h1

Kaoskontroll

februar 26, 2013

Jeg synes det kan være krevende å pakke for en helg på hytta. Meg selv, barna og en halv mann. En halv, fordi han mener at han gjør det selv. Rent praktisk så gjør han nok det, men jeg er svært deltakende i teorien. Det er ikke få -husk og –har du tatt med– beskjeder som kommer herfra. Og de er ofte absolutt nødvendige.

Uansett. Nå pakker jeg ned et hus. Det er krevende, det. I dag, for eksempel. Har jeg hatt fokus på barnas leker. Jeg trodde barna mine hadde sånn passe med leker, men de har virkelig mer enn sånn passe med leker. Jeg skjønner ikke hvor de kommer fra, egentlig. Jeg gikk hardt ut og startet med puslespillene. Jeg tenkte at jeg skulle finne alle brikkene vi mangler. Det gjorde jeg ikke. Men jeg oppnådde flere runder med høyt blodtrykk. Lillemor dukket opp fra intet, snudde puslespillene som var så og si ferdig lagt, og klappet tilfreds. Mange ganger. Sjarmerende to ganger. Ikke ti. Så jeg kasta alle puslespillene i en eske, med biter i øst og vest, la sjefspusleren for en formiddagslur og unnet meg selv en halvtime på sofaen. Det er jo tross alt VM. (Det hører vel egentlig med til historien at jeg så i overkant lenge før jeg skjønte at jeg så opptak fra 2003. Det burde kanskje begynt å skurre ved at Kjell Kristian Rike kommenterte, men jeg reagerte ikke før Bente Skari hadde gått en runde. Oppvakt sjel).

Vel, midt i ryddinga dukker det opp et bilde fra sønnens dåpsdag. Ganske nøyaktig 3 år siden. Jeg har ikke kommet i gang med albumlaging enda, nemlig. Han er så vakker og ven i kjolen sin, men jeg kan ikke annet enn gremmes. I hvert fall litt.

Kjolen, ja. Nå er det sånn at bestemoren min ikke vet at jeg blogger, ei heller leser blogger, så det er legitimt å dele kjolesaken med dere. Vi er nemlig så heldige at vi har en gammel familiekjole. 100 år gammel. Jeg er døpt i den selv, og sønnen er altså 4. generasjon som ikler seg stasen. Jeg skal ikke driste meg til å prøve å beskrive den, annet enn at det er både glatt og stiv i stoffet på en gang. Du ser at det er en gammel kjole, og du ser at den er veldig fin. Så langt, bare stas. Jeg vet ikke om jeg kan si heldigvis, men bestemoren min ble syk og gikk følgelig glipp av dåpen. Jeg tror det er greit.

For da vi i våres skulle døpe datteren i samme kjole, satt jeg på dåpsdagen og spiste frokost. Ved siden av meg hang et bilde av min kusines sønn. I nevnte dåpskjole. Jeg studerte bildet ganske nøye, og merket at jeg stusset litt. Den kjolen der var da vitterlig mye penere? Med blonder og krager og greier? Dette engasjerte meg såpass at jeg påkalte mannen. Som gikk bort til vår dåpskledde datter. Og så under kjolen. Der var det blonder, gitt.

Sønnen vår er altså døpt i en kjole på vranga. Stakkars unge. Må jo vitne om et kommende liv i kaos. Jeg trøster meg med at genier behersker kaos.

Og priser meg lykkelig for at vi fikk retta opp feilen før vi reiste i kirken med minstemann.

For i den dåpen var bestemoren min absolutt frisk.

Men det hadde ikke kommet til å vare hvis oldebarnet hadde blitt døpt i en kjole på vranga.

Advertisements

5 kommentarer

  1. Jeg ler og ler. Fantastisk!


    • Vi klarte å reise til kirka UTEN dåpskjoler vi….


      • Haha, det er jo faktisk verre,da. Jo, det er det! 😉


  2. Hi hi, godt det endte godt 🙂


  3. En av disse tingene som går inn i samleutgaven av våre livsverk: «Blødmer og andre gremmelser». 🙂
    *ler høyt*



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s