h1

Om stormer, vannglass og blogging

september 8, 2013

 

Jeg skal ikke si noe om Erna Solberg, Høyre eller politikk i dag. Det jeg per nå har tenkt å ytre om det, har jeg allerede gjort i mine to foregående innlegg.

Jeg har lyst til å si noe om blogging. Og om hvorfor jeg har valgt å bli en av dem. Bloggerne. I svangerskapspermisjonen får man ofte tid og interesse for å gjøre ting man ikke gjør til vanlig. Jeg fikk øynene opp for bloggene som florerer på internett. Mange kan spørre seg om hva poenget med en «offentlig dagbok» er. Og interesseverdien dette måtte ha for andre. Sistnevnte viser seg å være enormt stor. Bloggverden er fylt av uendelig mange bloggere, og toppbloggerne har en leserskare større aviser bare kan drømme om.

Jeg hadde altså svært begrenset kjennskap til fenomenet. Så begynte jeg å lese. Jeg satset ikke på de intellektuelle fagbloggene, jeg skjøt fart rett inn i min egen hverdag: Mammabloggene. Og her var det mye å ta av.  Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet å få ut av blogglesingen, men det ble i hvert fall så som så med inspirasjon, pågangsmot og gjenkjennelsesfaktor. Til min store overraskelse fikk jeg stort sett lese om småbarnsmødre som tilsynelatende struttet av energi, løpe KK mila 5 uker etter fødsel. Flotte damer som kun laget økologisk barnemat fra bunnen, som hadde på seg moteriktige klær og som prioriterte kjæresteturer hver fjerde uke. De drakk daglig sin soya latte, etterfulgt av en time styrketrening og en enkel middag bestående av helstekt kalkun fylt med eksotisk krydder, auberginer og skummetmelkgratinerte poteter laget på oppskrift funnet i eget hode. Det florerte bilder av nydelige, velkledde mødre og barn, hus med interiør jeg tidligere kun hadde sett lignende av i magasiner på legekontoret, samt småbarnsforeldre som regelrett struttet av energi.

Det gjorde ikke jeg. Jeg lurte på hvor de gjorde av gulpeflekker, bæsjebleier og Toroposene. Når disse menneskene sov, hvordan de alltid rakk å dusje, hvordan de hele tiden kunne være så blide og hvordan de i det hele tatt klarte det. Å være så perfekte. Dette begynte jeg å tenke en del på.  Først irritert. Så glad. For at jeg var passert tredve år, relativt trygg på meg selv og for å ha evnen til å ikke tro alt jeg hverken ser eller leser. Men jeg tenkte at sånn var det garantert ikke for alle. For jeg må innrømme at jeg,på tross av min overbevisning om at det ikke kunne være sånn i virkeligheten, helt klart kunne kjenne på en snikende følelse som gikk på å være god nok. Som mamma og som kvinne. Hvordan jeg kunne kjenne på en vemmelig følelse av dårlig samvittighet basert på informasjon om andres tilsynelatende vellykkethet.  Jeg klarte å sette stopp for disse tankene før de tok av. Men jeg tenkte, og skjønte, at det kunne være vanskelig for mange andre. Tenk å være 20 år, sliten småbarnsmor med dårlig tro på egne morsferdigheter og komme over de perfekte mammabloggene. Tenk å føle at man hele tiden må være lykkelig og vise verden det til en hver tid. Når man ikke klarer å føle det sånn.

Da begynte jeg å blogge. Jeg bestemte meg for å forsøke gi mitt lille bidrag til å slå et slag for hva jeg anser å være den normale hverdag. Jeg ønsket å skrive en blogg som skulle gjøre at folk følte seg bedre etter å ha lest den. Gjerne at de kunne kjenne seg igjen. Helst le. Jeg ønske å gi et «Gudskjelov»  og et friminutt til andre som kjenner seg igjen i kaoset som familielivet kan generere. Jeg ønsket å underholde, engasjere og inspirere. Til å være mamma i et vanlig liv med tidspress, brente karbonader og omgangssyke. Jeg ønsket å si noe om at dette også er en del av familielivet. Og at det er helt fint.

