h1

This is love

januar 27, 2013

Jeg husker ikke stort fra jeg var 3 år, men det må jo være en strålende periode. Husets eksemplar innehar en imponerende selvtillit og er så og si umulig å få til og skifte mening omkring sin egen virkelighet for tiden. I dag drakk han vann av et grønnlig colaglass. Eller, jeg prøvde å få han til å drikke vann. Men det viste seg å være svært vanskelig. Fordi han insisterte på at vannet var grønt. Jeg argumenterte både tålmodig og fornuftig uten hell. Det hjalp ikke en gang at jeg tok litt vann i hånda mi. Vannet var grønt. Javel. Jeg hadde nok heller ikke drukket grønt vann.

Det hjelper ikke at jeg sier det er lillesøster sine sko hvis han har bestemt seg for at de er hans. Av ren vilje får han de nesten på også. Selvom de er syv nummer for små. Noen ganger er mor tålmodig, andre ganger får han beskjed om at -Jeg er 34 år, du er 3. Jeg tror jeg vet litt bedre enn deg hva som er lurt å gjøre. Han er i grunn sjelden enig i dette også. Kan kanskje ikke laste han for den.

I dag kom det ellers så matglade vesenet med en oppsiktsvekkende opplysning. -Mamma? Du husker at jeg ikke liker mat? Håper ikke denne kommer til å vare lenge. Han har i grunn litt å slekte på når det gjelder kjærlighet til mat, så jeg er ikke så veldig bekymra.

Nå er han ute på tur i stua med dukkevogna. Skravla går i ett eneste renn. Han overgår meg med god margin. Jeg kan ikke annet enn å bli imponert.

Følelsene i en sånn liten kropp er så utrolig oppriktige. Jeg er jo på sett og vis glad for at vi lærer å besinne oss, men det er noe veldig frigjørende med spontaniteten. Og ingenting er jo bedre enn en kjærlighetserklæring fra et sånt lite vesen. –Jeg eeeeelsker dere, jeg. Du er bestevennen min, mamma! Herlig. Ikke fullt så hjertesmeltende når mamma er håpløs. – Jeg vil ikke at du skal bo her. Neivel. Det skifter fort her i verden.

Men jammen er det stas dette konseptet med barn. Jeg visste jo at det ville dreie seg om betingelsesløs kjærlighet og alt det der, men at et sånt lite menneske skulle klare å forsterke alle følelsene mine så til de grader.. Vel, det kan man egentlig ikke forberede seg på. At man kunne være så sliten og så takknemlig på en gang. Så frusterert og så lykkelig. Så redd og så trygg. Merkelige saker. Voldsomt, rett og slett.

Så får jeg heller klage på fravær av egentid, hengepupper og lengsel etter søvn i morgen.

I dag er jeg bare fornøyd.

Og sjukt stolt over meg selv. For jeg har unektelig en del av æren for disse vidundrene mine.

Det er  verdt en cellulitt eller trettiåtte,det.

Reklamer

5 kommentarer

  1. Hehe. Hærlig å lese ❤


  2. Ha ha ha, her slenges også tidvis det samme kortet ut; -Jeg er 41, du er 9, tror du at du vet bedre enn meg??! Sikkert ikke i følge boka, men jeg blir så sliten av å argumentere med en niåring. Hvor ble det av respekten for voksne liksom? 🙂


  3. He he – treårsalderen er herlig. Frustrerende, ja – men herlig. Ikke for at det er men som trøst; Det går over. Eller du lærer å takle det, og når du tror du har lært det – finner de på noe helt nytt. Kos deg 😉


  4. Ha ha! Veldig bra beskrevet! veldig kjent, vi har en rappkjefta4-åring her. Og det verste er… Det blir nok bare bedre og bedre!!


  5. Vi er veldig heldige, men den boka får jeg mindre og mindre tak på! 😉 Utrolig morsomt å se disse små vesene vokse og bli mer og mer..Hva skal jeg si.. SEG. Utrolig hva de henger seg opp i! Og den uforutsigbarheten det innebærer å ha barn i hus er meget fascinerende!



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s