h1

Fra ekspert til amatør

april 10, 2013

På null komma niks. Eller, null og null og niks og niks, men på en fødsel da, i hvert fall. Jeg har vært mamma i tre og et halvt år. Det er ikke spesielt lenge. Likevel har jeg svelget flere kameler på disse årene enn jeg har gjort de 31 årene jeg har levd uten barn.

Hva skjedde med alle «Det er jo bare»`ne ? «Det er jo bare å si nei!»  «Klart jeg skal være med som før, det er jo bare å la de bli vant til å ha barnevakt!» «Det er jo bare å være konsekvent». Konsekvent, ja. For det er jo bare. Tenkte jeg da datteren klatret oppå bordet i dag. Og jeg ikke orket å ta til motmæle. Eller da sønnen i går gomlet twist til barne -TV, selv om det var tirsdag og vi bare spiser godteri på lørdager.

Konsekvent. Som i kveld, da jeg skulle legge barna. Og kaoset rådet. Mor var på ingen måte klar for kamp. Så etter å ha tapt en svært lite voksen diskusjon med 3-åringen, endte det opp med at mor satt på gulvet mellom sine to håpefulle og sang de begge i søvn. Til tross for at vi er enige om at det skal leses èn bok og synges tre sanger. Så skal de finne roen selv, og vi skal leve lykkelige. Og sove godt.

Jeg hadde ikke sett for meg at jeg skulle rekke tunge til 3-åringen min i noe som ligner fullt alvor. Særlig ikke der jeg satt å slukte alle de kloke ordene til Jesper Juul. Det virket ganske fjernt at jeg skulle la meg provosere av et vakkert vesen på ett år. Eller at jeg skulle stenge meg selv inne på badet å slå hodet i døra og telle til femti. Fordi ungene, i tillegg til å ha vi gjør motsatt av det mamma sier-dagen, hadde revet ned to blomsterbuketter, klippet i stykker en tohundre-lapp, helt ut en pose mel og oppdaget at ordene dumme og mamma kunne settes sammen.

Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle grine da loddselgere ringte på døra klokka 20.15, etter at jeg endelig hadde fått barna til å sove.

Jeg trodde jeg visste alt. Så visste jeg ingenting. Jeg mente at det var selvutslettende å få barn. Så fikk jeg barn. Og ble noe som ligner på voksen. Tror jeg.

Jeg brøt  prinsipp i kveld. Nok en gang. Men fikk ikke dårlig samvittighet.  Jeg ble isteden grepet av en ubeskrivelig lykkefølelse. Jeg, som ikke en gang er konsekvent. Å sitte på gulvet mellom verdens vakreste, sovende barn.. Som på utrolig vis ble akkurat dine. Jeg var virkelig ikke forberdt på den følelsen før barna kom. Jeg trodde på at man ville elske sine barn høyere enn noe annet. Men at det kunne være sånn.. At man kunne grine fordi de er så fine.. Og fordi de er mine.. Den følelsen der. Den var jeg ikke forberdt på.

Men den anbefales.

Og det trekker ikke ned at man kan sette seg i sofaen og spise resten av twistposen etter de er i seng heller. Litt dårlig samvittighet døyves lett.

Man er tross alt mamma.

Advertisements

20 kommentarer

  1. Unger som sover er veldig lett å like. Det er når dagens konflikter og mas dempes at kjærligheten til ungene blir overveldende, mektig. Den enormt sterke følelsen kan være litt fraværende når presset blir for stort, synes jeg.

    Det er fint å være konsekvent, men en trenger ikke være rigid. Unntak er bare bra.