Bloggen var et faktum. Jeg valgte å skrive anonymt, en rett man selvsagt har som blogger. Dette var et bevisst valg jeg tok i forhold til at jeg tenkte det ville gi tekstene mine et friskere og mer direkte språk, samtidig som jeg trolig ville tørre å skrive mer satt på spissen og utleverende enn jeg hadde gjort ved å seile under eget navn.  Det er lettere å harselere med seg selv når man gjør det anonymt. Og man har jo en del mennesker rundt seg man ønsker å ta hensyn til.

Jeg bygget meg tidlig opp en liten leserskare, og har hele tiden kost meg med å skrive for disse. Mest tull og fjas, men også ispedd en del alvor. Uhøytidelig og relativt morsomt. Synes jeg. Da jeg våknet opp på fredag og så at 100 000 mennesker hadde lest mitt siste blogginnlegg, er vel ikke paff det mest dekkende ordet å bruke. Jeg ble livredd. Samtidig som jeg synes det var utrolig moro. Jeg hadde altså skrevet et innlegg med en provoserende overskrift. Et bevisst, språklig valg, som jeg håpet ville engasjere. Jeg følte jeg hadde et viktig budskap jeg ønsket å få frem. Jeg hadde ikke forberedt meg på at så mange ville lese teksten. Og mene så mye om den. Ei heller at den ga rom for så mye misforståelse.  De siste dagene har jeg observert at mange påroper seg retten til å vite hvem jeg er. Det er selvsagt bare tull. Jeg har ingen problemer med å stå for teksten jeg skrev før helgen, men jeg har kjent på blandede følelser ved å vise «verden» hvem jeg er. Jeg. Som ikke kan bake en gang. Likevel har jeg gått en runde eller to med meg selv, og tenkt at det er helt greit. Jeg kan gi det uperfekte et ansikt.

150 000 lesere blir det brudulje av. Jeg har fått masse positive tilbakemeldinger og de fleste har heldigvis sett poenget mitt. Andre har ikke gjort det. Sånn vil det være når man uttrykker seg i skriftlig form. For et stort, variert publikum.

Jeg kan ikke garantere at jeg aldri mer i mitt liv kan komme i skade for å kalle noen padder, okser eller fjøsnisser hvis jeg av en eller annen grunn skulle finne dette hensiktsmessig for å få frem et budskap. Men jeg kan garantere at jeg skal benytte meg av min rett til å mene hva jeg vil. Og til å stå opp for ting som er viktige for meg. Jeg kan garantere at jeg alltid vil oppfordre de rundt meg til å gjøre det samme.  Jeg vil også tipse de om at det er lurt å tenke over måten man gjør det på. Og jeg har lært at makten vår digitale hverdag og de sosiale mediene har, er helt enorm. Og sånn kommer det til å forbli. Det kan være lurt å tenke seg om.

 

Jeg kommer aldri til å sparke nedover og jeg kommer aldri til å bevisst gå inn for å såre noen. Tvert i mot. Jeg elsker engasjement og klar tale, og kommer til å slå et slag for det så ofte jeg kan. Det skal jeg gjøre mitt ytterste for å lære de små menneskene som kommer etter meg også.

I fred og fordragelighet,

Husfrue

Aka Tonje Busch Iversen

image

For anledningen kledd i blått.

 

Advertisements

25 kommentarer

  1. Tonje, jeg digger deg! Både på privaten og når jeg leser bloggen din!


  2. Hei Tonje 🙂


  3. Der er du ute av skapet ja! Det var på tide, min spreke, morsomme og herlige venninne!


    • Du er medskyldig! 🙂


  4. Er ikke lærer selv, men har stor respekt for yrket, og synes innlegget ditt var virkelig bra og helt på sin plass! Tommel opp for at du etter «stormen» så velger å stå frem med fullt navn 🙂 Og takk for en inspirerende blogg som viser litt mer av (det gode) hverdagslivet, som lett blir borte i alle «perfekte» mammablogger…de fleste av de er jo nok til å gi enhver prestasjonsangst. Du, Pia og Elisabeth innerst i veien er flotte motsetninger til alt det rosa. Stå på videre!


