Archive for september, 2013

h1

Mot i brystet, vett i pannen

september 6, 2013

Jeg er, som mange vet, ikke særlig opptatt av film. Jeg trekker fortsatt frem «Kvinnen i mitt liv», «Dirty Dancing» eller «Pretty woman» hvis jeg uforskyldt skulle havne i en samtale om film. Men jeg har sett flere. Blant annet «Hangover». Jeg er ikke så god til å følge med på det som skjer på skjermen, men hvis det er riktig som jeg husker.. Vel, så følte jeg meg litt som folka i nevnte film da jeg våknet i dag. Hjelpes meg. Skrekkblandet fryd satt i system.

Jeg driver altså denne fjasebloggen. Har min lille, trofaste leserskare som jeg oppriktig setter pris på på en underlig måte. Jeg aner jo ikke hvem disse leserne er. Men jeg synes det er stor stas at de liker å lese det jeg skriver. Bloggen er uhøytidelig, rund og forteller stort sett historier fra mitt liv sett fra mikronivå. Men av og til mener jeg noe også. Hvilket jeg synes er et naturlig fokus i en blogg, fjasete eller ikke.

Bloggen er ikke et resultat av et ønske om å bedrive politikk, propaganda eller heftig debatt. Den er et resultat av skriveglede og et ønske om å engasjere, underholde og glede. I utgangspunktet laget som en motvekt til alle flinke bloggere der ute med  fantastisk vakre hjem, velstelte negler, cupcakes og barn med matchende hårnåler og sko. Jeg har en del å gå på her, for å si det sånn. Men jeg synes at jeg har det veldig alright likevel. Og det synes jeg er bra å skrive om.

Jeg har ikke skrevet noe særlig om politikk i bloggen min. Før i går. Da skrev jeg altså et innlegg om en av mine virkelige hjertesaker: Skolepolitikk. Og jeg kjente at det var godt. Jeg følte at jeg fikk sagt noe viktig, og jeg følte at jeg fikk sagt det på en måte som kom til å engasjere.

Men jeg ante ikke at 100 000 skulle lese det jeg skrev i løpet av et døgn. Eller at så mange skulle la seg provosere. Ei heller at jeg skrev så utydelig at det var rom for så mye misforståelser og synsing. Skrekkblandet fryd, ja. Jeg må bare få takke ærbødigst for alle hyggelige tilbakemeldinger. Jeg takker også for de konstruktive. Jeg tåler meget godt at ikke alle er enige med meg. Jeg har ikke tenkt å si noe særlig mer om innlegget, annet enn at jeg oppfordrer flere til å lese det igjen. Slik at dere ser at jeg absolutt synes etterutdanning er en bra greie. At dere forstår at jeg er for kunnskap i skolen. Poenget med hele innlegget er at jeg har sett meg lei på uttalelser jeg opplever i særlig grad komme fra Høyre, med Erna i spissen. En grunnleggende holdning jeg opplever som en mistillit til oss som jobber i skoleverket. Selvsagt vet jeg at ikke alle lærere er drømmelærere. Alle leger er ikke drømmeleger. Vi kommer i gode og mindre gode utgaver alle sammen. Jeg reagerer på at det for mange virker å være legitimt å «ta» lærerne.  At det når det er snakk om de fleste andre yrkesgrupper diskuteres rammer, mens det for lærere i særlig grad diskuteres ferdigheter. Jeg lar meg provosere av at maktpersoner er med på å gjøre dette. Ikke fordi Erna sier at vi skal bli flere gode lærere, men fordi hun, i intervjuet som var utgangspunktet for mitt innlegg, sier at hennes første misjon som statsminister ville vært å få bedre lærere. Et «enda» hadde gjort det lettere for meg å svelge. Flere gode lærere er noe helt annet enn bedre lærere. Hadde det vært første gang jeg hadde hørt uttalelser som dette, hadde jeg kanskje ikke reagert. Men det berømte begeret ble altså fylt for min del i går. Lik det eller ikke. Jeg står inne for det jeg skrev. Jeg understreker dog likevel at jeg muligens hadde ordlagt meg annerledes hvis jeg skulle publisert innlegget i en seriøs debatt eller skrevet et ekte brev til Erna. Jeg skrev innlegget til fjasebloggen min.

Og jeg skrev at Erna var ei ku. Jeg tenkte meg om før jeg skrev det. Og syntes det var en litt artig bruk av språk brukt for å understreke et poeng. Litt sånn «kødder du meg meg, Erna, så kødder jeg med deg». Jeg skriver også at det er respektløst og lite pent å skrive det. Og at det ikke er sant. Kjære dere, jeg vet at Erna ikke er ei ku. Ei hellere dommere jeg sikkert har kommet i skade for å gi samme betegnelse. Jeg har brukt formuleringen i form av et virkemiddel jeg selv så på som humoristisk. Og jeg gjorde det i kraft av meg selv, ikke i form av mitt yrke. De som måtte være usikre, kan være helt trygge på at jeg ikke lærer barna at det er greit å kalle andre for ku. Og jeg tror heller ikke Erna hadde blitt spesielt vondbråten og sår av å lese innlegget. At noen skulle tolke det som en utseendekarakteristikk var jeg ikke forberedt på i det hele tatt. Den tanken hadde ikke slått meg. Kanskje det hadde vært bedre med et «Skjerp deg, Erna».

