h1

Ubrukelige fredagstanker

februar 22, 2013

Jeg lurer på hvorfor det er sånn at noe er lett å huske, mens annet er håpløst. Hvordan har det seg at venninnen min har et oppheng på bilnummer og kjenner igjen hvem som helst hvor som helst, mens jeg ikke har sjans til å beskrive hva slags biler fem av mine nærmeste venner har. Og hvorfor er det sånn at jeg husker bursdagsmåneden til de aller fleste mennesker jeg har møtt på min vei, når jeg aldri klarer å føle meg hundre prosent trygg på hvilken fil jeg skal velge når jeg skal rett frem i rundkjøringen? Hvordan har det seg at jeg er knallgod på navn, men ikke klarer å finne frem på steder så sant jeg ikke har vært der minst 10 ganger før? Hvorfor klarer jeg ikke lære meg kontonummeret mitt, når jeg kan medlemsnummeret i samtlige bokklubber jeg er medlem av?

Det kan ikke ha med interesse å gjøre. For jeg vil ikke ha dårlig retningssans. Men jeg vil få automatisert rundkjøringene. Og jeg synes det er ganske ubrukelig å fylle hjernen min med bursdagsmåneder til mennesker jeg ikke har noe med å gjøre. Jeg er ikke særlig interessert i det. Men sånt fester seg,da.

Selv føler jeg heldigvis at jeg har ganske kontroll på skikk og bruk. Men jeg føler også at det skorter der for en del. Som damen som kom inn på venteværelset på legekontoret i dag og spurte de fleste som satt der om hvorfor de var der. Hun var ikke full, dement eller 5 år. Jeg sendte svarteblikket, så hun spurte ikke meg, men hadde hun spurt og hadde jeg vært litt tøffere, så hadde jeg bestemt meg for å svare at jeg var der på grunn av ekstrem kløe i underlivet. En plage som mest sannsynlig skyldtes en ny kjønnssykdom, som viste seg å være en blanding av syfilis og gonore.

Jeg hadde jo ikke turt det, da.

Men tanken var god.

Ellers kunne sønnen i dag fortelle at han elsker kameratene sine. Ikke småtteri, nei.

Jeg spurte om han elsket mamma`n sin også. Han tenkte seg om litt før han sa at

-Joda, men kameratene mine elsker jeg hele tiden.

Barn og fulle folk, ja.

 

Advertisements

3 kommentarer

  1. Det bor en autist i oss alle, vet du. Da har man som kjent sine særinteresser. Jeg har bilnummer og du har medlemsnummer i bokklubben.


  2. Jeg er god på å huske telefonnumre.

    Cecilie


  3. He he, kamerater er kanskje ikke så streng som a mor 😉



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s