h1

Fedtmule sjøl.

november 11, 2012

I mitt hode, er vi en Friskusfamilie. Med stor F. En familie som elsker å være ute, uansett vær, som ukentlig gladelig ikler seg kart og kompass for å utforske det naturen har å by på. Det er en sannhet med modifikasjoner. Kart og kompass har vi aldri hatt med. Jeg tviler på at vi har den slags også, forresten. Og det kan vel like gjerne være følelsen av plikt som følelsen av glede som sparker oss ut døra. Men vi skal ha for å prøve. I dag, for eksempel. Mor og far dro på seg påtatt entusiasme for tur i et høstvær fra helvete. Kjempestemning. Vi kom oss ut, klarte å holde humøret sånn nogenlunde oppe en times tid, før vi gikk inn. Og spiste vafler og drakk kakao mens vi tørket. Og da slår det meg: Det beste med å være ute, er å komme inn.

Det er ikke veldig friskus-aktig.

Farsdagen har ikke båret nevneverdig preg av fest. Gave hadde jeg glemt å kjøpe. Og jeg var så tidlig oppe, at når klokka var 8 synes jeg det var på høy tid å få opp far også. Som skulle få sove lenge i dag. Jeg vartet opp med frukt og kaffe på senga, sendte ungene foran meg, tvang eldstemann til å synge Hurra for deg, og vurderte det dithen at han ikke kunne bære nag til meg etter dette. Det funka. Så da lillemor ble trøtt og skulle sove klokka 9, joina jeg like gjerne henne. Ganske lurt, synes jeg. Ikke dro jeg til med storslagen middag heller. Betasuppe. På pose. Og brødskiver. Halvtørre. Men neste år. Da skal jeg dra til skikkelig. I hvert fall hvis jeg blir feira på skikkelig vis. På morsdagen i februar. Jeg er ikke sikker på datoen. Men det skal jeg finne ut. Og minne om med jevne mellomrom. «Den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad». Javel. Alt til sin tid.

Dagens gladnyhet fikk jeg via youtube. Youtube er nemlig barnevakt for sønnen. Og i dag så han på Mikkes klubbhus. På dansk. Og da går det opp for meg at Langbein heter Fedtmule på dansk. Jeg har i 20 år vært vonbråten og bitter på en danske jeg traff på ferie. Som på campingplassen spurte meg -Kommer du med oss, Fedtmule? Jeg har altså frem til i dag trodd han kalte meg fettnese. Det synes jeg var veldig lite flatterende.

Men Langbein. Det lever jeg helt greit med.

Advertisements

8 kommentarer

  1. Har sagt det før, men jeg må si det igjen.Du har en aldeles fantastisk blogg som jeg blir i superhumør av å lese!Helt herlig!Ler så jeg griner av og til, idag lo jeg spesielt mye av punktet om Reidar.Elsker at andre har like døll musikksmak som meg;)Du må bare aldri slutte å skrive altså!


    • Så koselig, tusen takk! Og Reidar er ikke til å kimse av! Jeg jobber hardt med å lære sønnen » I love you mutter`n»..


  2. Ha ha ha, men du syntes det var greit å bli kalt Langbein?


    • Haha, ja! Jeg tok så på vei for fettnese, at Langbein var for kompliment å regne! 😉 (Ikke så godt vant, med andre ord!:-)


  3. Jeg tittet innom bloggen din etter å ha vært innom pias verden en tur, og du skriver utrolig artig! 🙂


    • Takk skal du ha, velkommen tilbake! 🙂


  4. Enig med Marita her, helt nydelig!!


    • Hehe, I love!:)



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s