Men da hadde jeg ikke engasjert så mange.

Og for ei dame som knapt har vært i lokalpressen siden hun «vant» bronsemedalje i et håndballmesterskap som 10-åring, har det ikke akkurat vært en vanlig dag på jobb med henvendelser fra både TV2 og NRK. Men det har vært litt morsomt.

Og det er alltid godt å få sagt det man mener.

Selv om det i dag gikk på bekostning av fredagstacoen. Det er måte på hva husfrua skal takle. Flaks at det funka med fredagspølser også.

Jeg må få sagt det i dag også: Heia alle flinke skolefolk! Verdens beste, viktigste jobb! Heldige oss!

Og Erna.. Jeg hadde vel ikke tenkt at det er sannsynlig at du skulle komme bort i bloggen min.. Men hvis du har gjort det, så håper jeg inderlig at du tenker på ordvalget ditt neste gang du omtaler lærerne. Og jeg vet altså at du ikke er en ku. Jeg synes at du er ei sterk dame og jeg vet at det du sier er viktig for mange. Derfor er det så viktig for meg at du er med på å støtte en utsatt yrkesgruppe når du uttaler deg i offentligheten. Still krav, for all del, men jeg ønsker innstendig at du også er med på å synliggjøre alt skolen får til. For det er ikke småtteri.

Og hvis jeg først har deg her.. Du er HJERTELIG velkommen til å være med meg på jobb. Jeg har masse jeg har lyst til å vise deg, og jeg er trygg på at skolen vår skal komme til å imponere deg.

Og jeg skulle gjerne spurt deg om en ting eller to.

🙂

Advertisements
h1

Hei Erna. Jeg syns du er ei ku.

september 5, 2013

Det er ikke så veldig pent gjort å kalle det som trolig er vårt lands neste leder for ei ku. Det er i tillegg ganske usaklig og respektløst. Jeg vet jo egentlig ikke om du er ei ku. Antagelig er du ikke det. Jeg har klart å forholde meg rolig og saklig til alle de negative utspillene du har kommet med i retning av min yrkesgruppe. Skolefolket.  Jeg har prøvd å forstå hva du mener, og også å komme deg i møte. Nå føler jeg at du er i ferd med å dra min yrkesgruppe en vei jeg ikke kan sitte å se på. Jeg er lei av å høre at jeg ikke gjør jobben min godt nok.

Derfor syns jeg du er ei ku.

Aftenposten Junior er et spennende og informativt nyhetsmagasin for barn. På vår skole bruker vi det aktivt i undervisningen på flere trinn. Denne uken har landets statsministerkandidater blitt intervjuet av hver sin skoleelev. Barneskoleelev. Erna ble intervjuet av en gutt på 10 år. Som spør det som kan bli vår neste statsminister om følgende:» Hvis du bare fikk gjort ÈN ting som statsminister, hva skulle det vært?»

«Da  ville jeg sørget for at det var bedre lærere. Alle barn skal ha en «drømmelærer».»

Det sa du, Erna. Til tiåringen. Man kan jo håper at du er feilsitert, men det har jeg problemer med å tro. Jeg ble en blanding av flau, lei meg og sint da jeg leste svaret. Jeg føler at jeg i hele valgkampen rakrygget har hørt deg si at jeg ikke er bra nok. At mine utrolig dyktige kollegaer ikke er dyktige nok i jobben de gjør.

For å ha det klinkende klart: Jeg er ikke utlært i min profesjon. Absolutt ikke. Det er heller ikke du, Erna. Den dagen man skulle komme dit, vel, da er man ferdig. Jeg brenner for faget mitt og har absolutt ønske om og glede av faglig påfyll. Men jeg skal love deg en ting. Det er ikke mer utdannelse for lærerne som er løsningen på alle skolens utfordringer. Etter drøyt ti år i skolen, har jeg møtt på spørsmål fra elever jeg ikke har kunnet svare på på stående fot. Men jeg har funnet svar. Hver gang. Sammen med ungene, med hjelp av dyktige kollegaer eller oppslagsverk. Jeg har i 5 år etter videregående gått på høyskole for å bli lærer. Med gode resultater. I tillegg vet jeg at jeg er personlig egnet. Det merker man når man jobber med de mest direkte menneskene i verden: Barna.

Jeg har hatt klump i magen når jeg har gått ut skoledøra på ettermiddagen. Mange ganger. Men vet du hva, Erna? Det har ikke vært fordi jeg ikke har følt meg god nok som lærer. Det har vært fordi jeg ikke har hatt anledning til å snakke mer med eleven i hjørnet som har prøvd å få ekstra kontakt med meg i hele dag. Som jeg kun har klappet på ryggen i det jeg går forbi, fordi de resterende 25 elevene i klassen også har trengt meg. Jeg har kjent på fortvilelsen av å se at vi er i ferd med å miste noen elever av lasset i viktig undervisning. Uten at jeg har fått gjort det jeg ønsker med det. Fordi jeg bare har to hender. Jeg aner ikke hvor mye tid jeg har vært pålagt til å bruke på skjemaer, vurderinger og evalueringer når jeg mest av alt har følt for å ta med meg en gruppe elever ut for å drive med alternativ opplæring. Fordi jeg vet at de hadde hatt utbytte av det. Men jeg kan altså bare være på et sted om gangen.

