h1

Fra 100 til 0 på 0.7 sekunder

oktober 5, 2013

Følelser er vanskelig å rangere. Men den ekstreme godfølelsen man plutselig fylles med når man ligger inntil sitt sovende, smilende barn.. Den hvor man blir ørlitegrann bekymra for at man er i ferd med å pådra seg hjerteinfarkt, i hvert fall at hjertet er på god vei ut av kroppen.. Der man er så stolt og glad og takknemlig at man har mest lyst til å grine.. Det er en bra følelse. Det er da man tenker at man aldri skal klage på noe mer, alltid skal være blid og huske takke hver dag. Det er da man med største selvfølge godtar at kveldslektyren nå ser sånn ut:

image

På jakt etter gode ulltilbud. Med lommelykt. I frykt for å vekke vidunderet som har krøpet opp ved siden av deg. Du er iskald på bena, men fordi poden har gjort krav på dyna, tør du ikke dra den lenger ned, du vil jo ikke at han skal bli kald på halsen. Ikke kan du stå opp heller, han kunne jo komme til å våkne. (Ok, her ligger det muligens et egoistisk hensyn også; du orker ikke tanken på et våkent barn sånn i tilnærmet natt). Uansett. Følelsen er så bra. Mamma. Lykkelig. Fullt og helt.

Så skrur du av lommelykta. Legger armen rundt den håpefulle, og er i ferd med å sovne som verdens lykkeligste.

Og der kommer virkeligheten og bokstavelig talt slår deg i trynet så det smeller. Akkurat i det Jon Blund er i ferd med å dra deg inn i søvnen, smeller den lille, ikke lenger uskyldige, kroppen ved siden av deg hodet inn i nesa di så det synger. Og det gjør så vondt. Tankene som akkurat preget hjerte og sinn, blir avløst av et litt for høyt ord, gjerne på F. Og du biter tennene sammen det du kan og konsentrerer deg hardt for å ikke gi mini en albue i siden. Og så tenker du at å være mamma jammen er en utakknemlig oppgave.

Her i heimen er ikke harmoni synonymt med stabilt, da. Det snur fort. Begge veier, asså. Men jeg synes ikke det er kjempestas å mangle anslagsvis 50% øyevipper på mitt venstre øye. Selv om det var både stas og harmonisk da lillemor strøk meg over ansiktet i det hun skulle sove formiddagslur i går. Hun angret visst på sin godhet.

Familieliv… Man kjenner at man lever.

For å si det sånn.

Og for å ha sagt det, så er det å få høre til i en familie selvsagt den mest takknemlige oppgaven man kan ha.

Men jeg hadde jugd hvis jeg sa at jeg klarte å fokusere på det til enhver tid.

Reklamer

2 kommentarer

  1. Kjenner følelsen.. Alle av dem.. Og så må jeg bare si at bloggen din er blitt kjempefin!! En fryd å komme inn her jo.


    • Næh, så koselig at du synes det! Jeg strir noe veldig med denna teknikken, vøttø. Og det blir jo ikke sånn som jeg har tenkt i det hele tatt. Jobber med saken,da. Men ujevne mellomrom! 🙂



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: