Frua og meg. Igjen.

Som mange av dere vet, så har jeg tidvise oppheng på den alltid smilende, nytrente og freshe fotballfrua. Noen vil muligens hevde at jeg er misunnelig på henne, men jeg kan forsikre dere om at jeg ikke er det. Et liv i størrelse 0, (hva ER egentlig det for en greie? Størrelse NULL? Betyr det at man har blitt så slank at man ikke lenger er noen størrelse?), et liv uten karbohydrater, en fantastisk garderobe på størrelse med en romslig garasje, en trang til, og evne til, å gjennomføre daglige treningsøkter, samt et vakkert, gjennomført hus uten rot, er så langt unna min virkelighet at jeg ikke orker å være misunnelig. Det samme er evnen til å gå uanfektet i skyhøye hæler, evnen til å daglig se fantastisk ut på bilder, kunnskap om hair-donuts, kokos-essens eller Red Valentino, samt vakkert hår som ser ut til å alltid ligge der det skal.

Jeg har justert lista, for å si det sånn. Så min misunnelse er heller retta mot de som klarer å ha det såpass ryddig i bilen at de ikke må panikkrydde hvis de plutselig får en passasjer, de som alltid finner to like hårstrikker når datteren deres skal ha musefletter, de som orker å være våkne til lenger enn klokka 22, samt de som ikke vekkes før klokka seks.

Også er jeg litt, ganske, misunnelig på de som spiser godteri bare på lørdager. Og de som alltid vet hvor tingene deres er.

Uansett. Jeg synes faktsik det er ganske morsomt å sammenligne livene til frua og meg selv. Fordi de er så ulike. Jeg skulle gjerne hatt flere av fruas egenskaper, det er klart. Det er godt mulig jeg hadde fått det mer harmonisk med meg selv hvis jeg hadde hatt et hus som var like ryddig som hennes, eller at jeg hadde hatt bedre tid hvis jeg var like strukturert som henne. Men det er jeg altså ikke.

Det ble veldig tydelig for meg igjen  i går. Da jeg skulle pakke til kjærestetur(!! Ja!! Det er sant!! Vi skal på utflukt! Bare mannen og jeg!!)til Gøteborg, og oppdaget at det hadde vært veldg dårlig med klesvask denne uka. Jaja, tenkte jeg. Jeg får ta med meg det som er rent. I det jeg åpnet skapet, ropte mannen at» Kan ikke du pakke for meg også,da?» Og det kunne jeg jo. «Greit det! Litt usikker på om du har rene boxere, men vi får heller stoppe å kjøpe noen».  Så startet han bilen. Omtrent. Ikke veldig god tid til å pakke, altså. Ikke veldig planlagt heller. Jeg var mest opptatt av å ha med meg joggesko. Man må jo trene når man er på tur, vi skal jo være borte i to netter. Kunne jeg ha skrevet. Men da ville alle skjønt at jeg ikke snakket sant. Nei, jeg har med meg joggesko fordi de er gode å gå i. Når jeg skal bevege meg fra den ene kafeen til den andre restauranten.

Jeg pakket jo noen gensere jeg synes er ganske fine og et par pumps (tror jeg,da. Er ikke helt sikker på hva sånne pumps er. Men jeg tror det er penere sko med litt hæl.) til kveldsbruk. En aftenkjole fikk også plass i kofferten. (Som er en bag, når sant skal sies). Aftenkjolen har også gjort nytten sin som strandkjole, bursdagskjole og sommeravslutningskjole. Videre er jeg litt usikker på hva som havnet opp i bagen, men jeg dobbeltsjekket i hvertfall tannbørste, sokker og undertøy.

Så kom jeg over et innlegg fra nevnte frue. Og da skjønte jeg hvordan jeg skulle ha pakket.

Jeg skulle samlet det jeg hadde hatt lyst til å ha med meg midt i skapet, jeg skulle tenkt på kombinasjoner som passet sammen, dobbeltsjekket dette ved å prøve de på, tatt bilde av antrekkene og toppet de med gjennomsiktige plastposer med høvelig tilbehør.

Det er langt unna min virkelighet,asså. Og jeg ser at helgegarderoben min hadde vært vesentlig freshere om jeg hadde gjort det sånn. Til mitt forsvar, så hadde jeg det travelt med å få sendt avgårde unger som også skulle ha med seg en del skift. Til alt slags vær. Jeg måtte også panikktørke et par bh`er, dra over et gulv slik at jeg ikke ble sur når jeg åpnet døra ved hjemkomst, forsikre meg om at bleiebøtta var tom, samt sørge for at ingen unger igjen hadde skrudd på platene på ovnen, som var dekket av et oppvaskhåndkle som ikke hang på plassen sin.

Det som er flaks for meg, er at mannen min begynner å bli ganske godt oppdratt. Han er for eksempel oppdratt til å svare JA med høy og tydelig røst når jeg sier at «du synes jo jeg er fin uansett, du? » Dessuten er han ikke særlig fan av å gå med ekstremt lav hastighet fordi jeg ikke mestrer de høye hælene, strir med å dra ned korte skjørt eller opp store utrigninger, eller fordi jeg må stoppe opp å hvile fordi øredobbene er så tunge.

Sånn sett så tror jeg det blir ålræit uansett dette her, jeg. Og blir det helt for gæli, så får jeg heller investere i en ny topp.

Det er jo litt spennende å ikke vite hva man skal ha på seg når man våkner også,da. Jeg mener, det kan jo ikke bli for forutsigbart heller.

God helg!