Du skulle bare sett hvordan kollegaene mine jobber. Hvordan det gløder i øynene deres når de snakker om elevene de har ansvar for. Hvor innstendig de jobber for at barna skal få best mulig utbytte av skolen, faglig og sosialt. Hvordan de leser faglitteratur, deltar i diskusjoner, følger opp alle pålegg som kommer og hvordan de ivrer for å være den drømmelæreren du sier alle barn skal ha. Kom ikke å si at mine kollegaer ikke er gode nok, Erna. For det er det vi hører når du sier at vi skal bli bedre.

Jeg er opptatt av fremsnakking av skolen. Det er utrolig viktig at barna ser at skole og hjem står sammen. Hjemmet skal snakke pent om skolen. Om læreren. Om medelever. Det er viktig. Har du tenkt på hvilke signaler du sender når du svarer 10-åringen som du gjør? Har du tenkt på hva han sier når han kommer tilbake til læreren sin? Som trolig jobber alt han/hun kan for å være den beste læreren for dette barnet? «Hvis Erna blir statsminister skal vi få bedre lærere». Takk.

Erna. Oslos gater blir ikke tryggere hvis etterutdanningen til politiet blir bedre. Det blir ikke bedre å bli gammel på sykehjem bare de ansatte lærer mer. Barna får det ikke bedre på skolen hvis læreren bare får nok etterutdanning.

Vær så snill. Jeg aner ikke hvor mange lærere det er i Norge. Men jeg vet at det hver dag går tusenvis av inspirerte, dyktige skolefolk på jobben. Gi oss den respekten vi fortjener. Slutt å henge ut arbeidsgruppen vår. Støtt oss. Vær stolt og glad for at vi står i hverdagen vår. Med alle krav som møter oss. Fremsnakk oss.

Så skal jeg vurdere å slutte å si at du er ei ku.

Deal?

h1

Kirken og vi

september 1, 2013

Det er nok ikke så ofte det skjer, men når det skjer, så skjer det. Hele familien på kirkesøndag. Anledningen var at vi snart har en fireåring i hus, og fireåringer skal få kirkebok. Jeg sitter igjen med følgende refleksjoner etter Gudstjenesten:

1. Vi burde antakelig frekventere kirken oftere. I følge sønnen hadde det nemlig vært veldig, veldig, VELDIG kult. (Jeg føler muligens at han her snakker med to tunger. Jeg har foreviget at han ligger på gulvet mellom benkeradene. For meg er ikke det synonymt med kult).

2. Mine barn har arvet sin mors interesse, glede og takknemlighet for mat. Jeg tror muligens punkt 1 ble forsterket av at det ble servert boller og brus ved utgangen. Det har jeg ingen problemer med å forstå at drar opp kulhetsskalaen. Jeg ble imidlertid noe paff av min halvannet-årings iherdige hunger etter nattverd. Plutselig sto hun bakerst i nattverdskøen. Jeg har ikke for vane å stille til nattverd, så jeg valgte heller å be en stille bønn om at presten avviste, helst overså,  henne på en smilende og hyggelig måte, samt at hun under ingen omstendighet måtte oppdage kurven med seigmenn som stod ved alterringen. Jeg ble gudskjelov bønnhørt. Hun taklet til og med forsakelsen av kjeksen på en god måte, vesentlig bedre enn hva hun gjorde da hun oppdaget at det ble satt frem boller og hennes mor prøvde å avlede henne. Min datter fikk forsamlingens første bolle. For å si det sånn.

3. Jeg må vokte meg vel for å ikke bli en skrytende, uspiselig, hønemamma. Hvis jeg ikke allerede er det. Da presten roste min sønn for å takke høyt og tydelig da kirkeboken ble delt ut, var jeg så stolt at jeg holdt på å sprekke. Jeg tør ikke tenke på hvordan det blir den dagen han synger solo, scorer mål eller lærer å lese.

4. Jeg ser at kirken er modernisert, men tenker at det kanskje er rom for mer modernisering. Og da tenker jeg ikke på moderniseringen av Fader Vår, men mer opplegget rundt liturgien. Ikke det at jeg synes søndagsgudstjenesten skal være for et show å regne, men jeg tror at kreative hoder sammen kunne laget en plan for å få flere besøkende i kirken. For det er egentlig ganske ålreit der. Og presten vi hadde i dag var morsom. Det bør være et godt utgangspunkt.

Så spørs det, da. Hvor slitt kirkeboka kommer til å bli. Men vi har nå i hvert fall fått den. Og det var altså veldig, veldig, VELDIG kult.

Og hjemme ventet eplekake og oppskåret frukt.

Slå den.