h1

En slags fruktkurv

mars 11, 2013

Her om dagen var det 8.mars og kvinnedag. Siden dette er en blogg hvor ærlighet er poenget,  må jeg innrømme at jeg ikke reflekterte nevneverdig over dette. Jeg konstanterte at det var nevnte dag, var glad jeg var kvinne i Norge og tenkte at det var helt greit at mannen ikke kjøpte blomster til meg denne dagen. Som jeg hørte mange andre hadde fått. Det er koselig med blomster og sånn, for all del, men på en dag med likestilling og kvinners rettigheter i sentrum, synes jeg det blir litt rart likevel.

Sett pris på at jeg er kvinne en annen dag, helst at jeg er meg.

For å likevel ha sagt det: Ære være kvinnebevegelsen. Jeg er svært fornøyd med kampene de to generasjonene før meg har tatt. Det har vært en lang vei, og vi er ikke i mål. I verdensmålestokk er vi milevis unna, men snever som jeg er, snakker jeg nå om min egen nesetipp. Selvsagt er jeg feminist. Og jeg er naiv. Jeg er så naiv at når jeg leser om Harald Eias likestillingsparadoks, så tenker jeg at han kødder. I hvert fall at han setter ting så på spissen at han er garantert provokasjon og oppmerksomhet. Derfor gidder ikke jeg fyre meg nevneverdig opp over den slags. Jeg blir mer irritert når jeg hører det harseleres med konseptet kvinnedag på radioen. Selvom jeg ikke markerer dagen på noen som helst måte. Men jeg synes det er en viktig dag likevel. Folk har jobba ræva av seg for at vi har kommet dit vi er nå. Og det er vår oppgave å fortsette med jobben. Ikke latterliggjøre den.

Nemlig.

Menn og kvinner er forskjellige. På godt og vondt. Slik skal det være. Selvfølgelighetene jeg nevner, bør ligge i at vi har like rettigheter og at vi er like mye verdt. Her har vi kommet langt.

Hvorfor dette 8.mars-pjattet i dag, 3 dager på overtid? Greia er at jeg tenkte litt på det i går. Noen ganger blir ulikhetene veldig tydelige. Og da lurer jeg på om det må være sånn.

Vi flytter jo for tiden. Fryktelig slitsomt. Ikke verre for oss enn for noen andre, men fryktelig slitsomt likevel. Mannen har kjørt skytteltrafikk mellom nytt og gammelt hjem, han har båret og skrudd, og drukket kaffe mellom slaga. Det må han jo. Han har jo jobba som en helt. Ja, han har det. Og det er jeg glad for. Vi hadde vært husløse hadde det ikke vært for han. Folk slår han på skuldra, synes til og med han har blitt smal i kjakene de siste dagene. Flere er bekymret for om han har sovet nok. Viktig å ikke drive rovdrift på kroppen.

Fint. Men jeg står pokkern i meg på jeg også!!

Det ble tydelig for meg her om dagen da et kvinnemenneske sa til meg at -Oi, nå ser du sliten ut! Nå får du jammen ta kvelden! Hvorpå en mannsperson overrasket parerte at –Men har du løftet noe særlig i dag du,da?

Nei. Bortsett fra en forkjøla-grinete klump på 10 kilo som konstant henger på hofta mi i våken tilstand, så har jeg i grunn ikke det. Hun har i tillegg sovet 3 intervaller av 15 minutter, slik at jeg har fått anledning til å lese tre sider av en bok og delta i en aldri så liten fektekamp med en 3-åring som jeg føler har gått for lut og kaldt vann de siste dagene. Svart samvittighet er slitsomt i seg selv. I tillegg har jeg skrevet handleliste slik at barna får i seg noe annet enn helfabrikata flyttemat, jeg har handlet, laget mat, pakket ut av esker og inn i skap, tatt stilling til hvor ting skal være, bestilt nytt søppelstativ, reklamert på skadet møbel, bestilt nytt, skiftet bleier på et barn som ikke forstår poenget med skifting, smilt høflig til nye naboer, kranglet høylytt med 3- åring om bruk av smokk på dagtid, fått henvendelser av ny huseier om praktiske opplysninger om vårt gamle hjem, tatt i mot engelsktalende maler og prøvd å forklare han på rusten engelsk at vifta i taket skal bort og at han må få tettet hullet, panikkrydda gjesterommet til svigermor kommer på besøk, valgt ut nytt gulv som skal legges, prøvd iherdig å få på strykebånd på sykt lange IKEA-gardiner, samlet søppel,søppel,søppel, konstant ryddet og vært på jakt etter farlige gjenstander for en 1-åring med utforskertrang og tannfrembrudd, vasket to maskiner med klær, brettet sammen klær, ringt giftinformasjonsentralen etter at lillegull fikk tak i en flaske med klorin hvis kork ikke var skrudd på, (hun hadde ikke drukket noe, men HVIS..)..

Sånne ting. Men nei, jeg har ikke løftet noe særlig.

Men jeg har misunt mannen to timer alenetid i  bil. Med en kaffekopp og radio. Vond rygg til tross. Jeg har misunt han evnen til å kunne holde iherdig på med en ting, og kunne konsentrere seg om bare den tingen.

Det er ambivalent å være menneske. Nå er permisjonen min faretruende snart over. Det skal bli fint å begynne å jobbe snart. Og rart. Nå er det mannen sin tur til å være hjemme. Han gleder seg. Det skjønner jeg godt. Jeg er veldig glad for at man i Norge kan velge å dele foreldrepermisjonen likt mellom seg. Og jeg er veldig glad for at det ikke har vært et tema hjemme hos oss. Jeg har kost meg veldig dette året, og ville ikke bytta med noen. Ikke mannen min en gang.

Jaja. Mitt lodd i livet var å bli kvinne og mor.

Flaks for meg at det var et vinnerlodd.

Advertisements

6 kommentarer

  1. For en nydelig slutt på innlegget!

    **
    Helt klart at det er ulike forventninger til menn og kvinner, og det blir spesielt synlig når et par blir foreldre. For mange er det bare de konkrete gjøremålene som teller. Det som ikke kan ses gjelder ikke.


  2. En god oppsummering syns jeg.

    God mandag!


  3. Fin lesing! Jeg kjenner meg igjen i dine tanker, selv om ungene mine er i tjueåra nå… Jeg trakk også vinnerloddet den gangen 🙂
    Kommer til å lese mer!


  4. Hehe. Jeg synes du har stått på, jeg.
    Jeg har «fri» hver fredag, ja, for andre kaller det fri.
    Hva gjør jeg?
    Jeg vasker huset, bretter klær, rydder, støvsuger, vasker noen maskiner med klær, handler, rydder inn varer. Men jeg vil ikke bytte, for innimellom allt husarbeidet er det rom for kaffe, litt god lunsj, og det beste av alt: ALENETID.
    Jeg fikk ikke blomster 8. mars jeg heller…..


  5. Herlig. Ikke annet å si. Og gjenkjennelsesfaktoren er stor!


  6. Kjenner meg godt igjen i det irritasjonsmomentet der – at en ikke får anerkjennelse for alt det som IKKE synes utenfor huset… Det er helt fantastisk å være mamma, men det er jaggu slitsomt til tider.

    (Må dessuten si meg enig med Hilde (over) – alenetid er den beste avkoblinga!)



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s