h1

This is me

april 17, 2013

I disse dager er det et halvt år siden jeg skrev mitt første blogginnlegg. Jeg er fortsatt for fersking å regne, men likevel.

Jeg tenkte at det var på tide å skrive noen ord om hvorfor jeg begynte å blogge. Jeg vet at jeg har gjort det før, men det er jo et halvt år siden.

Jeg har aldri hatt noe særlig peilig på blogglandia. Jeg har vel bare tenkt at det er noe fjortis-greier, og vært svært glad for at det ikke var noe som het blogg i min ungdom. Jeg orker ikke tenke på hva jeg hadde skrevet, men jeg garanterer at jeg hadde hatt en blogg. Og jeg hadde meninger om alt. Jeg husker enda min mors desperate ro deg ned-blikk da jeg i 5.klasse blandet meg inn i foreldremøtet og argumenterte hardt for å øke lommepengegrensen til leirskolen. Sikkert fordi jeg var redd jeg ikke skulle få nok godteri.

Uansett. Permisjonsliv ga mer tid ved pcen. Og da dukket den ene bloggen etter den andre opp. Voksne, oppegående mennesker med egen blogg. Interessant. Jeg oppdaget fenomenet mammablogg. Og ble hekta. Og redd.

For gud hjelpe meg så mange energiske, fornuftige og vellykka mammaer det var der ute. De hadde født tre barn, som alltid var rene og pene i tøyet, som aldri hadde forskjellige farger på hårstrikkene rundt museflettene. Mødrene selv var, om mulig, enda penere i tøyet. De var slanke, perfekt sminka og blide. Alltid. Familieferiene ble tilbragt i familiens villa på den franske riviera. Bildene fra den lokale restauranten viste en familie fri for grimaser,hvor samtlige familiemedlemer smilte og hadde øynene oppe.

Vel hjemme bannlyste mødrene halvfabrikata mat. De laget med den største selvfølge all babymat fra bunnen av. Alle vet jo at middagsglass er ut. De elsket sine fantastiske menn og var på joggetur med disse tre kvelder i uka. Helgene bestod av bestiging av fjell, sykkelturer i solskinn med påfølgende grilling av ferske grillspyd og nybakt brød. Huset var vakkert, som tatt ut fra et interiørblad. Aldri var mammaene slitne, de bare gledet seg over dagen og ventet utålmodig på neste.

Her begynte angsten å komme hos mor selv. Skal det være sånn? Er det unormalt å føle seg som en klut når det eneste man har gjort i løpet av dagen er å være sammen med sine egne barn? Forgifter man barna sine hvis man kjøper ferdiggrøt? Er man lat hvis man ikke orker å tilbringe hver eneste helg i skog og mark?

Jeg er fornuftig. Heldigvis. Så jeg skjønte egentlig at den idylliserte hverdagen ikke er hverdag for folk flest. Jeg skjønner at alle blir slitne hvis de ikke sover. At ingen liker å ha omgangssyke. Men at aller får den. Jeg vet at det går opp og ned her i livet. For alle. Og jeg har erfart at det å bli mamma forsterker alle følelser så til de grader. Hvis man tror man vet hva det er å være sliten, så anbefaler jeg å prøve et par barn først.

Men så tenkte jeg. Hva om jeg hadde blitt mamma da jeg var 19? Hvordan hadde jeg taklet å lese om alle de vellykka menneskene der ute? Hvordan hadde det fått meg til å føle meg som mamma? Mislykka. Garantert. Så da bestemte jeg meg. For at jeg skulle begynne å blogge jeg også. Jeg ville skrive om familiehverdagen vår. Som består av alle de sidene livet har å by på. Jeg er ikke ekstrem andre veien. Jeg liker å være ute med familien min. Men jeg liker også å sitte inne i sofaen med barna å spise lørdagsgodt. Jeg synes det er hyggelig å servere familien min skikkelig husmannskost laget fra bunn, men jeg serverer også pølse og potetstappe. Fra Toro. Jeg er veldig glad i mannen min, men jeg synes også han er usigelig teit noen ganger. I dag, for eksempel. Hvor jeg spurte om han kunne skifte på sengene til barna. Lykken var stor da jeg så dynetrekkene i skittentøyskurven. Irritasjonen enda større da jeg skulle legge minstemor og sengene var uten sengetøy. Den kjipe delen med å skifte på senger er å ta på nytt, lissom. Tosk.

