h1

Who is the boss?

april 7, 2013

Egentlig er det litt rart. At jeg som har så mye aktivitet i form av organisering, kaos, dersom-atter og hvisom-atter i hodet mitt, også har plass til å tenke. Jeg pleier faktisk å tenke en del.

I helgen har jeg, kort oppsummert, tenkt en del på konseptet kvinner-menn-ledelse-ydmykhet-fryktløshet og meg selv. Jeg synes selv jeg er ganske tøff. Sånn generelt. Ikke kjempetøff, men ganske. Når folk bruker Pippi-sitatet om at «det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert«, så liker jeg å tenke at sånn er jeg. Typisk Pippi og meg. Jeg har fått kommentarer på at jeg er tøff. Og jeg har lukket øynene og hoppet i ting jeg ikke tør. Gudskjelov. For som regel så har jeg opplevd at jeg liker det. Men i helgen har jeg altså lurt på hvor tøff jeg egentlig er. Og at jeg  tror det finnes flere tøffe menn enn damer. På min alder.

Grøss.

Det hadde jeg ikke trodd jeg skulle tenke. Det begynte på fredag. Noen kollegaer og jeg diskuterte en lederstilling. Vi snakket om hvem vi synes kunne passe i en sånn stilling, og vi tok for moro skyld runden på om noen av oss kunne gjort seg i en sånn type jobb. Jeg kunne ikke tenkt meg jobben det var snakk om, så saken var i grunn utopisk, men så tok jeg meg selv i å si at –Jeg hadde nok ikke søkt på jobben om jeg ville hatt den heller. Det hadde jeg ikke turt, jeg har ikke nok erfaring og føler meg for ung.

Så begynte vi å snakke om søkerlista. På denne og tilsvarende jobber. Der var det mange på min alder. Det vil si oss som har drøyt 10 års erfaring. De fleste av de vi snakket om, er menn. Det har jeg tenkt på i helgen. Og forsket uoffisielt på. Selvsagt blir det en generalisering basert på meg selv. Spørsmålet mitt er om kvinner er feigere enn menn, eller om de bare er mer ydmyke. Og hvorfor blir det sånn? Det har jeg ikke forsket på enda. Men jeg synes det er rart. Hva handler det om? Er det frykten for å ikke mestre som stopper? Usikkerhet? Autoritetsfrykt? Redselen for å mislykkes i kombinasjonen jobb/familie?

Jeg leser med stor interesse bloggen til hodejeger Morten Besshø. Han lærer meg stadig ett og annet. Jeg liker særlig å lese det han skriver om ledelse. Jeg synes det var svært tankevekkende å lese at 6 av 10 studenter ser seg selv i en lederjobb.  Hvilket samfunn er det vi speiler? Og hvilket samfunn er det vi ønsker å utvikle? Og hvordan er prosentandelen fordelt mellom kjønn? Hvorfor er det sånn?

Jeg skal si i fra når jeg finner ut av det her.

Og jeg skal tenke på det en stund til.

Det er godt jeg har noe å drive med.

Advertisements

5 kommentarer

  1. Det er faktisk en god lederegnskap å kunne innrømme at «det kan jeg ikke» eller «det har jeg ikke lyst til» – en god leder vil identifisere og motivere riktig person til å utføre oppgaven og sånn sett kan du kanskje si at du har et potensiale?

    Hilsen Morten 🙂


  2. Kjenner igjen tankene – det er så mye jeg føler meg altfor ung, uerfaren og uegna til. Og så har jeg yngre mannlige kollegaer som absolutt ikke har de samme sperrene.


    • Ikke sant?? Hvorfor er det sånn?!


  3. På hjemmebane har min mann tittelen «øk.dir.» og jeg «adm. dir».
    Og hvorfor det, tro??? Må tenke litt jeg óg.


  4. Jeg innser mine begrensninger på det mellommennesklige nivå og håper jeg aldri kommer i posisjon til lederstilling. Det er ikke sikker jeg hadde sagt nei, hvis noen hadde spurt meg om jeg ville ha en, men jeg burde virkelig gjøre det.

    Over meg har jeg 3 kvinnelige ledere, før vi kommer til første mann. Det er så kvinnedominert hos oss, at problemstillingen din ikke akkurat er aktuell. Det er ikke sikkert det er bra, det heller.



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s