Dette er ikke et hjelp til selvhjelp-innlegg. Ei heller et innlegg om å tenke positivt, god karma eller å puste med magen. Dette er et innlegg om irritasjon. Og at det er greit å være irritert.
Som meg i dag. Jeg er ikke irritert på samboeren min, mora mi eller broren min. Nei, jeg er irritert på fremmede. Det er jo lurt å skrive i en blogg, som i hovedsak består av lesere jeg ikke kjenner. Men det er jo ikke dere jeg snakker om,da. Dere er selvsagt innenfor.
Det begynte med at jeg kom på hvorfor jeg egentlig ikke handler på lørdager. ALLE handler tydeligvis på lørdager. Det innebærer det forferdelige fenomenet folk med handlevogn som sperrer veien. Folk med handlevogn som snitter deg i sin iver etter å komme før deg i køen. Folk med handlevogner som har utrolig god tid. Krevende saker. Spekteret er stort på dager som dette; Jeg har irritert meg over småbarn med handlevogner(en kjørte sågar på vogna mi. Jeg tror ikke hun tenkte at jeg garantert hadde barn selv, så overbærende og blid som jeg var), til gamle damer som virker til primært å være i butikken for å kikke på matvarer. (Har de fått Biola i fire-pakning også,nå? Med jordbær og blåbær. De har ikke bringebær da, tro? Eller aprikos? For det tror jeg de har i de enkle boksene. Tine er jo veldig flinke til å komme med noe for en hver smak, de har jo både….)
Men jeg fatter virkelig ikke greia med å gå helt opp i ryggen på folk. VENT til jeg har tatt eplene jeg skal ha, lissom. Når jeg vet at du spiste hvitløk i går, da er du for nær. Dere som står foran eplene og prater om naboen som har brukket bena på glattisen, derimot, dere kan godt flytte dere. Gå på kafè eller noe. Slipp meg frem.
Og jeg skjønner at det kan være krevende å sitte i kassa på dager med så mye folk. Men SVAR når jeg sier hei. Og ikke legg på varene til han bak meg sånn at de blander seg med mine. Og SVAR når jeg uoppfordret sier at du bare kan kaste kvitteringen. Og til dere som ikke finner vottene deres og derfor mer enn antyder at jeg har tatt handlevogna deres.. Jeg har ikke det. I tillegg er du mann, 76 år og har ekstremt store hender. Jeg tror ikke jeg hadde hatt bruk for vottene dine heller.
Svigermor er en klok dame. En gang hun tok meg og mannen i å diskutere hvem som ikke hadde satt inn sakene sine i oppvaskmaskinen, utbrøt hun oppriktig at -Kjære dere, irriterer dere dere for sånt? Det kan dere ikke gjøre. Det er jo bare å sette det inn! Hun har selvsagt helt rett. Men i dag har jeg bare vært irritert. Heldigvis fikk det en lykkelig slutt. Jeg glemte, irriterende nok, et par ting i matbutikken, så jeg måtte svinge innom en annen. Med tre ting i hånda, stilte jeg meg opp i køen. Så at køen ved siden av var kortere, så jeg snudde for å gå til den. Da var det en dame med full handlevogn som tydeligvis satte sin ære i at hun skulle komme først i den køen. Jeg måtte bråstoppe for ikke å bli kjørt ned.- Oi, der kom du! sa jeg i normalt tonefall. Surt blikk tilbake. Jeg valgte da å trekke meg tilbake til den opprinnelige køen. Og jeg kjente på en ekte følelse av lykke da jeg var ferdig betalt før hun fikk begynt å legge på sine varer. Sørget for å få øyekontakt med henne før jeg gikk ut. Smilte. Og forsøkte å kaste på håret.
Små gleder, små irritasjonsmomenter.. Fint å kjenne at man lever. (Og jada, blodtrykket mitt er garantert ustabilt).
Men i kveld blir det irritasjonsfritt. Huset fylles av venner som har vært i livet mitt siden oppveksten. Da føler jeg meg både heldig og harmonisk.
Faktisk.
Husfrue 