    • Veldig hyggelig å høre! Takk skal du ha! 🙂


  5. Til alle som kalte deg ku for innlegget ditt.. Du må være den søteste kua!! Helt perfekt faktisk!!


    • Ah, det er kanskje det fineste noen har sagt til meg! 🙂


  6. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: jeg digger deg!!!


    • Ditto,ass. Ditto.


  7. For å bruke ordene til de over meg: jeg digger også deg og det du skriver fordi jeg kjenner meg så vannvittig igjen!!!!! Du er gull verdt, Tonje!


    • Det er jammen litt av et skussmål!! TUSEN TAKK!! 🙂


  8. Det er mange gode lærere i norsk skole, lærere som er velegnet for yrket sitt, men å være personlig egnet er ikke det samme som å være faglig oppdatert – noe mange lærere ikke er i tilstrekkelig grad.

    Jeg leser i Ernas innlegg: http://ernasolberg.wordpress.com/2013/09/08/hoyre-er-forelsket-i-laereren/ at Høyre skryter av lærerne og anerkjenner den kunnskapen de besitter. Erna skriver også i sin blogg at Høyre ønsker å ansette flere lærere og gi økt lønn. Altså er vel kritikken din svak?

    Å forutse reaksjonene på blogginnlegg er ikke lett, jeg har iallfall tatt feil mange ganger. Jeg har først lest ditt Ku-innlegg nå, og skjønner at det må ha vært sjokkartet å oppdage alle sidevisningene. Regner med at du til en viss grad var forberedt?

    Media er mektig og ufortusigbart.


  9. Hyggelig å se deg. Stå på!


  10. Hey!
    Fint bilde, og for en gangs skyld var bildet jeg hadde dannet meg i hodet nesten rett! Sosiale medier er vanskelige å tolke og hva som slår an like så! Heier på deg og gleder meg til å følge bloggen videre. Nå også med bilder??


    • Haha, ja, nå er det bare å gå til innkjøp av kamera! 😉


  11. Er en fryd å lese bloggen din! 🙂 Morsom, velformulert, gjenkjennende(for en småbarnsmor selv), inspirerende på sitt humoristiske og ærlige vis!


    • Jeg blir så stolt! 🙂


  12. Jeg digger bloggen din!
    Som småbarnsmor selv så beskriver du ofte en kjent hverdag og det er litt godt å lese om andre som har det på samme måte. 🙂


    • Så hyggelig! Tusen takk! 🙂


  13. Hei, så hyggelig å se deg!:) Men jeg hadde lest deg uansett altså, anonym eller ikke;)


  14. se d! så vet j godt hvem du er!:) vokste opp i gata bak deg faktisk! d har blitt en stund siden j har fått lest her, men d var stas å poppe innom igjen, og høre at du nesten (!) har blitt kjendis!;) …..tror faktisk j møtte på deg nede i «åsen 2» engang j var ute og trilla vogn, på besøk hos mine foreldre! hadde j visst da at d var selveste «Husfrue» j gikk forbi, skulle j jo bedt om autografen!!:D ….. uansett, keep up the good work, både i skolen og på bloggen! d er fortsatt en veldig aktuell blogg!, et deilig motstykke!:) mvh Liv Torunn 🙂 (LT)


    • Næh, så artig!! Verden blir liten! 🙂 Vi bor her, så kan godt hende det var meg du så! Neste gang må du si hei! (Ikke for autograf,asså!! :-)))) Veldig koselig å høre fra deg! Er vel en 20 år siden sist jeg så deg, kanskje! 😉



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s