Jeg synes det er deilig når huset er rent, men lever også fint med hybelkaninene mine. Vi har konstant klær på steder det ikke skal være klær. Klesvasken kan bli hengende i flere dager før den havner i skapet. Sånn er det bare. Vi kjefter på hverandre. Blir slitne av hverandre. Vasker vinduer altfor sjelden. Venter på lønninga hver måned.

Sånne ting. Likevel har vi det fint. Vi har et veldig ålræit liv. Når alt kommer til alt, ville vi faktisk ikke bytta med noen. Derfor begynte jeg å blogge.

Det gikk ikke lange stunden før jeg oppdaget at jeg ikke var den eneste hverdagsmammaen. Det finnes heldigvis flere blogger av «min type».  www.piasverden.com anbefales. Pia føles nesten som en venninne, enda jeg aldri har møtt henne. www.casadidriksen.blogspot.no er en annen blogg jeg liker å følge med på. Selvom hun er lege, er ikke Laila redd for å innrømme at familieliv er krevende. Eller at det er løgn å si at man skifter hver bleie med den største glede. Elisabeth i www.innerstiveien.blogspot.com forteller om en  mammahverdag jeg kjenner meg igjen i. Og det er mange flere. Jeg tror jeg skal skrive et innlegg med tips en dag.

Sånn sett, så kunne jeg jo egentlig slutta å blogge. Fordi motvektene til det «perfekte» allerede er der. Men så viser det seg at jeg liker det. Jeg synes blogging er kult.

Og jeg blir så stolt og glad av at dere gidder å lese greiene mine. Det meste er jo tross alt fjas. Men takk, a. Jeg synes dere er geme alle sammen.

Reklamer

14 kommentarer

  1. Å ja, man kommer langt med en porsjon sunn fornuft, det er min mantra. Men mulig jeg ikke var like klok da jeg var 19, så greit at jeg ikke ble mor da og at ingen hadde funnet opp internett! Uæææææ, nå følte jeg de grå håra sprenge på her, gamle dama, he he. Tusen takk for omtale og link, det var stas. 🙂


  2. Jeg digger deg jeg!


  3. Gratulerer med et halvt år!

    Det er jo ikke sånn at vi trenger fire blogger som viser de ikke glamorøse sidene ved foreldrelivet, neida, vi trenger mange. Fortsett å skrive så lenge du har glede av det!


  4. Grattis med et halvt år og takk for hyggelig omtale. Du har jo bare den diggeste bloggen ever (øver meg på ungdommelig snakk da min 6 årige datter er blitt tenåring over natta..) så håper du fortsetter i uendelig mange halvår til!! I allefall iler jeg inn her så fort jeg ser du har postet et nytt innlegg. Det er herlig befriende og avslappende å lese inne hos deg. No pressure liksom!!


  5. Du skriver morsomt, gjenkjennelig og GODT! Fortsett.
    PS: jeg har vært mamma i 27 år og har overlevd:) Sover litt mer nå;)


  6. Du skriver veldig bra – så du må fortsette.


  7. «Det meste er jo tross alt fjas»
    Nei, det er hverdags-glede som gjør min hverdag bedre 🙂


  8. Du skriver veldig bra, fengende og treffende! 😀 Jeg elsker å lese innleggene dine.


  9. Gratulerer med et halvt år som blogger. Intet jubileum er for lite til å feires.

    Ceciliea


    • Jeg heter Cecilie, ikke Ceciliea. Når jeg skriver på iPad, plasserer bokstavene seg litt der de vil selv.

      Cecilie


  10. Digger deg. Klemz.


  11. Herregud, så fort tida går. Er avhengig. Ikke slutt!


  12. Digger deg. Digger bloggen din!!! Grattis med jubileum. Må det bli mange 🙂


  13. Takk for grådig koselige ord, klemzer og selvtillitsbooster! Still going strong! 🙂



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s