    • Å få unger forsterker absolutt alle følelser. Og jeg som var så følsom i utgangspunktet da, gitt! 😉


  2. Jeg er så imponert over hvordan du klarer å sette ord på alt, du er både morsom og får meg til å virkelig kjenne meg igjen! Og til og med forstå at jeg ikke er helt alene om å gjøre ting ‘feil’ av og til – uten å få dårlig samvittighet for det. Takk for nok en god leseopplevelse 🙂


    • Tusen takk for veldig hyggelig ord, stas! 🙂


  3. Vakkert! 🙂


  4. Herlig 🙂
    Ja en må ta ting som det kommer.
    Les nettopp om frustrasjoner til ei tenåringsmor
    som skulle ønske ungene kom med ei istruksjonsbok.
    jaja. En får ta de som de er, på alle områder.
    Og så får en finne måter å takle ting på underveis.
    Ha ei fortsatt god uke 🙂


  5. Bare digger digger digger bloggen din:) takk for at du i motsetning til den perfekte facebook verdenen, får meg til å føle meg… Hm… Helt normal??? At alt ikke trenger å være perfekt til enhver tid… Digger:)


    • Så koselig! Tusen takk for tilbakemeldinger som gjør at jeg føler meg normal likevel! 😉


  6. Jeg har vært mamma i snart 27 år (til fire). Har både geipa og sagt ting jeg ikke burde si. Hylt og brølt… Jepp. Likevel får jeg stadig sms’er og kort med påskrift «verdens beste mamma». Så, det ordner seg;) Lykke til videre!


    • Herlig! 🙂


  7. Åh, fin lesing! Jeg var ikke forberedt på at man (oki, da, jeg!) kunne KRANGLE med en toåring. Det der med konsekvent er vanskelig! Jeg tenker at det uunngåelig jeg..å forberede seg på å bli foreldre ved å se for seg «regler og forventninger», for så å lære i praksis. 😉


    • Nemlig! Her og krangles det..Men jeg trøster meg selv med at jeg i hvert fall klarer å reflektere over at det er det vi gjør! Sånn i etterkant– 😉


  8. Det er det som er skummelt med å være lærer – jeg veit som regel hva jeg burde ha gjort. Teorien kan jeg. Men en del ganger fikser jeg det ikke i praksis.


  9. Teorien på hva man bør gjøre er vanskelig å holde tak i når toåringen setter tenna i låret ditt, eller for hundrede gang klatrer ut av senga etter at han er lagt for kvelden..
    Det finnes ingen fasit og det er ikke alltid «bare å gjøre sånn» .. for toringen har ikke lest de samme bøkene som du har..

    Elsker å lese bloggen din!


    • Hehe, den der ut av sengen-kampen er skikkelig morsom. Særlig når man er sliten. Biting også, for øvrig. Jeg elsker at du leser bloggen min! 🙂


  10. Man kan nesten føle at man er tilstede når man leser det du skriver, så levende og oppriktig. Tipper enhver småbarnsmor kjenner seg godt igjen 🙂 Å bli foreldre er et skikkelig oppgjør med tilegnede sannheter og holdninger generelt. Ganske sunt for sjela, egentlig …


  11. Begynte nesten å grine sjøl jeg nå, vakkert! Jepp, teori og praksis….teori og praksis….


  12. Da jeg var barnløs og ekspert tenkte jeg mitt da jeg ble fortalt at man gikk i døden for sine barn. I dag hadde jeg gjort det, tvert, nå med en gang.
    Ingen kjærlighet er så betingelsesløs, og ingenting er så bekymringsfullt som å være mamma.


  13. Å, så deilig å lese at en ikke er alene om å ha det sånn!!!! Har akkurat truet og sagt ting jeg ikke burde til en snart to-åring og snart 4-åring som mor skulle legge alene i kveld og som slett ikke hadde lyst til det….


  14. Det gode med å være amatør er at man forstår hvordan andre har det! Selvutnevnte «eksperter» som sitter på sin høye hest og kommer med utalelser som»det er jo bare å …..» , har man ikke så mye glede av! Men levende amatører som har følt på hvor vanskelig og sammensatt livet er, de kan man lære mye av! Flott innlegg!



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s