Posts Tagged ‘fjas’

h1

Du, du er så fin, du er min hjertemedisiiiin

januar 28, 2013

I dag har jeg tenkt litt på dette med komplimenter. Det er i grunn en sammensatt greie. For egentlig er det jo en bra greie. Det er hyggelig å få tilbakemeldinger på at man er/har/kan noe som noen synes er bra. Men hvorfor er det så vanskelig å ta de i mot? Og hvorfor sitter gjerne komplimenter litt langt inne? Jeg er dårlig på å ta imot. Mulig fordi jeg ikke er så godt vant, sikkert en grunn til det, men jeg merker at jeg er kjapp på å dysse ned komplimenter som måtte komme. -Så fin jakke! -Å? 300 kroner på salg. -Så fin du er på håret! -Å? Nei, nå har jeg jo ikke gjort noen ting med det. -Så flink du er! -Nei, jeg nei! Hadde flaks der, gitt! Og jeg vet at dette ikke er unikt for meg. Jeg vil vel heller si at det er ganske typisk. Er det ikke litt teit, egentlig? Er det ikke litt kjipt mot de som gir komplimentet? Men hvordan skal man ta det,da?

Jeg synes det fort kan bli usympatisk hvis man er i overkant fornøyd med å få komplimentet. Hvis man svarer TAKK litt for høyt, med litt for stemt k og bare ett utropstegn. Samtidig så virker man jo i overkant sjokkert og utsultet på komplimenter hvis man takker med for mange utropstegn. Og altså utakknemlig hvis man dekker over rosen som måtte komme. Jeg har konkludert med at det beste må være hvis man klarer å takke, samtidig som man annerkjenner den som sa det. Gjerne bare i form av -Det var hyggelig sagt.

Det er bare å si i fra hvis noen trenger hjelp til å løse flere av livets store spørsmål. Jeg har fortsatt permisjon og god tid. (Virkelig??)

Men jeg skal bli bedre på å gi komplimenter selv. For det er i grunn ganske trivelig. Jeg har vunnet en almanakk på et kompliment jeg fikk, faktisk. Seriøst. Kamille ville at man skulle skrive inn det peneste noen hadde  sagt til dem. Så kunne man vinne en almanakk. Jeg er jo glad i å vinne ting, men slet en stund med å komme på noe særlig fint. Jeg tenkte at det sikkert ikke holdt å si at venninnene mine synes jeg er kul. Eller kjæresten min synes jeg er pen. Eller mora mi synes jeg er flink til å dikte sanger. Men så kom jeg på et kompliment jeg egentlig synes var litt artig. Det var en venninne som sa til meg at jeg var befriende annerledes. Det er egentlig litt kult. Først fikk jeg litt angst, for annerledes er ikke nødvendigvis positivt. Men jeg fant ut at jeg trives med det. Jeg vet ikke hvor befriende det er, men det kjennes i hvert fall ok ut. Og det skaffa meg en almanakk. Oppfordrer herved alle til å tenke ut sitt favorittkompliment.

Og jeg, jeg tar det som et kjempekompliment at dere orker å lese fjaset mitt. Så for det vil jeg si:

Takk, hjertelig takk!! 2 utropstegn. Og til slutt så føyer jeg på:

Jeg er glad for at dere gidder!

Seriøst.

%d bloggere liker dette: