h1

Guttungen

september 15, 2013

Voksne har til alle tider pratet om hvor fort tiden går. Jeg har for lengst blitt en sånn en. Etter barna kom har det bare blitt verre. Jeg vet alt om «Lev nå» og tider som kommer og ikke går og sånn, men det hjelper ikke: Noen ganger får jeg panikk for at den skal løpe fra meg. Tiden.

At de skal løpe fra meg. Barna mine.

Selvsagt kan vi ikke stoppe tiden. Vi skal ikke prøve en gang. Men det hadde vært umåtelig deilig med en pauseknapp. Bare for å nyte ekstra lenge. Jeg innrømmer ærlig at jeg synes det er deilig at ungene begynner å bli større. Og jeg synes det er en fantastisk foreldreegenskap det der med at den beste alderen er den barna er i akkurat nå. Men hvor ble alt sammen av?

Når ble den lille kroppen som var hundre prosent avhengig av oss så selvstendig? Han som var avhengig av å bli bysset i søvn, når begynte han å si at jeg kunne lukke døra sånn at han slapp å bli holdt våken av søstera si? Han pleide jo å være så liten, i dag ble jeg oppriktig overrasket over hvor lang han er blitt. De høyvannsbuksene der ble jo akkurat kjøpt? Jeg skjønner det ikke.

Det føles ut som i går at jeg iherdig satt og pekte på meg selv mens jeg gjentok for syvhundrende gang: Ma-ma. Mammmma. Nå spør han meg om hvordan lava egentlig blir til og hvorfor det er sånn at ikke alle har en bestefar. Vi har meningsfulle, fine samtaler rundt bordet, samtaler som ikke omhandler hva kua sier eller hvor stor han er. Jeg burde kanskje ikke si det, men jeg blir stadig overrasket over hvor glup han er. Og morsom. Den lille, store gutten min.

Han, som pleide å ta nei for et nei, setter med største selvfølge øynene i meg og plasserer skap på sin egen fascinerende måte. Senest i dag fikk jeg en leksjon i at han bestemmer selv. Da jeg nektet å innfinne meg med dette, ble jeg truet med bursdagsnekt. Bursdagsnekt finner ikke mor seg i, så jeg var kjapp til å informere om at jeg faktisk bor her og kommer til å ha mye med arrangementet å gjøre. Han trengte ikke lang tenkepause før jeg fikk et -Javel, greit, men da får du bare sitte på rommet ditt å leke med deg sjøl.

Akkurat.

Men så ligger han der, da. Før han sovner. Ser på meg med verdens vakreste øyne og forteller hvor fin han synes jeg er. Mens han holder ansiktet mitt fast i hendene sine. Og jeg kjenner at jeg er i ferd med å eksplodere av følelser.

Det er i sånne øyeblikk jeg bestemmer meg for å nyte de øyeblikkene som ikke går så fort også. Der hvor nattesøvnen har vært dårlig, middagen nektes fortært, kommunikasjon i normalt toneleie virker som en umulighet og kjekspakken ligger i titusen biter på gulvet.

Jeg vet det er forskjell på liv og lære.

Men jeg vet også at det der med «En sønn er en sønn til han får seg en viv…» Vi skal bli to om det.

Viven og jeg.

Det sverger jeg på.

Sønnen min.

Det er ikke småtteri.

hikk2

Advertisements

9 kommentarer

  1. Fantastisk. Det er som jeg skulle sagt det selv – og min sønn fyller 30 på tirsdag. Heldigvis har han funnet ei flott jente, noe annet ville vært helt utenkelig.
    Og det faktisk helt supert å ha voksne barn også.


  2. Snufs…. Du satte ord på mine tanker. Var i kirka og fikk fireårsbok i dag.. Fire år?????? What happend??


  3. Min yngste feiret 21 års dag i dag.
    Ikke lenge siden han var like «stor» som din.
    Helt utrolig, og litt skremmende.
    Viktig å nyte de fine stundene oppigjennom
    Ha ei herlig uke 🙂


  4. Herlig, og gjenkjennelig. Jeg kan huske hvordan jeg som nybakt mor nesten eksploderte, da alle ba meg om å nyte tiden, fordi den liksom skulle gå så fort. Der jeg satt i ammetåke, med melkespreng, betennelser og sjokkartede følelser, føltes det jo som om tida stod stille! Men nå, to år etterpå tar jeg meg stadig i å (nesten!) si det samme til nybakte foreldre: nyt! Og ta vare på tiden og øyeblikkene.


  5. Tiden går ikke, den flyr av gårde.

    Cecilie


  6. Tenk, mine er 14, 12 og 10. Jeg merker veldig godt at de blir store. Heldigvis har vi ho lille som vi koser med mest mulig…


  7. Nydelig!


  8. Med årene går sutredager og seksten bleieskift i glemmeboka. Nå har fjortisen vokst meg over hodet, storebror har flyttet hjemmefra og «tolvisen» er straks en ung dame…. Jeg er glad for at de fortsatt har «må» gi meg en nattaklem for å få sove. 🙂 God uke!


  9. Mine er alle voksne, men skal ikke si noe om tiden som raser. Jeg vil bare si: nyt og fyll hjertet med minner!



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: