Marte, da.

Mange har fått med seg bladet Mammas intervju av Marte Krogh om livet på solsiden. Så også jeg. Som mange vet, har jeg relativt hyppig kontakt med fotballfrua. (Ok, ikke kontakt akkurat,da. Men jeg har periodevise oppheng på å lese bloggen hennes). Dette har gjort sitt til at jeg ikke lar meg sjokkere, ei heller provosere, av det være seg walk in closets på størrelse med kåken vår, eller hvite Audier i julegave. Vi er forskjellige, lever forskjellige liv, muligens også på ulike planeter.

Marte har aldri lagt skjul på at hun ønsket seg en datter. Hun gråt av glede og ringte sporensreks sin mann etter ultralyden viste at det var en jente. Han hadde sikkert annet å drive med. Uansett:  Ønsket om en datter har sin årsak i at klær, hår, sminke og vesker alltid har vært en viktig del av livet hennes. Og vips, så har jeg begynt å kjenne på en følelse jeg ikke liker.

Marte kom inn i mitt liv for cirka 15 år siden. Da ble hun sammen med min store Kronprinsforelskelse. På grunn av mitt tidligere nevnte oppheng på kongefamilien, har jeg derfor fått med meg en del om fiolinisten og hennes liv som fashionista. Et liv som, overraskende nok, er noen mil unna mitt. Det er selvfølgelig greit. MEN. Jeg leste intervjuet i går, og kjenner at det ikke slipper helt taket. Og det irriterer meg litt. Vakre Marte og hennes skjønne datter er avbildet på det som må sies å være perfekte bilder. Pene, rike, tilsynelatende lykkelige mennesker. Det som slår meg først, er at jeg kan telle over ti par sko og støvler til den 9 måneder gamle datteren. Jeg tenker på det første paret med sko min ti måneder gamle baby fikk til jul. Sånne klassiske, «lær å gå»-sko. Som folk har blomster i på konfirmasjonsbordet. Mulig at datteren til Marte også har sånne, men jeg kan ikke se at de er med på bildet.

Ok, sko eller ei. Marte har mer penger enn meg. Kanskje datteren i huset her hadde hatt flere par hvis jeg var i Martes sko(!), men det er uansett en utopisk problemstilling. Jeg er ganske sikker på at hun ikke hadde hatt sko til enhver anledning, rett og slett fordi jeg finner det både unødvendig og upraktisk. Jeg synes det er stas å pynte opp lillegull jeg også, men jeg vokter meg vel for å gjøre henne til en pyntedukke. For jeg tror ikke det er sunt.

Videre forteller Marte om at hun har hjelp hjemme, i form av en au pair. Hun gjør riktig nok alt med babyen selv. Sier hun. I det hun gir babyen til au pairen, som skal ut å trille en tur. Noen kan mene at jeg sitter i glasshus. Hver fjortende dag kommer det nemlig en dame og vasker huset vårt. Det er vår luksus, en luksus jeg virkelig nyter. Jeg er ikke spesielt begeistret for å vaske selv, og synes det er helt nydelig å ha hele huset rent og ryddig på en gang, i hvert fall to ganger i måneden. Godt er det også å slippe nå er det jammen din tur- debatten med mannen.

Og mannen er neste punkt. Marte Krogh gjentar i intervjuet at hun er sammen med en macho manne-mann. Hva hun nå måtte mene med det. Definitivt ikke det samme som meg. (Hvilket i grunn er ganske greit, da jeg er glad jeg har sluppet å gå gjennom livet og konkurrert med Marte Krogh om de samme mennene. Tapt sak).Mannen hennes skifter ikke bleier. Triller ei heller barnevogn. Eller tar pappaperm. Av prinsipp. Gud bevare meg vel. Jeg skal ikke si annet om dette enn at jeg er så GLAD for at barna mine vokser opp med en pappa som er brukanes til akkurat det samme som mamma. Og for at de som 15-åringer slipper å lese om faren som aldri hadde skifta bleie på dem. Kjønnsrollemønster er et betent tema for mange. Jeg synes det blir ekstra vanskelig å diskutere det med noen som lever et liv som består av au-pair, daglig egentid og en økonomisk uavhengighet som gjør det mulig å velge bort arbeid. Her blir det snakk om «gode», gamle, klasseskiller. Og da tror jeg det kan være greit å ligge litt lavt.

Dette handler ikke om misunnelse. Det handler om verdier.

Jeg føler at saken når et slags klimaks når Marte uttaler at norske mammaer må skjerpe seg. De må ta seg sammen.Trening tre ganger i uken holder ikke når man har fylt 35. Og jeg som er fornøyd de ukene jeg får til to. Hun la på seg tjue kilo i svangerskapet, til tross for at hun hadde personlig trener to ganger i uka. Forresten, jeg er litt misunnelig på det treningsgreiene. Hun mener nemlig at hun misliker å trene, men skjønner at det må til. Dama må jo ha viljestyrke, noe som dessverre er mangelvare her i gården. Men jeg hadde kanskje fått det til hvis jeg hadde brukt 10000 i måneden på personlig trening. Jaja. Vet du hva, Marte? Egentlig så kjenner jeg ganske kraftig på at det er du som bør ta deg sammen. I det du oppforder mødre til å trene mer og jobbe mindre. Jeg tror jeg skjønner hva du mener, men jeg kan forsikre deg om at det ikke er sånn det fungerer for de fleste av oss.

Når alt kommer til alt, handler det vel om hva det er å ha det godt. Og her får vi bare håpe at Marte og jeg har svært ulike definisjoner på det gode liv.

Til slutt så må jeg si at jeg det kan være det er urettferdig å mene noe om Marte etter å ha lest et intervju. Jeg kjenner ikke journalisten og dennes kritiske sans.

Jeg håper egentlig at hovedpersonen selv sitter med en litt uggen følelse i magen. Min dårlige følese forsvant med blogginnlegget, hurra for bloggen! 🙂