Mot i brystet, vett i pannen

Jeg er, som mange vet, ikke særlig opptatt av film. Jeg trekker fortsatt frem «Kvinnen i mitt liv», «Dirty Dancing» eller «Pretty woman» hvis jeg uforskyldt skulle havne i en samtale om film. Men jeg har sett flere. Blant annet «Hangover». Jeg er ikke så god til å følge med på det som skjer på skjermen, men hvis det er riktig som jeg husker.. Vel, så følte jeg meg litt som folka i nevnte film da jeg våknet i dag. Hjelpes meg. Skrekkblandet fryd satt i system.

Jeg driver altså denne fjasebloggen. Har min lille, trofaste leserskare som jeg oppriktig setter pris på på en underlig måte. Jeg aner jo ikke hvem disse leserne er. Men jeg synes det er stor stas at de liker å lese det jeg skriver. Bloggen er uhøytidelig, rund og forteller stort sett historier fra mitt liv sett fra mikronivå. Men av og til mener jeg noe også. Hvilket jeg synes er et naturlig fokus i en blogg, fjasete eller ikke.

Bloggen er ikke et resultat av et ønske om å bedrive politikk, propaganda eller heftig debatt. Den er et resultat av skriveglede og et ønske om å engasjere, underholde og glede. I utgangspunktet laget som en motvekt til alle flinke bloggere der ute med  fantastisk vakre hjem, velstelte negler, cupcakes og barn med matchende hårnåler og sko. Jeg har en del å gå på her, for å si det sånn. Men jeg synes at jeg har det veldig alright likevel. Og det synes jeg er bra å skrive om.

Jeg har ikke skrevet noe særlig om politikk i bloggen min. Før i går. Da skrev jeg altså et innlegg om en av mine virkelige hjertesaker: Skolepolitikk. Og jeg kjente at det var godt. Jeg følte at jeg fikk sagt noe viktig, og jeg følte at jeg fikk sagt det på en måte som kom til å engasjere.

Men jeg ante ikke at 100 000 skulle lese det jeg skrev i løpet av et døgn. Eller at så mange skulle la seg provosere. Ei heller at jeg skrev så utydelig at det var rom for så mye misforståelser og synsing. Skrekkblandet fryd, ja. Jeg må bare få takke ærbødigst for alle hyggelige tilbakemeldinger. Jeg takker også for de konstruktive. Jeg tåler meget godt at ikke alle er enige med meg. Jeg har ikke tenkt å si noe særlig mer om innlegget, annet enn at jeg oppfordrer flere til å lese det igjen. Slik at dere ser at jeg absolutt synes etterutdanning er en bra greie. At dere forstår at jeg er for kunnskap i skolen. Poenget med hele innlegget er at jeg har sett meg lei på uttalelser jeg opplever i særlig grad komme fra Høyre, med Erna i spissen. En grunnleggende holdning jeg opplever som en mistillit til oss som jobber i skoleverket. Selvsagt vet jeg at ikke alle lærere er drømmelærere. Alle leger er ikke drømmeleger. Vi kommer i gode og mindre gode utgaver alle sammen. Jeg reagerer på at det for mange virker å være legitimt å «ta» lærerne.  At det når det er snakk om de fleste andre yrkesgrupper diskuteres rammer, mens det for lærere i særlig grad diskuteres ferdigheter. Jeg lar meg provosere av at maktpersoner er med på å gjøre dette. Ikke fordi Erna sier at vi skal bli flere gode lærere, men fordi hun, i intervjuet som var utgangspunktet for mitt innlegg, sier at hennes første misjon som statsminister ville vært å få bedre lærere. Et «enda» hadde gjort det lettere for meg å svelge. Flere gode lærere er noe helt annet enn bedre lærere. Hadde det vært første gang jeg hadde hørt uttalelser som dette, hadde jeg kanskje ikke reagert. Men det berømte begeret ble altså fylt for min del i går. Lik det eller ikke. Jeg står inne for det jeg skrev. Jeg understreker dog likevel at jeg muligens hadde ordlagt meg annerledes hvis jeg skulle publisert innlegget i en seriøs debatt eller skrevet et ekte brev til Erna. Jeg skrev innlegget til fjasebloggen min.

Og jeg skrev at Erna var ei ku. Jeg tenkte meg om før jeg skrev det. Og syntes det var en litt artig bruk av språk brukt for å understreke et poeng. Litt sånn «kødder du meg meg, Erna, så kødder jeg med deg». Jeg skriver også at det er respektløst og lite pent å skrive det. Og at det ikke er sant. Kjære dere, jeg vet at Erna ikke er ei ku. Ei hellere dommere jeg sikkert har kommet i skade for å gi samme betegnelse. Jeg har brukt formuleringen i form av et virkemiddel jeg selv så på som humoristisk. Og jeg gjorde det i kraft av meg selv, ikke i form av mitt yrke. De som måtte være usikre, kan være helt trygge på at jeg ikke lærer barna at det er greit å kalle andre for ku. Og jeg tror heller ikke Erna hadde blitt spesielt vondbråten og sår av å lese innlegget. At noen skulle tolke det som en utseendekarakteristikk var jeg ikke forberedt på i det hele tatt. Den tanken hadde ikke slått meg. Kanskje det hadde vært bedre med et «Skjerp deg, Erna».

Men da hadde jeg ikke engasjert så mange.

Og for ei dame som knapt har vært i lokalpressen siden hun «vant» bronsemedalje i et håndballmesterskap som 10-åring, har det ikke akkurat vært en vanlig dag på jobb med henvendelser fra både TV2 og NRK. Men det har vært litt morsomt.

Og det er alltid godt å få sagt det man mener.

Selv om det i dag gikk på bekostning av fredagstacoen. Det er måte på hva husfrua skal takle. Flaks at det funka med fredagspølser også.

Jeg må få sagt det i dag også: Heia alle flinke skolefolk! Verdens beste, viktigste jobb! Heldige oss!

Og Erna.. Jeg hadde vel ikke tenkt at det er sannsynlig at du skulle komme bort i bloggen min.. Men hvis du har gjort det, så håper jeg inderlig at du tenker på ordvalget ditt neste gang du omtaler lærerne. Og jeg vet altså at du ikke er en ku. Jeg synes at du er ei sterk dame og jeg vet at det du sier er viktig for mange. Derfor er det så viktig for meg at du er med på å støtte en utsatt yrkesgruppe når du uttaler deg i offentligheten. Still krav, for all del, men jeg ønsker innstendig at du også er med på å synliggjøre alt skolen får til. For det er ikke småtteri.

Og hvis jeg først har deg her.. Du er HJERTELIG velkommen til å være med meg på jobb. Jeg har masse jeg har lyst til å vise deg, og jeg er trygg på at skolen vår skal komme til å imponere deg.

Og jeg skulle gjerne spurt deg om en ting eller to.

🙂