde jeg hadde kjent på frustrasjon, men det var ingenting imot hva som ventet meg da mannen også oppdaget lukta. Og nevnte ammoniakk. Med det samme tente alle landets griller i mitt hode. Vi hadde døde dyr i hus. I vegger. I tak. I gulv. På soverommet. Jeg trodde muligens jeg skulle besvime.

Først var jeg overbevist om at det var mus. Leste på Google at lukten ville gå over om noen uker. Spurte mannen om det var helt uaktuelt å flytte, hvilket han kunne bekrefte at det var. -Ro deg ned. Det er sikkert bare en frukt eller noe, sa han. I overkant høyt. -FRUKT? nærmest ropte jeg. FRUKT? –Når eksakt var det du tenkte den frukten skulle kommet inn på soverommet vårt?! Via fruktkurven du serverer meg sammen med kaffekoppen på senga hver helg?! HERREGUD. -Dette gidder jeg ikke snakke om.

Sa han.

Nei vel.

Ok, så er jeg kanskje født noe dramatisk. I hvert fall når lyset er slukket og man skal sove. Først ble musene til rotter. Jeg begynte å svette. Hadde jeg ikke lest at døde rotter ville tiltrekke seg flere rotter? Ny runde på Google. Kom inn på bilder jeg ikke orker å tenke på. Angst. – Jeg kommer til å ringe skadedyrkontrollen i morra. Tungt pust. -Nei, det gjør du ikke. Det koster flere tusen kroner å få de hit.

-Det driter jeg i.

På underlig vis klarte jeg å vri tankene over på noe annet. Jeg var akkurat i ferd med å sovne i det jeg skvatt til: Hva om det var et menneske som lå under gulvet?! Jeg hadde nemlig akkurat sett min første krim på flere år. Det er ikke særlig lurt av meg. Jeg er ikke så god på sånt, egentlig.

Til slutt sovnet jeg. Relativt svett og kortpustet. Startet dagen etter med et –Å fyyy fader, nå lukter det verre enn noen gang. Jeg orker ikke mer.

Så skulle jeg dra på jobb. Fant frem en veske jeg ikke hadde brukt på noen uker. Men som likevel sto på soveromsgulvet.

Neida,så.

I veska lå det en grønn-grå klump. Som luktet død og fordervelse. Og ammoniakk og alkohol. Jeg prøvde å ta den ut uten at mannen skulle merke det. Jeg liker tross alt å ha rett. Uansett. Det forsvant på en måte i hånda mi. Jeg tror kanskje det kom ut røyk. – Hva er det du har der?! Æsj, det stinker jo!!

Langt ansikt på meg. Smørblidt ansikt på mannen.

-Haha! Hva var det jeg..

 -JADA! Jeg vet det! Hadet.

Forbanna klementiner uten holdbarhet,asså. 3 uker i en mørk veske på et kaldt rom bør vel være et minimum av hva man kan forvente..?

Det bør i hvert fall ikke generere angst for å bo i en nedlagt kirkegård.

Men lukten er borte.

Og jeg sover godt.

Og til alt hell har mannen har fått nok en historie å slå i bordet med når han mener fruen tar av.

Rent dramatisk.

Advertisements

7 kommentarer

  1. Fantastisk historie. Jeg ser deg for meg. 😀


  2. Haha. Godt dere fant ut av det! (Men personlig må jeg innrømme at jeg hadde vært villig til å flytte, sånn for å unngå å avsløre at jeg var ansvarlig for lukta.)


  3. Full av forståelse, men jeg må knise litt;)


  4. :fnis:
    Jeg må le litt.. det er vanskelig å innrømme at man selv er årsaken til slike ting når man har laget litt dramatikk rundt det hele.


  5. Vittig! Bra at dere fant ut av det og slapp å flytte… 🙂


  6. Ekstra kjipt å oppdage at det er eins egen skyld.. Kjenner følelsen.. lurt å ta det med eit smil og ein herlig latter:) hehe


  7. He he… Lik, liksom. Fantasien er det i hvert fall ingenting i veien med! Godt du fant årsaken!



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s