Tears for fears

Det skjedde noe med meg når jeg ble mor, asså. Ikke det at jeg har vært følesesløs før, men nå er jeg så sensitiv at jeg umulig kan ha godt av det. Jeg kan grine av alt. Jeg kan ikke se på halvparten av det som går på TV. Sippefjernsyn alt sammen. Til og med homsepatruljen kan få det til å renne over. Eller, nei, forresten. Det tror jeg egentlig ikke. Men jeg har grått av luksusfellen. Og i går gråt jeg to ganger av at Molde ble seriemestere. Ikke fordi at Molde er mitt lag eller sånn, men de ble lissom så glade. Jeg gråter av den der «-Klokka er 4! -Men æ ville bare si at..Æ ælske dæ»-reklama for posten. Som gikk på TV for kanskje 10 år siden. Jeg gråt da Bea, moren til Runa, kom i fengsel fordi hun ved en feil tok livet av Jan fordi hun var så lei seg for at han ikke ville donere benmarg. Pelle prøvde å ta på seg skylden slik at Cecilia kunne vokse opp hos Bea, men det gikk jo ikke. Det er kanskje greit da, for moren hennes sitter jo inne fra før. Og hvis noen skulle ha falt ut av denne intelligente tankerekken, så kan jeg bare anbefale Hotel Cæsar. Og permisjon.

I dag ble jeg nesten rørt av min egen sang ved barnas seng. Stemmen skalv.  Og i går ble jeg rørt av det jeg selv hadde skrevet på farsdagskortet.  Jeg orker ikke tenke på hvordan det skal bli når barna skal opptre på juletrefester, score mål på håndballbanen eller spille solo i skolekorpset. Jeg KAN bare ikke bli den mora som alltid sitter og griner.. Jeg røres ikke bare av mine egne, da. Heldigvis. Men likevel.

Ellers fikk jeg uforbeholden lyst på flesk og duppe til middag i dag. Da jeg var i butikken for å handle inn, kom jeg på at jeg aldri kan huske at jeg har spist flesk og duppe. Eller at jeg vet hva det er. Så jeg tok en sjanse. Poteter,gulrot, hvit, litt sur-søt-aktig saus og bacon. Jeg har enda ikke kontrollert om det er dette som er flesk og duppe, men det kan umulig være langt fra sannheten..

Nå skal jeg se på jakten på kjærligheten. Og da tviler jeg på at jeg kommer til å gråte. Jeg har nemlig en oversensitiv evne når det kommer til å bli flau. Til å føle meg beklemt. Til å føle for å sitte bak en pute og lukke øynene.

Jeg tror muligens dette er følelser jeg nå skal få kjenne på. Og det er helt greit.