h1

Arv, miljø og meg.

september 11, 2013

Det høres kanskje ikke så kult ut, i hvert fall ikke hvis man ikke selv har barn, men jeg er sikker i min sak: Det kuleste jeg noen gang har gjort, det er å få unger. Altså, ikke selve FÅ unger, den seansen har jeg andre adjektiver jeg ønsker å ta i bruk for å beskrive, men selve ungekonseptet. Det er sjukt mye moro som skjer når man velger å reprodusere seg selv.

Men det innebærer også en del frykt.

Reproduksjon av meg selv. Noen ganger kan jeg kjenne det stikker til i magen. Hva er det jeg har satt i stand nå?  Jeg vet jo utmerket godt selv hvordan man møter sine foreldre i døra etter hvert som man vokser opp. Og så oppdager man plutselig at foreldrene ikke er der. Det bare høres sånn ut. Man har blitt som de uten at man har skjønt når det skjedde. Jeg har mang en gang tatt meg i å argumentere for så å avbryte meg selv i sjokk: –Jeg snakker jo akkurat som pappa! Jeg blir stadig svar skyldig når broren min informerer om at -Du høres akkurat ut som mora di. For jeg hører at han har rett.

Arv og miljø.

Jeg lurer så veldig på hva ungene mine kommer til å ta med seg fra meg.

image

Det ser ut til at min datter kommer til å slite med min sovesveis. Jeg får bare håpe at heller ikke hun har evnen til å bekymre seg nevneverdig over det hun ikke ser forfra. Og at fornektelsen om at eget bakhode kan ligne hva man ser andre går rundt med holder stand. En god porsjon vann, hårspenner og godvilje er alt som skal til. Så får man bare leve med sjokkene som kommer hvis man skulle komme i skade for å bli fotografert bakfra.

image

Dessverre ligger det an til at gulvvaskteknikken hennes ikke blir mer effektiv enn min. Jeg kan jo håper at hun blir mer glad i konseptet, men har mine tvil. Jeg lurer på hvordan jeg skal overbevise henne om at gulvvask er gøy. Ikke fordi det hadde vært så morsomt å ha en datter som ruler i gulvvaskkonkurranser, men det hadde jo vært veldig praktisk. Litt egoisme har man lov til å unne seg. Selv som mor.

image

Den gledelige nyheten, er at hun ser ut til å ha ervervet seg et godt sparegen. Det har hun ikke etter meg.

Jeg skal gjøre mitt ytterste for at det blir folk av dem. Og jeg skal huske på å være takknemlig for at de har flere å slekte på enn meg. Foreldreansvaret tynger nok som det gjør.

Og det er altså det morsomste jeg har gjort.

Sånn at jeg virkelig kan anbefale det.

Og det vil helst gå bra.

 

 

Advertisements

3 kommentarer

  1. Du må skaffe deg en sånn «likerknapp» 🙂
    Da hadde jeg trykket på den, men mens jeg venter skriver jeg «liker» i stedet.

    🙂


    • Ah!! Det hadde jeg jo før! Denna teknologien, asså! Får prøve å lete den frem et sted.. 🙂


  2. Liker fra meg også!
    Sitter her og småflirer – kjenner meg igjen i tankegangen… Den følelsen av skrekkblandet fryd. Fryd når de ligner seg selv og ingen andre, skrekk når du hører et ekko fra deg selv (evt. ser). Mine er voksne nå og det hender innimellom de sier «uff, jeg ligner visst deg likevel, mamma»… Heldigvis sier de også, sånn innimellom «SÅ glad jeg har arvet den evnen din til å gjøre/tenke/løse»…osv.
    Men du sier det så morsomt! Herlige bilder også:)
    PS: Ingen arvet sovesveisen min, takk gud:P



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s